Sigøynere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Romfolk)
Gå til: navigasjon, søk
«Sigøynerkvinne» publisert i National Geographic mars 1917

Sigøynere er en bred samlebetegnelse på flere beslektede, historisk omvandrende folk i Europa, som trolig stammer fra det nordlige India.[1] Betegnelsen «sigøyner» har en ukjent betydning og ble tillagt disse omvandrende folkeslagene av andre europeiske folkeslag. De folkegruppene som kalles sigøynere består av flere ulike språklige kulturer som betegnes som blant annet romá (i entall hankjønn rom eller hunkjønn romni; upresist og ugrammatisk også kalt «romfolk» eller enda mer misvisende «romfolket» i noen norske medier), sinti, manoush, romanichal eller kalé. Noen av disse begrepene brukes om ulike grupper i ulike land, og mange grupper av sigøynere mener at andre sigøynergrupper ikke er (ekte) sigøynere. Dette har gitt opphav til mye forvirring knyttet til disse begrepene, fordi de brukes svært ulikt. I noen land har begrepet sigøyner eller lignende begreper som det franske tsigane eller det engelske gypsy (som betyr «egypter» og har en annen opprinnelse enn det norske ordet) blitt kritisert av enkelte. Andre sigøynere forsvarer disse begrepene som samlebegreper for en sammensatt gruppe av beslektede folkeslag, og motsetter seg forsøk på å innføre andre begreper. I Norge foretrekker de fleste sigøynere at gruppen omtales med samlebegrepet sigøynere,[2][3] mens romá først og fremst brukes av sigøynere fra Øst-Europa.[4] De fleste sigøynere snakker det som i Norge blir kalt romanés, et språk som ligger nært moderne indiske språk som hindi og urdu.

Sigøynernes kultur har i mange hundre år øvet påvirkning på europeisk kultur, ikke minst sigøynermusikken, som har inspirert flere musikkformer. Grupper som Gipsy Kings og Hot Club de Norvege er uttrykk for, eller inspirert av, en levende musikktradisjon som finner nye former.

I norsk sammenheng blir det ofte skilt mellom tatere og sigøynere. Disse gruppene har felles opphav, men taterne kom til Norge tidligere. Begrepet sigøynere brukes om folkegrupper som frem til 1800-tallet overveiende var bosatt i Øst-Europa.

Terminologi[rediger | rediger kilde]

Det er ukjent hva ordet «sigøyner» betyr.[5][6] Enkelte sigøynere oppfatter begrepet som nedverdigende og foretrekker begrep som angir språktilhørighet (romá, sinti, manoush, kalé, romanichal), mens andre sigøynere ikke ser noen problemer ved begrepet som et samlebegrep for ulike men beslektede grupper. Sigøynernes organisasjon i Norge heter Norsk Sigøynerforening og arrangerer Sigøynerfestivalen, en kulturfestival for sigøynerkultur. Leder for foreningen og primus motor for festivalen, kunstneren Raya Bielenberg, har uttalt at «jeg forlanger å bli kalt sigøyner».[2]

I Norge har betegnelsen «sigøynere» ofte vært sammenblandet med betegnelsen «tatere», egentlig brukt om en relatert (sub)folkegruppe, (også kalt «romani», «de reisende» og annet), som stammer fra samme indiske folk men kom på et tidligere tidspunkt og har et mer europeisk/nordisk assimilert språk, romani. I Norge, Tyskland og andre nordeuropeiske land brukes betegnelsen roma spesielt om sigøynerne som i de nordeuropeiske land overveiende tilhører nettopp romani-gruppen. Det finnes derimot sigøynere som ikke er romani, og det finnes romani-grupper som ikke kan kalles sigøynere. Begrepene er altså ikke synonymer; begge begrepene omfatter tilleggsgrupper som ikke omfattes av det andre.

Fra slutten av 2000-tallet har enkelte norske medier referert til sigøynere som «romfolket», etter at svensken Jan Jansen uttalte at han ikke likte ordet sigøyner.[7] Begrepet «romfolket» bygger på en misforståelse, i det romá (utt. råmma:), i entall hankjønn rom (utt. råmm) og hunkjønn romni (utt. råmmni), er egenbetegnelsen på romanés for en av flere grupper blant sigøynerne.[2] Begrepet «romfolket» brukes ikke av noen sigøynere og er heller ikke grammatisk riktig; i flertall må det være romáfolket («han er rom», «hun er romni», «de er romá»).[2] Flere sigøynergrupper, bl.a. romanifolk, har også protestert mot å innføre romá som samlebetegnelse, som enkelte har foreslått.[2][8] Forsker Ada Engebrigtsen ved NOVA, uttalte i 2012 at «romfolket er en medieskapt folkegruppe». I følge Engebrigtsen finnes det ikke et folk med navnet romfolket, men ulike folkegrupper, herunder språk-/folkegruppen romá. Ikke alle folkegrupper som tradisjonelt kalles sigøynere er romá.[9] Solomia Karoli, som har utgitt boken Sigøynerkongens datter om sin egen oppvekst i en norsk sigøynerfamilie, har uttalt at «på vårt språk romanés brukes ordet 'rom' for det som på norsk alltid har hett 'sigøyner', dessuten betyr det ektemann. De fleste av oss her i Norge vil bli kalt sigøynere».[3]

Tore-Jarl Bielenberg, som har jobbet med sigøynernes kultur i en årrekke, var gift med Raya Bielenberg og sammen med henne arrangerte Sigøynerfestivalen, utgav i 2012 boken Romá/sigøynere: I går, i dag, i morgen.[10] Han uttaler at mange sigøynere er uenige i å erstatte sigøynere med rom som fellesbetegnelse, bl.a. fordi det ikke er «alle sigøynere som kaller seg rom, men for eksempel sinti, manoush, romanichal eller kalé». Han skriver at «konstruksjonen romfolket finner jeg problematisk» og at «sigøynere med alle deres undergrupper [er] ett folk som også omfatter romá». Han trekker også frem at rom er en hankjønnsform som også betyr ektemann, mens hunkjønnsformen i entall er romni. Bielenberg mener at begrepet romfolk har fått en ensidig negativ klang knyttet til tigging og sosiale problemer; «'romfolk' er blitt et skjellsord» uttaler han til Klassekampen. Han «foretrekker sigøyner, fordi det er representativt for et helt folk. Det er stort sett sigøynere fra Øst-Europa, som kaller seg róm». Han mener sigøynere er et begrep med mange positive konnotasjoner knyttet til sigøynernes kultur og historie.[2][4]

Betegnelsene blir brukt annerledes i andre land, hvor «romanifolket» gjerne blir brukt som en generell betegnelse på sigøynere og begrepet tater ikke eksisterer.[11]

Både den engelske betegnelsen gypsy og den franske gitane kommer fra ord for «egypter» og viser til at sigøynerne opprinnelig skal ha nådd Europa via Egypt. Uttrykket bohem skriver seg fra den franske formen av navnet på landet Bøhmen, fordi franskmennene trodde at sigøynerne kom derfra (det er mange sigøynere særlig i nabolandet Slovakia).

Undergrupper[rediger | rediger kilde]

Sigøynere består av mange ulike etniske undergrupper, herunder folkegruppene roma (også referert til i noen medier som «romfolk», selv om denne betegnelsen ikke er anbefalt av Språkrådet)[12], sinti, kaale og mange andre grupper.

Opprinnelse og historie[rediger | rediger kilde]

Movimiento gitano.jpg

Sigøynerne stammer i følge den vanligste teorien opprinnelig fra det nordlige India, og omkring år 800 ble gruppen trolig utsatt for forfølgelse. Det er antatt at de flyktet ut av India via Midtøsten til blant annet Egypt, og derfra videre til Europa. Sigøynerne har historisk livnært seg ved handel, blant annet av håndverk.

Forfølgelse, holocaust og diskriminering[rediger | rediger kilde]

Deportasjon av roma og sinti (en vanlig tysk betegnelse for sigøynere) i Tyskland under andre verdenskrig, foto tatt 22. mai 1940

De første, organiserte sigøynerforfølgelsene man kjenner til startet i 1498. Da vedtok Riksdagen at alle sigøynere skulle utvises fordi de var forrædere av kristendommen. Det ble også lov å ta sigøynere som slaver, og i Russland ble denne loven opphevet først i 1861. Trolig ble så mange som 500 000 sigøynere drept i konsentrasjonsleirer under andre verdenskrig. De gjenlevende fikk utbetalt erstatninger fra Forbundsrepublikken Tyskland etter krigen.

I Norge har sigøynerne ofte blitt forvekslet med tatere. Mennesker med disse gruppenavnene har begge fått lide under fordommer.[13] I etterkrigstiden foregikk det tvangssterilisering av norske sigøynere («tatere» og «taterjenter») utført ved norske sykehus og ved institusjoner i norsk psykiatri, under dekke av at disse menneskene var «åndssvake», «asosiale», eller «omstreifere».

I alt 2-3 000 sigøynerbarn ble skilt fra foreldrene og tvangsplassert i barnehjem, fosterfamiler, og i tvangsleire drevet av norske misjonsorganisasjoner, spesielt Norsk misjon blant hjemløse. Denne misjonsorganisasjonen fungerte i etterkrigstiden i praksis som et semi-offisielt «direktorat» som skulle kristne og fornorske sigøynerbarna, men som ikke ga dem noen adekvat utdanning. Interneringen og atskillelsen av sigøynerbarn fra foreldre var et overgrep mot barna det rammet, og i 1998 uttrykte Regjeringen en uforbeholden unnskyldning overfor de rammede.

Sigøynere i dag[rediger | rediger kilde]

Kartskisse som angir prosentmessig fordeling av sigøynere i ulike europeiske land

De fleste sigøynere er i dag bosatt i Europa, de fleste i Øst-Europa. Det er også større sigøynerminoriteter i Frankrike og Spania. I Norden er det Sverige som har flest registrerte sigøynere, men også i Norge er de registrert som en minoritet.

Det er usikre estimater for hvor mange sigøynere som oppholder seg i Norge. Minst 500 har norsk statsborgerskap, men det reelle antallet er trolig langt høyere.[14]

Mange av de voksne er analfabeter og deltar ikke i arbeidslivet, og giftemålsalderen er lav.[15]

Sigøynernes kultur[rediger | rediger kilde]

Vincent van Gogh; «Les roulottes, campement de bohémiens», ca. 1888.

Mye av den musikken man i dag kan høre fra dagens grupper med navn som Gipsy Kings, er oppstatt blant romaer som hovedsakelig kommer fra Spania og Frankrike. Den spanske dansen flamenco har i stor grad sigøynerrøtter. Nettopp kombinasjonen gitar, trekkspill og sang var, og er fortsatt, veldig populær i sigøynermusikk.

Den franske sigøynergitaristen (manouche) Jean Baptiste "Django" Reinhardt (1910–1953) ble en av jazzens første gitarsolister. Tusenvis av sigøynermusikere viderefører arven etter ham, og siden Djangomusikken fikk sin internasjonale renessanse på slutten av 1980-tallet har også tusener av ikke-sigøynere ("gadje") vært aktive innenfor denne grenen av sigøynermusikken. Hot Club de Norvège var pionerer i Norge på dette området. Gitaristen Jon Larsen, som er betydelig inspirert av sigøynermusikk og -kultur, etablerte også Djangofestivalen i Norge (1980 – ), og fra slutten av 80-tallet har et stort antall av de store stjernene fra sigøynerverdenen holdt konserter og spilt inn platene sine i Norge.

Sigøynerne er også kjent for å være dyktige håndverkere, spesielt i arbeid med kobber og messing. Mange sigøynere er også engasjert innen oppdrett av hester.

I Norge har man siden 2004 gitt offentlig støtte og oppreisning til befolkningen via Romanifolket/taterenes kulturfond, også kjent som RT-fondet. I 2013 foreslo derimot både Stoltenberg- og solbergregjeringene å legge ned fondet, som da hadde 75 millioner kroner i fondskapital.[16]

Religion[rediger | rediger kilde]

Sigøynerne har ikke noen felles religion. De tok ofte den religionen som var dominerende i området de slo seg ned. Det finnes derfor sigøynere som er katolikker og protestanter, muslimer, jøder og hinduer. Sigøynerne feirer en gang hvert år den Sorte Sarah i den sydfranske byen Les Saintes-Maries de la Mer ved Middelhavskysten.

Selv om sigøynerne ikke har en felles opprinnelig religion, kan man finne igjen spor etter det indiske kastesystemet og hinduismen i kulturen deres. Renhetsbegrepet er en viktig del av sigøynerkulturen – den som forlater gruppen til fordel for en "gadje" (uren – ikke sigøyner) risikerer fortsatt å bli utstøtt. Mange små detaljer i deres levesett peker tilbake på renhetsprinsippet som står så sterkt i det indiske samfunn og hinduismen.

Se også[rediger | rediger kilde]

Kjente sigøynere[rediger | rediger kilde]

Den katolske hjelpearbeideren Moder Teresa, opprinnelig albansk boyash, med USAs president Ronald Reagan og kona Nancy 1985.

Mange kjente mennesker er romer:

Også en del andre kjente personer har opphav i sigøynergrupper, først og fremst sinti:

Kilder og videre lesning[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • «Sigøynernes Holocaust», kapittel av Jahn Otto Johansen i På siden av rettsoppgjøret (redigert av Per Ole Johansen) utgitt i 2006 (Oslo). ISBN 978-82-7477-233-5 ISBN 82-7477-233-4
  • Vokse opp som sigøyner i Norge: sosialisering i en etnisk minoritetsgruppe, magistergradsoppgave av Hilde Lidén utgitt i 1990 (Oslo).
  • Romá/sigøynere i går, i dag, i morgen: En bok om møter mellom mennesker bok av Tore-Jarl Bielenberg utgitt i 2012 (Oslo). ISBN 978-82-9325-201-6

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ apollon.uio.no: "En reise i tid og språk", artikkel av Anne Hjort-Larsen i tidsskriftet Apollon
  2. ^ a b c d e f Tore-Jarl Bielenberg: Sigøynere, romá, Gypsies, sinti, manoush, romanichal, kalé – men ikke romfolk!
  3. ^ a b Klassekampen 03.10.2009 side 24
  4. ^ a b «Avliver mytene om rom: Forfatter hevder sigøynere er bedre organisert og integrert enn på lenge», Klassekampen 9. april 2013 s. 9
  5. ^ Etymologisches Wörterbuch der deutschen Sprache
  6. ^ Oppslagsordet «Zigeuner» i Ordbog over det danske Sprog 1700-1950 (etymologi på dansk og eldre norsk)
  7. ^ http://www.journalisten.no/node/17994
  8. ^ Erklæring fra International Romani Guild (2005)
  9. ^ Dagsnytt Atten, 17. juli 2012
  10. ^ Tore-Jarl Bielenberg, Romá/Sigøynere. I går, i dag, i morgen, Marxist Forlag, 2012, ISBN 9788293252016
  11. ^ apollon.uio.no: "En reise i tid og språk", artikkel av Anne Hjort-Larsen i tidsskriftet Apollon
  12. ^ NRK.no. NRK.no (2008).
  13. ^ Dagbladet.no: Usynlig og forfulgt
  14. ^ vg.no: «Sigøynere bløffer seg til status»
  15. ^ aftenposten.no «Sigøynere ber om hjelp»
  16. ^ - Et nytt statlig overgrep - Dagbladet 11. november 2013.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]