Buchenwald

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slavearbeidere i konsentrasjonsleiren Buchenwald i Tyskland ved frigjøringen i april 1945. Den rumensk-ungarske jøden Elie Wiesel, som seinere ble politisk aktivist og forfatter, ligger i den andre rekka som nummer sju fra venstre.

Koordinater: 51°1′20″N 11°14′57″Ø Buchenwald var en konsentrasjonsleir som ble opprettet i Ettersberg nær Etterburg ved Weimar, Thüringen, Tyskland, i juli 1937. Fangene ble brukt som arbeidskraft i ammunisjonsfabrikker i nærheten. Mellom 1945 og 1950 ble leiren brukt av sovjetiske myndigheter.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Russiske, polske og nederlandske fanger i Buchenwald.
Haug av lik i Buchenwald fotografert i april 1945.

Ordet «Buchenwald» (tysk for «bøkeskog») ble valgt fordi de nazistiske myndighetene ikke ville bruke navnene Etterburg eller Ettersberg på grunn av de sterke båndene mellom stedet og Goethe, som ble idealisert som «legemliggjørelsen av den tyske sjel» («Verkörperung des Deutschen Geistes»). På samme måte kunne ikke leiren få navn etter en landsby, Hottelstedt, i nærheten på grunn av administrative betenkeligheter (det hadde resultert i nedsatt lønn for SS-troppene som var stasjonert i nærheten).

Den første leirkommandanten var Karl Otto Koch, som styrte leiren fra 1937 til 1941. Hans andre kone, Ilse Koch, ble kjent som «Heksen i Buchenwald» (Die Hexe von Buchenwald), på grunn av sin ondskap og brutalitet. Koch anla en zoologisk hage, bygget av leirfangene, til glede for barna sine.

Karl Otto Koch ble arrestert i Buchenwald av myndighetene på grunn av påstander om korrupsjon, underslag, svartebørshandel og sin egen utnyttelse av fangene. Han ble dømt og henrettet av de nazistiske myndighetene i Buchenwald i april 1945, mens Ilse ble dømt til fire års fengselsstraff etter krigen. Dommen ble redusert til to år, og hun ble så satt fri. Senere ble hun igjen arrestert og dømt til ny fengselstraff av vest-tyske myndigheter. Hun begikk selvmord i en fengselscelle i Bayern i september 1967.

Selv om den ikke var noen dødsleir, foregikk henrettelser av sovjetiske krigsfanger i Buchenwald, og mange fanger døde på grunn av medisinske eksperimenter, eller ble ofre for grusom behandling fra SS-vaktene. I en periode ble asken av kremerte fanger sendt til avdødes familie, men porto ble belastet de etterlatte. Denne praksisen ble det slutt på ettersom dødstallene økte. Mellom juli 1937 og mai 1945 satt omtrent 250 000 mennesker fengslet i Buchenwald. Antall døde var omtrent 56 000.

Leiren var også åsted for et storstilt eksperiment for en mulig vaksine mot tyfus i 1942 og 1943. I alt ble 729 fanger berørt av dette, ca. 280 av disse døde. På grunn av at så mange fanger var sperret inne i Block 46, døde flere på grunn av bakterier og infeksjoner, og tyfus-epidemer var vanlige.

Leiren ble evakuert av nazistene idet allierte tropper nærmet seg området, i form av amerikanske 4. armé og dens divisjoner: den 22. amerikanske infanteridivisjon og den 12. amerikanske infanteridivisjon. Den amerikanske 3. armé tok kontrollen over leiren den 11. april 1945. Etter at allierte tropper forlot leiren, brukte sovjetiske okkupasjonsstyrker infrastrukturen i leiren, og omdøpte den til «Spesial-leir 2». Den ble brukt som fengsel for tyske fanger, og sovjetiske arkiver har avslørt at over 7000 døde.

Kvinnelige fanger og voktere[rediger | rediger kilde]

Antall kvinnelige fanger i leiren var mellom 200 og 1000. De første kvinnene i leiren var tjue politiske fanger og en SS-vakt (Aufseherin) som ankom Buchenwald fra Ravensbrück for å jobbe i leirens bordell i 1941. Senere avskjediget SS den kvinnelige vokteren i bordellet for korrupsjon, og hun ble erstattet av «horemammaer» på befaling fra SS-Riksfører Himmler.

Mesteparten av de kvinnelige fangene kom imidlertid i 1944 og 1945 fra andre leire, f. eks. Auschwitz, Ravensbrück og Bergen-Belsen. Mesteparten av disse var jødiske. Bare én brakke ble satt av for kvinnelige fanger, og denne ble bevoktet av den kvinnelige Blockführerin, Franziska Hoengesberg, som kom fra Essen da leiren der ble evakuert. Alle disse fangene ble senere sendt videre til en av Buchenwalds mange «underleire»; Sömmerda, Buttelstedt, Mühlhausen, Gotha, Gelsenkirchen, Essen, Lippstadt, Weimar, Magdeburg, Penig og Langenstein-Zwieberge, for å nevne noen få. Ingen kvinnelige fangevoktere hadde permanent tjeneste i Buchenwald.

Da Buchenwald ble evakuert, sendte SS de mannlige fangene til andre leire, og de 500 gjenværende kvinnelige fangene ble fraktet med tog og langs landeveien til Theresienstadt konsentrasjonsleir og ghetto i Protektoratet Böhmen og Mähren. Blant disse fangene var «fru van Daam» (Auguste van Pels) som hadde levd sammen med jødejenta Anne Frank i skjul på et loft i Amsterdam. Mange, inkludert van Pels, døde en gang mellom april 1945 og mai 1945. Fordi den kvinnelige andelen fanger i Buchenwald var relativt liten, trengte SS bare fangevokterne i leiren og «ansatte» til tjeneste i en av underleirene. 22 kjente kvinnelige fangevoktere er dokumentert å ha tjenestegjort i leiren, men det er usannsynlig at de var i Buchenwald i noe særlig mer enn noen få dager.

Ilse Koch tjenestegjorde som «overoppsynskvinne» (Oberaufseherin) over 22 andre kvinnelige vakter og flere hundre fanger i hovedleiren. I dag er 20 voktere kjent ved navn; Maria Balkenhol, Elisabeth Baessler, Elli Ebert (som tjenestegjorde i Buchenwald og Ravensbruck), Frieda Friedrichs (som tjenestegjorde i Buchenwald, Magdeburg og Comthurey), Karoline Geulen, Elisabeth Hirsemann, Franziska Hoengesberg, Maria Isert, Frieda Jahnke, Elisabeth Max, Elfriede Motzkuhn, Else Purucker (som tjenestegjorde i Buchenwald og Taucha), Charlotte Rafoth, Lieschen Rech, Wilhelmina Sadrinna, Martha Schaefer (som først tjenestegjorde i Flossenbürg, så Buchenwald), Irmtraut Sell, Emma Theissen (som tjenestegjorde i Buchenwald og så Essen underleir), and Amalie Wilde.[1] Disse kvinnene ble aldri tiltalt for sin tjeneste i leiren.

I det hele tjenestegjorde over 530 kvinner som fangevoktere i det enorme nettet av underleire i Buchenwald og i annen ekstern tjeneste over hele Tyskland. Bare 22 tjenestegjorde i hovedleiren, i motsetning til mer enn 15 000 mannlige voktere. En tidligere fangevokter, Margarethe Barthel, fortalte at hun høsten 1944 fikk ordre om å være med en transport med kvinnelige fanger til leiren, men fordi hun ikke rapporterte til Buchenwald, er det ukjent hvorvidt det var kvinnelige voktere i hovedleiren, eller om alle var utkommandert til underleire.

Tysklandsstudentene[rediger | rediger kilde]

Den tyske okkupasjonsmakta i Norge stengte Universitetet og arresterte de mannlige norske studentene i november 1943. Dette er første og hittil eneste gang i verdenshistorien at et lands universitetsstudenter har blitt forsøkt arrestert og deponert en masse. De ble sendt til Buchenwald med SS Donau, det samme transportskip som de 750 norske jødene tidligere hadde blitt sendt med. Over tre hundre norske studenter satt innesperret i Buchenwald på ubestemt tid, omgitt av resultatene av den raseideologien de ble forsøkt omvendt til. De fikk bedre mat enn leirens øvrige fanger, og gikk i sine egne klær, men våren 1944 så man de første dødsfallene som følge av av tuberkulose og annen smitte. Studentene ble undervist i tysk kultur av folk fra universitetet i Jena, der rektor, rasehygienikeren Karl Astel, hadde stiftet et institutt som forsket på farene ved tobakksrøyking.[2] Jenas universitet stod i et langvarig samarbeidsforhold til konsentrasjonsleiren, der leirledelsen leverte menneskelig disseksjonsmateriale i bytte mot hjelp til bekjempelse av epidemier. Også norske medisinerstudenter ble plukket ut til å delta i disseksjoner.[3]

Som nordmenn fikk studentene måtelig god behandling i leiren, men de ble allikevel tvangsskolert med nazistisk propaganda, en aktivitet som hadde til hensikt å gjøre SS-soldater av dem. I juli 1944 ble en gruppe med norske studenter sendt fra Buchenwald til SS' treningsleir Sennheim i Elsass, der en annen gruppe med norske studenter allerede befant seg. Der ble propagandaen i en periode økt, men uten å lykkes i å omvende de norske. De norske studentene ble da satt til tvangsarbeid, både for de tyske styrkene og for lokalbefolkningen. Sistnevnte ble klart foretrukket, da det innebar å tilbringe tid sammen med andre sivile og muligheten til å være «frie» menn, i alle fall for en kort periode.

I november 1944 ble studentene evakuert til fots fra Elsass fordi de allierte nærmet seg. I første omgang endte evakueringen på tysk side av Rhinen, i Burckheim. Mens studentene oppholdt seg der, ble en dag 50 studenter utkommandert til fergekaien Jechtingen, der de skulle frakte militært materiale for tyske evakuerende styrker. 20 studenter ble også utkommandert til å grave skyttergraver. Studentene motsatte seg kommandoene av særlig to årsaker: For det første var arbeidet farlig – allierte Tieffligere hadde vært observert i området og kunne lett senke fergen og alle ombord, siden det ikke var mulig for flygerne å oppdage om de på bakken var fanger eller soldater. For det andre stred arbeidet mot Genevekonvensjonen.

Mens studentene var stilt opp, og 50 og deretter 20 andre «frivillige» ble kalt ut, ga noen tidlig etter for presset, særlig som følge av vold fra SS. Flesteparten derimot, ledet an av nummer 1 i rekke nummer 1, den avdøde legen dr Torvald Ulstein, nektet å følge ordre. Studentene ble demonstrativt stående mens kommandoropene ble gjentatt og gjentatt til SS-ledelsens forargelse. Den passive motstanden virket, og episoden endte med en moralsk seier for de norske studentene, som til syvende og sist slapp å bli sendt på dette oppdraget. Samme dag ble fergen i Jechtingen senket av de alliertes bomber. Hendelsen er senere omtalt som «Streiken i Burkheim». Senere havnet studentene i Buchenwald igjen.

I mars 1945 ble de fraktet i godsvogner til konsentrasjonsleiren Neuengamme, hvorfra de ble hentet hjem med de hvite bussene senere samme år.[4]

Sovjetisk spesialleir[rediger | rediger kilde]

Buchenwald-leiren i dag. Foto tatt om vinteren på området der fangebrakkene en gang var.

Etter frigjøringen, mellom 1945 og 1950 kom leiren under sovjetisk administrasjon og ble kjent som «Spesialleir nr. 2» av NKVD. Opprinnelig brukt til å huse tyske krigsfanger, ble den etter en tid ombygd til straffeanstalt for politiske fanger og opposisjonelle.

Fra august 1945 til leiren ble oppløst 1. mars 1950 ble 28 455 fanger, inkludert 1000 kvinner, holdt fanget av Sovjetunionen i Buchenwald. Tilsammen 7 113 fanger døde her ifølge sovjetiske opptegnelser.[5] Likene ble lagt i massegraver i de omliggende skogene, og de pårørende ble ikke underrettet.

Fangene bestod av politiske motstandere, nazi-sympatisører, ledere og medlemmer av Hitlerjugend, i tillegg til et stort antall mennesker som ble fengslet på grunn av «uviss» identitet og grunnløse arrestasjoner. Fangene ble nektet besøk og post. Det ble heller ikke gjort noe for å avdekke hvorvidt fangene var der uten grunn.

13. januar 1950 ble Buchenwald sammen med Bautzen og Sachsenhausen som de siste spesialleirene overlevert de sivile myndighetene i DDR. 2 415 fanger var i leiren på dette tidspunktet. I oktober 1950 ble det besluttet å rive leiren. Hovedporten, krematoriet, sykehusblokken og to vakttårn ble bevart for ettertiden. Alle fangebrakkene og fengselsbyggene ble revet. Fundamentene til noen av disse bygningene står der fortsatt, og mange andre har blitt rekonstruert. Ifølge Buchenwald-muséets hjemmeside ble «kombinasjonen av riving og bevaring diktert av et ønske om å videreformidle historien til konsentrasjonsleiren Buchenwald.»

Det første minnesmerket ble oppført kort tid etter den første frigjøringen. Siden det var planlagt som et foreløpig minnesmerke, bestod det av treverk og var bygget av fangene. Det andre monumentet for å minnes de døde, ble oppført i1958 av de østtyske myndighetene i nærheten av massegravene.

Kjente fanger[rediger | rediger kilde]

Befridde, utmagrede fanger i Buchenwald.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ All informasjon om disse kvinnelige vokterne kom fra Daniel Patrick Browns bok THE CAMP WOMEN The Female Auxiliaries Who Assisted the SS in Running the Concentration Camp System.
  2. ^ http://ije.oxfordjournals.org/cgi/content/full/30/1/35
  3. ^ Emberland og Fure (red.): Jakten på Germania (s. 255-6), forlaget Humanist, Oslo 2009, ISBN 978-82-92-62254-4
  4. ^ All informasjon om Tysklandsstudentene kom fra Geir Stian Orsten Ulsteins bok Piggtrådroser, (dokumentarroman) Gyldendal Norsk Forlag, 2007, ISBN 978-82-05-37490-4 (side 9-11; 13; 22-27; 64-64; 79-90 og 235)
  5. ^ Petra Weber, Justiz und Diktatur: Justizverwaltung und politische Strafjustiz in Thüringen 1945–1961 : Veröffentlichungen zur SBZ-/DDR -Forschung im Institut für Zeitgeschichte, Oldenbourg Wissenschaftsverlag, 2000, p. 99, ISBN 3-486-56463-3.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bodo Ritscher: Das sowjetische Speziallager Nr. 2 1945-1950. Katalog zur ständigen historischen Ausstellung; Göttingen: Wallstein, 1999
  • Volkhard Knigge und Bodo Ritscher: Totenbuch. Speziallager Buchenwald 1945-1950; Weimar: Stiftung Gedenkstätten Buchenwald und Mittelbau Dora, 2003
  • Jan von Flocken/Michael Klonovsky: Stalins Lager in Deutschland 1945-1950. Dokumentation,Zeugenberichte; Berlin: Ullstein, 1991; ISBN 3-550-07488-3
  • Bruno Apitz: Nackt unter Wölfen (Naked among Wolves). Fictional account of the last days of Buchenwald before the US-American liberation based upon a true story. Available as a book in German or as a movie in German with English subtitles. Book: Aufbau Taschenbuchverlag, 1998; ISBN 3-7466-1420-1 Translations into English and other languages exist, but are out of print.
  • Eugen Kogon: The Theory and Practice of Hell: the German Concentration Camps and the System Behind Them; New York; Farrar Strauss; 1950 republished 2006
  • Geir Stian Orsten Ulstein: Piggtrådroser; Gyldendal Norsk Forlag, 2007; ISBN 978-82-05-37490-4

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Buchenwald concentration camp – bilder, video eller lyd