Norges riksvåpen

Norges riksvåpen slik det nå er, stammer fra ca. 1280, og det er her i Sverre Morkens tegning fra 1992 for Statens offisielle bruk. Riksvåpenet fra 1905, tegnet av Eilif Peterssen Det norske kongevåpen avbildet på kroningsvognen fra 1906, i Eilif Peterssens strek. Riksvåpenet fremstilt på æresportal i Trondheim, 1733. Riksvåpenet etter Kgl. res. 10. juli 1844. Unionsvåpenet av 1844 fra Tønsbergs plansjeverk om Oscarshall, 1852. Håkon 5. Magnussons segl med Den norske løve. Riksvåpenet på det første norske frimerke (1855). Nasjonal Samlings riksvåpen med åpen krone på frimerke fra 1945. Riksvåpenet på norske pengesedler 1945–1976, tegnet av Arnstein Arneberg. Den norske løve fritt gjengitt på et nasjonalromantisk postkort fra 1905.

Norges riksvåpen er et våpenskjold, med på rød bunn, en opprett gull-løve med krone på hodet og gullskjeftet sølvøks i fremlabbene. På skjoldet er det en kongekrone med bøyler. Motivet i skjoldet blir ofte kalt Den norske løve.

Opprinnelse

Det norske riksvåpenet er et av de eldste i Europa og var opprinnelig et personlig våpen for kongene av Sverreætten.

Løver opptrer i mange andre kongers våpen, blant annet i Danmark, Sverige, Nederland, Belgia, Böhmen, Bulgaria, Spania (Leon), England og Skottland. Det skotske kongevåpen viser en opprett rød løve på gullskjold, som senere fikk tilføyd en liljeinnfatning. Løven er et mye brukt kongesymbol med opprinnelse i Midtøsten og er omtalt flere steder i Bibelen.

Gull-løve på rød bunn som norsk kongevåpen ble brukt i 1103 av Magnus Berrføtt, ifølge Snorre. Historikeren Gustav Storm konkluderte i 1894 med at Snorre her er uhistorisk. Dette fordi løven i Magnus Berrføtts skjoldmerke er ukjent i eldre sagahåndskrifter og andre kilder. Kong Sverre (død 1202) brukte muligens løve som våpenmerke, og kong Håkon Håkonsson (død 1263) hadde våpen med gull-løve på rød bunn.

Rundt år 1280 utstyrte enten Magnus Lagabøte (død 1280) eller formynderstyret for Eirik Magnusson den norske løven med en krone på hodet og en øks i fremlabbene. Øksen var helgensymbolet for Olav den hellige, og ved å sette den inn i våpenet ble det symbolisert at kongen var arvtaker etter helgenkongen, og at riket tilhørte Olav som Rex Perpetuus Norvegiae (latin for Norges evige konge). Det var dessuten på den tid behov for å gi løven et større særpreg ved å utstyre den med øks, fordi så mange andre konger og fyrster hadde løvemotiver i sine våpen.

Etter at Sverreætten i 1319 døde ut i mannslinjen, fortsatte kongene å bruke våpenet som norsk riksvåpen. Det er brukt dels som eget skjold og dels som ett av flere skjoldfelt i unionskongenes unionsvåpen.

Varierende stil og formgivning

Riksvåpenets utseende har variert gjennom århundrene i takt med skiftende moter innen kunst og heraldikk, mens innholdet har vært det samme. I senmiddelalderen ble økseskaftet gradvis forlenget, inntil hele øksen ble avbildet som en langskaftet hellebard. Skaftet ble også mer og mer krummet slik at det passet til de skjoldformene som var populære, og passet dermed også godt som myntbilde. En løve som hadde bøyd rygg og holdt en hellebard med krumt skaft med alle fire labbene (også kalt «gyngehesten»), var stort sett enerådende gjennom dansketiden. På begynnelsen av 1800-tallet var det flere nordmenn som tok til orde for å tilbakeføre hellebarden til en øks med kort skaft, til bruk i statens offisielle våpenavbildninger.

På riksvåpenets skjold ble det gradvis tatt i bruk en stilisert krone fra henimot år 1500. Kronen fikk bøyler fra 1600-tallet, særlig etter at en slik virkelig kongekrone ble laget i 1671 og unionskongene ble kronet med den.

Versjonen fra 1844

Kong Oscar I bestemte riks- og kongevåpenets utseende ved kongelig resolusjon av 10. juli 1844. Da ble den kortskaftede øksen fastsatt, men stadig hadde løven en bøyd rygg. Skjoldformen ble nærmest firkantet etter tidens heraldiske mote. Dette var første gang en offisiell utforming av riksvåpenet ble lovfestet. Resolusjonsteksten fastslår at Norges riksvåpen er:

Et rødt fiirkantet Skjold, i hvilket sees en, nederst fra Venstre og opad til Høire i fremadskridende Stilling opreist kronet gylden Løve, med aabent Gab og udstrakt Tunge, holdende i Forlabberne en opløftet Stridsøxe med gyldent Skaft og Blad af Sølv, – over Skjoldet en kongelig Krone.

Unionsvåpenet

Samtidig med at riksvåpenet ble lovfestet i 1844, innførte kong Oscar I et felles unionsvåpen for begge sine kongeriker. Det ble også brukt som personlig våpen for kongen og medlemmer av kongehuset. Unionsvåpenet er delt loddrett (kløvd) med Sveriges riksvåpen i heraldisk høyre felt, Norges i venstre, og kongehusets våpen midt på i et hjerteskjold. Kongehusets våpen var sammensatt av Vasaættens til høyre og Pontecorvos (Bernadottevåpenet) til venstre. Det svenske våpen var todelt med tre kroner øverst og Folkungenes løve nederst. Hovedfeltene i unionsvåpenet var adskilt med tre gullkorsarmer, rester etter det fullstendige kors i det «kvadrerte», svenske «store» riksvåpen. Unionsvåpenet var sammen med unionsflagget med «sildesalaten» kongens «morgengave» til Norge, et populært tiltak for å markere full likestilling mellom de to rikene. Selv om Norges våpen alltid ble plassert i skjoldet på heraldisk venstre side, altså i rang etter Sveriges våpen, ble likestillingen tydelig markert med to kongekroner over skjoldet, ett for hver av de to suverene statene i unionen.

Unionsvåpenet ble lite brukt i Norge, og aldri for rent statlige formål innenlands. Men det var våpen for de forente rikers felles institusjoner – kongen og utenrikstjenesten. Det ble derfor brukt av alle utenriksstasjoner og konsulater og ble godt kjent i utlandet. I Sverige var det ofte å se i reklame for firmaer med status som «Kungl. Hofleverantör».

Versjonen fra 1905

Etter unionsoppløsningen ble en ny offisiell våpentegning innført etter forslag fra blant andre Harry Fett i samråd med den danske heraldikeren Anders Thiset, og i en tegning av den kjente kunstmaleren Eilif Peterssen. Denne våpenavbildningen gikk tilbake til forbilder fra middelalderen med en mer opprett løve i en trekantet «gotisk» skjoldform. Hovedtrekkene i Peterssens tegning av riksvåpenet ble fastsatt – nokså unødvendig detaljert – i en kongelig resolusjon av 14. desember 1905, der det blant annet heter:

Rigsvaabenet er en heraldisk, kronet Løve med Olavsøksen, der har sølvfarvet Blad, i trekantet, høirødt Skjold uden Ramme.

Skjoldet er oventil ret, mod den nedre Spids let afrundet.

Løven er, væsentlig i Overensstemmelse med de Løver, der sees paa de gamle Kongesegl fra det 13de og 14de Aarhundrede, en opreist, gylden, kronet Løve, vendt mod Høire. Løvens Stilling er afpasset efter Skjoldets Form, saaledes at den hviler paa det venstre Bagben og holder det høire i løftet, fremadskridende Stilling. Løvens Hale er bøiet indover mod Løvens Ryg. Paa sit Hoved bærer Løven en aaben, trebladet Krone. Øksen holdes i ret Stilling. Over det Skjold, i hvilket Løven er anbragt, er der en lukket kongelig Krone. Denne afsluttes foroven i en Kugle (Rigsæble) med Kors. Bag Korset staar en halv, opreist, kronet Løve, som sees fra Siden.

Versjonene fra 1937 og 1992

Peterssens tegning av riksvåpenet ble populær og brukt både av kongen og staten til 1937. Arkivar og kunstner Hallvard Trætteberg hadde da utformet en ny og strengere stilisert tegning i ren flatestil. Denne versjonen ble tatt i bruk som offisiell og normal utforming av riksvåpenet for staten. Den møtte en del kritikk og ble blant annet kalt «den utsultede katta». Kongen beholdt løven stilisert som i 1905-versjonen og bruker den fremdeles i kongeflagget og kongevåpenet.

Hallvard Trætteberg skrev (i sin artikkel i festskrift til Francis Bull) at han var imot den lille oppvoksende norske løven bak rikseple og kors på bøylekronen. Denne løven var etter et forslag fra Anders Thiset. Riktignok gjør den lille løven Norges heraldiske kongekrone original i forhold til alle andre kongekroner i verden. Men den er en figurtype som mer tilsvarer et hjelmtegn, og den framstår ulogisk og uheldig på en bøylekrone, mente Trætteberg. Den lille og særpregede halve løven ble fjernet i riksvåpenets versjon av 1937 og er ikke senere kommet tilbake.

Riksvåpenet fikk en heraldisk korrekt beskrivelse (blasonering) i kongelig resolusjon av 19. mars 1937:

1. Noregs riksvåpen er ei upprett gull-løve på raud grunn med gullkrone på hovudet og gullskjeft sylvøks i framlabbane.
2. Riksvåpnet skal vanleg ha skjoldform. Over skjoldet skal vanleg stå ei kongskrone med rikseple og kross.
3. Alle teikningar til riksvåpnet til bruk for offentlege institusjonar må bli godkjende av Utanriksdepartementet, so framt dei ikkje er eller blir fastsett av Kongen.
4. Noregs riksinnsigle skal i stempelen ha riksvåpnet i skjoldform under kongskrone med kongsnamn og kongstitel i omskrift.
5. Den kgl.res. frå 14. desember 1905 om riksvåpnet og riksinnsiglet gjeld ikkje lenger.

1937-resolusjonen er stadig gjeldende, og Trættebergs tegning er med mindre endringer ved Sverre Morken fortsatt i bruk. Den nåværende normaltegningen av riksvåpenet ble godkjent av kongen 16. desember 1992.

Løven har fra 1905 vært gjengitt i heraldisk stil der utformingen ikke tar utgangspunkt i en naturalistisk løve, men er mer lik en gepard med smal kropp, lite hode og lang busket hale. Denne stiliseringen var vanlig i middelalderen og regnes idag som den mest riktige, heraldiske måten å avbilde løver på i våpenskjold.

Andre versjoner 1940 – 1976

Under den 2. verdenskrig innførte de nazistiske myndighetene etter beslutning av Vidkun Quisling 18. desember 1943 en stilisering av riksvåpenet som mer nærmet seg Peterssens versjon fra 1905. Det var utformet av byfogd Wilhelm Frimann Koren Christie (1885) i samarbeid med reklamekunstneren Harald Damsleth. I stedet for kongekronen med bøyler ble det brukt en åpen bladkrone. NS-versjonen ble brukt på ett frimerke (Kr. 1,50), utgitt 15. 1945. På mynter av jern og sink preget under okkupasjonen ble kongens monogram erstattet med riksvåpenet i Trættebergs utforming, men uten kongekrone. Etter frigjøringen i 1945 gikk staten tilbake til Trættebergs versjon fra 1937, mens kongen fortsatte å bruke 1905-versjonen.

På norske pengesedler utstedt av Norges Bank etter krigen ble sedlene i den provisoriske serie III (1945-55) og den definitive serie IV (1948-76) utstyrt med en egen versjon av riksvåpenet, i hovedsak som Trættebergs versjon fra 1937, men mer naturalistisk i detaljene, blant annet med mer «ragget» løvepels og en avvikende kongekrone. Dette våpenet var tegner av arkitekt Arnstein Arneberg,som også sto for utformingen av sedlene i serie IV. Sedlene i serie V (1962-87) ble utstyrt med riksvåpenet fra 1937. På sedlene i de senere seriene VI og VII er riksvåpenet ikke avbildet.

Bruk av riksvåpenet

Kongelig resolusjon av 20. mai 1927 fastsetter:

Riksvåbenet må kun benyttes av Statens myndigheter i utøvelsen av deres offentlige virksomhet.

Riksvåpenet kan kun brukes av Hoffet, Stortinget, regjeringen og departementene, domstolene, Riksrevisjonen og fylkesmenn. Spørsmål om riksvåpenet behandles av Utenriksdepartementet som også har utgitt veiledninger om bruk av riksvåpenet.

Privat bruk av riksvåpenet er forbudt når denne bruken er som kjennetegn eller på annen måte kan oppfattes eller misforstås som at det er et offentlig organ eller myndighet som opptrer. Riksvåpenet har som offentlig våpen en strafferettslig beskyttelse mot uhjemlet bruk, i straffeloven § 328.

Etter heraldiske regler kan riksvåpenet utformes på mange måter, så lenge våpenet er i heraldisk stil og følger «blasoneringen» (våpenbeskrivelsen) for Norges våpen: «Ei upprett gull-løve på raud grunn med gullkrone på hovudet og gullskjeft sylvøks i framlabbane».

Litteratur

(påbegynt)

• P. Petersen: Historisk-heraldisk Fremstilling af Kongeriget Norges Vaaben, og Sammes Afbildning i Bannere, Flag, Mynter og Sigiller, Christiania 1836
• Gustav Storm: Norges gamle Vaaben, Farver og Flag, Kristiania 1894
• Chr. Brinchmann: Norske konge-sigiller og andre fyrste-sigiller fra middelalderen, Kristiania 1924
• Hallvard Trætteberg: «Norges statssymboler inntil 1814», Historisk Tidsskrift, bind 29 hefte 8 og 9, Oslo 1933
• Hallvard Trætteberg: Norges våbenmerker. Norske by- og adelsvåben, utgitt av Kaffe Hag, Oslo 1933
• Hallvard Trætteberg: «Norges krone og våpen», i Festskrift til Francis Bull på 50 årsdagen, Oslo 1937
• Hallvard Trætteberg: «The Coat of Arms of Norway», The American-Scandinavian Review, juni 1964
• Hallvard Trætteberg: «Det norske kongevåpen i Gelre-våpenboka», Heraldisk Tidsskrift, bind 3, hefte 23 side 126 ff., København 1970-74
• Hallvard Trætteberg: «Norges våpen i engelske kilder i middelalderen», Heraldisk Tidsskrift, bind 3, hefte 21 side 29 ff.,København 1970-74
• Odd Fjordholm: «Om opphavet til det norske løvevåpen. En historiografisk framstilling». Heraldisk Tidsskrift, side 31-41, København 1984
• Harald Nissen: «Det norske kongevåpnet», Heraldisk Tidsskrift, bind 10 nr 91, København mars 2005
• Hans Cappelen: «Norge i 1905: Gammelt riksvåpen og nytt kongevåpen», Heraldisk Tidsskrift, bind 10 nr 94, København oktober 2006
• Tom Sverre Vadholm: «Hellig-Olavs øks som norsk symbol», Heraldisk Tidsskrift, bind 11, hefte nr 102, København oktober 2010, side 59-82

Se også

• Den norske løve
• Norges flagg
• Økser i norske våpenskjold

Eksterne lenker

• Forskrift 1937-03-19 nr 3728: Res. om Noregs riksvåpen (Lovdata)
• Sider om bruk av det norske riksvåpenet
• Bruk av riksvåpenet på frimerker
• Det eldste riksvåpenet (fra 1292)
• Historien bak riksvåpenet (engelsk tekst)