Standrett

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Standrett er en hurtigarbeidende militær domstol som kan nedsettes ad-hoc i krigstid. En standrett administreres av øverste befal på stedet eller i kommandostillingen (ty: kommandostand).

Retten består av minst en offiser av høyere grad, major eller høyere i Norge, og en eller flere lavere offiserer. I den norske militære straffelov er kravet til rettens sammensetning en krigsdommer og ti militærpersoner (fem offiserer, to underoffiserer og tre menige). Det er ikke krav om noen juridisk utdannelse eller stilling. Standretten forsaker juridisk legitimitet for å oppnå hurtighet; den tiltalte domfelles raskest mulig etter forbrytelsen, og kan kun frifinnes eller idømmes dødsstraff. Standrett overfor egne soldater var utbredt før og under første verdenskrig, men ble normalt bare brukt mot fiendens fanger i andre verdenskrig.

Det er ingen kjente regler som tilsier at den anklagede har krav på forsvarer, men tradisjonelt har en av standrettens lavere offiserer opptrådt som forsvarer. Ved fellende dom er det ingen ankemulighet, og henrettelsen foretas som regel før soloppgang neste dag. Det er rapportert om tilfeller av standrett mot sivile og standrett sammensatt av kun én offiser av lavere rang under andre verdenskrig. Dette har ingenting med militær straffelov eller sedvane å gjøre og betraktes som en krigsforbrytelse.

Svært lite om standretten er lovregulert, men standrett er nevnt i den militære straffelov av 1900. Praksisen er i hovedsak regulert av sedvane. Det er for eksempel ingen grense for hvor høytstående offiserer som kan stilles for standrett, men i praksis er fellende dommer bare utstedt for menige og lavere offiserer. Offiserer av høy rang ble stilt for en normal krigsrett, eller gitt muligheten til å begå selvmord.

I perioden fra 1901 til 1987 ble standrett aldri benyttet i det norske forsvaret. Standrett ble forbudt i Norge da lovparagrafen om dødsstraff i krig ble opphevet i 1987.

Referanser[rediger | rediger kilde]