Tyskertøs

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den nederlandske motstandsbevegelsen med fanger 11. mai 1945: medlemmer av NSB, Den nasjonalsosialistiske bevegelsen i Nederland, og skamklipte moffenmeiden eller moffenhoeren («tyskertøser»; moff er et gammelt, nederlandsk skjellsord for «tysker»).

«Tyskertøs», også kalt «tyskerjente», var et nedsettende begrep som ble benyttet om de norske og danske kvinnene som hadde kjærlighetsforhold til tyske soldater i Norge og Danmark under andre verdenskrig. Eventuelle barn ble ofte omtalt med det nedsettende «tyskerunger», noe penere er «krigsbarn.» Kvinnene ble anklaget for å stå i ledtog med fienden og ble dermed ofte kalt kollaboratører. I etterkant av krigen ble en del av dem ofre for omfattende og grove hevnaksjoner og overgrep. De norske som inngikk ekteskap med tyskere, mistet sitt norske statsborgerskap, ble internert og sendt til Tyskland.

I Oslo ble det på tysk initiativ under krigen opprettet et kartotek over kvinner smittet med kjønnssykdom, et kartotek norske myndigheter benyttet seg av etter frigjøringen for å spore opp hvem som hadde vært sammen med tyskere.[1] I Oslo jobbet seks kvinner og to menn utelukkende med sedelighetssaker under krigen. Tyskere assisterte norsk politi ved razziaer og pekte ut hvilke kvinner de ville ha tvangsundersøkt. Aksjonene var ikke rettet mot prostitusjon, men et ledd i bekjempelse av kjønnssykdom.[2]

Kvinnenes bakgrunn[rediger | rediger kilde]

«Folketyske» kvinner i Polen hilser de tyske soldatene i Wehrmacht som sine «befriere» med brød, frukt og drikke 2. september 1939, dagen etter Tysklands invasjon i landet.
Tyske soldater og sivilbefolkning sør i Russland i juni 1941. En korporal omfavner en smilende, sovjetrussisk kvinne.
Fra et Lebensborn-hjem 1943. Dette var føde- eller mødrehjem for ugifte mødre, særlig når mora var «raserein» og faren SS-mann eller tysk soldat. Flaggene viser tydelig at velferdsforetaket Lebensborn e.V. ble drevet av Schutzstaffel (SS), det nazistiske Tysklands militære ordensvesen.
Tysk soldat drikker sjampanje med fransk kvinne vest i det tyskokkuperte Frankrike i august 1940.
Tyske soldater med smilende franske kvinner på en badestrand i Frankrike august 1940.
Tyske soldater på biltur med italienske kvinner 1944.

Forholdene mellom de norske kvinnene og tyske soldatene varierte fra rene kjærlighetsforhold til opportunistiske forbindelser der kvinnen ville oppnå makt eller prestisje. Det skal ikke ha vært noen overvekt av NS-medlemmer eller -sympatisører.[3] Arkivene fra interneringsleiren på Hovedøya opplyser at kvinnene kom fra «fattige kår», «fra landsbygda», og ofte med «mangelfull skolegang og utdannelse». Aldersmessig fordeling på Hovedøya: Over halvparten av kvinnene var mellom 15 og 24 år, ytterligere 23 % var under 30.[4]

Forskeren Kari Helgesen gjennomgikk politiarkivet i Molde for sommeren 1945 og konkluderte med at en «gjennomsnittlig tyskertøs» i Molde var født ca. 1921, kom fra en landkommune nær Molde, var vokst opp i et hjem med begge foreldre og beskjeden økonomi, far var fisker eller bonde, hun selv fikk ingen utdannelse utover folkeskolen, og var ansatt som hushjelp i en by eller et tettsted i hjemfylket. Av vedlagte fotografier fremgikk at kvinnene hadde et alminnelig pent utseende.[5]

Wehrmachts holdning[rediger | rediger kilde]

Wehrmacht oppmuntret ikke disse forholdene, og når ikke-tyske kvinner etterlyste forsvunne tyske kjærester og forloveder, svarte militærmyndighetene rutinemessig at mannen var «savnet», selv om han i realiteten rett og slett var gift i hjemlandet.[6] Den tyske ekteskapsforordningen av 7.mai 1940, som gjaldt Wehrmacht, nedla generelt forbud mot ekteskap med utenlandske kvinner så lenge krigen pågikk. Etter okkupasjonen av Danmark, Norge, Nederland og Belgia ble forordningen endret gjennom en førerordre, slik at tyske soldater fikk gifte seg med «rasemessig beslektede personer i Nederland, Norge, Danmark og Sverige».[7] Ekteskap med samiske kvinner var derfor utelukket. Fra 1942 ble ekteskapsforordningen innstrammet. Nå het det at ekteskap og forplantning kun var ønskelig innenfor det tyske folk. Ikke minst ventet det «hundretusener av friske, tyske piker hjemme, og dessverre også tallrike unge soldatenker».[8]

SS og Lebensborn[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Lebensborn

Ifølge Heinrich Himmler var norske kvinner velkomne «mødre av godt blod», men «selv med sin beste vilje ikke i stand til å følge tysk tankegang», slik at de måtte omskoleres før et eventuelt ekteskap med en tysker.[9] Allerede i mai 1940 så en SS-lege for seg at man kunne oppgradere genmaterialet i «de rasemessig tilbakeliggende sørtyske regionene» ved å foreta en storstilt forflytning av norske kvinner dit.[10] Himmler ønsket å tilby «ariske» kvinner som ventet barn med en tysker, et alternativ til abort, som for øvrig var forbudt (fra 1943 med dødsstraff i Tyskland), og hadde i 1935 opprettet Lebensborn-programmet, som ble etablert i Norge fra 1941. Ca 1 200 av de ca. 8 000 barna i det norske Lebensborn-registeret ble født på Lebensborns fødehjem her i landet.

Årsaker til reaksjonene[rediger | rediger kilde]

Den norske eksilregjeringen ønsket å bygge opp en isfront mot de tyske okkupantene, og dette gjaldt da selvfølgelig slik kontakt. I mai 1941, like før alle radioapparater ble beslaglagt, bortsett fra for medlemmer av Nasjonal Samling, tok regjeringens talsmann Toralv Øksnevad avstand fra disse kvinne i sterke ordelag, samtidig som at omfanget ble sterkt minimert.[11]

Utvilsomt har det virket provoserende på ganske mange i en befolkning som strevde med å få hverdagen til å gå opp, å bli konfrontert med norske jenter i hyggelig og glad passiar med representantene for okkupantene. Johan Scharffenberg kritiserte høsten 1945 reaksjonene mot de såkalte «tysketøsene», og mente at disse hadde sin rot i blandingen av tre forhold: nasjonalfølelse, sjalusi og kjønnsmoral.[12] Det forhold at det oppsto vel så sterke reaksjoner, herunder internering, mot de jentene som etter fredsslutningen hadde kontakt med allierte soldater,[13] tyder på at også de to siste faktorene var til stede.[14]

Represalier[rediger | rediger kilde]

Danske frihedskæmpere fører en tyskertøs til hovedkvarteret i Århus 5. mai 1945. Danske kvinner som hadde kjæresteforhold eller seksuelle forbindelser med tyske soldater, ble omtalt som feltmadras, tyskerpige, tyskertøs, tyskerluder og syfilishoppe.
Flere «tyskertøser» ble snauklipt som stigmatiserende skamstraff etter krigen. I Frankrike ble tyskerjentene kalt les tondues (=«de snauklipte»). Her klippes en kvinne i Montélimar 1945.

Allerede i september 1940 registrerte dansk politi at kvinner ble skamklipt for å ha gått med tyskere. Dette var de første motstandshandlingene under okkupasjonen.[15] I Frankrike, der fenomenet var mer utbredt enn i nordiske land, kalles disse kvinnene les tondues (=«de snauklipte»).[16] Gertrude Stein skriver i boken Kriege, die ich gesehen habe (=«Kriger jeg har sett»): «I dag står landsbyen på hodet fordi de skal klippe håret av jentene som var sammen med tyskere under okkupasjonen, de kaller det 1944-frisyren, og det er selvfølgelig grusomt siden klippingen skjer offentlig, det er i dag det skjer.»[17] I Frankrike ble noen tyskertøser skutt ved standrett.[18]

Norge og Danmark var de eneste landene som internerte kvinnene i leirer. Noen ble snauklippet, oppstilt offentlig til spott og spe, og navnene deres hadde ofte vært på trykk i illegale aviser. «Å ta håret av en tyskerhore er for mild straff, de skal hates og plages på alle måter, både mannlige og kvinnelige landssvikere,» heter det i et sitat fra et innlegg i Arbeiderbladet.[19] En dansk tyskertøs sa treffende: «Vi pikene ble jo egentlig behandlet dårligere enn tyskerne selv.»[20]

De som sto bak skamklipping av tyskerjentene var nesten alltid menn, sjelden alene og de kunne i noen tilfeller bli assistert av kvinner. Ofte hadde gjerningsmennene selv hatt kontakt med tyskere og fryktet for å bli ansett som «stripede» og ville demonstrere at de var på «den rette siden».[21] Undersøkelser fra Danmark har vist at en av ti var allerede kjenninger av politiet og i like mange tilfaller var alkohol med i bildet. De fleste var arbeidere eller lærlinger i alderen 17-35 år.[22]

Internering[rediger | rediger kilde]

Det å ha et forhold til en tysk mann var i seg selv ikke nok til tiltale etter landssviklovgivningen, men mellom 3 000 og 5 000 kvinner ble likevel internert mellom mai 1945 og den påfølgende vinter, uten rettslig kjennelse, uten advokatbistand eller mulighet for å anke. Som rettsgrunnlag viste man til en provisorisk anordning for tiltak mot kjønnssykdommer.[23] Videre ble det påberopt et beskyttelsesbehov mot privat rettsforfølgelse og overgrep. En provisorisk anordning fra 1943 hjemlet slik internering uten domstolsbehandling.[24]

Kvinnene ble enten innkalt av helserådene, eller innbrakt av politiet. Også Milorg-grupper kunne foreta slike arrestasjoner, selv om de ikke hadde politimyndighet og dette lå derfor utenfor deres mandat.[25] Kvinnene ble deretter forhørt, og der hvor det forelå mistanke om at andre forhold var til stede slik at det kunne reises landssviksak, ble kvinnene overført til politiets landssvikavdeling, i Oslo på Bredtvet kvinnefengsel.[26]

Grunnlaget for interneringen var opplysninger om kvinnenes vandel de siste årene, herunder hvor mange ganger de var behandlet for gonoré eller syfilis. Det var kvinnenes vandel de siste årene som var utslagsgivende, og ikke nødvendigvis deres situasjon våren 1945.[26]

Det ble derfor politiet eller helsemyndighetene som bestemte hvor lenge interneringen skulle vare og dette var ugunstig for de internerte.[27] Gjennomsnittlig varte interneringen i to måneder, men det var store individuelle forskjeller, fra et par-tre dager og opp til litt over seks måneder.[27] Interneringen bar preg av fengsling, og noen leire var disiplinen så streng at det var straffbart å plystre, og det ble advart om at vaktene åpnet ild ved behov.

Den største av ca. 40 leire lå på Hovedøya ved Oslo, og der var bare en tredjedel av de 1 100 innsatte smittet med syfilis eller gonore.[28]

I tillegg var det en større leir med 450 internerte på Hovelåsen utenfor Kongsvinger.[27] Andre leire var blant annet på Tennebekk ved Bergen, Selbu ved Trondheim, Klekken ved Hønefoss og Skadberg ved Stavanger, som alle avga internerte til Hovedøya da leirene ble lagt ned.[27]

Mange ble også internerte fordi de etter krigens slutt oppholdt seg ved, og var på ulovlige besøk i oppsamlingsleirene for tyske soldater som ventet på hjemsendelse. Dette pågikk i nesten et år etter krigens slutt, til tross for at disse jentene på dette tidspunktet ikke hadde noe beskyttelsesbehov.[29] Tilsvarende ble kvinner internert fordi de tok imot tidligere tyske soldater som var på ulovlige besøk fra sine interneringsleire.[30]

Statens interneringsleir for kvinner, Hovedøya[rediger | rediger kilde]

Leiren på Hovedøya ble opprettet 1. oktober 1945 i den etterlatte brakkeleiren etter de tyske soldatene. Kvinnene kom da fra Fangeleir Fiskevollen, en leir som hadde blitt opprettet på Ljanskollen i juni 1945, men denne egnet seg ikke til vinterbruk.[27] Selv om formålet med interneringen offisielt ikke var straff eller varetekt, omtalte også rikspolitisjef Andreas Aulie leiren som en «fangeleir».[31]

Etter at de lokale, midlertidige leirene i løpet av 1945 ble lagt ned, ble de internerte enten løslatt eller overført til Hovedøya. Rundt halvparten av kvinnene som var internert på Hovedøya var fra Oslo, resten var overført eller flyttet fra resten av landet.[27] I tillegg til de rundt 1 100 internerte kvinnene, var minst 16 barn, som ikke kunne bli ivaretatt hos andre familiemedlemmer, internert sammen med sine mødre.[27] Det var en ganske stor alderspredning blant de internerte, til tross for av nesten 70 % var i 20-årene.[32]

Da sosialminister Sven Oftedal besøkte leiren våren 1946, besluttet han at leiren umiddelbart skulle stenges, da assosiasjonene til de konsentrasjonsleirene han selv hadde sittet i under krigen ble for sterke.[33]

I ettertid[rediger | rediger kilde]

I 2010 nektet Riksarkivaren innsyn i materialet hos Riksarkivet om de innsatte på Hovedøya, grunnet at personopplysningene er underlagt taushetsplikt. Klage til Kulturdepartementet førte ikke frem. Materialet skulle bli brukt i en dokumentar om statens interneringsleire for tyskerjenter i årene 1945-1946.[34]

Tjenestemannsanordningen[rediger | rediger kilde]

Alle offentlig ansatte tyskertøser ble fradømt sin stilling med bakgrunn i en provisorisk anordning, forfattet av London-regjeringen 26.februar 1943. Denne «tjenestemannsanordningen» fastslo at «unasjonal atferd» medførte oppsigelse fra stillinger innen stat og kommune. Det ble ikke tatt hensyn til om den unasjonale atferden hadde funnet sted før anordningen ble vedtatt i 1943, og kanskje ikke engang kunne dokumenteres av annet enn rykter om personen.[35] Andre opplevde å bli utstøtt av familie og sosiale nettverk.

Utvisning[rediger | rediger kilde]

Anslagsvis var det mellom 50 000 og 100 000[19] norske kvinner som hadde et forhold til tyske soldater og offiserer. Sommeren 1945 hadde hvert syvende norske bryllup en tysk brudgom.[36] Over 3 000 norske kvinner giftet seg med tyskere, uten å ane at de dermed satte sitt statsborgerskap over styr. Statsborgerloven fra 1924 slo fast at en norsk kvinne som giftet seg med en utlending, forble norsk statsborger så lenge hun var bosatt i Norge. Men provisorisk anordning av 17.august 1945, som ble vedtatt av Stortinget året etter, endret dette. I odelstingsproposisjon nr 136, foredratt av statsråd Jens Chr. Hauge, het det: «Størsteparten av disse gifte kvinnene har ved sin omgang med okkupasjonsmaktens soldater og tjenestemenn opptrådt på en høyst uverdig måte. I og med at de inngår ekteskap med tyskere, bør deres politiske tilknytning til Norge være brutt. Og det er meget ønskelig at de forlater vårt land så snart som mulig.» Nå var kvinnene blitt tyske statsborgere selv om de bodde i hjemlandet. Og som tyskere ble de utvist fra Norge.

Jusprofessor Johs. Andenæs protesterte mot dette i Verdens Gang: «Man utviser ikke landssvikere, ikke tyskertøser og deres barn, bare akkurat denne kategori som har fått sitt forhold legalisert ved ekteskap, og deres barn. Hvis man sier at det å gifte seg med en tysker er et så uverdig forhold for en norsk kvinne at hun bør miste sitt norske statsborgerskap og utvises, må det være like uverdig for en norsk mann å gifte seg med en tysk kvinne.» 28 norske menn giftet seg med tyske kvinner under krigen og denne gruppen ble aldri truet med deportasjon.[37]

I 1950 ble statsborgerloven endret, slik at kvinner gift med en utlending kunne beholde sitt norske statsborgerskap også om hun bosatte seg utenlands. Kvinnene kunne nå skrive hjem og få tilbake sitt norske statsborgerskap, og nytt pass tilsendt i posten, så lenge hun gjorde det innen 1955. Men § 13 i denne loven gjorde et unntak for krigsbrudene. Disse måtte bosette seg i Norge igjen hvis de ønsket sitt norske pass. Ironisk nok var mange krigsbruder i Norge i tiden frem mot 1955, og disse spurte seg for hos lensmenn og politikamre for å få tilbake statsborgerskapet, men da ingen kjente til de nye bestemmelsene, ble ekteparene igjen sendt ut av Norge.

Verst stilt var de som havnet i DDR (Øst-Tyskland). Tyske menn med kone fra Vesten hadde problemer med å få arbeid. Disse ekteparene var like uønsket i DDR som i Norge, og mange var statsløse i over ti år. Med DDR-pass fikk konen bare besøke Norge ved dødsfall i familien, og da forutsatt at familien betalte reisen.[37] NRK tok opp krigsbrudenes skjebne i to programmer i 1988. Saken ble nå tatt opp i Stortinget, og § 13 fjernet fra Norges lover. Fra 1989 kunne kvinnene bli norske statsborgere igjen, men bare hvis de flyttet tilbake. Imidlertid slapp de kravet om botid på to år i Norge som ellers er vanlig før man innvilges norsk statsborgerskap på nytt. Fra mai 1989 kunne en krigsbrud altså velge mellom å bli boende i Tyskland, eller bosette seg i Norge og få tilbake statsborgerskapet. For de fleste var dette lite attraktivt, og de som bodde i DDR, slapp ikke engang over grensen. Krigsbrudene mente at de burde få samme valget som andre norske kvinner hadde i perioden 1950-55, da de kunne få tilsendt passet i posten, men samtlige søknader ble møtt med avslag.

Krigspensjon[rediger | rediger kilde]

Hvis en kvinne blir enke etter en mann som er innvilget krigspensjon, undersøkes hennes fortid. Hun får ikke hans krigspensjon videreført hvis hun «er registrert som medlem av NS og har fått forelegg for det». 92 805 nordmenn ble etterforsket for landssvik under rettsoppgjøret, hvorav 37 150 saker ble henlagt pga bevisets stilling. Saksmappene oppbevares i Riksarkivet. Når en enke søker om å få overta sin manns krigspensjon, tar Rikstrygdeverket automatisk kontakt med Riksarkivet for å finne ut om kvinnen har vært NS-medlem eller hatt seksuell omgang med tyskere. I så fall avvises søknaden, selv om saken hennes dengang ble henlagt.[38]

Krigsbarn[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: krigsbarn og NS-barn

I 1996 kom det en undersøkelse som antar at 70 000 norske kvinner hadde forhold til tyske soldater. Samme undersøkelse viser at det ble i alt født 8 364 barn med tysk far og norsk mor i Norge under krigen. Undersøkelsen viste videre at Vestlandet (Bergen), Trøndelag-fylkene og Nord-Norge skiller seg ut med flest tyskerbarn, mens Østlandet og Sogn og Fjordane skiller seg ut med de laveste tallene regnet etter antall innbyggere.

Historieprofessor Tore Pryser forklarer tallene med at tysk aktivitet på stedet var avgjørende for antall tyskerbarn. «I deler av Finnmark var det ti tyskere per nordmann, og det forklarer trolig den høye andelen tyskerbarn her». Der hvor det var tyske forlegninger, ble antall tyskerbarn høyere. Tallene stammer fra undersøkelsen «Norge under okkupasjonen», som ble utarbeidet av pensjonert studierektor Jan Eidi som hovedansvarlig, hjulpet av historieprofessor Tore Pryser og forsker Guri Hjeltnes.[39]Kanaløyene, der befolkningen var delvis evakuert, var forholdet mellom lokalbefolkning og tyskere 2:1, og på Guernsey var det en tysker for hver innfødt.[40] I krigsårene steg antallet barn født utenfor ekteskap til det dobbelte på Jersey, og til det firedobbelte på Guernsey, der det var forlagt flest tyskere.[41]

Kjente kvinner som hadde forhold med «fienden»[rediger | rediger kilde]

En av de mest kjente er franske Coco Chanel, som bodde i nesten tre år med sin tretten år yngre tyske elsker på hotell Ritz i Paris. I avhør sa hun kort og godt at hun i sin alder (hun var i femtiårene) ikke kunne bry seg med mannens nasjonalitet. En annen fra Frankrike var skuespilleren Arletty, som hadde hovedrollen i den berømte filmen Barn av Olympen. Hun satt internert under premieren på grunn av sitt forhold til en tysk offiser.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ebba D. Drolshagen: De gikk ikke fri (s. 61), forlaget Oktober, Oslo 2009, ISBN 978-82-495-0592-0
  2. ^ Ebba Drolshagen: De gikk ikke fri (s. 133)
  3. ^ BT: Tyskerjentenes livslange straff – Helle Aarnes
  4. ^ Ebba Drolshagen: De gikk ikke fri (s. 164)
  5. ^ Ebba Drolshagen: De gikk ikke fri (s. 236-7)
  6. ^ Ebba Drolshagen: De gikk ikke fri (s. 120)
  7. ^ Ebba Drolshagen: De gikk ikke fri (s. 75)
  8. ^ Ebba Drolshagen: De gikk ikke fri (s. 131)
  9. ^ Ebba Drolshagen: De gikk ikke fri (s. 129)
  10. ^ Ebba Drolshagen: De gikk ikke fri (s. 183)
  11. ^ Gjengitt i Pedersen, side 38-39
  12. ^ Senje, side 36-37
  13. ^ «på en måte som sterkt irriterte befolkningen», rikspolitisjef Andreas Aulie i artikkelen «Spørsmålet om sikringstiltak overfor tyskerjentene», i Rettsoppgjørets kriminalpolitiske og sosiale problemer, Den norske kriminalistforenings publikasjoner, nr 1, Oslo 1946
  14. ^ Pedersen, side 87
  15. ^ Ebba Drolshagen: De gikk ikke fri (s. 95)
  16. ^ Ebba Drolshagen: De gikk ikke fri (s. 247)
  17. ^ Ebba Drolshagen: De gikk ikke fri (s. 152)
  18. ^ Ebba Drolshagen: De gikk ikke fri (s. 37)
  19. ^ a b BT: De brøt ingen lov – Helle Aarnes
  20. ^ Ebba Drolshagen: De gikk ikke fri (s. 156)
  21. ^ Gjøstein, Margreta: Tyskarkvinnene i Bergen, under og etter andre verdskrig hovedoppgave i historie 2007, Universitetet i Bergen
  22. ^ Warring, Anette: «Danske tyskerpiger - hverken ofre eller forræder», i Dag Ellingen m. fl.: Kvinner, krig og kjærlighet, J.W. Cappelens Forlag 1995 ISBN 978-82-021-5712-8
  23. ^ Provisorisk anordning av 12. juni 1945 om åtgjerder mot kjønnssykdommer
  24. ^ Provisorisk anordning av 26. februar 1943, om polititjenesten i Norge under krig, § 6
  25. ^ Pedersen, side 150-151
  26. ^ a b Gjestland, Trygve og Gundersen, Thor: «Tyskertøser» på Hovedøya, St. Hallvard nr 2/1990, side 11
  27. ^ a b c d e f g Terje Andreas Pedersen: Vi kalte dem tyskertøser, side 89, Scandinavian Academic Press/Spartacus Forlag, 2012, ISBN 978-82-304-0086-9
  28. ^ Ebba Drolshagen: De gikk ikke fri (s. 163)
  29. ^ Pedersen, side 95
  30. ^ Pedersen, side 95-96
  31. ^ Pedersen, side 8-9
  32. ^ Pedersen, side 90
  33. ^ Pedersen, side 90-91.
  34. ^ Verdens Gang – Regler om taushetsplikt har skapt hindringer for en planlagt dokumentarfilm om statens interneringsleire for tyskerjenter i årene 1945-1946
  35. ^ fortid.no (s. 62)
  36. ^ Ebba Drolshagen: De gikk ikke fri (s. 165)
  37. ^ a b NRK Brennpunkt
  38. ^ Ebba Drolshagen: De gikk ikke fri (s. 224)
  39. ^ «70 000 kvinner hadde forhold til tyskere». Dagbladet. 12. januar 1996. Besøkt 23. desember 2008. 
  40. ^ Ebba Drolshagen: De gikk ikke fri (s. 82)
  41. ^ Ebba Drolshagen: De gikk ikke fri (s. 94)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]