Bjørn West (Milorg)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Bjørn West var en av flere Milorg-baser i det okkuperte Norge, opprettet i de siste dagene av andre verdenskrig i Matrefjella og Stølsheimen mot Bjordal.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Basen ble opprettet som en ordinær militærforlegning og var direkte underlagt Forsvarets Overkommando i London. Her var målet å opprette en stor styrke som skulle være disponibel som innsetningsstyrke. Hvis den ble utsatt for angrep så skulle den enten trekke seg tilbake til fjellområdene langs Sognefjorden, eventuelt bli evakuert av marinen. Styrkene fikk mye av sitt materiell sjøveien fra Storbritannia og det ble båret opp i fjellet og inn til basen, i tillegg kom mye med flyslipp. Våren 1945 var gruppen på 255 mann.[1] Kaptein Harald Risnes frå Hyllestad var sjef, og Fredrik Kayser var nestkommanderende.

Av de opprinnelige basene var det bare Bjørn West (Nordhordland) og Elg (Hallingdal) som ble opprettet i sin helhet, og begge kom i direkte kamp med tyske styrker. Selv om parolen var å unngå dette for ikke å minske sjansene for en fredelig kapitulasjon, måtte de norske styrkene forsvare seg mot tyske angrep.

Forsøk på forhandling[rediger | rediger kilde]

Allerede tidlig på ettervinteren var det klart at det var en større base inne på fjellet, noe den tyske aktiviteten viser. 6. april 1945 ble Sjur Lindebrække, Hans Sevaldson og Reidar Skau kontaktet av en skipsreder i Bergen. Bak kontakten er øverstkommanderende for de tyske styrkene i Vest-Norge, generalløytnant Johann de Boer. Han var bekymret for situasjonen og ønsket å oppnå kontakt med Hjemmefronten for å unngå kaos og få en fredelig avslutning på krigen. Alt tyder på at dette var et rent soloutspill, for den tyske kommandanten i Norge, general Franz Böhme, sendte ut en dagsbefaling til sine offiserer 5. mai[2] «Oppdraget som er stillet Wehrmacht i Norge er nå som tidligere å forsvare sitt område mot ethvert fiendtlig angrep, om det kommer utenfra eller fra den norske motstandsbevegelse. Storadmiralen (Karl Dönitz) så det som sin viktigste oppgave å redde så mange tyskere og så meget tysk område som mulig fra bolsjevikisk kaos. Alle andre oppgaver må underordnes dette forsett … Vi må være klar til kamp nå og i tiden fremover.»

Lindebrække besvarte henvendelsen i forsiktige ordelag, og mente at Forsvarets Overkommando i London burde underrettes. De Boer motsatte seg at dette ble gjort over radio av frykt for at Gestapo kunne snappe opp meldingen. Isteden ble major Eivind Moe sendt som kurer til England i slutten av april. Midt oppi general de Boers forhandlinger om en avvikling av krigshandlinger, brøt det ut åpen strid i Matre-fjellene mellom tyske styrker og styrkene ved Bjørn West.

Kamper[rediger | rediger kilde]

Etter et forsøk på å omringe de norske styrkene i BA 2 ved påsketider, var det stille frem til 27. april, da tyske styrker og Gestapo blir landsatt i Matre. Litt senere kom tyske krigsskip inn fjorden, og 28. april gikk tyske styrker til angrep på basen ved Fossestølen i 04- tiden lørdag 28. april 1945, etter oppklaring inne på fjellet. En norsk vaktstyrke slo tilbake en mindre tysk styrke. Det fortsatte i Kringlebotn søndag 29. april. Om ettermiddagen samme dag var det harde kamper nordvest for Litlematrestølen, men her ble tyskerne stoppet av elleve norske soldater. Tirsdag 1. mai var det kamper ved Krokavatnet nord for Stordalen. Torsdag 3. mai kom store styrker opp fra Fossen for å gå over Klavefjellet mot Stordalen. Etter seks dagers kamp i Matrefjellene, hadde Bjørn West mistet seks mann. Anslagene på de tyske tapene varierer fra 35[3] til 117.[4]

General de Boer gjorde det klart at kampene måtte stanses, og mente det ellers var meningsløst å fortsette å forhandle. De norske styrkene måtte trekke seg tilbake mens han på sin side skulle stanse de tyske angrepene. Etter at dette ble meldt til overkommandoen i London, kom det 2. mai beskjed til Bjørn West om at «fortsatte kamper er ikke ønskelig», og de norske styrkene trakk seg ut 4. mai.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gregson, Julia og Elisabeth Middlethon (2012): De hvite englene. Bergen: Vigmostad & Bjørke.
  2. ^ François Kersaudy; Vi stoler på England, 1991
  3. ^ «De hvite englene», Sven-Erik Grieg-Smith
  4. ^ «Bjørn West – I aktiv innsats», Rolf R. Skre, 1946