Frontkjemper

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tre klasser av den tyske utmerkelsen Æreskorset (Ehrenkreuz des Weltkrieges, «Hindenburgkorset»), gitt fra 1934 til over seks millioner tyske frontkjempere (Frontkämpfern) fra første verdenskrig.

Frontkjemper er en betegnelse på en soldat som kjemper ved fronten i en krig. Uttrykket ble brukt i Tyskland om tyske soldater (Frontkämpfer) som kjempet ved fronten i første verdenskrig, og det ble laget egne medaljer til disse fra 1934 (Ehrenkreuz für Frontkämpfer). I Norge betegner «frontkjemper» særlig nordmenn som frivillig deltok i tysk krigstjeneste under andre verdenskrig, først og fremst i Regiment Nordland (januar 1941), Norges SS (mai 1941), Germanske SS Norge (juli 1942), SS-skijegerkompani (seinere -bataljon) (august 1942) og fire politikompanier (1942–45).[1] Det var i alt over 5000 norske frontkjempere, deriblant flere hundre frontsøstre (sykepleiere).[1] Disse ble dømt som landssvikere etter krigen.[1]

Frontkjempere fra Norge[rediger | rediger kilde]

NS-lederen Vidkun Quisling hos «frontkjempere», norske frivillige soldater i tysk krigstjeneste, på Østfronten.
Norske frontkjempere i Waffen-SS-enheten Den norske legion (SS-Freiwilligen-Legion Norwegen) i Russland sommeren 1942.
To norske frontkjempere i Den norske legion forhører russiske krigsfanger 21. juni 1942
Vidkun Quisling og seks norske frontkjempere, blant andre Arne Nilsen og Sophus Kahrs
Norsk hundefører i Waffen SS
Frontkjempermerket ble gitt til norske frontkjempere.

I Norge brukes uttrykket primært om nordmenn under andre verdenskrig som vervet seg til tysk krigstjeneste i Waffen-SS fra januar 1941 og kjempet på tysk side mot SovjetunionenØstfronten. De første som dro ut meldte seg i 5. SS-Panzer-Division «Wiking» og ble med på angrepet på Sovjetunionen i 1941. Senere ble flere avdelinger satt inn på Østfronten, blant annet ved Leningrad, i Finland og under tilbaketrekkingen ved Narva-fronten. De ble med under hele det tyske tilbaketoget fra Leningrad/Narva til Kurland (Vest-Latvia) gjennom Polen og fram til sammenbruddet i Berlin i mai 1945.

Frontkjemperne ble opprinnelig rekruttert for å bistå Finland i kampen mot Sovjetunionen etter deres ydmykende våpenhvilebetingelser etter vinterkrigen. De ble også vervet for å kjempe mot bolsjevismen, spesielt fra 1942 og utover, da de norske nazistiske myndighetene lovet å sette dem opp som norsk avdeling, under norsk flagg og kommando, som en oppbygging av en ny, norsk hær (Den norske legion). Men senere ombestemte tyskerne seg, og de norske frontkjemperne ble spredt på ulike Waffen-SS avdelinger under tysk kommando. Disse kontrakts- og løftebrudd skapte stor forbitrelse i mange frontkjemperkretser mot Vidkun Quisling og hans medhjelpere.

En kjent frontkjemper som deltok på flere frontavsnitt var Olaf T. Lindvig, som etterhvert fikk graden SS-Hauptsturmführer. Den høyest dekorerte norske frontkjemper er SS-Obersturmführer Fredrik Jensen, som fikk det tyske kors i gull.

Skijegerkompaniet ble dannet sommeren 1942 av Nasjonal Samlings ungdomsfylking (NSUF). Skijegerne skulle kartlegge de sovjetiske styrkenes bevegelser og posisjoner i Karelen. Enheten ble nyorganisert og forstørret til bataljon i 1943 som SS-skijegerbataljon Norge.

Ved sluttkampene i Berlin antas det at ca. 150 norske frontkjempere deltok. I alt 15 500 nordmenn prøvde å verve seg under okkupasjonen. Omkring 5 000 nordmenn slapp gjennom nåløyet som frontkjempere. En antar at 836 ble drept;[2] av disse har 308 status som savnet. De fleste drepte og savnede befant seg i daværende Sovjetunionen, noen i Finland og Tyskland. Fire ble drept i aksjoner høsten 1944, da tyske tropper gjennomførte massive tiltak for å slå ned oppstanden i Warszawa. I tillegg gjorde mellom 400 og 500 kvinner tjeneste i tysk Røde Kors som såkalte frontsøstre. Av disse var den senere SV-politikeren Hanna Kvanmo den mest kjente fra Norge.

Rundt 18% av alle frontkjempere var yngre enn tyve år.[3] De var altså umyndige, for den daværende myndighetsalderen i Norge var 21 år.

Overgrep[rediger | rediger kilde]

Det har vært påstått, blant annet av forfatter Egil Ulateig, at enkelte norske frivillige i Waffen-SS deltok i massakre mot sivile på østfronten. Dette er derimot svært omstridt, og svært vanskelig å bevise. Påstanden er nå ett av flere forskningstemaer ved Holocaustsenteret i Oslo (ref. ekstern lenke til Holocaustsenteret nedenfor). I boken De som falt fra 2009 vises det til at det var en håndfull norske frontkjempere som kan ha vært med på å slå ned Warszawaoppstanden. Disse soldatene var tilknyttet 36. Waffen-grenaderdivisjon av SS, bedre kjent som SS-Sturmbrigade «Dirlewanger», ledet av Oskar Dirlewanger.

Oppgjøret etter krigen[rediger | rediger kilde]

De fleste fikk tildels lange krigsfangeopphold hos de allierte. Av dem som endte i sovjetisk krigsfangenskap, omkom mange, og de siste som kom hjem, kom på midten av 1950-tallet. I rettsoppgjøret i Norge etter krigen ble de straffet for landssvik, ofte ved fengsel eller straffarbeid og inndragning av statsborgerlige rettigheter. I alt ble 4 816 dømt for fronttjeneste. Frontkjemperne har etter krigen kjempet for å få sakene sine opp igjen, og hevder seg urettmessig behandlet, blant annet fordi lover fikk tilbakevirkende kraft under oppgjøret. En talsmann for frontkjemperne etter krigen har vært den tidligere NS-mannen Bjørn Østring.

DDRs samling av opplysninger[rediger | rediger kilde]

I 2012 sa historikeren Helmut Müller-Enbergs at DDRs samling av opplysninger om blant annet norske frontkjempere neppe «kan ha sammenheng med ren historieskriving», men at «dette var materiale som kunne brukes i en politisk sammenheng, for å tjene DDR og østblokkens sak i kampen mot USA og NATO».[4]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Oppslagsordet «frontkjempere» i Store norske leksikon
  2. ^ NTB 18.august 2009
  3. ^ Skarsem & Flyum: Rinnan-jævel! (s. 86), forlaget Aschehoug, Oslo 2011, ISBN 978-82-03-29319-1
  4. ^ Norske krigshemmeligheter gjemt i Stasi-arkivene i Berlin

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Artikler i aviser og andre medier[rediger | rediger kilde]