Jens Christian Hauge

Jens Christian Hauge
Født		15. mai 1915 Aker
Død		30. oktober 2006 (91 år) Oslo
Yrke		Advokat, politiker
Parti		Det norske Arbeiderparti
Norges forsvarsminister
1945–1952
Regjering		Gerhardsen II, Torp
Forgjenger		Oscar Torp
Etterfølger		Nils Langhelle
Norges justisminister
1955
Regjering		Gerhardsen III
Forgjenger		Gustav Sjaastad
Etterfølger		Jens Haugland

Jens Christian Hauge (født 15. mai 1915 i Aker, død 30. oktober 2006) var en norsk advokat, hjemmefrontmann, statsråd i to departement i tre Arbeiderparti-regjeringer i perioden 1945-55, og industribygger.

Jens Christian Hauge er ofte omtalt som Jens Chr. Hauge, og i tillegg opererte han med diverse dekknavn i sin tid som leder for Milorg.

Krigsårene

Hauge ble ferdig utdannet jurist i 1937, og ansatt som dommerfullmektig i Kragerø fra 1938. Deretter ble han prispolitifullmektig fra 1940 til 1941. Samtidig holdt han privat organiserte forelesninger i jus. Under disse forelesningene uttrykte Hauge seg gjentatte ganger respektløst overfor den tyske okkupasjonsmakten, og fortsatte med slik adferd etter å ha blitt advart. I 1941 ble han arrestert, og satt fanget i tre måneder før han ble løslatt i november 1941 (se Njølstad, 2008).

Ved juletider 1941 gikk Hauge inn i en motstandsgruppe ledet av Knut Møyen. Sommeren og høsten 1941 var store deler av den militære motstandsbevegelsen blitt rullet opp, og Møyen fikk i oppgave å samle restene og bygge opp organisasjonen på Østlandet. Hauge skulle være hans stedfortreder. I juli 1942 foretok Gestapo nye opprullinger, Møyen måtte gå i dekning og flyktet etterhvert til Sverige.

Hauge ble nå distriktsinspektør for Milorg på Østlandet og utviklet seg i ledelsen, inntil han 27 år gammel overtok som Milorgs øverste leder fra 1943. Han var Milorgs representant i hjemmefrontens ledelse fra høsten 1944, og beordret flere likvidasjoner av nazister. Jens Chr. Hauge var sentral i arbeidet med å bilegge motsetningene mellom de sivile og de militære delene av motstandsarbeidet, og fikk gjennomført linjen at den væpnede motstanden skulle innordnes regjeringen i London og Forsvarets Overkommando. Under krigen startet Hauge prosessen med å få forsvaret under sivil kontroll, et arbeid han fortsatte med etter krigen mens han var forsvarsminister. Denne prosessen møtte til dels sterk motstand.

I august 2008 ble det kjent at han under annen verdenskrig også arbeidet for amerikanske Office of Strategic Services.

Forsvarsminister

Hauge var den eneste av de sentrale hjemmefrontlederne uten politisk bakgrunn fra før krigen, og begynte sin politiske karriere i 1945, takket være sin motstandslederstatus. Etter å ha arbeidet noen få uker som direktør i Erstatningsdirektoratet, var planen at Hauge skulle være sekretær for hjemmefrontlederen Paal Berg som først fikk i oppdrag å danne en samlingsregjering. Da denne ga opp, arvet Einar Gerhardsen ham som sekretær i sin første regjering fra juni 1945.

I 1945 var det ingen som visste helt sikkert hvilket parti Hauge sympatiserte med, og han ble derfor tilbudt førsteplassen på Oslo Venstres stortingsliste samme høst av prisdirektør Wilhelm Thagaard. Hauge takket nei, og valgte i stedet å melde seg inn i Arbeiderpartiet. Til å begynne med var det flere sentrale arbeiderpartiledere som så med forakt på den såkalte «14-dagerssosialisten», blant annet LO-leder Konrad Nordahl og redaktør i Arbeiderbladet, Martin Tranmæl.

Etter stortingsvalget ble Hauge – 30 år gammel – utnevnt til forsvarsminister i Einar Gerhardsens andre regjering og Oscar Torps regjering fra 5. november 1945 til 6. januar 1952. Under hans tid som forsvarsminister for Norge i etterkrigsårene satte han igang en rekke endringer i forsvaret, både den synlige og den hemmelige delen. Stalins maktovertakelser i Tsjekkoslovakia og pakt-tilbud til Finland skremte den norske regjeringen, som tok sine videre steg for å sikre hjemlandet. Deriblant ble den såkalte Stay Behind-organisasjonen opprettet av Hauge. I tillegg satte han igang en styrking av «radiokontroll-tjenesten» samt utenlands informasjonstjenester via Handelsflåten og andre metoder. Flyrekognosering og agenter ble også satt inn for å skaffe etterretning om situasjonen på Svalbard.

Hauge la vekt på at Forsvaret skulle være under styring av politiske myndigheter, noe som bragte ham i konflikt med de norske generalene; etter tur gikk Otto Ruge, Halvor Hansson og Olaf Helset av, mens Hauge ble sittende med Gerhardsens fulle tillit.

Ved Stortingsproposisjon nr. 1 (1945–46) (Forsvarsbudsjettet) ble Forsvarets forskningsinstitutt foreslått opprettet av Hauge våren 1946 for å ta over kunnskapen fra Forsvarets Overkommandos Tekniske Utvalg (FOTU) som ble opprettet i 1942.

Hauge fikk også planene om en atomreaktor i Norge behandlet i Stortinget på rekordtid etter å ha blitt overbevist av Gunnar Randers og Odd Dahl om viktigheten av et slikt program. Forskningsreaktoren JEEP ble deretter konstruert på Kjeller i fellesskap med Nederland.

Under sin periode som forsvarsminister var han med på å forberede Norges tilslutning til NATO i 1949.

Etter Gerhardsens overraskende avgang i november 1951 og en kort periode i Oscar Torps regjering, fulgte Hauge med over til Arbeiderpariets partikontor på Youngstorget, der han gikk inn i en nyopprettet stilling. Her dannet han sammen med Gerhardsen og partisekretær Haakon Lie et ideologisk-organisatorisk maktsentrum som befestet grunnprinsippene som har styrt utviklingen i mye av etterkrigstiden. En aktiv industripolitikk, korporativt samvirke, demokrati og en vestlig orientering (USA).

Advokat og justisminister

Hauge gikk videre som privatpraktiserende Høyesterettsadvokat fra 1954, men fortsatte å ha sitt kontor på Youngstorget, i kontorfellesskap med Arbeiderpartiet. Han ble utnevnt til Justisminister i Einar Gerhardsens tredje regjering fra 22. januar 1955 mot sin egen vilje. Hauge ville helst fortsette advokatpraksisen sin og mente det ikke passet så godt for ham å gå inn i regjeringen. Da Gerhardsen påpekte at ingen hadde spurt ham om det passet heller, skjønte Hauge at han ikke hadde noe annet valg enn å gjøre sin venn en tjeneste. Han gikk overraskende ut av regjeringen 1. november 1955, da han ikke fikk medhold i Stortinget i at embets- og tjenestemenn som var suspendert som følge av landssvik, men som ikke var medlem av Nasjonal Samling etter 24. november 1944, hadde krav på lønn i suspensjonstiden. Hauge mente man burde bøye seg for Høyesteretts tolkning, men stortingsflertallet mente at foreldelsen ga grunnlag for at man ikke trengte å betale ut lønn til embets- og tjenestemennene.

Styreverv

Gjennom sitt politiske virke og sin advokatvirksomhet hadde Hauge diverse styreverv. Her kan nevnes:

• Noratom, styremedlem og juridisk rådgiver
• Raufoss Ammunisjonsfabrikker
• Kongsberg Våpenfabrikk
• Marinens Hovedverft
• Tandbergs Radiofabrikk
• Det Norske Luftfartselskap
• SAS
• Statoil, første styreleder
• Norges Hjemmefrontmuseum
• Nationaltheatret, formann 1972–81

Annen aktivitet

• Hauge var med på å stifte Fritt Ord den 7. juni 1974.
• Hauge har vært voldgiftsdommer ved International Centre for Settlement of International Disputes (ICSID) siden 1975.
• Hauge var Regjeringen Odvar Nordlis hovedforhandler med AB Volvo om et svensk-norsk AB Volvo i 1978.
• Hauge var med på Bilderberger-møtet, på St. Simons Island, i USA, i 1957.
• Hauge var med i komiteen for å få reist et minnesmerke over Wollweber-gruppen falne.

Utmerkelser

I 1995 ble han tildelt Norges høyeste sivile utmerkelse, Medaljen for borgerdåd i gull.

Hauge ble bisatt fra Ris kirke i Oslo 7. november 2006. Regjeringen besluttet at hans gravferd skulle foregå på statens bekostning.

Kilder

• Norsk Krigsleksikon: Hauge, Jens Christian
• Olav Njølstad: Jens Chr. Hauge: Fullt og helt. Oslo 2008. ISBN 9788203229886
• Ask, Alf Ole og Bjørn Westlie: Maktens ansikt: et portrett av Jens Chr. Hauge, Oslo 1991
• Gerhardsen, Einar: I medgang og motgang – erindringer 1955–65, Oslo 1972
• Hauge, Jens Chr.: Mennesker, Oslo 1989
• Adresseavisens biografi over Hauge, 31. oktober 2006

Eksterne lenker

• En helt usedvanlig mann – artikkel i Aftenposten 23. oktober 1991 i forbindelse med utgivelse av boken Maktens ansikt
• Advokat for samfunnskollektivet – kronikk av Rune Slagstad i Aftenposten 14. mai 2005 i forbindelse med Hauges 90-årsdag
• Motet til å ta det store ansvar – nekrolog av Rune Slagstad i Aftenposten
• Kort artikkel på nettsidene til tysklandsbrigaden.no
• Bilde av Jens Chr. Hauge 1947, Oslo Museum