Færøyene under andre verdenskrig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Operasjon Valentin
Konflikt: Andre verdenskrig
Operasjon Valentin
Kart over Færøyene.
Dato 12. april 19405. mai 1945
Sted Færøyene
Resultat
Britisk okkupasjon forhindret tysk invasjon. Ingen kamp mellom Danmark og Storbritannia.
Parter
Færøyene Færøyene
Danmark Danmark
Storbritannia Storbritannia
Det tredje riket Tyskland
Britiske soldater og færøyske barn på færøysk frimerke
Britisk kanon på den gamle festningen Skansin i Tórshavn
Minnesmerke over de 132 omkomne færøyske sjøfolkene og fiskerne, oppstilt i Viðarlundin, Tórshavns bypark

Andre verdenskrig nådde Færøyene den 12. april 1940, da to britiske destroyere anløp Tórshavn og krevde at færøyingene omgående forberedte seg på å motta britiske soldater. Den britiske okkupasjonen er kjent under kodenavnet Operation Valentine (Operasjon Valentin). Storbritannia overtok de områdene hvor Danmark før hadde ytet støtte, og øyene ble dermed helt avhengige av Storbritannia, som forsynte øyene med de viktigste varene i bytte mot fisk. Britene befestet stillinger på strategisk viktige steder. Sund og fjorder ble minelagt, og på Vágar bygde britiske ingeniørsoldater en militær flybase. Opp mot 8 000 britiske soldater var stasjonert på Færøyene, som den gangen hadde 30 000 innbyggere.

Da forbindelsen til Danmark ble avskåret, ble styreformen et samarbeid mellom den danske amtmannen og partiene Sambandsflokkurin, Javnaðarflokkurin og Sjálvstýrisflokkurin. Fólkaflokkurin valgte å stå utenfor, da partiet ikke kunne anerkjenne amtmannens fortsatte virke. Ved valget til Lagtinget i 1943 hadde Fólkaflokkurin stor fremgang, men ikke nok til å kunne gjennomføre sitt forslag om selvstyre. Britenes holdning var at de ikke kunne akseptere en endring av øyenes status før Danmark var fritt igjen.

Færøyene ble flere ganger angrepet av tyske fly, men med minimale skader. Til gjengjeld led den færøyske skipsflåten store tap. 25 skip gikk tapt, og 132 sjøfolk omkom, tilsvarende ca. 0,5 % av den færøyske befolkningen på den tiden.

Danmark avskjæres fra Færøyene[rediger | rediger kilde]

Den 9. april 1940 merket man på Færøyene ikke så mye til krigen, bortsett fra at telegrafforbindelsen med Danmark ble brutt, og at 3 000 landsmenn var strandet i Danmark. Den 10. april sa den danske amtmannen, Carl Aage Hilbert, på Tórshavns radio at Færøyene ikke hadde kapitulert, og at han med tillatelse fra Lagtinget ville danne en færøysk regjering.

På sin vei til Aberdeen ble sluppen «Eysturoy», under kaptein Hans Mikkelsen, samme dag stoppet av et britisk krigsskip ved Orknøyene. Det krevde at Dannebrog skulle fires, og spurte Mikkelsen om han ikke hadde noe annet flagg. Det behøvde de ikke å si to ganger til ham – han heiste like gjerne Merkið (som til da var blitt sett på som et færøysk opprørsflagg av danske myndigheter), og kunne fortsette sin tur. «Eysturoy» nådde Aberdeen havn, hvor det lå mange færøyske slupper, og da besetningene så Færøyenes flagg heist lovlig under beskyttelse av Storbritannia, heiste alle færøyske skip i havnen like gjerne Merkið i stedet for Dannebrog. Dessuten skiftet man ut de store bokstavene «DANMARK» med «FØROYAR – FAROES» på skipssidene.

Den 11. april sa Winston ChurchillBBC at britene var på vei for å gjennomføre en fredelig besettelse av Færøyene, og at færøyingene hadde signalisert at britene var velkomne. Den 12. april kom de første britiske krigsskipene til Tórshavn, og amtmann Hilbert ble oppfordret til å gjøre klart for landgang av marineinfanteriet i SkálafjørðurEysturoy. Britene ville etablere sitt hovedkvarter på Skansin i Tórshavn. Den 13. april kom de første soldatene, og allerede den 14. april kunne de flytte til Skálafjørður.

Den 21. april kom de første skipene tilbake fra Aberdeen – med det færøyske flagget heist, som fremdeles var forbudt. Hilbert forsøkte å gjennomføre at Merkið skulle erstattes med et grønt signalflag, men det førte fort til en stor demonstrasjon i Tórshavn. Den 25. april kunne BBC fortelle at Merkið var godkjent av Storbritannia, og at Merkið måtte føres til sjøs. Denne dagen har siden vært en arbeidsfri helligdag på Færøyene, og folk minnes fremdeles britenes beslutning med takknemlighet.

Dette var til gjengjeld den eneste sak under hele krigen hvor britene blandet seg inn i færøyske forhold, og det var litt tilfeldig, ettersom den innenrikspolitiske striden på Færøyene om flagget var ukjent i England. Færøyene kan dog også takke engelskmennene for bl.a. lufthavnen på Vágar, og for en stor økonomisk vekst, da Færøyene sto som leverandør av ca. 20 % av hele Storbritannias fiskekonsum under krigen. Disse kjærkomne leveransene takker engelskmennene også i dag de små Færøyene for.

Færøyenes fiskeeksport[rediger | rediger kilde]

Det var ikke bare fangsten fra Færøyenes egne fiskerier, men også fisk fra Island, som færøyingene transporterte til, og lastet av, i Aberdeen. De islandske fiskerne nektet nemlig å seile uten beskyttelse fra luften, men Royal Air Force hadde ikke nok fly til en slik oppgave, så i stedet overtok færøyingene transporten. Men det kostet ofre ved forlis etter påseiling av miner, angrep fra tyske undervannsbåter eller ved luftangrep. Heldigvis forble det relativt fredelig på landjorden, da en krigføring her ville blitt svært krevende for alle parter.

Fiskeeksport 1940–45
År Danske kroner
1940 3&507&13207000&13 207 000
1941 3&507&38367000&38 367 000
1942 3&507&44123000&44 123 000
1943 3&507&41123000&41 123 000
1944 3&507&49294000&49 294 000
1945 3&507&30174000&30 174 000

Politisk sett var krigstiden en ytterst interessant periode i Færøyenes historie, fordi det for første gang siden vikingtiden var en selvstendig regjering, som trykte egne pengesedler i London osv. Etter befrielsen av Danmark feiret man den 5. mai 1945 overalt på Færøyene med takkegudstjeneste, og Lagtinget telegraferte til Christian X og uttrykte sin lojalitet. Den 7. mai var telegrafforbindelsen med Danmark fullstendig gjenopprettet, og nå takket kongen til gjengjeld færøyingene for deres selvregjering, og telegraferte samtidig at Færøyene nå skulle beholde selvstyret. Hjemmestyreloven trådte i kraft fra og med 1948.

Ved forliset av sluppen «Aldan» i juli 1940 omkom de første seks sjøfolkene på grunn av krigen. Det største enkelttapet skjedde da tråleren «Nýggjaberg» fra Miðvágur den 28. mars 1942 forsvant sporløst utenfor Island med sin besetning på 21 manns, antageligvis ved et tysk ubåtangrep.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Eric Linklater: The Northern Garrisons: The Army at War. London 1941.
  • John F. West: Faroe. The Emergence of a Nation. New York 1972.
  • Niels Juel Arge: Stríðsárini 1940-45. 6 bind. Tórshavn 1985–1990.
  • Jákup Thorsteinsson: Løgting og amtmaður 1940–1945 i Løgtingið 150. Bind 2, s. 77. Tórshavn 2002. (PDF)
  • James Miller: North Atlantic Front. The Northern Isles at War. 2003.
  • Kári Jespersen og Jens Pauli A. Nolsøe: Føroya søga 1940–1998 : Tráður til keldusavn. Tórshavn 2000. (PDF)

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]