Bronsealderen i Norge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Bronsealderen i Norge er perioden fra ca. 1800 f.Kr.–500 f.Kr. kan deles i 6 perioder: Eldre bronsealder I til III, og yngre bronsealder IV til VI.

  • Eldre bronsealder (1800-1100 f.Kr.) (Per. I. 1800-1500 f.Kr. Per. II. 1500-1300 f.Kr. Per. III. 1300-1100 f.Kr.)
  • Yngre bronsealder (1100-500 f.Kr.) (Per. IV. 1100-900 f.Kr. Per. V. 900-600 f.Kr. Per. VI. 600-500 f.Kr.)

Skillet mellom eldre og yngre bronsealder er lagt til 1100 f.Kr, fordi kremasjon da ble den enerådende gravskikken.[1] Tidligere gravla man de døde. Overgangen til kremasjonen kan skyldes at det var ild som omgjorde det døde metallet til vakre bronsegjenstander, og at dette skapte forestillingen om at den døde kroppen måtte gjennom ild for å frigjøre sjelen, kanskje til gjenfødsel. En annen viktig begivenhet rundt 1100 f.Kr, var at hovedleverandøren av kobber, nemlig hovedgangen i Mitterberg ved Salzburg, gikk tom. Produksjonen ble forlagt til Sveits, men dette kobberet holdt langt dårligere kvalitet. Tinn fra Cornwall var etterspurt i hele bronsealderen og senere, og da tinnforekomstene i Spania til sist var oppbrukt, var det kunnskapen om Cornwalls tinn som fikk Romerriket til å gjøre invasjon i England.[2] Men når jern overtok for bronse, skyldtes det nok til dels at bronsens kvalitet var for nedadgående, for selv om hvem som helst kunne utvinne jern fra malmen i myrene når de kjente fremgangsmåten, krever jernsmelting atskillig større teknisk kompetanse enn bronsestøping.[3]

Under bronsealderen ble samfunnet mer organisert og lagdelt enn i steinalderen. Det vokste fram en «høvdingklasse» som hadde nære forbindelser med Sør-Skandinavia, og trolig lenger unna: Mange av motivene vi gjenkjenner fra norske og svenske helleristninger, opptrer også i Val Camonica i Brescia i Italia. Bosetningene ble mer permanente, og folk tok i bruk hest og ard. De rike skaffet seg statussymboler av bronse, bodde i langhus, og ble ofte gravlagt i gravhauger.

Helleristninger som avbilder langskip fra bronsealderen, lokalisert i Bardal i Steinkjer, 64°N.

Bronse er en blanding av kobber og tinn. Ingen av disse metallene finnes i Norge i store forekomster. De rikeste høvdingene dro på handels- eller krigerferd nedover i Europa, der de byttet til seg bronse fra Sør-Europa med skinn, horn og pels fra Norge. De fineste bronsesmykkene og gjenstandene vi har funnet i Norge, mener arkeologene er nok importert, mange fra kultursentre i Sentral Europa. Danske smeder ble tidlig dyktige mestre i håndverket, og de fineste bronselurene er laget der. Nordmenn lærte etterhvert å støpe bronsegjenstander selv, og restene av bronsesmier er bl.a. ble funnet på Hunn i Østfold under utgravninger.[4] Denne var i virksomhet ca. 1300 - 700 f.Kr, altså mens bronsens kvalitet var for nedadgående. Blant annet ble det støpt spydspisser på Hunn.

De smeltet først bronsen, og helte den deretter over i en klebersteinsform. Kobber er et mykt metall. Det kunne derfor ikke brukes som redskap eller våpen. Men herdet av tinn, kunne bronsen anvendes til gjenstander som våpen, smykker, økser og lurer, selv om noen av disse ble laget kun for seremonielt bruk.

Menneskene i bronsealderen tilba solen som en guddom. Dette hadde de lært på handelsferdene, eller hadde brakt med seg under innvandring. Solen gir lys og varme, jager bort vintermørket og gir nytt liv til naturen. Bronsefargen har også noe av solkraften i seg. Den ytterste delen av en bronselur ble formet som en solskive.

I bronsealderen hadde de ikke skrifttegn, men de risset inn bilder i fjellet eller på heller. Bildene viser mennesker som dyrket jorda. Handelsfolk risset inn lange båter med mange mennesker som rodde. Det finnes en del funn fra denne perioden i Norge, særlig fra Østfold, Rogaland og Nord-Norge.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Andrew J.Boyle: Solskip og stjerneguder (s. 105), forlaget Opphav, Fredrikstad 2008, ISBN 978-82-997845-0-4
  2. ^ Andrew J.Boyle: Solskip og stjerneguder (s. 102)
  3. ^ Andrew J.Boyle: Solskip og stjerneguder (s. 118)
  4. ^ Gravplassen Hunn i Østfold
historiestubbDenne historierelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.