Fra venstrestat til kriseforlik
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Artikkelen inngår i serien om |
| Epoker |
|
Steinalder Bronsealder Tidlig jernalder Merovingertiden Vikingtiden Tidlig middelalder Høymiddelalder Senmiddelalder Fra reformasjon til enevelde Fra enevelde til Kiel-freden Embetsmannsstaten Industrialiseringen Framveksten av det norske Unionsoppløsningen Fra venstrestat til kriseforlik Krig og okkupasjon Arbeiderpartistaten |
Innhold |
[rediger] Industri
Fra 1905 til 1917 opplevde Norge stor økonomisk vekst. Birkeland og Eide utviklet en måte å binde nitrogen i lufta slik at man kunne bruke den industrielt. Utenlandske selskap kjøpte opp norske bedrifter og kjøpte rettigheter til å bygge ut vannkraftverk. Det var stor vilje fra utenlandske selskaper til å investere i Norge.
[rediger] Konsesjonlovene
I 1906 var 75% av den utbygde fossekraften og 80% av kjemisk industri i Norge på utenlandsk eierskap. Dette skapte en del debatt i Stortinget og det ble vedtatt en lov som begrenset utlendingers adgang til å eie fosser og gruver i Norge. Loven inneholdt også en bestemmelse om at fosser og kraftverk med utenlandsk eierskap skulle tilbake i staten eie etter 60 eller høyst 80 år. I 1917 ble loven skjerpet til 35 år. Se Hjemfallsrett.
[rediger] Første verdenskrig
Under første verdenskrig ble det stor etterspørsel etter norske råvarer. Både hermetikk, nikkel, kobber, salpeter og hvalolje var svært etterspurt i Europa. Dermed begynte en tid med enorm økonomisk vekst i Norge, også kalt jobbetid.
[rediger] Skipsfart
Den store norske handelsflåten kom til å bli viktig for de krigførende partene i Europa. I 1914 kostet det kr.4,60 å frakte ett tonn kull fra Storbritannia til Norge, og i 1917 hadde det steget til kr.260. Skipsaksjer steg med en faktor på 6 og rederier utbetalte utbytte før skip var ferdige med sin første tur. Det ble en kortvarig vekst og de var få som greide å holde på rikdommene.
[rediger] Nøytralitet
Med konflikten fra Unionsoppløsningen friskt i minne bestemte myndighetene i Sverige og Norge at de ikke ville risikere at det ble krig mellom de to nasjonene i tilfelle de ble trukket med i en storkrig. Da første verdenskrig brøt ut ble Danmark, Sverige og Norge enige om en nøytralitetserklæring. I 1916 fikk Storbritannia nok av at Norge forsynte Tyskland med varer, og gav Norge et ultimatum; Slutt å selge fisk til Tyskland ellers er det slutt på import av kull. Dette førte til en flåteavtale der store deler av handelsflåten ble stilt til britenes disposisjon, uten at regjeringen innrømmet at Norge ikke lenger var nøytralt. Det førte også til at handelsflåten ble utsatt for tyskernes ubåtkrig der Norge mistet 800 skip, 1 200 000 tonnasje og 2000 sjøfolk.
[rediger] Dyrtid
Den store veksten under krigen førte til at de som hadde penger fikk mye mer, men lønnsveksten forholdt seg normal. Dette, sammen med at import av varer var begrenset pga. krigen, førte til stor prisvekst på mange vanlige varer. Siden vanlige lønnstakere ikke hadde råd til å kjøpe mange vanlig varer førte det til en polarisering både politisk og økonomisk i det norske samfunnet. Av frykt for konflikter grep storting og regjering inn med en rekke tiltak, men i arbeiderbevegelsen mente man at de kom for sent.
[rediger] Paripolitikk
Etter krigen så myndighetene at tilstanden på økonomien i Norge var uheldig, og satte i gang en paripolitikk med mål om at kronen igjen skulle følge gullstandarden, dvs. at kronen skulle samme verdi som i 1914 (pari kurs). For å styrke kronen måtte penger trekkes ut av omløp, og bankene ble tvunget til å redusere utlån og heve rentene. Langsomt fikk myndighetene kontroll over økonomien og pari kurs ble nådd i 1928.
[rediger] Verdenskrise
I 1929 kom krakket på børskrakket i 1929, og krisen nådde Norge i 1931. Dette ført til stor arbeidsløshet og vanskelige forhold i Norge. Krisen varte helt til krigsutbruddet i 1940.
