Anthony Eden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Antony Eden
Antony Eden
Født 12. juni 1897
Storbritannia Durham i Storbritannia
Død 14. januar 1977 (79 år)
Storbritannia Salisbury, Wiltshire i Storbritannia
Parti De konservative
Storbritannias statsminister
19551957
Forgjenger Winston S. Churchill
Etterfølger Harold Macmillan

Robert Anthony Eden, 1. jarl av Avon (født 12. juni 1897 i Durham, død 4. januar 1977 i Salisbury, Wiltshire) var statsminister i Storbritannia fra 1955 til 1957. Han huskes hovedsakelig for sin rolle i Suezkrisen i 1956. Han var i mange år utenriksminister.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Eden kom fra en sterkt konservativ jordeierslekt. Han hadde en eldre og en yngre bror. Den yngre falt da slagkrysseren HMS Indefatigable fikk ned under Slaget ved Jylland i 1916.

Eden studerte ved Eton og Christ Church i Oxford. Der tok han eksamen i språk. Han talte flytende fransk, tysk og persisk, dessuten hadde han gode kunnskaper i russisk og arabisk.

Politisk karriere[rediger | rediger kilde]

Eden var medlem av parlamentet fra 1923 til 1957. Fra straks før jul i 1935 var han utenriksminister i Storbritannia, kalt til det av Stanley Baldwin som ledet sin tredje regjering. Eden fortsatte som utenriksminister da Neville Chamberlain våren 1937 overtok som statsminister. Eden gikk i februar 1938 av som utenriksminister ds statsminister Chamberlain avviste den fredsplan som USAs president, Franklin D. Roosevelt, i skjul hadde lagt fram. Avgangen var en protest mot at Chamberlain vedtok å starte forhandlinger med Benito Mussolini, den fascistiske leder av Italia.

I 1940 kom Eden inn igjen som utenriksminister da Winston Churchill dannet ny regjering i mai. Han var under andre verdenskrig med i alle britiske delegasjoner som under Churchill deltok i ved de alliertes toppmøter. Som utenriksminister fra 1951 forhandlet Eden og hans sovjetiske kollega frem en interimsfred i Vietnam i 1954.

Den 7. april 1955 tok Eden over som stasminister i Storbritannia. Ved Suezkrisen høsten 1956 sendte han britiske tropper til Egypt, før den israelske invasjonen fant sted. Dette førte Storbritannia inn i bitre kontroverser med flere internasjonale aktører. Egypts preæsident, Gamal Abdel Nasser, hadde etter langvarige men resultatløse forhandlinger med de store europeiske kolonimakter nationalisert den økonomisk viktige {{Suezkanalen]], som siden sin bygging i 1869 var eid av et fransk-britisk aktieselskap. Mod Edens forventning var den amerikanske president Dwight D. Eisenhower imot den britisk-franske militæraksjon, i det amerikanerne var tilhengere av den avkolonialisering som hadde vært i gang siden avslutningen av annen verdenskrig. Eden måtte oppgi sitt projekt i erkjennelse av at Storbrittanias status som kolonimakt var iferd med å bryte sammen.

Dels som en følge av påkjenningene, men også som utslag av langvarig bruk av medisinen Benzedrine (amfetamin), forverret Edens helse seg. Han gikk av som statsminister på nyåret i 1957, finansministeren Harold Macmillan tok over som statsminister.

Etter politikken[rediger | rediger kilde]

Edens personlige popularitet holdt seg godt, og i 1961 ble han utnevnt til Earl of Avon. Han førte så et rolig liv i Wiltshire sammen med sin annen hustru, skrev sine personlige memoarer, „Another World“, og flere bind politiske memoarer. Fra 1945 til 1973 var han kansler for universitetet i Birmingham.

Memoarer[rediger | rediger kilde]

  • Another World. London. Doubleday, 1976.
  • The Eden Memoirs: Facing the Dictators. London. Casell, 1962. Dekker tiden til1938.
  • The Eden Memoirs: the Reckoning. London. Casell, 1965. Dekker 1938–1945.
  • The Eden Memoirs: Full Circle. London. Casell, 1960. Etterkrigskarrieren.


Forgjenger:
 Winston Churchill 
Storbritannias statsminister
Etterfølger:
 Harold Macmillan 
Forgjenger:
 Samuel Hoare 
Storbritannias utenriksminister
Etterfølger:
 Edward Frederick Lindley Wood, 1. jarl av Halifax 
Forgjenger:
 Edward Frederick Lindley Wood, 1. jarl av Halifax 
Storbritannias utenriksminister
Etterfølger:
 Ernest Bevin 
Forgjenger:
 Herbert Stanley Morrison 
Storbritannias utenriksminister
Etterfølger:
 Harold Macmillan 
Forgjenger:
 Winston Churchill 
Leder for det britiske konservative parti
Etterfølger:
 Harold Macmillan