Den tyske invasjonen av Sovjetunionen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Operasjon Barbarossa
Konflikt: Del av Østfronten under andre verdenskrig
Operasjon Barbarossa
Den opprinnelige tyske invasjonsplanen
Dato 22. juni 1941 - 5. desember 1941
Sted Sentral-Europa og Øst-Europa
Resultat
Aksemaktene erobret store deler av Sovjetunionen og påførte Den røde arme store tap, men mislyktes i å slå ut Sovjetunionen i en blitzkrieg
Parter
Tyskland Tyskland
Italia Italia
Romanias flagg Romania
Finland Finland
Ungarns flagg Ungarn
Den første slovakiske republikks våpenskjold Slovakia
Kroatias Ustasa-flagg Den uavhengige staten Kroatia
Sovjetunionen Sovjet
Kommandanter
Tyskland Adolf Hitler
Tyskland Franz Halder
Tyskland Wilhelm Ritter von Leeb
Tyskland Fedor von Bock
Tyskland Gerd von Rundstedt
Romania Ion Antonescu
Finland Carl Gustaf Emil Mannerheim
Sovjetunionen Josef Stalin
Sovjetunionen Georgij Zjukov
Sovjetunionen Aleksandr Vasilevskij
Sovjetunionen Semjon Budjonnyj
Sovjetunionen Kliment Vorosjilov
Sovjetunionen Semjon Timosjenko
Sovjetunionen Markian Popov
Sovjetunionen Fjodor Kuznetsov
Sovjetunionen Dmitrij Pavlov
Sovjetunionen Ivan Vladimirovitisj Tjulenev
Styrker
Rundt 3,9 millioner soldater
3 600 stridsvogner
4 389 kampfly
46 000 artillerienheter
Ved innledningen 3,2 millioner, senere rundt 5 millioner soldater
12 - 15 000 stridsvogner
35-40 000 kampfly
Tap
250 000 drepte
500 000 sårede
25 000 savnede
2 093 nedskutte fly
2 758 ødelagte stridsvogner
802 191 drepte
3 000 000 sårede
3 300 000 krigsfanger
21 200 nedskutte fly
20 500 ødelagte stridvogner
Østfronten
BarbarossaFinlandMurmanskLeningradSmolensk 1Kharkov 1MoskvaKrim og SevastopolRzjevKharkov 2Blau og KaukasusStalingradVelikiye LukiKharkov 3KurskSmolensk 2DneprKiev 2KorsunKamenets-PodolskBagrationLvov-SandomierzLublin-BestWarszawaRomaniaUngarnWisła-OderBerlinPraha

«Operasjon Barbarossa» (på tysk «Unternehmen Barbarossa», se Fredrik Barbarossa, «Fredrik Rødskjegg») var kodenavnet for det nasjonalsosialistiske Tysklands angrep på Sovjetunionen under andre verdenskrig. Angrepet innledet den tysk-sovjetiske krigen, i Russland kalt «Den store fedrelandskrigen». Angrepet startet 22. juni 1941.

Den tysk-sovjetiske krigen var i særklasse den største krigsskueplassen under andre verdenskrig og blir allment sett på som «verdenshistoriens mest morderiske krig».[1] Det samlede antall dødsofre var minst 30 millioner, eller minst 75% av alle dødsofre i den europeiske delen av andre verdenskrig. Sovjetunionen led de klart største tapene. Av til sammen 26,6 millioner dødsofre var 11,4 millioner stridende (av dem tre millioner krigsfanger), mens de resterende – 15,2 millioner, blant dem 2,4 millioner sovjetiske jøder – var sivile. Om lag 3 millioner av totalt 5,3 millioner tyske soldater som mistet livet i andre verdenskrig, døde under eller etter krigen mot Sovjetunionen.[2]


Bakgrunnen for angrepet på Sovjetunionen[rediger | rediger kilde]

Adolf Hitler og hans generaler begynte å planlegge angrepet sommeren 1940. Strategiske, økonomiske og ideologiske overveielser lå til grunn for beslutningen.

Den umiddelbare anledningen for Hitlers vending mot øst var erkjennelsen av at Storbritannia verken lot seg knekke eller overtale til å inngå en kompromissfred. «Russland er den faktoren som Storbritannia er mest avhengig av», noterte generalstabssjef Franz Halder under en konferanse 31. juli 1940 der Hitler la frem sin strategi for krigen mot Storbritannia, «Med Russland knust, vil Storbritannias siste håp svinne. Tyskland vil da bli herre over Europa og Balkan. Beslutning: Russlands ødeleggelse må derfor gjøres til en del av denne kampen. Våren 1941. Jo før Russland smadres, jo heller.»[3]

Tysklands strategiske posisjon syntes prekær: Fra britisk og amerikansk sjømakt stammet trusselen om blokade, som vekket minner fra den første verdenskrig der hundretusener av tyskere døde av sult og underernæring under forhold skapt av sjøhandelsblokaden. Samtidig økte presset på tysk produksjon og ressurser i takt med erobringen av nye landområder som i stor grad var avhengige av matimport. Angrepet på Sovjetunionen, som var rikt på både korn og viktige råmaterialer som olje, var derfor i strategisk og økonomisk forstand ønskelig.

Tysklands krig mot Sovjetunionen kan imidlertid vanskelig tenkes uten Hitlers og nasjonalsosialistenes Weltanschauung som ideologisk drivkraft. Ideer om erobring av Lebensraum for det tyske folk, radikal antisemittisme, antibolsjevisme, voldelig rasisme og ambisjoner om tysk autarki og verdensmaktstatus fløt sammen i en eksplosiv ideologisk blanding. Underliggende var Hitler og nazistenes forestilling om krig som det høyeste uttrykket for et folks livskraft, og konflikt som «alle tings far». Sovjetunionen var for Hitler det tyske folkets dødsfiende, mot hvilken en historisk skjebnebestemt, avgjørende eksistenskamp før eller siden måtte kjempes. Da anledningen bød seg, var det i tråd med hans ideologiske overbevisninger å gripe den.

Sovjetunionens grenseforsvar for invasjonen[rediger | rediger kilde]

Ved Sovjetunionens vestgrense var det den 22. juni 1941 utplassert 2 900 000 soldater, over halvparten av den totale hærstyrken på 4 826 000. Den røde armé ble bistått av 165 000 mann fra grensevaktstyrkene, som hovedsakelig var plassert langs vestgrensen og i Det fjerne østen. NKVDs styrker utgjorde totalt 171 900 mann. Det totale antallet stridsvogner var på 23 200, hvorav 15 000 var i stridsberedskap, men bare 1 500 av disse var moderne. Det var nesten 116 000 kanoner og bombekastere, hvorav 34 700 befant seg i de vestlige militærdistriktene.

Den russiske hærens flyvåpen disponerte 19 533 kampfly, hvorav 7 133 var stasjonert i vestlige militærdistrikter. I tillegg stod 1 445 fly under marinens kontroll. Men nesten halvparten av de sovjetiske flyene var ikke operative, og 80 prosent av dem var foreldet.

Den tyske invasjonsstyrken[rediger | rediger kilde]

22. juni 1941 stod 3 050 000 tyske soldater (samt ytterligere 67 000 tyske soldater på Nordkalotten), den største invasjonsstyrken som noen gang var blitt samlet, klare til å angripe Sovjetunionen.

Disse styrkene var fordelt og inndelt slik:

Totalt: 148 divisjoner, 2 brigader, 1 regiment

I tillegg var ytterligere 3 tyske divisjoner og 1 SS-brigade satt ut ved den finsk-sovjetiske grensen, hvor det også stod 14 finske divisjoner (500 000 soldater) som skulle delta i invasjonen. Helt i sør, ved den rumensk-sovjetiske grensen, bidro Romania med 12 divisjoner, 1 panserdivisjon og 6 spesialbrigader (totalt 150 000 soldater). Disse skulle settes inn i angrepet sammen med den tyske 11. armé. Senere skulle også Italia, Ungarn og Slovakia sende styrkebidrag til krigen. Spania stilte til rådighet den såkalte «Blå divisjon» (navnet kom av at falangistenes farge var mørkeblå), bestående av 18 694 frivillige. Av de utenlandske bidragsyterne var det dog kun den finske hæren samt den spanske kontingenten som holdt en god stridsmessig standard.

Langs grensen hadde den tyske hæren utplassert 3 350 stridsvogner, 250 selvdrevne kanoner, 7 184 kanoner og 600 000 kjøretøyer. Luftwaffe stilte med 2 770 fly, mens 273 jagerfly ble satt i beredskap for å beskytte Tyskland mot sovjetiske bombeangrep. Den totale styrken Wehrmacht hadde samlet ved den tysk-sovjetiske demarkasjonslinjen, utgjorde 73 prosent av hæren og 65 prosent av Luftwaffe.

I sin angrepsordre uttalte Adolf Hitler: «I dette øyeblikk fullbyrdes den oppmarsj som i utstrekning og omfang er den største verden noen gang har sett.»[4]

Invasjonen starter[rediger | rediger kilde]

To tyske infanterister ved den russiske grensen, like før invasjonen starter

Klokken 01.00 den 22. juni 1941 sendte de forskjellige hærkommandoene i øst kodenavnene som signaliserte full og endelig beredskap. Jeger- og pionértropper krysset ingenmannsland for å klippe hull i de sovjetiske piggtråd-sperringene. Spesialtroppene fra Regiment 800, «Sonderverband Brandenburg», mange av dem russisktalende, hadde allerede tatt seg inn bak de sovjetiske linjene. Der gikk de til aksjon mot telefonlinjer, vaktposter og ubevoktede militærkjøretøyer, tok kontroll over broer som var sentrale for tyskernes framrykning, og sprengte i luften eller uskadeliggjorde kraft- og signalanlegg.

Etter å ha avsluttet avhøret av den siste av flere tyske desertører som hadde krysset de sovjetiske linjene vest for Volchin, begynte kommandoen i den sovjetiske 4. armé kl. 02.20 å sirkulere denne siste bekreftelsen på at det nå kom et tysk angrep. Men nyheten kom aldri ut, for telefonlinjene var allerede blitt kuttet.

Klokken 03.15 tysk tid ble det åpnet ild fra tusenvis av tyske kanoner langs en front på 1800 kilometer. Mens det sovjetiske grenselandskapet ble herjet av flammene og levenet fra tyske batterier som hamret løs på det sovjetiske forsvaret, tok stormtroppene seg over elven Bug i gummibåter. Fra vestbreddene av grenseelvene dyttet tyske soldater flytende broseksjoner ut i vannet. Grensevaktene fra NKVD var de første som tok opp kampen. Men med sine rifler og maskingeværer hadde de lite å stille opp mot den tyske krigsmaskinen, og vaktenes familier, som bodde ved grensepostene, døde med dem. Flere broer ble tatt uten kamp – i noen tilfeller var til og med sprengladningene blitt fjernet fra broene av lydløse stormtropper.

Idet de røde flammene forsterket det svake lyset fra soloppgangen, fløy 30 tyske bombefly i stor høyde, bemannet av håndplukkede mannskaper, i grupper på tre for å bringe terror og ødeleggelse til utvalgte sovjetiske flyplasser, marinebaser og byer: Kovno, Rovno, Odessa, Sevastopol, Minsk og Østersjøflåtens baser. I nord var artilleriforberedelsene noe mindre, for tåken og halvlyset var til hjelp for det tyske infanteriet og panserstyrkene som trådte fram fra sine skjul for å bevege seg mot de sovjetiske stillingene. Lenger sør anvendte Gerd von Rundstedts arméer sine kanoner mot de sovjetiske stillingene, før de raskt beveget seg mot elveovergangene ved nedre Bug og San.

Med støtte fra det tyske artilleriets bombardement ble angrepsbåter satt ut i Bug, som i gjennomsnitt var omtrent 70 meter bred i disse sørlige delene, for å transportere tyske stormtropper over til den sovjetiske østbredden. Bevæpnet med sine geværer, lette maskingeværer og granater bød de sovjetiske grensetroppene på den motstanden de kunne. I Krystynopol-området ble broen inntatt av tyske stormtropper, mens enheter fra den sovjetiske 124. geværdivisjon ilte til for å støtte grensetroppene. Ved Vjgadandka ble jernbanelinjen over Bug, som bare ble bevoktet av 22 mann fra 128. NKVD jernbaneregiment, forsøkt stormet av en tysk motorsykkeltropp. I løpet av en time hadde grensen ved Vest-Bug blitt åsted for en rekke voldsomme trefninger; grensevaktene, som manglet tunge våpen og hadde lite ammunisjon, ba om støtte fra Den røde armé.

De fleste russiske troppene ved Bug ble overrumplet av tyske angrepsstyrker til fots og på motorsykler før de rakk å forsvare seg. Stridsvognene begynte å rulle over mot østbredden av elven, uten å møte særlig motstand. Enkelte steder, og særlig i sør, klarte russiske grensevakter å bite kraftig fra seg før de ble overveldet av den tyske angrepsbølgen. Det plutselige og massive slaget rystet Den røde armé. I forvirringen som oppstod brøt sambandet sammen, kommandoposter forsvant sporløst, og hele divisjoner gikk i oppløsning.

Det sovjetiske flyvåpenet lammes[rediger | rediger kilde]

Sovjetiske fly ødelagt på bakken av angripende tyske fly

Ved soloppgang fulgte Luftwaffe opp sitt innledende angrep med en styrke på 500 bombefly, 270 stupbombere og 480 jagerfly som slo til mot 36 flyplasser i de framskutte områdene. Sent på morgenen hadde Luftwaffe rukket å uskadeliggjøre 890 russiske fly – mange av dem på bakken, mens bare 10 tyske fly var blitt skutt ned. Før krigsutbruddet hadde NKVD besluttet at flybasene skulle forflyttes til de territorier som Sovjetunionen hadde annektert i 1939 og 1940, noe som innebar at jagerflyene var konsentrert på relativt få funksjonerende flyplasser. For Luftwaffe utgjorde dette en meget beleilig omstendighet.

De tyske pilotene kunne knapt tro sine øyne da de kretset over flyplasser og fikk se hundrevis av fiendtlige fly stilt opp på rekke og rad ved siden av rullebanene. De som lyktes i å ta av fra bakken, eller som ankom fra flyplasser lenger øst, viste seg å være lette mål. Noen sovjetiske piloter som enten aldri hadde lært luftkampteknikker eller som visste at deres foreldede fly ikke hadde noen sjanse, forsøkte sågar å krasje dem mot tyske fly. En general i Luftwaffe beskrev disse luftslagene mot uerfarne piloter som barnemord. Totalt ble 1 800 russiske fly ødelagt i løpet av den første dagen. Generalløytnant P.V Ritsjagov, sjefen for flystyrkene til Østersjøen militærdistrikt, ble innkalt til Moskva og skutt. Luftwaffe var i full gang med å sikre seg fullt luftherredømme.

Grenseslagene 22. juni 1941[rediger | rediger kilde]

Inn i Hviterussland[rediger | rediger kilde]

Den tyske fremrykkingen 21. juni til 5. desember 1941:

██ til 9. juli 1941

██ til 1. september 1941

██ til 9. september 1941

██ til 5. desember 1941

I den avgjørende sentrale sektoren, foran Hviterussland, hvor 800 stridsvogner fra Pansergruppe 2 stod oppmarsjert bak Bug, ble begge broene over elven sør for Brest-Litovsk erobret uten kamp under den innledende stormen. Nord for byen ble elven krysset av 18. divisjon, som deretter foretok et framstøt over den myrete bakken mot de russiske forsvarsstillingene på vestbredden av Lesna, og klarte også der å erobre broen intakt. Minutt for minutt, mens stridsvognene stadig sonderte dypere og tyske kanoner stadig forlenget sine rekkevidder, ble rystelsen som rammet den russiske fronten forstørret i både styrke og hyppighet.

Tyskerne rykker frem i Sovjetunionen, sommeren 1941

I løpet av ettermiddagen, da de første konkrete ordrene begynte å nå forsvarerne, begynte det gradvis å skje en reaksjon på sovjetisk divisjons- og armékorpsnivå. Men sovjeterne klarte ikke å stable på beina et samordnet og effektivt forsvar. Enhetene som var gruppert bak grensen samlet seg fortløpende og dro av gårde for å ta opp kampen mot tyskerne. Men nå hadde Luftwaffe avsluttet sitt arbeid med å ødelegge nettverket av framskutte flyplasser, og kunne dermed rette sin oppmerksomhet mot disse troppeanmarsjene.

Veier ble knust av bomber og strøket med maskingeværild, samleplasser for stridsvogner ble knust og drivstofflagre ble satt i brann. Mangelen på beskyttelse fra det sovjetiske flyvåpenet ble skjebnesvanger for de sovjetiske grensearméene. Fra nå av måtte sovjeterne kjempe med bare minimal støtte fra sitt flyvåpen, en situasjon som skulle vedvare nesten helt ut året. Likevel skulle de raskt komme til å tilpasse seg de operative begrensningene dette medførte.

Foruten overraskelsefortrinnet hadde tyskerne sikret en knusende overlegenhet i antall og ildkraft på de punktene der panserstyrkene skulle trenge igjennom. Av de 170 sovjetiske divisjonene som var utplassert ved vestgrensen, var bare 58 av dem på post da angrepet kom. I henhold til generalstabssjef Franz Halders plan ble så å si hele den tyske hærs stridsvognstyrke satt inn i disse innledende angrepene. Panserstyrkene var delt inn i fire pansergrupper, hvis formål var å slå hull i de russiske forsvarsstillingene ved første støt, deretter dreie innover og isolere de sovjetiske hærstyrkene langs grensen. Ved hjelp av infanteriet og artilleriet skulle disse hæravdelingene til slutt males i stykker.

Ved ettermiddagen den 22. juni kjørte de framskutte elementene fra alle de fire tyske pansergruppene hurtig framover langs tørre, uskadde veier. Disse «rekognoseringsgruppene» var en blandet gruppe av motorsyklister med pansrede biler og beltedrevne personellkjøretøyer som slepte panservernkanoner; noen ganger støttet av de mellomtunge PzKw III-stridsvognene. På veien beveget de seg i 40 km/t. Umiddelbart bak dem fulgte horden av stridsvognstyrkene, i kontinuerlig kontakt med lederne og klar til å gå i angrepsformasjon om fortroppen skulle bli oppholdt. Enda lenger bak kom det et sammensurium av mekanisert infanteri, divisjonsartilleri og mer infanteri.

Inn i Baltikum[rediger | rediger kilde]

I Armégruppe Nords sektor hadde tre panserdivisjoner (over 600 stridsvogner) og to infanteridivisjoner en angrepsfront på mindre enn 40 km. Mot dem stod bare den sovjetiske 125. divisjon. Da styrkene fra Armégruppe Nord stormet over grensen ved Taurage i Litauen, kom de sovjetiske forsvarerne med noen desperate meldinger over sambandet: «Osoka kaller! Osoka kaller! Tyskerne har krysset grensen. Dette er Osoka. Det er krig.» Først 12 timer senere, omtrent kl. 16.00, klarte grensetroppene å få varslet hovedkvarteret til 125. divisjon. Da var divisjonen bare noen timer unna fullstendig utslettelse.

To sovjetiske divisjoner lå langs elven Neman for å forsvare Kaunas. Linjesambandet ble brutt allerede etter en time. Hovedkvarteret forsøkte da å nå dem via radio, men uten å få svar. Da en kurér forsøkte å ta seg til Alitus med bil uten å vende tilbake, valgte en sambandsoffiser å gjøre et nytt forsøk. Underveis møtte han en buss fullastet med sovjetiske offiserer. Disse fortalte ham at han like godt kunne snu ettersom Alitus allerede var inntatt av tyskerne. Armégruppe Nords pansergruppe hadde krysset Neman i en lynoperasjon og beveget seg hurtig mot Kaunas.

Russiske krigsfanger blir eskortert til en fangeleir

En av avdelingene i denne pansergruppen, General Erich von Mansteins LVI panserkorps, skulle i løpet av første invasjonsdag etter planen sikre seg broen over Dubissa-avgrunnen, ved Airogola, 80 km inne på sovjetisk territorium. Manstein husket godt at russerne under Første verdenskrig rakk å sprenge den store viadukten over avgrunnen, noe som satte en effektiv stopper for tyskernes framrykking i flere måneder. Men denne gangen brøt en av Mansteins panserdivisjoner gjennom de sovjetiske forsvarstillingene ved grensen og feide overende all ytterligere motstand, før en fortropp fra panserdivisjonen klarte å erobre broen ved Airogola intakt om kvelden den 22 juni. Airogola var et helt nødvendig springbrett for videre operasjoner i nord-sektoren.

Leebs styrker rev i stykker de delvis bemannede sovjetiske forsvarsverkene og trengte dypt inn på sovjetisk territorium, forpurret de sovjetiske forsvarsplanene og skapte kaos i Den røde armés rekker. En sovjetisk forsvarsplan ble forsøkt iverksatt, men det barduse og voldsomme tyske angrepet gjorde at sovjeternes operasjoner fikk en klosset og vilkårlig form.

Inn i Ukraina[rediger | rediger kilde]

Utviklingen på Østfronten, juni til desember 1941

Armégruppe Sør stod foran tre naturlige elvehindere da invasjonen startet: Vest-Bug, San og Prut. Den tyske hærens overkommando var heller ikke uvitende om de sterke sovjetiske forsvarsverkene i den nordlige delen av fronten. Men samtidig skulle Armégruppe Sør komme til å utnytte hullene i disse forsvarsverkene ved å la 6. armé og Pansergruppe 1 angripe knutepunktet til de «befestede distriktene» Rava-Russki og Strumilov, der de venstre flankeenhetene til den sovjetiske 5. armé og deler av høyreflanken til den sovjetiske 6. armé befant seg.

Lynkrigens videre forløp[rediger | rediger kilde]

På rekordtid rykket tyskerne fram blant spredt sovjetisk motstand. Etter seks dager hadde de tatt Minsk. I november var de cirka 30 km fra Moskva, men kom aldri videre; i slaget om Moskva ble Wehrmacht først stoppet og så slått tilbake i en sovjetisk motoffensiv.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Rolf-Dieter Müller og Gerd Ueberschär, Hitler's War in the East: a Critical Assessment (New York, Oxford: Berghahn books, 2002), s. 3.
  2. ^ Christian Hartmann, Unternehmen Barbarossa: der deutsche Krieg im Osten, 1941-1945 (München: Verlag C.H. Beck, 2011), s. 115-16.
  3. ^ Jürgen Förster, "Hitler's Decision in Favour of War Against the Soviet Union", i Militärgeschichtliches Forschungsamt (red.), The Attack on the Soviet Union (Oxford, 1998), s. 26
  4. ^ Bjørn Westlie: Fars krig, forlaget Aschehoug, Oslo 2008, ISBN 978-82-03-29125-8

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]