XU

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
I 1944 klarte XU å smugle dokumentasjon om tyskernes V1-flyvende bombe (bilde), ut av Tyskland i Quislings eget fly.

XU var den største og viktigste allierte etterretningsorganisasjonen i det okkuperte Norge under andre verdenskrig. Det meste av XUs virksomhet ble holdt hemmelig til 1988.

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Opprinnelsen til navnet vites ikke sikkert. Ifølge Sæter & Sæter[1](2007) var det imidlertid Lauritz Sand, en av av dem som var med på å starte XU, som var navngiveren. Under første verdenskrig hadde Sand arbeidet for britisk etterretning i Indonesia, dengang kalt nederlandsk India. Her bygde han opp en gruppe som ble kalt XU. Svein Sæter mener i kapitlet «Viljen til kamp» fra boken XU: I hemmeleg teneste 1940-1945[2] at X står for «unknown» og U for «undercover agent». Lars Borke mener derimot at X står for «secret» og U for «intelligence».[3] I 1940 var Lauritz Sand ansatt ved Universitetet i Oslo, og de unge studentene i kretsen rundt veteranen formet kjernen i denne gruppen. Da flere av den norske motstandsbevegelsens etterretningsgrupper slo seg sammen tidlig i 1941, fikk Sand gehør for sitt forslag om å bruke det gamle navnet fra forrige krig.

En annen av XUs medstiftere var Arvid Storsveen, senere organisasjonens leder, som sammen med Ivan Th. Rosenqvist alt før dannelsen av XU hadde bygget opp et lite etterretningsnett på Østlandet, med forgreninger til Vestlandet.

Mange av folkene i organisasjonen ble rekruttert fra et elitepreget miljø ved Blindern, Universitetet i Oslo.[4] Gruppen knyttet til seg kontakter over hele Norge, og folk innen politiet, jernbanen og lignende, og samlet informasjon, kart og fotografier over nært samtlige tyske festningsanlegg og styrker.

Organisasjon[rediger | rediger kilde]

XU bestod av 17 distrikter, som alle hadde sin sjef. De rapporterte via MI2 i Stockholm og direkte til FO2 (Forsvarets Overkommando) i London.

Under krigen[rediger | rediger kilde]

XU var opprinnelig en del av Milorg, men ble i løpet av 1941-42 skilt ut som en selvstendig organisasjon direkte underlagt FO II og MI II.[5]

Etter at det var etablert et nett over hele det sørlige Norge kom Gestapo våren 1942 på sporet av organisasjonen. Flere i ledelsen måtte flykte til Sverige, blant dem Storsveen som fortsatte å lede organisasjonen fra utlandet. Storsveen besøkte imidlertid Oslo i april 1943, og ble drept i en Gestapo-felle. Han avslørte imidlertid ikke hvem han var og XU fortsatte under ledelse av Øistein Strømnæs og Anne-Sofie Østvedt.

Strømnæs fortsatte å lede XU fra Oslo inntil de tyske styrkene kapitulerte i mai 1945. I tillegg til å forsyne de allierte med svært detaljert informasjon om de tyske styrkene i Norge, hadde XU også agenter i Tyskland, en av de viktigste var den unge studenten Sverre Bergh. Flere av deres medlemmer var kurerer for Paul Rosbaud som var en svært viktig agent for britiske Secret Intelligence Service (MI6) i Tyskland.

På slutten av krigen hadde XU rundt 1 500 agenter over hele Norge og hadde utviklet et sofistikert kurersystem til Storbritannia via Sverige. Det kunne bli sendt rundt 500 A4-sider hver dag. Mengden med etterretning gjorde at de allierte styrkene hadde god oversikt over tyske styrker i Norge. Denne informasjonen var helt nødvendig ved bombetokt og ville vært uvurderlig ved en mulig alliert invasjon i Norge.

Østfold var et av fylkene der XU utviste størst aktivitet. I Fredrikstad hadde kaptein Rudolf Graff og hans menn i XU sitt hovedkvarter i Tøihusgaten 45 i Gamlebyen.

Ryeng, Føre og Ravn ga i boken Hemmelig Krig i Nord, Historien om XU i Nord-Norge verdifull informasjon om XUs virksomheter i landsdelen, en virksomhet som til tidligere har vært lite omtalt.

Sentrale medlemmer i XU[rediger | rediger kilde]

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

XU var som en enhet underlagt et strengt taushetsløfte om at deres virksomhet aldri skulle bli kjent, og ble dermed lite omtalt etter krigen. Dette førte også til at flere XU-medlemmer ble anklaget og dømt for landssvik etter krigen. I 1989 reiste Tore Austad(h) krav om oppreising og renvaskelse av XUs medlemmer. Forsvarsminister Johan Jørgen Holst ga dem full honnør og opphevet på dagen deres taushetsplikt.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Einar Sæter & Svein Sæter: XU : I hemmeleg teneste 1940-1945
  2. ^ XU: I hemmeleg teneste 1940-1945 s. 35
  3. ^ Lars Borke: Henry Rinnan. Fattigungen s. 104
  4. ^ Eitinger-rapporten, 11.6.4.3
  5. ^ Eitinger-rapporten, 11.6.4.3

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]