Krigsbarn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Krigsbarn er er et uttrykk som av noen brukes for å betegne barn som er født eller oppvokst under en krig og som har blitt spesielt berørt av krigen på en eller annen måte.

norsk brukes uttrykket krigsbarn særlig om barn med norsk mor og tysk far, født under eller like etter andre verdenskrig.

Krigsbarn under andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Krigsbarn med norsk mor og tysk far[rediger | rediger kilde]

Norske krigsbarn fra andre verdenskrig ble tidligere nedsettende kalt «tyskerunger», og var i flere tiår etter krigen i varierende grad (avhengig bl.a. av forhold som sted og sosial klasse) utsatt for forfølgelse, mobbing eller stigmatisering i det norske samfunnet. Man antar at det ble født minst ti-tolv tusen slike barn i Norge mellom 1940 og 1946. Det nøyaktige antallet er usikkert fordi mange mødre fortiet hvem faren var, og mange fedre forble også ukjente.

For mange norske krigsbarn har familiebakgrunnen ført til store belastninger under oppveksten. Deres tyske far hadde vært soldat i en forhatt okkupasjonsmakt, og den utbredte forakten overfor tyskerne og alt tysk holdt seg i flere tiår etter krigen. Også mødrene deres ble ofte møtt med hat, ydmykende behandling og utstøting i sitt lokalsamfunn, ikke sjelden med bakgrunn i hevnlyst og samtidens fordømmende seksualmoral der utenomekteskapelige barn ble ansett som mindreverdige. Mor og barn fikk heller ingen støtte i storsamfunnet, for eksempel gjennom beskyttende lover eller støtteordninger.

Krigsbarna ble ofte skilt fra sin mor, og fikk da en oppvekst preget av ustabilitet med korte eller lengre opphold på ulike institusjoner eller hos fosterforeldre. Særlig barnehjemsbarna ble rammet av svært utbredte fordommer og negative holdninger og - i likhet med andre barnehjemsbarn på denne tiden - ofte ofre for overgrep, misbruk og et lite barnevennlig regime. Noen av barna vokste opp i den tyske Lebensborn-avdelingen i Oslo som skulle tjene nasjonalsosialistiske rasehygienske mål. Dessuten ble en del sendt til Tyskland. Barn som havnet på barnehjemmet Sonnenwiese (tysk for 'soleng') ved Kohren-Sahlis i Sachsen[1] ved krigens slutt, ble bortadoptert til ektepar i DDR (Øst-Tyskland). Disse barna var spesielt uheldige, for norske myndigheter ville ikke adopsjonsbevilgning fordi de ikke fikk inspisere hjemmene barna ble adoptert til, og barna måtte da vokse opp i DDR som borgere av et fiendtlig, vestlig land (Norge). De fikk heller ikke de norske passene de hadde rett på. Til overmål stjal Stasi i hemmelighet barnas identitet, og sendte på 60-tallet spioner til Norge utstyrt med barnas navn. Disse «gjøkungene» ble sendt til de norske familiene som hadde etterlyst dem, og mottatt i den tro at de faktisk var de forsvunne barna. I 1947 ble 238 krigsbarn oppsporet av norske myndigheter. Av disse ble 52 hentet til Norge, 83 ble værende i Tyskland, 29 ble adoptert til Sverige, 24 var rapportert døde, 26 ble ikke funnet, og det gjenstår 24 man ikke vet noe om.[2]

Først i 2003 vedtok Stortinget å gi dem en generell unnskyldning, og i 2005 kom en ordning for billighetserstatning for Lebensbornbarna.

Mange av de norske krigsbarna har først femti-seksti år etter krigens slutt våget å lete etter sin ofte ukjente far. At dette fortsatt er så aktuelt for de involverte og bl.a. Røde Kors' eller Frelsesarmeens avdelinger for leting etter pårørende etter annen verdenskrig, kan ha mange årsaker: Først nå er tabuene rykket litt i bakgrunnen, samtidig som flere organisasjoner og forfattere har satt søkelys på dette. Mange frykter at det er siste sjanse, fordi fedrene etterhvert har nådd en alder der de fryktes å være døde, flere arkiver er blitt offentlig tilgjengelige, og ikke minst er krigsbarna kommet i en alder der de har mer tid og økende interesse til å vie seg slike eksistensielle spørsmål.

Fenomenet er behandlet litterært av flere, blant annet i boka Skammens barn (1986) av journalist Veslemøy Kjendsli og forfatteren Willy Ustad i Fire søsken, er en serie underholdningsromaner om norsk etterkrigshistorie og skjebner i skyggen av andre verdenskrig, og av den norsk-svenske forfatteren og politikeren Marit Paulsen i Liten Ida.

Krav om erstatning til krigsbarna for påførte lidelser etter krigen ble avslått av det norske rettsvesenet. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen avslo å behandle erstatningskravet fordi sakene er foreldet. Stortinget vedtok likevel i 2005 at krigsbarn har rett til en billighetserstatning på mellom 20 000 og 200 000 kroner, avhengig av fremlagt dokumentasjon. Norge er det landet som har gitt høyest anerkjennelse til barn etter Wehrmacht.[3]

ABBA-vokalisten Anni-Frid Lyngstad er kanskje det mest kjente av de norsk-tyske krigsbarna. Hennes mormor tok henne med til Sverige der hun vokste opp, på grunn av frykt for overgrep i Norge.

Finske krigsbarn i Sverige[rediger | rediger kilde]

Finske krigsbarn i Åbo 1939

I løpet av den andre verdenskrig pågikk det omfattende krigshandlinger i Finland, og på svensk initiativ ble 70 000 barn evakuert til Sverige. Disse krigsbarna ble plassert i barnehjem og fosterhjem, noen ble værende i Sverige, mens mange returnerte til Finland først flere år etter krigens slutt. Forfatteren Heikki Hietami ga i 1992 ut romanen «Den bästa av mödrar» der han forteller om sine opplevelser som krigsbarn. Boken ble senere dramatisert i filmen med samme navn.

Russerunger[rediger | rediger kilde]

Krigsbarn fra andre verdenskrig med hjemlige mødre og russiske soldater som fedre er ofte blitt kalt «russerunger». I Norge ble det særlig født barn med russiske fedre i Finnmark. Mange av disse barna har hatt ingen eller lite kunnskap, for ikke å snakke om kontakt, med fedrene. I Tyskland regner mange med at opptil to millioner kvinner ble voldtatt av russiske soldater ved krigens slutt. Disse førte i mange tilfeller til «russerunger» som fikk like dårlig behandling som norske tyskerunger. Temaet har vært svært tabubelagt i Tyskland.

Langs Østfronten fantes det ikke tyske fødehjem for soldatbarn. Den tyske historikeren Barbara Johr har funnet et notat fra 1942 som antar at av seks millioner tyske soldater østpå, ville halvparten ha seksuelle forbindelser med lokale kvinner, og at dette ville resultere i 1,5 millioner fødsler årlig: «Forslaget går ut på å sikre seg de 750.000 tysk-russiske guttebarna og det tilsvarende antall jenter som fødes årlig, til erstatning for bortfallet av tyske fødsler under krigen.» På samme måte som tyske jøder var tvunget til å bære jødiske mellomnavn – Israel for menn, Sara for kvinner – skulle «de uekte barna det her er snakk om, få navnene Friedrich og Luise ved siden av sine russiske navn».[4]

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Borgersrud, L.: Staten og krigsbarna: en historisk undersøkelse av statsmyndighetenes behandling av krigsbarna i de første etterkrigsårene, 2004
  • Ellingsen, D.: Krigsbarns levekår: en registerbasert undersøkelse, 2004
  • Borgersrud, L.: Vi ville ikke ha dem: Statens behandling av de norske krigsbarna, 2005
  • Ericsson, K. & E. Simonsen: Krigsbarn i fredstid, 2005
  • Simonsen, E: "Into the open – or hidden away? – The construction of war children as a social category in post-war Norway and Germany", NORDEUROPAforum (2006:2), s. 25-49, http://edoc.hu-berlin.de/nordeuropaforum/2006-2/simonsen-eva-25/PDF/simonsen.pdf
  • Kåre Olsen (1998). Krigens barn: De norske krigsbarna og deres mødre. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203290906. 
  • Eystein Eggen (1993). Gutten fra Gimle – et NS-barns beretning. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203260101. 

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://www.archiv.sachsen.de/archive/leipzig/4178_3230303530.htm
  2. ^ Ebba D. Drolshagen: De gikk ikke fri (s. 267), forlaget Oktober, Oslo 2009, ISBN 978-82-495-0592-0
  3. ^ Ebba Drolshagen: De gikk ikke fri (s. 22)
  4. ^ Ebba Drolshagen: De gikk ikke fri (s. 188-89)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]