Vjatsjeslav Molotov

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Vjatsjeslav Molotov
Вячеслав Молотов
Vjatsjeslav Molotov
Født 9. mars 1890
Kukarka i Russland
Død 8. november 1986 (96 år)
Moskva i Sovjetunionen
Ektefelle Polina Sjemtjusjina
Parti Det kommunistiske parti
Sovjetunionens visestatsminister
16. august 1942–29. juni 1957
Forgjenger Nikolaj Voznesenskij
Etterfølger Nikolaj Bulganin
Sovjetunionens utenriksminister
5. mars 1953–1. juni 1956
Forgjenger Andrej Vysjinskij
Etterfølger Dmitrij Sjepilov
3. mai 1939–4. mars 1949
Forgjenger Maksim Litvinov
Etterfølger Andrej Vysjinskij
Sovjetunionens statsminister
19. desember 1930–6. mai 1941
Forgjenger Aleksej Rykov
Etterfølger Josef Stalin
Russlands kommunistiske partis ansvarlige sekretær
mars 1921–april 1922
Forgjenger Nikolaj Krestinskij
Etterfølger Josef Stalin

Vjatsjeslav Mikhajlovitsj Molotov (russisk: Вячеслав Михайлович Молотов, IPA: [vʲɪt͡ɕɪˈslaf mʲɪˈxaɪləvɪt͡ɕ ˈmolətəf], født 25. februarjul./ 9. mars 1890greg. i Kukarka i Det russiske keiserdømmet, død 8. november 1986 i Moskva) var en sovjetisk diplomat og kommunistisk politiker. Molotov var statsminister 1930–1941, utenriksminister 1939–1949 og 1953–1956 samt visestatsminister 1942–1957.

Pseudonymet Molotov betyr «hammeren» på russisk. Han var en av få ledende, opprinnelige bolsjeviker som overlevde den store terroren under Josef Stalin. Molotov var med på å undertegne den tysk-sovjetiske ikke-angrepspakten av 1939, kalt Molotov–Ribbentrop-pakten. Pakten omfattet en hemmelig tilleggsprotokoll om deling av Sentral- og Øst-Europa i innflytelsessfærer. Legitimeringen av den senere invasjonen av Polen beredte grunnen for den andre verdenskrig. Pakten gjorde at Sovjetunionen bistod Tyskland materielt og militært frem til den tyske invasjonen av Sovjetunionen i 1941. Molotov var med på å godkjenne Katyn-massakren. Våpen som Molotov-cocktail og Molotov-brødboks har fått navn etter ham.

Etter krigen deltok Molotov i forhandlingene med vestmaktene, der han gjorde seg bemerket for sine diplomatiske evner. Han var en ledende sovjetisk diplomat frem til 1949, da forholdet til Stalin hadde blitt forverret. Etter Stalins død i 1953 var Molotov en motstander av Khrusjtsjovs avstalinisering, og forsvarte Stalins politikk frem til sin død i 1986. Etter et mislykket kupp i 1957 ble Molotov fjernet fra Sovjetunionens kommunistiske partis sentralkomité av Nikita Khrusjtsjov.

Familiebakgrunn og tidlig virke[rediger | rediger kilde]

Huset i Sovetsk (tidligere Kukarka) der Molotov ble født.
Møte i Petrograds sovjet av arbeidere og soldater i 1917.

Molotov ble født i landsbyen Kukarka, nå Sovetsk i Kirov oblast, som Vjatsjeslav Mikhajlovitsj Skrjabin (kyrillisk: Скрябин). Han var sønn av en alkoholisert butikkfunksjonær, og vokste opp i fattige kår. Selv om dette ofte har blitt påstått, var han ikke i slekt med komponisten Aleksandr Skrjabin.[1]

Han gikk på gymnaset i Kazan, og meldte seg inn i Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet, en illegal bevegelse, i 1906. Han begynte snart å bevege seg politisk i retning av partiets radikale, bolsjevistiske fraksjon, ledet av Vladimir Lenin.[2] I likhet med mange andre bolsjeviker tok han et pseudonym med maskuline eller proletære overtoner: Molotov, fra russisk molot, «hammer». På samme måte er psedonymene Stalin og Kamenjev avledet fra henholdsvis «stål» og «stein».[3]

Han ble arrestert i 1909 og sendt i eksil i Sibir i to år. I 1911 ble han immatrikulert ved den polytekniske skolen i St. Petersburg, der han ble med i redaksjonen for den bolsjevistiske undergrunnsavisen Pravda. Her kom han for første gang i kontakt med Josef Stalin, som var redaktør i avisen, men de dannet ikke noe tett politisk forhold på dette stadiet. I de neste årene arbeidet Molotov som en «profesjonell revolusjonær» med organisering av partiet og bidrag til partipressen.[2]

Ved utbruddet av den første verdenskrig i 1914 flyttet han fra Petrograd (tidligere St. Petersburg) til Moskva. Året etter ble han arrestert på nytt for sin politiske virksomhet og deportert til Irkutsk i det østlige Sibir. I 1916 flyktet han fra eksiltilværelsen i Sibir og dro tilbake til hovedstaden, som tsaren i mellomtiden hadde omdøpt til Petrograd.[2] Samme år ble han medlem av bolsjevikenes partikomité i Petrograd. Under februarrevolusjonen i 1917 var Molotov en av få høytstående bolsjeviker som oppholdt seg i hovedstaden. Han sørget for at Pravda førte en venstreopposisjonell kritikk mot den provisoriske regjeringen som ble dannet etter revolusjonen. Stalin motsatte seg denne linjen da han vendte tilbake, men Molotov ble støttet av Lenin. Til tross for dette holdt Stalin sin hånd over Molotov, og gjorde ham til en av sine nærmeste medarbeidere.[1] Molotov ble medlem av den militære revolusjonære komiteen i Petrograd, som planla oktoberrevolusjonen, som bragte bolsjevikene til makten.[4]

I Kreml som Stalins protesjé[rediger | rediger kilde]

Molotov og Feliks Dzierżyński i Kreml i 1924.

I 1918 ble Molotov sendt til Ukraina, der bolsjevikene først tok kontroll under den russiske borgerkrigen. Han deltok ikke i kamphandlingene, men ble sekretær for sentralkomiteen i Det ukrainske bolsjevikpartiet i 1920. Året etter ble han kalt tilbake til Moskva av Stalin, som forfremmet ham til fast medlem av sentralkomiteens organisasjonsbyrå (orgbyrå) og sekretariat. Molotov ble også medlem uten stemmerett i politbyrået. I årene 1918–1921 økte Stalins makt markant, og i Kreml dannet han tette, strategiske bånd med Molotov og Valerian Kujbysjev og noe senere Lazar Kaganovitsj. Den nærmeste kretsen bestod ellers av ledende kaukasiske og ukrainske bolsjeviker.[5] Molotov holdt mellom 1921 og 1922 stillingen som ansvarlig sekretær, en forløper til Stalins posisjon som generalsekretær. Molotov ble kritisert for «skammelig byråkratisering» av Lenin og Leon Trotskij i sitt arbeid som ansvarlig sekretær.[1]

I de maktkampene som fulgte etter Lenins død i 1924, forble Molotov en lojal støttespiller for Stalin mot rivaler som Trotskij, Kamenjev, Grigorij Zinovjev og Nikolaj Bukharin. Sammen med Molotov hadde Kliment Vorosjilov og Grigorij Ordzjonikidze blitt en del av Stalins indre sirkel. I 1926 ble Molotov fast medlem av politbyrået, der Stalin fra 1928 kontrollerte et lojalt flertall.[6] Trotskistene med flere undervurderte Molotov, som ble ansett som en kjedelig og fargeløs byråkrat. Trotskij kalte ham en «personifisering av middelmådighet».[1] Molotov arbeidet helst i tilbaketrukkede roller, der han fikk utløp for sitt administrative talent.[7]

Statsminister (1930–1941)[rediger | rediger kilde]

Utenriksminister (1939–1949)[rediger | rediger kilde]

Trygve Lie besøkte Moskva høsten 1944 og opplevde hvor opprørt Molotov ble da justisminister Terje Wold forsikret at Knut Hamsun skulle få sin straff etter krigen. Molotov nærmest bønnfalt om å skåne Hamsun; han som hadde skrevet Markens Grøde, Pan og Victoria burde «få leve i fred den tiden han hadde igjen.» Til dette skal Wold ha svart: «Don't get too soft, Mr Molotov.»[8]

Arbeid etter krigen[rediger | rediger kilde]

Senere arbeid, død og ettermæle[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Sebag-Montefiore, Simon (2005). Stalin. The Court of the Red Tsar (engelsk). Vintage Books. s. 36–40. ISBN 1-4000-7678-1. 
  2. ^ a b c Roberts, Geoffrey (2012). Molotov. Stalin's Cold Warrior (engelsk). Washington, D.C.: Potomac Books. s. 5–6. ISBN 978-1574889451. 
  3. ^ McDermott, Kevin (2006). Stalin. Revolutionary in an Era of War (engelsk). Palgrave Macmillan. s. 29. ISBN 978-0-3337-1122-4. 
  4. ^ Molotov, Vjatsjeslav, Tsjuev, Felix og Resis, Albert (1993). Molotov Remembers. Inside Kremlin Politics. Conversations with Felix Chuev (engelsk). Rowman & Littlefield. s. 94. ISBN 1-56663-027-4. 
  5. ^ McDermott, Kevin (2006). Stalin. Revolutionary in an Era of War (engelsk). Palgrave Macmillan. s. 38–39. ISBN 978-0-3337-1122-4. 
  6. ^ McDermott, Kevin (2006). Stalin. Revolutionary in an Era of War (engelsk). Palgrave Macmillan. s. 53. ISBN 978-0-3337-1122-4. 
  7. ^ Rywkin, Michael (1989). Soviet Society Today (engelsk). M.E. Sharpe. s. 159–160. ISBN 978-0873324441. 
  8. ^ Njølstad, Olav (2008). Jens Chr. Hauge (norsk). Oslo: Aschehoug. s. 177. ISBN 978-82-03-22988-6. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Brown, Archie (2009). The Rise and Fall of Communism (engelsk). HarperCollins. ISBN 978-0-06-113879-9. 
  • van Goudoever, A.P. (1986). The limits of destalinization in the Soviet Union: Political rehabilitations in the Soviet Union since Stalin. Taylor & Francis. ISBN 0-7099-2629-4. 
  • McDermott, Kevin (2006). Stalin. Revolutionary in an Era of War (engelsk). Palgrave Macmillan. ISBN 978-0-3337-1122-4. 
  • Roberts, Geoffrey (2012). Molotov. Stalin's Cold Warrior (engelsk). Washington, D.C.: Potomac Books. ISBN 978-1574889451. 
  • Sebag-Montefiore, Simon (2005). Stalin. The Court of the Red Tsar (engelsk). Vintage Books. ISBN 1-4000-7678-1. 
  • Watson, Derek (2005). Molotov. A biography (engelsk). Palgrave Macmillan. ISBN 0-333-58588-7. 
  • Zubok, Vladislav (2007). Failed Empire. The Soviet Union in the Cold War from Stalin to Gorbachev (engelsk). University of North Carolina Press. ISBN 978-0-8078-3098-7. 
  • Zubok, Vladislav og Plesjakov, Konstantin (1996). Inside the Kremlin's Cold War. From Stalin to Khrushchev (engelsk). Harvard University Press. ISBN 978-0-6744-5532-0.