Det norske landssvikoppgjøret

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Landssvikoppgjøret)
Gå til: navigasjon, søk
Vidkun Quisling (1887-1945) ledet det autoritære fascistpartiet Nasjonal Samling (NS) under andre verdenskrig. Han samarbeidet aktivt med den tyske okkupasjonsmakten, og ble dømt til døden i landssvikoppgjøret etter krigen.

Det norske landssvikoppgjøret var et rettslig oppgjør med medlemmer av det autoritære fascistpartiet Nasjonal Samling (NS) og tyskernes medhjelpere i Norge etter andre verdenskrig. Oppgjøret begynte med omfattende arrestasjoner etter den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945. Arrestasjonene munnet ut i rettssaker mot 92 805 siktede hvorav rundt 46 085 ble straffet, 30 fikk dødsstraff, 17 000 fikk fengselstraffer, og de resterende fikk forelegg eller annen straff.[1] Det norske rettsoppgjøret skilte seg fra andre ved at det omfattet et stort antall saker. I tillegg til rettsoppgjøret, var det et omfattende, uformelt oppgjør med utrenskninger innenfor blant annet organisasjoner og arbeidsliv.

Rettsoppgjøret var omstridt i samtiden, og er også blitt kritisert i ettertid. Dette gjelder særlig spørsmålet om kollektiv skyld. Mange mener at rettsoppgjøret ble for lemfeldig, og at for mange, deriblant økonomiske forbrytere, slapp for lett unna.[2] At man fikk forelegg og stemplet som landssviker for å være passivt medlem i NS har også vakt oppsikt.[3]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Over hele Europa hadde det i løpet av krigen bygget seg opp forbitrelse og hat i deler av befolkningen mot nasjonalsosialistene og deres medhjelpere. I de berørte land ble personer som hadde samarbeidet med tyskerne forfulgt etter krigen.

I Tyskland arrangerte de allierte et særskilt tribunal, Nürnbergprosessen, som skulle dømme tyske krigsforbrytere.

I Frankrike regner man med at minst 10 000 antatte kollaboratører ble henrettet uten rettergang.

Et fellestrekk ved rettsoppgjørene i de fleste land var at straffeutmålingene i løpet av prosessen ble mildere; man hevder idag at grunnen til dette var at sinnstemningen i landene dempet seg med tiden.

Samarbeid med okkupantene[rediger | rediger kilde]

Vidkun Quisling i 1943

Da Norge ble okkupert måtte befolkningen og de forskjellige samfunnsstrukturer forholde seg til den tyske okkupasjonsmakten, som regel på tyskernes premisser. Hva som var nødvendig samarbeid og hva som var svik ble i stor grad bestemt av forholdene i forskjellige deler av landet, og kunne forandre seg over tid. En avgjørende faktor var som regel sårbarhet i forhold til selvforsyningsgrad og arbeidsplasser.

Fra sommeren 1940 var det norske samfunn i en særegen situasjon. Tyskerne hadde kontroll over store deler av Europa, og konge og regjering hadde flyktet til Storbritannia. Under disse omstendigheter var det noen som mente at man burde gjøre det beste ut av situasjonen og samarbeide med den tyske okkupasjonsmakten. Samarbeidsviljen gikk helt til topps i det politiske system, hvor Stortingets presidentskap i Riksrådsforhandlingene gikk med på å be Kong Haakon abdisere.

Typer av samarbeid[rediger | rediger kilde]

  • Ideologisk fraternisering – NS-medlemmer ble straffet for landssvik. Frontkjempere ble dømt for det samme; ikke hva de eventuelt gjorde i tysk tjeneste.
  • Politisk samarbeid – samarbeidet frem til Riksrådforhandlingene brøt sammen i august. Impliserte personer valgte senere å utvise enten passivitet, aktiv motstand eller kollaborasjon med okkupasjonsmakten, og måtte svare for dette.
  • Administrativt samarbeid – akseptert under hele krigen.
  • Økonomisk samarbeid – oppmuntret og akseptert til å begynne med, ble mer og mer tvilsomt efterhånden. Mildt straffet.
  • Militært samarbeid – mange offiserer sympatiserte med NS og samarbeidet med tyskerne. Det var mye forvirring sommeren 1940 om hva norske offiserer skulle gjøre etter kapitulasjonen da Administrasjonsrådet styrte. I en undersøkelse basert på arkivmateriale fra forsvaret fant forskeren Lars Borgersrud at nær halvparten av datidens høyere offiserer var medlemmer i NS eller i løpet av krigen hadde høyere stillinger i tjeneste for okkupanten. I juni 1945 bestemte forsvarsminister Oscar Torp av det i hvert enkelt forsvarsdistrikt skulle utnevnes et utvalg som skulle granske befalets nasjonale holdning. Torp la vekt på at ingen kunne tas inn i tjeneste igjen uten at den nasjonale holdningen hadde vært uklanderlig. Utvalgene var strenge til å begynne med, men etterhvert som verden beveget seg inn i den kalde krigen ble offisersbehovet så stort at kravene ble mildere. Forsvaret hemmeligholdt også rapporten fra Det centrale granskningsutvalg for militære befalingsmenn av 1945 (DSU), som var utilgjengelig for forskning inntil slutten av 1990-tallet.

Gjennomføring[rediger | rediger kilde]

De første forberedelser til et rettsoppgjør ble foretatt av London-regjeringen. Senere skjedde det meste på initiativ av hjemmefrontledelsen. Arrestasjonene av mistenkte personer begynte 9. mai 1945 etter lister som hjemmefronten og de norske myndighetene hadde satt opp. I alt ble 28 750 personer arrestert, og allerede i juli 1945 var 14 000 fengslet, fordelt på 200 leirer. Den første dommen ble avsagt 15. juli 1945.[4]

Rettsgrunnlag[rediger | rediger kilde]

  • Landssvikanordningen var utformet av regjeringen i London i desember 1944, og utgjorde det rettskraftige grunnlaget inntil Stortinget i 1947 laget en særskilt lov om landssvik. Ca 92 000 saker. Medlemskap i Nasjonal Samling etter 9. april 1940 ble regnet som landssvik.
  • Erstatningsdirektoratet (1945–1952): NS-medlemmer skulle ha kollektivt ansvar. Fremmet 62 000 saker for domstolene med krav om 300 millioner i inndragninger, bøter ol. Ledet av Jens Chr. Hauge. Nedlagt 1952.
  • Krigsforbrytersaker: Mot tyske krigsforbrytere.
  • Dødsstraff: I fred avviklet i 1902, men etter den militære straffeloven kunne dødsstraff idømmes og gjennomføres i krig. I 1942 kom regjeringen i London med to anordninger som utvidet adgangen til å bruke dødsstraff, blant annet etter krigens slutt. Senere kom flere anordninger som blant annet tillot dødsstraff mot utenlandske krigsforbrytere. I juni 1945 gav Stortinget sin tilslutning mot seks stemmer.[5]

Resultat[rediger | rediger kilde]

Resultater i de landssviker- og krigsforbrytersaker som ble etterforsket:[6]

  Landssvik
(nordmenn)
Krigsforbrytelser
(utlendinger)
Dømt til døden 30 15
Dømt til frihetsstraff 17 000 66
Dømt til annen straff 3 450 0
Vedtatt forelegg på frihetsstraff 3 120 0
Vedtatt forelegg på bot og/eller rettighetstap 25 180 0
Frifunnet ved endelig dom 1 375 5
Påtaleunnlatelse 5 500 0
Henlagt etter bevisets stilling 37 150 261
Sum 92 805 342
  • Borgerlige rettigheter – dom medførte tap av borgerlige rettigheter, også stemmeretten, normalt for en periode på ti år. Alle NS-medlemmer ble fratatt rettigheter fra sensommeren 1945 uansett om de var siktet eller ikke, det hadde den sideeffekten at de ikke kunne stemme ved valget samme høst. 6,5% av de stemmeberettigede, 2% av befolkningen.
  • Erstatningssaker – Til sammen 62 000 saker ble behandlet, med krav fremmet ved domstolene om nærmere 300 mill. kr i bøter, inndragninger og erstatninger.
  • Tyskerarbeidere – 100–200 000 nordmenn hadde lønnet arbeid hos tyskerne. Dette ble ikke regnet som kriminelt, men erstatningsdirektoratet hadde flere saker oppe til vurdering. Personer som hadde betydelig inntekt ved å organisere slikt arbeid eller ved leveranser til tyskerne, kunne bli tiltalt for økonomisk landssvik.
  • Frontkjempere (4 894) dømt for landssvik, ikke for gjerninger i tysk tjeneste,
  • Passive og ubeskrevne NS-medlemmer slapp med bot. Botens størrelse varierte med inntekt og formue, men en mann med alminnelig arbeiderlønn måtte normalt betale 1000 kroner, ei husmor og en lærling ofte 500 kroner. Dersom medlemskapet var kortvarig eller påtvunget, ble det normalt gitt påtaleunnlatelse, likeså om medlemskapet ikke kunne dokumenteres sikkert.
  • Henrettelser – 25 nordmenn, 10 fra Rinnanbanden, 12 tyskere. Siste dødsdom fullbyrdet i august 1948, de fire siste av opprinnelig 80 livstidsfanger ble benådet i oktober 1957
  • Amnesti 1948 – lov om løslatelse på prøve når halve straffen var sonet, unntak – økonomiske landssvikere, torturister og personer dømt til mer enn åtte års fengsel

I tillegg til dette rettsoppgjøret var det et tildels kraftig, uformelt oppgjør som gikk utover mange som hadde hatt samkvem eller samarbeidet med tyskerne.

Hovedpersonene bak landssvikoppgjøret[rediger | rediger kilde]

Terje Wold var justisminister i regjeringen Nygaardsvold. I september 1939 nedsatte han en hemmelig komité med mandat å skulle komme med forslag til utvidede lovgivningsfullmakter for Kongen i krigstid eller når krig truet. Hovedtyngden av komitémedlemmene var jurister, men Einar Gerhardsen var også medlem. I april 1940 fremla Wold for Stortinget et lovforslag basert på komitéens innstilling. I statsministerens fravær refererte han i regjeringskonferanse 12. desember 1944 fem provisoriske anordninger, hvorav landssvikanordningen var én. I juni 1945 var han faglig ansvarlig for et brev fra statsministeren til Stortinget med en katalog over provisoriske anordninger der det påstås at disse anordningene er gjeldende rett. I 1945 ble Terje Wold høyesterettsdommer og i 1958 høyesterettsjustitiarius.

Jens Christian Hauge ledet i 1944-1945 en juristkomité som samarbeidet med britiske eksperter om det lovmessige grunnlaget for en nyordning av Norge etter den tyske okkupasjonen. I mai 1945 grunnla han Erstatningsdirektoratet og sendte instrukser til politi, påtalemyndigheter og namsmyndigheter om gjennomføringen av landssvikoppgjøret. Han utpekte også lokale forvaltere som fikk fullmakt til å omsette mistenktes realverdier i penger. Jens Christian Hauge var sekretær for regjeringen Gerhardsen og Gerhardsens juridiske rådgiver. Fra 5. november 1945 til 6. januar 1952 var han forsvarsminister.

Erik Solem ble utnevnt til høyesterettdommer i 1938 og fikk i 1945 i oppdrag som konstituert lagmann ved Eidsivating lagmannsretts landssvikavdeling å lede landssvikoppgjøret. Han skrev i 1945 kommentarer til landssvikanordningen og i 1947 Landssvikloven som la føringer for landssvikoppgjøret ved domstolene. Han var formann i Den militære undersøkelseskommisjon av 1946 og straffelovskommisjonen av 1947.

Johannes Andenæs etablerte seg som Norges fremste ekspert på landssvikoppgjøret.[trenger referanse]

Ettertid[rediger | rediger kilde]

Avisene Nationen og Morgenbladet og enkeltpersoner som juristen Johs Andenæs mente at straffene var for harde, mens de som ønsket harde reaksjoner hadde stor støtte i arbeiderbevegelsen og dennes aviser.[trenger referanse]

Den offentlige oppmerksomheten omkring landsvikoppgjøret la seg ganske fort. Kritikken som ble reist var hovedsakelig fra de dømte selv. Organisasjoner som Forbundet for Sosial Oppreisning ble stiftet for å ta seg av NS-medlemmenes interesser og bladet Folk og Land ble et talerør for de dømte. Mange gav også ut sin versjon av saken på «eget forlag». NS-siden hevdet at den hadde jobbet for nasjonale interesser i forhold til tyskerne.

Samlet var det disse punktene som gikk igjen i kritikken av landssvikoppgjøret:

  • Formelle feil
    • Grunnloven forbyr lover med tilbakevirkende kraft, regjeringen utferdiget forordninger blant annet om dødsstraff og kriminaliserte NS-medlemskap fra 9. april 1940.
    • Norge hadde kapitulert i 1940, og kunne dermed regnes som tysk. Mye brukt som forsvar fra dem som ble anklaget for landssvik. Siden den gang har det vært en opphetet debatt om avtalen gjaldt total kapitulasjon eller bare av styrkene som var igjen på norsk jord, men det har egentlig vært en akademisk debatt om formuleringer, siden Norges kongehus og demokratisk valgte regjering hadde unnsluppet tyskerne og satt i London.
    • Elverumsfullmakten som gav Regjeringen anordningen til å opptre på Stortingets vegne sålenge Norge var okkupert. Noen mente at fullmakten ikke hadde blitt gitt en formell avstemning av Stortinget, ei heller at Stortinget hadde konstitusjonell anledning til å gi fra seg en slik fullmakt.
  • Rettsprosessen – rettsoppgjøret var en stor belastning for rettsystemet som måtte utbygges kraftig, de første ukene ble om lag 18 000 personer arrestert og samlet i ca. 50 leirer hvor soningsvilkårene til å begynne med var ganske harde. Stortinget vedtok regler for forenklet saksbehandling. Sakene gikk raskt unna. For eksempel ble Quisling dømt i løpet av 11 dager. Ingen dommer kunne forventes å være uhildet. Likevel ser det ut til at de fleste er enige i at rettsprosessen foregikk i verdige former.
  • Ulik straff – de første som ble dømt fikk strengere straff enn de som fulgte etter.
  • NS-medlemskap landssvik – er det å være passiv medlem i NS landssvik?
  • Dødsstraff i fredstid – avskaffet 1902
  • Sosial slagside – folk med lav sosial status fikk strengere straff. 22 av 25 henrettede hadde «lavere status», mens krigsprofittører – «brakkebaroner» som tjente store penger på krigen slapp lett unna. Domstolene kom frem til at vanlig forretningsvirksomhet for tyske kunder var straffefritt. 3 300 ble dømt for økonomisk landssvik, 800 av disse fikk fengselsstraff eller tvangsarbeid.
  • Norsk krigsindustri – store deler av norsk næringsliv samarbeidet villig med okkupasjonsmakten, og leverte verdifulle bidrag til den tyske krigsinnsatsen «[1]».
  • Frontsøstre (4–500) i tysk Røde Kors tjeneste ble dømt.
  • De uskyldige straffede
    • NS-barn – barna til NS-medlemmene, født før, under eller etter krigen
    • Krigsbarn – norske barn med far fra okkupasjonsmakten. Minst 10 000 barn med tyske fedre
  • Tyskerjenter – seksuell omgang med fiendens soldater spiller på mekanismer som frambringer sterk aggresjon og førte til folkelige reaksjonen etter frigjøringen i mange land, men også myndighetene reagerte kraftig. Mange tyskerjenter ble anholdt og internert sommeren 1945. Dette skjedde uten at de hadde gjort noe ulovlig. Mange mistet jobben, og kvinner som var gift med tyskere ble regnet som tyske statsborgere og utvist fra Norge. Anerkjente, norske psykiatere fulgte opp og erklærte tyskerjentene som nærmest åndelig defekte. Usikkert antall, anslått til 40-50 tusen.
  • Symbolsk – plasserte ansvaret for det som gikk galt i forbindelse med krigen hos en gruppe, mens forsvar, regjering, NRK og andre som sviktet slapp forholdsvis lett unna.

Personer henrettet i Norge etter krigen[rediger | rediger kilde]

Personer dømt for landsforræderi[rediger | rediger kilde]

Personer dømt for krigsforbrytelser[rediger | rediger kilde]

Kongelig resolusjon om fullbyrdelse av dødsstraff[rediger | rediger kilde]

av 27. juli 1945

Regler om fullbyrdelse av dødsstraff som idømmes i borgerlige saker

  1. Fullbyrdelsen av dødsstraff skjer i Oslo, Bergen, Trondheim eller Tromsø, hvor det innrettes særlig rettersted i dette øyemed. Hvis domfelte ikke allerede før lagmannsrettsdommen sitter i fengsel i en av de nevnte byer, blir han snarest etter domsavsigelsen å føre dit.
  2. Fullbyrdelsen av dødsstraff foreståes av politimesteren i det distrikt som saken hører til. Politimesteren kan stille en annen politiembetsmann i sitt sted. I tvilstilfelle kommer det til Riksadvokaten hvem som skal forestå fullbyrdelsen.
  3. Til skytingen beordrer politimesteren en polititropp på 1 befalingsmann og 10 menige. Troppen må bestå av øvete skyttere som er minst 25 år gamle. Hvis politimesteren ikke selv har rådighet over et tilstrekkelig antall skyttere, kan han gjøre henvendelse til Rikspolitisjefen som i tilfelle uttar troppen.
  4. Fullbyrdelsen skjer så raskt som mulig om morgenen etter at domfelte har fått beskjed om at straffen skal fullbyrdes. Hvis vedkommende politimester bestemmer det, kan meddelelsen gis gjennom fengselspresten.
  5. Under fullbyrdelsen bindes domfelte til en pel eller vegg, og gis bind for øynene. Eksekusjonstroppen skyter med gevær eller karabin på en avstand av 5 meter. Befalingsmannen deler ut de ladde våpen, hvorav 2 kan være ladd med løs patron. Viser domfelte etter skytningen tegn til liv, gir befalingsmannen han dødsskudd.
  6. Politimesteren tilkaller 1 eller 2 læger til fullbyrdelsen og kan tillate representanter for offentlige myndigheter å være tilstede. Likeså har forsvareren og i tilfelle den prest som har beredt domfelte til døden adgang. Fotografering tillates ikke. De tilstedeværende har taushetsplikt.
  7. Etter at den ansvarshavende læge har konstatert at døden er inntrådt, blir liket uten opphold å besørge kremert. Hvis domfeltes pårørende forlanger det, blir asken å utlevere til dem for bisettelse. I motsatt fall besørges bisettelsen av politimesteren. Bisettelsen skjer i ethvert tilfelle i sikkerhet.
  8. Snarest mulig etter fullbyrdelsen gis domfeltes pårørende beskjed om dette. Når det er bekreftet at beskjeden er mottatt, underrettes Justisdepartementet som tilstiller pressen en kort meddelelse om at dommen er beordret fullbyrdet eller i tilfelle at benådning er avslått, og at dommen er fullbyrdet ved skytning. Verken domfeltes pårørende eller pressen må gis noen meddelelse om at benådning er avslått eller at dommen er beordret fullbyrdet før fullbyrdelsen er skjedd.
  9. Etter hver skytning må sporene være fjernet, før den neste domfelte bringes til stedet.
  10. Politimesteren eller hans stedfortreder fører protokoll over handlingen. I protokollen anføres datum, klokkeslett og sted, hvem som er til stede (eksekusjonstroppens medlemmer nevnes dog ikke ved navn) og lægens erklæring. Protokollen medunderskrives av arbeidshavende læge. Når likbrenningen er utført blir bevitnelse herom å tilføre protokollen.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ SSB statistikk s.13
  2. ^ skup.no/metoderapport: -Norsk Hydro i tett og aktivt samarbeid med Hitlers tyske rike
  3. ^ Tønsberg Blad - Juletrær, invektiver og mai 1945
  4. ^ Aftenposten Kultur 15. juli 2009 side 11.
  5. ^ forskning.no: Mer om bruk av dødsstraff i Rettsoppgjøret
  6. ^ Om landssvikoppgjøret. Innstilling fra Justisdepartementet til Stortinget, 1962
  7. ^ "Dommen til døden – Dødsstraffen i Norge 1945-50" – Lars-Erik Vaale

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]