Auschwitz

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Auschwitz er en samlebetegnelse for flere tyske, nasjonalsosialistiske utryddelsesleire i Oświęcim i Polen under andre verdenskrig. Bildet er tatt i 2002 og viser inngangen til hovedleiren Auschwitz II (Birkenau). Togtransporten av fanger gikk fram til hovedporten, gjennom huset under tårnet og rett inn på området hvor fangene ble jaget ut av vognene.
Over inngangen til Auschwitz I stod mottoet Arbeit macht frei («arbeid gjør (deg) fri»). Bildet viser ellers unge turister på området som i dag er museum.

Auschwitz (uttales /aosj-vits/) er det tyske navnet på den polske byen Oświęcim. Navnet er tett knyttet til konsentrasjons- og tilintetgjørelsesleiren Auschwitz, den største tyske, nasjonalsosialistiske utryddelsesleir under andre verdenskrig og selve symbolet for nasjonalsosialistenes holocaust.

Auschwitz brukes ofte som samlebetegnelse for:

De enorme anleggene som til sammen utgjorde Auschwitz-leirene, hadde altså to ulike funksjoner. Størstedelen var en rekke tvangsarbeidsleire, mens Birkenau-leiren i tillegg altså inneholdt et stort anlegg for massedrap.

Lik alle andre tyske leire var Auschwitz styrt av SS. Kommandantene i leiren var: SS-Obersturmbannführer Rudolf Höß frem til sommeren 1943, og senere SS-Obersturmbannführer Arthur Liebehenschel og SS-Obersturmbannführer Richard Baer. Höß gav en detaljert beskrivelse av leiren i løpet av forhørene som ble foretatt av ham etter krigen, og i sin selvbiografi. Han ble hengt i 1947 rett foran inngangen til krematoriene i Auschwitz I.

Kommandoen over kvinneleiren, som ble skilt fra mannsområdet av de inngående jernbaneskinnene, ble holdt av Johanna Langefeld, Maria Mandel og Elisabeth Volkenrath.

1940: Tilblivelse[rediger | rediger kilde]

Byen Oświęcim ble okkupert av Tyskland i 1939 etter at den polske hær var nedkjempet. Navnet Oświęcim ble endret til det tyske Auschwitz. I 1939 begynte man i SS-hovedkvarteret i Breslau drøftinger om å bygge en fangeleir. Den offisielle begrunnelsen var at fengslet i Schlesien var overfylt, og at det var nødvendig å foreta en massearrestasjon av polakker.

Tyskerne nedsatte en komité som skulle bestemme hvor leiren skulle ligge. Komitéen bestemte seg for Oświęcim, fordi man der kunne bygge leiren med en viss avstand til nærmeste tettbebyggelse. Det ville også være lett å bygge ut leiren og isolere den fra omverdenen. Dessuten var Oświęcim et jernbaneknutepunkt. I januar 1940 opprettet nasjonalsosialistene fangeleiren, som fikk navnet Auschwitz. Den opprinnelige plan for leiren var at den skulle ta imot polske politiske fanger. Rudolf Höss ble utnevnt til øverstkommanderende for leiren 1. mai 1940.

Den 14. juni ble de første politiske fangene ført inn i leiren av Gestapo. Det var 728 polakker fra byen Tarnów. Leiren bestod av 20 bygninger, 14 én-etasjes og 6 toetasjes bygninger. Alle de én-etasjes bygningene ble i 194142 omgjort til toetasjes bygninger, samtidig ble det reist åtte nye bygninger, også disse toetasjes. Fangene ble brukt som billig arbeidskraft. Leiren hadde 10 900 fanger pr. 1. mars 1941. Etter hvert begynte nasjonalsosialistene å sende folk fra hele Europa til Auschwitz, for det meste jøder, men også sovjetiske krigsfanger, sigøynere, tsjekkere, jugoslaver, østerrikere og folk fra andre nasjoner.

Bygningene i deler av Auschwitz-leirene er restaurert og fungerer i dag som museum over nasjonalsosialistenes massedrap på blant annet jøder. Bildet er tatt i 2001.

1941: Auschwitz II-Birkenau blir bygd[rediger | rediger kilde]

Heinrich Himmler besøkte Auschwitz 1. mars 1941 og gav Rudolf Höss ordre om massiv utbygging av en ny leir. Denne leiren ble bygget i landsbyen Brzezinka som hadde det tyske navnet Birkenau, det samme navnet fikk leiren. Leiren var på 1 750 mål, og rommet over 300 bygninger. Denne delen utgjorde storparten av Auschwitz-komplekset, og inneholdt også en avdeling med gasskamre og krematorier, som ble bygget med sikte på massedrap. På grunn av drapsanleggene i Birkenau fikk Auschwitz en dobbelt funksjon som både ordinær tvangsarbeidsleir og utryddelsesleir. Heinrich Himmler gjorde det sommeren 1941 klart for Rudolf Höss at Auschwitz var tiltenkt en hovedrolle i «den endelige løsning» – den totale utryddelse av alle jøder.

De første forsøkene med gass ble utført i Auschwitz den 3. september. Ofrene var sovjetiske krigsfanger.

1942: Massiv økning i antall deportasjoner[rediger | rediger kilde]

I januar 1942 ble de første massedrapene med Zyklon B utført i Auschwitz II-Birkenau. Disse drapene ble utført i Bunker I. I mars ble slovakiske og franske jøder sendt til Auschwitz.

Rudolf Höss ble forfremmet. Et nytt gasskammer, Bunker II, stod ferdigbygget 30. juni.

Den 17. og 18. juli besøkte Heinrich Himmler Auschwitz igjen for inspeksjon. Han beordret ytterligere fire gasskamre med dertil hørende krematorier bygget. Han observerte fra begynnelse til slutt tilintetgjørelsen av nederlandske jøder som akkurat var ankommet med to godstog. Han godkjente også at det ble satt i gang eksperimenter med sterilisering med fanger som forsøkskaniner. Sommeren 1942 kom også belgiske jøder til Auschwitz. I august ble kroatiske jøder deportert dit.

November 1942: ca. 750 norske jøder sendt til Auschwitz, de fleste ble umiddelbart drept i gasskammer. Rundt 15 overlevde og kom tilbake til Norge.[1]

Antall døde begynte å bli et hygieneproblem i Auschwitz. I september 1942 brente man lik i store utendørs groper i stedet for å grave dem ned. 107 000 lik (drept de to foregående år) ble gravd opp igjen for brenning. I oktober startet deportasjon av norske jøder til Auschwitz. Ved juletider begynte også tyske jøder å bli sendt til Auschwitz.

1943: Fire nye gasskamre[rediger | rediger kilde]

Forbrenningsovnene i krematoriet i Auschwitz I

I mars 1943 ble greske jøder deportert til Auschwitz.

Gasskammer/krematorium IV ble tatt i bruk den 22. mars 1943, gasskammer/krematorium II 31. mars, og gasskammer/krematorium V 4. april. I mai ankom Josef Mengele Auschwitz. Han skulle utføre medisinske eksperimenter på fangene, mange av dem av særdeles smertefull og grusom art. Det var på bakgrunn av disse forsøkene at han etter hvert fikk det klingende kallenavnet «dødsengelen». Gasskammer/krematorium III ble tatt i bruk 25. juni 1943. Med dette siste gasskammeret fikk Auschwitz II-Birkenau en daglig drapskapasitet på 4 756 mennesker.

Den 11. november 1943 blir Rudolf Höss forfremmet til sjefsinspektør for konsentrasjonsleirene. Hans etterfølger som kommandant i Auschwitz, Arthur Liebehenschel, delte Auschwitz-komplekset med over 30 underleire inn i tre hoveddeler.

Jøder fra Roma og Wien ankom Auschwitz høsten 1943.

1944: Drapspotensialet går mot ubegrenset[rediger | rediger kilde]

I februar 1944 besøkte Adolf Eichmann leiren. Våren 1944 ble athenske jøder sendt til Auschwitz.

Den 8. mai tok Rudolf Höss over stillingen som kommandant igjen, spesielt beordret av Heinrich Himmler for å ha oversikt over tilintetgjørelsen av de ungarske jødene, som begynte å komme til leiren samme måned. Adolf Eichmann kom for personlig å inspisere disse drapene. Mot slutten av mai var rundt 100 000 av dem gasset ihjel. Før utgangen av juni var 381 661 ungarske jøder, over halvparten av den opprinnelige jødiske befolkningen i Ungarn, ankommet Auschwitz.

Sommeren 1944 lå de daglige drapstallene og kremasjonene på over 9 000. Seks store likbål ble brukt til brenningen, da antall lik oversteg krematorienes kapasitet. I august 1944 avviklet nazistene den siste jødiske ghetto i Polen, Łódź. De 60 000 innbyggerne ble sendt til Auschwitz.

I oktober gjorde en Sonderkommando opprør i Auschwitz. Revolten ble ikke slått før sonderkommandoen hadde klart å ødelegge gasskammer/krematorium IV.

Den 28. oktober ankom 2 000 jøder fra Theresienstadt konsentrasjonsleir. Dette var den siste transporten av jøder som ankom Auschwitz.

Den 30. oktober ble gasskamrene brukt for siste gang i Auschwitz II-Birkenau. Den 25. november 1944 gav Heinrich Himmler ordre om at gasskamrene i Auschwitz skulle tilintetgjøres.

Sonderkommandos opprør[rediger | rediger kilde]

I 1943 hadde det blitt dannet motstandsorganisasjoner i leiren. Disse organisasjonene hjalp noen få fanger med å unnslippe; disse flyktningene tok med seg bevis for utryddelsen i leiren, slik som drapet på hundretusenvis av jøder transportert fra Ungarn mellom mai og juli 1944. 7. oktober 1944 gjorde Sonderkommando i Birkenau Kommando III opprør. De angrep SS med improviserte våpen: steiner, økser, hammere, annet verktøy og hjemmelagde granater. Vaktene ble overrasket og overmannet. Sonderkommandoen sprengte Krematorium IV med sprengstoff smuglet inn fra våpenfabrikken av kvinnelige fanger. Opprørerne fikk støtte av Birkenau Kommando I fra Krematorium II, som også overmannet sine voktere og brøt ut av anlegget. Hundrevis av fanger unnslapp, men alle ble snart fanget og henrettet sammen med andre som deltok i opprøret.[2] De ødelagte krematoriene ble aldri gjenoppbygd.

Det var også internasjonale planer om et generelt opprør i Auschwitz koordinert med et alliert luftangrep og angrep fra den polske motstandsbevegelsen. Mannen bak denne planen var Witold Pilecki, som i Auschwitz organiserte en undergrunnsbevegelse, det såkalte ZOW (Związek Organizacji Wojskowych). Pilecki håpet at de allierte enten ville slippe våpen eller tropper ved leiren, eller at den polske 1. uavhengige fallskjermbrigade (med base i England) ville gjøre det. I 1943 forstod han imidlertid at dette ikke ville skje. I mellomtiden økte Gestapo sine anstrengelser i å få tak medlemmer av ZOW, og lyktes i å drepe flere av dem. Pilecki bestemte seg for å flykte fra leiren og personlig overbevise lederne for motstandsbevegelsen om at et redningsforsøk var verdt å prøve. Han unnslapp natten mellom 26. og 27. april 1943, men planen ble ikke godkjent av motstandsbevegelsen og de allierte. De allierte trodde ikke på hans rapport om holocaust.[3]

1945: Slutten[rediger | rediger kilde]

Fra inngangen i 1945

Den 18. januar 1945 evakuerte tyskerne 66 000 fanger fra Auschwitz. Den 27. januar ble leiren frigjort av sovjetiske styrker.

Drapsprosessen i Auschwitz[rediger | rediger kilde]

Når ofrene kom til Auschwitz II-Birkenau med godstogene, ble de på en jernbaneperrong (Rampe) utsatt for en «seleksjon». SS-offiserer og SS-leger avgjorde om ofrene var arbeidsdyktige eller ikke. De fleste ble vurdert som uskikket til arbeid og sendt til gasskamrene.

Når fangene skulle avlives, ble de fortalt at de skulle dusje, så de ble bedt om å kle av seg og legge fra seg alle verdigjenstander. I gasskammeret ble det tømt Zyklon B gjennom ulike luker eller spesialbygde ventilsystemer. Zyklon B var impregnert med hydrogencyanid (blåsyre), som fordamper raskt i kontakt med luft. Gassen, som i store doser er svært hurtigvirkende, dreper ved å hindre blodet i å ta opp oksygen. Etter ca. 30 minutter var alle døde. Umiddelbart etterpå ble spesielle grupper blant fangene (såkalte Sonderkommandoer) satt til å tømme gasskammeret for døde, og flytte likene til krematorieanleggene, der de ble brent.

Drapstall i Auschwitz 1940-1945[rediger | rediger kilde]

Det er svært vanskelig å fastslå antall drepte. Historikere mente tidligere at tallet var mer enn 4 millioner. Men senere har de (f. eks. Franciszek Piper) kommet frem til at minst 1.1 millioner døde i Auschwitz-komplekset. Brorparten var jøder. Av de 405 000 som ble registrert, overlevde ca. 65 000. Av 16 000 internerte sovjetiske krigsfanger overlevde 96. I tillegg mistet 146 000 ikke-jødiske polakker og ca. 20 000 sigøynere livet der.

Zyklon B[rediger | rediger kilde]

Tomme Zyklon B-bokser og hår fra ofrene er i dag utstilt i Auschwitz-museet.

Zyklon B var en insektgift som opprinnelig ble markedsført til skadedyrbekjempelse. Den var laget av små kuler av trefibre eller annet porøst materiale som var impregnert med flytende hydrogencyanid (HCN), også kalt blåsyre. Når disse kulene ble tatt ut av hermetisk lukkede beholdere, begynte blåsyregassen umiddelbart å fordampe. Zyklon B ble laget av et firma delvis eid av IG Farben, firmaet Degesch (Deutsche Gesellschaft für Schädlingsbekämpfung), som fra 1941 til 1944 tjente mer enn 300 000 riksmark. Bare i Auschwitz ble det brukt over 20 tonn Zyklon B fra 1942 til 1943. Ifølge leirkommandant Rudolf Höss ble det brukt 5-7 kilo Zyklon B for å drepe 1 500 mennesker.

Sonderkommandoen[rediger | rediger kilde]

Shlomo Venezia var 20 år gammel da han ankom Auschwitz 11. april 1944 med en transport fra Saloniki. Jødedeportasjonene fra Hellas var de eneste som Reichsbahn (= tyske jernbaner) tapte penger på, siden Reichsbahn bare godtok betaling i Reichsmark, mens greske drakmer ikke lot seg veksle i annen valuta dengang.[4] Hans mor og to yngre søstre ble straks ført til gassing. Selv ble han satt i arbeid i en Sonderkommando (= spesialkommando) av jøder som skulle føre sine trosfeller til gasskammeret og etterpå dra likene derfra til krematoriet i etasjen over. Sommeren 1944 var det reist en barrikade av trestammer for å skjule krematoriene II og III, som var forsynt med en 20 meter høy skorstein og omgitt av et elektrisk piggtrådgjerde. Underetasjen inneholdt et 50 meter langt avkledningsrom med nummererte knagger til å henge klærne fra seg på, og et gasskammer på 30 x 7 meter, beregnet på mer enn 1 500 personer. De eneste åpningene var den pansrede døren med en liten glassglugge med gitter, og fire luker i taket som Zyklon B ble kastet ned gjennom.[5]

Venezia forteller i sine memoarer at gassdøden var grusom: «Vi fant dem klamret til hverandre, alle hadde desperat forsøkt å få litt luft(...)selv om det innebar at de måtte klatre over hverandre helt til den siste døde.» Det letteste var å dra likene etter seg med en spaserstokk rundt nakken på dem. Med så mange gamle sendt i døden, var det ingen mangel på stokker. Tyskeren som overvåket gassingen, hadde moro av å få de dødsdømte til å lide enda mer. Mens han ventet på SS-offiseren som skulle kaste Zyklon B ned på gruppen, moret han seg med å slå av og på lyset for å skremme folk enda mer: «Når han slukket lyset, kunne man høre en særegen lyd fra gasskammeret, som om folk var i ferd med å kveles av angst – de forstod at de skulle dø. Så tente han lyset igjen, og man kunne høre liksom et sukk av lettelse, som om de trodde at operasjonen var avblåst.»

Lokket over åpningen ned til gasskammeret var av sement og svært tungt, og to arbeidsjøder måtte løfte det, så tyskeren kunne kaste Zyklon B ned. Deretter ble lokket lagt på igjen. En gang gikk to arbeidsdager tapt fordi den ene skorsteinen fra krematoriet tettet seg. En ung polsk jøde, surret i sekkestrie for ikke å brenne seg på de glovarme mursteinene, åpnet skorsteinssokkelen og fjernet mursteinene som var blanke av fett fra mennesker, slik at det ble avtrekk igjen. På grunn av forsinkelsen begynte 300 ukremerte lik å gå i oppløsning i sommervarmen. De ble ikke harde, som folk som dør en naturlig død, men huden smuldret og klebet seg til arbeidsjødenes hender: «Det var grufullt.» Sonderkommandoen sov på loftet, rett over likbrenningsrommet. Det var skråtak, men man kunne stå oppreist. Alle hadde sin egen seng, i motsetning til de andre fangene, som måtte sove fem og fem i skitne køyer. De to rekkene med senger var atskilt av en lang reol, hvor nesten 200 urner med nummerskilt stod side om side. I urnene lå aske etter kristne som hadde dødd i leiren. Deres pårørende kunne hente urnen for en pris av 200 Mark, men Venezia forteller at asken var en blanding av aske fra flere, og at urnene trolig ikke engang inneholdt aske fra den personen som nummeret viste til.[6] Han overlevde sonderkommandoens opprør og dødsmarsjen til Mauthausen og derfra videre til Ebensee i Østerrike, der Wehrmacht voktet fangene inntil amerikanske styrker satte dem fri.

En annen overlevende fra sonderkommandoen var kunstmaleren David Olère, født 19. januar 1902 i Warszawa, fransk borger fra 1937 og deportert fra oppsamlingsleiren Drancy 2. mars 1943. Også han overlevde dødsmarsjen og ble befridd av amerikanerne i Ebensee 6. mai 1945. Til sin død 2. august 1985 i Paris-regionen bar han vitnesbyrd om sitt opphold i Auschwitz gjennom tegninger fra hverdagen i krematorienes helvete.[7]

Kjente fanger fra Auschwitz[rediger | rediger kilde]

A

B

D

F

G

H

  • Pavel Haas, tsjekkisk komponist, døde 17. oktober 1944.
  • Nicholas (Miklós) Hammer, ungarsk jøde, som ble plassert i Auschwitz i blokk 6 og arbeidet i seksjonen Kanada I. Var emnet for biografien Sacred Games av Gerald Jacobs. Var i arbeidsleire, konsentrasjonsleire og dødsleire før han ble frigjort.
  • Magda Herzberger, rumensk-jødisk forfatter og poet, overlevde.

J

K

L

M

N

O

P

S

T

U

V

W

  • Elie Wiesel, rumenskfødt amerikansk forfatter og vinner av Nobels Fredspris, overlevde.

Y

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

SS sine egne fotografier fra Auschwitz

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tjelmeland, Hallvard og Brochmann, Grete: Norsk innvandringshistorie : I globaliseringens tid 1940-2000, bind 3, s. 28-29. Pax 2003. ISBN 82-530-2544-0
  2. ^ Rees, Laurence. Auschwitz: A New History. 2005, Public Affairs, ISBN 158648303X, sidene 256-257
  3. ^ Adam Cyra, Ochotnik do Auschwitz – Witold Pilecki 1901-1948, Oświęcim 2000. ISBN 83-912000-3-5
  4. ^ http://www.jewishgen.org/Yizkor/schindler/sch012.html
  5. ^ Shlomo Venezia: Sonderkommando (s. 215), forlaget Gyldendal, Oslo 2008, ISBN 978-82-05-37563-5
  6. ^ Shlomo Venezia: Sonderkommando (s. 123)
  7. ^ http://fcit.usf.edu/HOLOCAUST/resource/gallery/Olere.htm

Videre lesning[rediger | rediger kilde]

Koordinater: 50°02′09″N 19°10′42″Ø