Eivind Berggrav
Eivind Berggrav (født 25. oktober 1884 i Stavanger, død 14. januar 1959) var en norsk biskop og kirkeleder.
Han ble født Eivind Josef Jensen, men byttet siden navn til Eivind Berggrav-Jensen og i 1917 til Eivind Berggrav. Som sin far – senere statsråd og biskop Otto Jensen – studerte han teologi og ble prest. 1928–1937 var han biskop i Hålogaland bispedømme, og 1937–1951 i Oslo bispedømme. Berggrav var formann i Det Norske Bibelselskap i hele 17 år, fra 1938 til 1955.
Berggrav var en av flere samfunnstopper som gjorde seg bemerket ved krigsutbruddet i 1940. Han spilte en viktig rolle ved opprettelsen av Administrasjonsrådet og var med på Riksrådsforhandlingene frem til 17.6.[1] På grunn av sin rolle i forbindelse med Administrasjonsrådet, et par radiotaler han holdt og en tur til Nordmarka hvor han med ropert oppfordret de norske styrkene til å legge ned våpnene[2][3], satt mange nordmenn igjen med et inntrykk av at han samarbeidet med okupasjonsmakten. Han ble derfor utsatt for kritikk i sin samtid, blant annet fra kirken selv. Etter krigen var det flere som kritiserte hans handlinger i krigens første dager. [4] [5]
Etter hvert ledet han sterk kirkelig motstand mot den nazistiske kirkeordningen. Berggrav spilte en sentral rolle i Kirkekampen under krigen. Utformingen av bekjennelsersskriftet Kirkens grunn med dets kompromissløse avstandtaken fra Quisling-styret var i vesentlige deler Berggravs verk.
Biskop Berggrav ble som en følge av dette arrestert av Gestapo og satt i husarrest i sin egen hytte på Borgen i Asker april 1942. I samarbeid med Milorg i Asker, planla han sin egen flukt. Dette ble gjort med politivokternes medvirkning. 16. april 1945 ble han befridd av tilsammen 8 mann, hovedsakelig fra Milorg-lag 120/13311. Ifølge avisen Fritt Folk, ville ikke Berggrav funnet på å gjennomføre et rømningsforsøk. Dermed skulle dette vært en bortføring gjennomført av kommunistiske krefter. Politidepartementet utlovet en dusør på 10.000 kroner for opplysninger i saken.
Berggrav var også en populær forfatter; hans bok Spenningens land (1937) om opplevelser i Nord-Norge ble solgt i 50 000 eksemplarer på to måneder og ble årets bestselger. Fra 1909 til sin død redigerte han tidsskriftet Kirke og kultur.
Berggrav regnes som en av det 20. århundres betydeligste norske kirkeledere. Hans sterke posisjon skyldtes blant annet hans intellektuelle vidd og brede kirkelige og kulturelle orientering.
Han var far til senere departementsråd ved Statsministerens kontor Dag Berggrav.
I Oslo er han beæret med en byste ved Kommandør T. I. Øgrims plass utenfor Bibelselskapets hovedkontor i Berhard Getz' gate 3.
Utmerkelser [rediger]
Berggrav ble 23. september 1947 tildelt storkors av St. Olavs Orden for «innsats på det kirkelige og almenkulturelle område».[6]
For sin innsats under krigen ble Berggrav tildelt den amerikanske Frihetsmedaljen med sølvpalme.[7]
Referanser [rediger]
- ^ Berggravs referater fra Riksrådsforhandlingene
- ^ Bergrav i Norsk Krigsleksikon
- ^ Berggrav i tysk propaganda]
- ^ DB:Da sannheten ble kneblet
- ^ Oliver H. Langeland: "For at I ikke skal dømmes", debattinnlegg av psykiater Johan Scharffenberg, Toralv Fanebust:§100, Marta Steinsvik:Frimodige ytringer
- ^ Norges Statskalender 1948 s. 1092.
- ^ «"Æren er ikke vist meg alene". The medal of freedom til seks nordmenn», Verdens Gang, 6. mars 1947, s. 10.
Eksterne lenker [rediger]
| Forgjenger: Johan Støren |
Luthersk biskop av Hålogaland |
Etterfølger: Sigurd Johan Normann |
| Forgjenger: Johan P. Lunde |
Luthersk biskop av Oslo |
Etterfølger: Johannes Smemo |
