Special Operations Executive

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Special Operations Executive (SOE) var en britisk, hemmelig militærenhet, opprettet 19. juli 1940 for å planlegge, lede og gjennomføre undergravingsvirksomhet og sabotasjeaksjoner mot tyskerne i okkuperte land. Hovedkvarteret lå i 64 Baker Street i London. SOE ble oppløst i januar 1946.

Mål og strategi[rediger | rediger kilde]

Storbritannia var tidlig i krigen for svake militært til å gå til en større invasjon på kontinentet, men ved stadige raid og sabotasje ble det gjort betydelig skade. Tyskerne ble holdt i stadig uvisshet om hvor og når neste angrep kom. De måtte derfor spre sine styrker og dette førte til en svekkelse. Aksjonene ble gjennomført i samarbeid mellom mannskaper fra army, airforce og marines som var spesialtrent for slike oppdrag. De var organisert i særskilte «striking companies» eller «commandos». SOE og «commandos» var Winston Churchills hjertebarn.

Lord Mountbatten overtok som sjef for DCO (Directorate of Combined Operations) sommeren 1941. DCOs oppgave var koordinering mellom hær, marine og flyvåpen og vis-à-vis SOE. Denne type virksomhet fikk høyere prioritet og samkjøringen av de tre forsvarsgrener ble bedre. Det ble iverksatt angrep hvor hovedmålet var krigsøkonomisk og hvor mest mulig skulle ødelegges, mens kamp med tyskerne skulle unngås, andre ganger var hovedmålet nettopp å engasjere fienden i strid.

Soe fikk i begynnelsen mye motstand innad i den britiske militære, og det tok tid før de fikk bevist at de kunne gjøre nytte for seg.

Operasjoner[rediger | rediger kilde]

I Norge[rediger | rediger kilde]

Fra sommeren 1941 økte britenes interesse for Norskekysten som operasjonsområde for aksjoner. SOEs norske seksjon la planer for en aksjon som ville dele Norge i to og for å etablere en base for britiske kommandosoldater ved Bodø. Disse planene ble imidlertid ikke iverksatt. SOE Norwegian Section rekrutterte sine første norske agenter høsten 1940 og opprettet da også en base på Shetland for operasjoner mot Norge. Seksjonen holdt til i Gaynes Hall nær St Neots i Cambridgeshire.

Fremstøtene i Norge i 1941 var de første offensive aksjonene etter en lang rekke nederlag. Man ønsket nå å uroe tyskerne, få dem til å spre forsvaret av kystene samt å ødelegge krigsindustri, skip og havner og – selvsagt – skaffe seg gode poeng for bruk i egen propaganda. Tyskerne på sin side svarte med å styrke forsvaret av Norge betydelig. Blant annet ble det etablert 160 nye kystbatterier. Churchill og britene nådde sine mål for denne virksomheten. De stadige nålestikkene langs norskekysten bidro til Hitlers overbevisning om at en alliert invasjon ville komme i Norge. 3—400 000 tyske soldater ble dermed bundet opp i et område hvor ingenting avgjørende for krigens utfall skjedde. Dette var den største militære verdi av de britiske angrepene.

Innsatsen i Norge ble organisert av SOE Norwegian Section som rekrutterte sine første agenter i allerede i 1940. Allerede før den formelle godkjennelsen var på plass i 1941 deltok norske styrker i et britisk raid mot Lofoten. SOEs norske seksjon organiserte (sammen med DCO), det vellykkede raid mot Lofoten 4. mars 1941: Operation Claymore. Det gode resultatet førte til at SOE økte rekrutteringen av norske agenter fra april 1941. I juli fulgte så opprettelsen av et norsk frittstående kompani, Norwegian Independent Company No. 1 (NORIC 1), bestående av norske menige og offiserer. Enheten er i Norge mest kjent som Kompani Linge. Kompaniet tilhørte den norske hær, men var under britisk kommando.

Det tok tid å avklare forholdet mellom SOE og de norske myndigheter. Det var norsk misnøye både pga. tyske represalier etter raid, og fordi man syntes britene opererte for selvstendig. Forsvarets Overkommando (FO) ble opprettet i Storbritannia i februar 1942. Dette la grunnlaget for klarere linjer og bedre samarbeid. SOE Norwegian Section ble reorganisert. Den skotske oberst John Skinner Wilson overtok ledelsen og vant stor tillit. Enkelte problemer gjenstod. SOE valgte lenge direkte kontakt med lokale motstandsenheter. Kommunikasjonen gikk derfor ofte utenom sentrale instanser: Milorgs Sentralledelse (SL) i Norge, Legasjonens Militærkontor (Mi) i Sverige og Forsvarets Overkommando (FO) i Storbritannia. Omstendigheten gjorde da heller ikke kommunikasjon, verken i form av reiser, møtevirksomhet, telefonsamtaler, brev osv., enkelt for noen av partene. Britene var heller ikke sikre på om regjeringen i London hadde hjemmefrontens fulle støtte. De siste problemer i forholdet mellom SOE og Milorg ble ryddet av veien under møter i Sverige i mai 1943.

Operasjon Claymore (Svolværraidet/Lofotraidet ) ble gjennomført 4. mars 1941. Målene befant seg i Svolvær, Stamsund, Henningsvær og Brettesnes. Claymore-operasjonen førte til at skip på tilsammen 19 000 tonn ble senket, blant annet et tysk fabrikkskip, 18 bedrifter ble ødelagt. 213 tyskere og 12 NS-medlemmer ble tatt til fange. Blant den lokale befolkningen valgte 314 å bli med over til Storbritannia for å melde seg som frivillige. Josef Terboven beordret kraftige represalier. Nærmere 100 mennesker ble arrestert og internert på Åneby i Hakadal for senere å overføres til Grini da leiren sto ferdig samme sommer. På britisk side var det stor tilfredshet med utfallet av Claymore. Man så det som et eksempel på et vellykket commando-oppdrag. 52 norske, blant dem Martin Linge, deltok.

6. april 1941 ble det gjennomført en ny aksjon i Øksfjord av 10 norske marinesoldater. De ble landsatt fra en destroyer og en sildeoljefabrikk ble ødelagt.

I romjulen 1941 (26. – 28. desember) ble det iverksatt to parallelle aksjoner, Operasjon Anklet mot Reine og Moskenes i Lofoten og Operasjon Archery mot Måløy og Vågsøy. Disse to var de første, større, kombinerte angrepene etter at Kompani Linge var formelt organisert. I Operasjon Archery deltok en styrke på 576 mann, av dem 51 offiserer. Blant disse var Martin Linge og 15 andre fra Kompani Linge. Fabrikker, lagerbygninger samt de tyske forlegningene ble påført skader og 8 skip ble senket. Angrepet var militært sett vellykket, men Linge selv falt. I operasjon Anklet i Lofoten deltok 300 mann, 77 av dem fra Kompani Linge. Ekspedisjonen var først og fremst iverksatt som en avledningsmanøver for den større Archery operasjonen. Styrkene trakk seg tilbake sammen med 266 norske som ville melde seg som frivillige. Også etter denne aksjonen ble det iverksatt kraftige represalier mot sivilbefolkningen. De britiske angrepene førte til at kløften mellom nordmenn og briter i synet på mål og midler i den militære motstand ble større.

I februar 1943 under Vemork-aksjonen («Operasjon Gunnerside») klarte norske SOE-agenter å sprenge Norsk Hydros fabrikk på Vemork ved Rjukan i Telemark. Fabrikken produserte tungtvann som var viktig for tysk atomforskning og eventuell produksjon av atomvåpen. Dette var en viktig seier for SOE, som fikk vist at organisasjonen hadde mulighet til å utføre viktige oppdrag.

Videre angrep fra SOE fortsatte, til dels med store ødeleggelser og tap av mange liv. Også i Norge var det heftige meningsutvekslinger. Mange var uenig i valg av «krigsviktige» mål. Dessuten syntes mange at tapene av menneskeliv var for store sett i relasjon til hva man oppnådde militært.

I andre land[rediger | rediger kilde]

Frankrike[rediger | rediger kilde]

I starten ble flere agenter sluppet i fallskjerm over Frankrike, men det endte i fiasko, og hele det såkalte Prosper-nettverket ble tapt. Radiooperatørene ble brukt til å forlede britene, og på grunn av inkompetanse i F-seksjonens ledelse fikk de det. Fiaskoen holdt på å koste SOE sin eksistens. Stadig nye agenter ble sluppet ned utover i krigen, dessverre også til Prosper, og ved Operasjon Overlord var SOE inne med sin «Operasjon Jedburgh» for å assistere under den allierte landgangen i Frankrike.

Hellas[rediger | rediger kilde]

SOE's første operasjon var «Operation Harling» i Hellas. Målet var å sprenge en jernbanebro over elven Gorgopotamos. En gruppe fra SOE samt 150 partisanere, fra to separate motstandsgrupper, sprengte broen 25. november 1942. Rundt 15 sivile ble henrettet i etterkant som reaksjon fra italienerne som voktet broen, og dette første til at SOE senere ikke fikk hjelp av den greske motstandsbevegelse under forberedelsen til Invasjonen av Sicilia («Operasjon Husky»).

Nederland[rediger | rediger kilde]

SOE's seksjon N led en lignende fiasko som i Frankrike da flere radiooperatører ble fanget. På grunn av inkompetanse i N-seksjonens ledelse ble dette ikke oppdaget, og okkupantene kunne forlede Storbritannia i tre år i det såkalte Englandspiel. To agenter klarte å rømme fra fangenskapet, men ble ikke trodd. Leo Marks oppdaget inkompetansen og tok affære, men Englandspiel opphørte kun etter at RAF nektet å fly på oppdrag til Nederland på grunn av de forhøyde tapstallene.

Kvinner i aktiv tjeneste for SOE[rediger | rediger kilde]

SOE hadde mer enn femti kvinner i aktiv tjeneste i løpet av krigen, fjorten av dem mistet livet bak fiendens linjer. 39 av de aktive kvinnelige agentene var franske, og tretten av dem overlevde ikke krigen.

Annet[rediger | rediger kilde]

Forfatteren Ian Fleming kjente både Maurice Buckmaster som var sjef for SOEs franske seksjon og Vera Atkins som var hans assistent fra sitt arbeid i marinens etterretningstjeneste under krigen. Vera Atkins var en så levende del av SOE at mange antok hun var den egentlige sjefen. Det sies at disse virkelige menneskene har gitt Fleming viktig inspirasjon da har utviklet skikkelsene M og Miss Moneypenny i sine James Bond bøker. Vesper Lynd i den første Bond-boken, Casino Royale (1953), er etter sigende inspirert av den vakre SOE-agenten Christine Granville.

Se også[rediger | rediger kilde]