Nikolaus von Falkenhorst

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Nikolaus von Falkenhorst
Nikolaus von Falkenhorst
Nikolaus von Falkenhorst med ridderkorset
Født 17. januar 1885
Keiserriket Tyskland Breslau i Nedre Schlesien
Død 18. juli 1968 (83 år)
Tyskland Holzminden i Niedersachsen
Troskap Keiserriket Tyskland Tyske keiserriket til 1918
Tyskland Weimarrepublikken til 1933
Tyskland Tyskland til 1944
Tjenestetid 19041944
Rang Generaloberst
Enhet Kaiserliche Armee Kaiserliche Armee
Reichswehr Reichswehr
Wehrmacht Heer Wehrmacht Heer
Kommandoer XXI. armekorps
Militære slag Første verdenskrig
Den finske borgerkrigen
Andre verdenskrig
*Angrepet på Norge
Utmerkelser Jernkorsets ridderkors

Nikolaus von Falkenhorst (til venstre) og den finske general Hjalmar Siilasvuo.

Paul Nikolaus von Falkenhorst, eg. Paul Nikolaus von Jastrzembski[1], født 17. januar 1885 i Breslau i Nedre Schlesien, død 18. juni 1968 i Holzminden i Niedersachsen, var en tysk general under andre verdenskrig. Han er best kjent for å ha planlagt og gjennomført den tyske invasjonen i Danmark og Norge i 1940. Han var også øverstkommanderende for de tyske styrkene i Norge fram til 1944.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han kom fra en gammel schlesisk offisers- og adelsfamilie uten jordeiendommer, hvor både faren og bestefaren var offiserer, men ikke spesielt velstående.[1]. Bare 12 år gammel ble han kadett-skolen i Wahlstatt, og ble offisersaspirant i Grenaderegiment nr. 1 i Liegnitz. Han gikk deretter på krigsskolen i Potsdam i 1904 som sekondløytnant.[1] 8. oktober 1908 giftet han seg med Margarete Dorette Elise Ulrich (født 14. mars 1885 i Holzminden).[2] Hans familienavn var Jastrzembski (ref Jastrzębie-Zdrój), men han valgte selv som ung offiser i 1911 under Kulturkampf å oversette sitt slavisk-schlesiske familienavn til dets germaniserte form Falkenhorst[1] («falkerede»).

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Etter krigsskolen vendte han som offiser tilbake til Grenaderegiment nr. 1, hvor han ble utnevnt til oberleutnant 18. april 1913. Han var kompanisjef da første verdenskrig brøt ut i 1914, og regimentet ble sendt i felttjeneste i Galicia. 24. desember samme år ble han forfremmet til kaptein.[1] I løpet av verdenskrigen ble han tildelt flere oppgaver i regimentsforband og forskjellige stabsfunksjoner på østfronten.

Den finske borgerkrigen[rediger | rediger kilde]

Etter at kampene på østfronten var over, ble han overført fra Øst-Galicia til Østersjødivisjonen, og satt inn i Den finske borgerkrigen hvor han var ledende generalstabsoffiser (Erster Generalstabsoffizier) for grev Rüdiger von der Goltz.[1] Her fikk Falkenhorst erfaring med både krigføring i polare strøk og med amfibieoperasjoner som gjorde at han senere ble valgt til å lede invasjonen av Norge i 1940.[1]

Under Weimarrepublikken[rediger | rediger kilde]

Etter krigen tjenestegjorde han i den sammensatte militære styrken Grenzschutz Ost som besto av ulike frikorps-enheter og frivillige mannskaper, før han i februar 1920 gikk inn som stabsoffiser i 6. Reichswehrbrigade som fra 1. oktober ble innlemmet i det nyopprettede Reichswehr. Fra mars 1922 tjenestegjorde han i Riksvernsministeriets Truppenamt («Troppekontor»), fra 1. februar 1925 som major. Fra 1928 var han sjef for en bataljon i et prøyssisk infanteriregiment, og ble 1. januar 1930 utnevnt til oberstløytnant. 1. oktober 1931 ble han stabssjef for 4. divisjon, fra 1. oktober 1932 som oberst.[1]

Under nasjonalsosialistene[rediger | rediger kilde]

Etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen ble han sendt som militærattaché ved ambassadene i Tsjekkoslovakia, Jugoslavia og Romania. 1.juli 1935 ble han utnevnt til generalmajor og stabssjef for 3. arme, fra 1. august 1937 som generalløytnant.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Polenfelttoget[rediger | rediger kilde]

I 1939 ble han overført til XXI. armekorps og ledet dette i angrepet mot Polen. Etter at dette felttoget gikk mot sin slutt, ble han 1. oktober 1939 forfremmet til infanterigeneral (General der Infanterie). Han ble deretter sammen med XXI armekorps forlagt ved Bacharach am Rhein, som en del av Sitzkrieg, i påvente av et felttog vestover.

Norge[rediger | rediger kilde]

Ministerpresident Vidkun Quisling, Reichsführer der SS Heinrich Himmler, Reichskommissar für Norwegen Josef Terboven, generaloberst Nikolaus von Falkenhorst og offiserer fra Waffen-SS, Heer og Luftwaffe 1941.

Utdypende artikkel: Operasjon Weserübung

21. februar 1940 gav Adolf Hitler Falkenhorst i oppdrag å forberede overfallet på Danmark og Norge under operasjon Weserübung. Ved hjelp Karl Baedekers Reisehåndbok for Norge[3][4], en turistbok han kjøpte i en bokhandel, la han opp en plan som Hitler godkjente. Som Wehrmachtbefehlshaber Norwegen sørget han for at besettelsen av Norge og Danmark ble gjennomført i henhold til de fastlagte planene, og de eneste større tyske tapene under invasjonen var da den tunge krysseren [«Blücher»]] ble senket i Oslofjorden. Den 10. april fløy Falkenhorst fra Hamburg til Fornebu.

Ved seiersfesten 19. juli ble han forfremmet til generaloberst – hans siste avansement. Fra juni til desember 1941 ledet han operasjonene i på det tyske angrepet mot Murmansk,[2] men nye britiske raid mot Norskekysten gjorde at han ble beordret tilbake til Oslo, og overtok kommandoen på Murmanskfronten til general Eduard Dietl[2]

Han var fram til han ble pensjonert øverstkommanderende for de tyske styrkene i Norge. Etter stadige konflikter med den tyske sivile administratoren Josef Terboven[1], ble Falkenhorst avløst av generaloberst Lothar Rendulic 18. desember 1944, og en måneds tid senere overtok general Franz Böhme. Falkenhorst mente selv at han ble avsatt som følge av at etter at de tyske styrkene under ledelse av Rendulic måtte trekke seg t av Finland, var det to tyske øverstkommanderende i Norge, og at Rendulic ble forestukket framfor ham da han var en «partigeneral».[2] Falkenhorst ble deretter pensjonist og hadde ikke flere kommandoer under krigen.

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

I september-oktober 1945 kom Falkenhorst til avhør i Oslo. En britisk militærdomstol dømte ham til døden i 1946, hovedsakelig på grunn av behandlingen av britiske krigsfanger etter at han hadde overlatt britiske kommando-soldater til Gestapo, som henrettet dem. Straffen ble omgjort til 20 års fengsel etter appell fra blant andre Sven Hedin.[5] Han ble løslatt fra fengselet i Werl av helsemessige grunner 23. juli 1953. I 1957 flyttet han til Detmold, og senere til Holzminden ved Weser, nord for Kassel, hvor han døde i 1968[1] som en følge av et hjerteinfarkt.[6]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j Svein T. Arneberg, Kristian Hosar: Vi dro mot nord, side 300-306, Vega Forlag, 2012 ISBN 978-82-8211-236-9
  2. ^ a b c d Biogtafi Norsk biografisk leksikon
  3. ^ Kersaudy, Francois: Norway 1940 ss. 45–47.
  4. ^ Svein T. Arneberg, Kristian Hosar: Vi dro mot nord, side 17, Vega Forlag, 2012 ISBN 978-82-8211-236-9
  5. ^ Sven Hedin's German Diary 1935–1942, Dublin 1951, ss. 204–217
  6. ^ Milestones, Time Magazine, 5. juli 1968.
  7. ^ a b c Rangliste des Deutschen Reichsheeres, Mittler & Sohn Verlag, Berlin, S.118
  8. ^ a b Veit Scherzer: Die Ritterkreuzträger 1939–1945, Scherzers Militaer-Verlag, Ranis/Jena 2007, ISBN 978-3-938845-17-2, s.302
  9. ^ Die Wehrmachtberichte 1939–1945, bind 1, ss. 101–102, ISBN 3-423-05944-3

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]