Norges Kommunistiske Parti

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Norges Kommunistiske Parti
NKP 2010.jpg
NKPs fane 1. mai 2010 i Oslo
Erklært ideologi Kommunisme, Marxist-leninisme
Politisk posisjon Ytre venstresiden
Grunnlagt 4. november 1923
Forgjenger Utbrytere fra Arbeiderpartiet
Leder Jørgen Hovde (2013)
Ungdomsorg. Ungkommunistene i Norge
Hovedkontor Oslo
Nettsted Nettsted
Representanter:
Ordførere 0 (2011)
Kommune 0 (2011)
Fylke 0 (2011)
Storting 0 (2013)

Norges Kommunistiske Parti (NKP) er et registrert politisk parti. Det ble opprettet da Det norske Arbeiderparti bestemte seg for å melde seg ut av Komintern i 1923. Partiets ungdomsorganisasjon var frem til 2006 Norges Kommunistiske Ungdomsforbund, og det heter i dag Ungkommunistene i Norge.

Historie[rediger | rediger kilde]

Grunnleggelse[rediger | rediger kilde]

Rundt første verdenskrig begynte Det norske Arbeiderparti å bevege seg i en mer radikal retning. Særlig den russiske revolusjonen var av stor betydning. Da den radikale fløyen fikk flertall i 1919, sluttet partiet seg til Den kommunistiske internasjonale. I 1923 bestemte imidlertid flertallet seg for å tre ut av internasjonalen. Det mindretallet som ville forbli brøt ut og dannet NKP. Partiet fikk med seg 11 av DnAs 41 aviser, deriblant de viktige avisene Ny Tid i Trondheim og Arbeidet i Bergen, der partiet kom i flertall i partiorganisasjonene og overtok disse også. NKPs første formann var Sverre Støstad. Samtidig ble partiavisen Norges Kommunistblad etablert som partiets hovedorgan.

Tidlige år[rediger | rediger kilde]

Fra å være et stort parti da det ble stiftet, mistet NKP oppslutning gjennom 1920- og 1930-tallet, dels også fordi flere stortingsrepresentanter forlot partiet. 13 stortingsrepresentanter valgt inn for DNA ble med over til NKP ved splittelsen, seks av disse ble gjenvalgt i 1924.[1] I 1924 fikk partiet 59 401 stemmer (6,1 prosent) og seks representanter på Stortinget. I 1926 fikk det 40 074 stemmer (4,02 prosent) og tre representanter. I 1930 mistet NKP sine representanter på tinget da det fikk kun 20 351 stemmer (1,7 prosent). I 1936 fikk partiet kun 4376 stemmer (0,3 prosent). I det siste valget stilte partiet ikke lister i alle fylker.

Parallelt med minkende oppslutning var partiet herjet av intern strid. Halvard Olsen og andre fagbevegelsesledere forlot partiet i 1924 i protest mot partiets faglige politikk. Sverre Sjøstad, den første formannen, og hans tilhengere forlot partiet i 1927 for å bli med i gjenforeningen av Arbeiderpartiet og Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti. Emil Stang og Olav Scheflo forlot partet samme år da de ikke ønsket å gå imot en Arbeiderpartiregjering. I 1927 ble Mot Dag-gruppen med i partiet. De forlot det året etterpå da partiet beveget seg mot en ultra-venstre posisjon.[2]

Den annen verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Bauta på Nordre gravlund i Oslo, til minne om 23 medlemmer av NKPs sentralkomite, ofre i den antinazistiske motstandskampen 1940-45. Skulpturen er laget av Odd Hilt.

Under andre verdenskrig var partiets holdning i starten tuftet på ikke-angrepspakten mellom Tyskland og Sovjetunionen. NKP var det første partiet som ble forbudt under okkupasjonen, og partiets rolle i den aktive motstanden mot okkupasjonsmakten var moderat fram til 1942 da partiet ble reorganisert.

Partiet ble kjent for sin aktive rolle i motstandskampen fram til frigjøringen.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Furubotn-oppgjøret og Vogt-oppgjøret

Rollen partiet spilte i motstandskampen gav partiet et oppsving, og ved det første valget etter krigen fikk partiet en oppslutning på 11,9 prosent, og 11 representanter på Stortinget.

NKP forble medlem av Komintern fram til oppløsningen i 1943, men ble ikke med i omorganiseringen i 1947.

NKP deltok i samlingsregjeringen etter andre verdenskrig med Kirsten Hansteen, Norges første kvinnelige statsråd samt Johan Strand Johansen. Partiet ble raskt svekket av intern uro og internasjonale forhold, og markerte seg blant annet som motstander av Marshall-planen. En medvirkende årsak til dette var Einar Gerhardsens Kråkerøy-tale 29. februar 1948, der han definerte kommunistpartiet som en fiende av «det norske folkets frihet og demokrati».

Blant annet valgloven, som favoriserte det største partiet, gjorde at NKP falt ut av Stortinget i 1949, selv om partileder Emil Løvlien bare manglet 30 stemmer på å bli gjenvalgt fra Hedmark. Etter valgnederlaget kulminerte et internt oppgjør mellom to leire, den ene ledet av Peder Furubotn, den andre av Emil Løvlien og Johan Strand Johansen. Furubotn og kretsen rundt ham tapte og de ble deretter ekskludert. Selv om det bare dreide seg om 200 personer, samt et tilsvarende antall som forlot partiet frivillig av ialt 17 000 medlemmer, ble tapet svært merkbart. For blant de som forsvant ut var et flertall av partiets og ungdomsorganisasjonens sentralledelse, samt en betydelig del av fylkesstyrene.

NKP fikk igjen representasjon på Stortinget i 1953 (3) og 1957 (1), men partiet ble aldri seg selv igjen, og klarte ikke å øke oppslutningen. NKP ble lenge beskyldt, særlig fra høyresiden, for og være Moskvatro og Stalinister. NKP tok et oppgjør med Stalin på 1950-tallet.

På 1960-tallet kom en ny splittelse der et mindretall i partiledelsen, ledet av Hans I. Kleven og Jørgen Vogt la ned vervene sine og opprettet Marxistisk Forum.

EF-kampen i 1972 ga partiet en viss revitalisering, og i kjølvannet av denne gikk NKP i forhandlinger med Sosialistisk Folkeparti og Demokratiske Sosialister (AIK), med henblikk på å bygge et nytt venstreparti. Ved valget i 1973 fikk Sosialistisk Valgforbund 16 mandater, deriblant NKPs leder Reidar T. Larsen.

På landsmøtene til de tre organisasjonene i 1974 ble det nye partiet Sosialistisk Venstreparti (SV) vedtatt etablert fra høsten 1975, samtidig som det ble avtalt at de tre organisasjonene skulle la seg oppløse innen utgangen av året. Partiavisene Orientering og Friheten skulle dessuten inngå i den nye avisa Ny Tid. Høsten 1975 kom det til splid i NKP om en skulle legge ned partiet og partiavisa. Partileder Reidar T. Larsen, som var for at NKP skulle inngå i SV, kom sammen med sine meningsfeller i mindretall på NKPs landsmøte. De valgte da selv å melde overgang til SV, mens NKPs flertall bestemte at partiet og partiavisa skulle bestå.

Fra midten på 1970-tallet og fram til i dag er NKP blitt redusert til et promilleparti uten reell politisk innflytelse. Ved stortingsvalget i 1989 stilte NKP til valg sammen med Rød Valgallianse(RV) og uavhengige i en ny valgallianse – Fylkeslistene for Miljø og Solidaritet(FMS) -, men alliansen oppnådde ikke representasjon på Stortinget.

Partiet tok på slutten av 1980-tallet et oppgjør med sin fortid og omgjorde på landsmøtet i 1990 alle eksklusjonene fra 1950. Dagens prinsipprogram er fra 1995.

Partiledelsen ble flyttet fra Oslo til Stavanger i 1991, fra 1993 videre til Bergen under en kollektiv ledelse, før den ble flyttet tilbake til Oslo i 2001.

Partiet mistet sin siste fylkestingsrepresentant ved valget i 1991.

I 2003 vedtok landstyret i NKP å ekskludere 7 sentrale medlemmer med bakgrunn i at de var medlemmer i organisasjonen Bevegelsen for Sosialisme, i kjølvannet av disse eksklusjonene mistet partiet mange medlemmer og aktivister. Disse medlemmene ville fjerne sentrale kommunisiske elementer fra partiprogrammet og trekke partiet inn mot sentrum, noe som ville ha ødelagt det ideologiske grunnlaget for partiet. En kan kalle det en revisjonistisk fraksjon i partiet.[trenger referanse]

Etter kommunevalget i 2003 ble NKP representert i kommunestyrene i Vadsø (1) og Åsnes (2). Representantene i Åsnes ble imidlertid med da lokallaget brøt med NKP i desember 2004 og etablerte Radikale Sosialister. Hovedgrunnen til bruddet var at lokallaget mente at ledelsen i NKP ikke har tatt et oppgjør med Stalin-tida, samt partiets sentralisme og de gjennomførte eksklusjonene i 2003. I tillegg kom saker som rovdyrpolitikken og partiets religiøse synspunkt.[3]

NKP i dag[rediger | rediger kilde]

Valgstand i Oslo før Stortinsgvalget 2009.
NKP i 1. mai-toget i Trondheim i 2013.
NKP i 1. mai-toget i Trondheim i 2013

Oppslutning[rediger | rediger kilde]

NKP har sin største tilslutning der partiet normalt stiller lister ved valg, men med en konsentrasjon i Oslo-området, Bergen, og Trondheim. Valgoppslutningen er imidlertid lav. Ved siste kommunestyrevalg fikk partiet 523 stemmer (0,1%), ved siste fylkestingsvalg (2011) fikk partiet 1270 stemmer (0,1%), mens det ved siste stortingsvalg (2009) fikk 697 stemmer (0,03%).

Valg[rediger | rediger kilde]

Valgloven sier at partier med under 5000 stemmer ved forrige valg, må samle minst 500 underskrifter i hvert fylke man skal stille liste til valg, og 300 underskrifter per kommune. Mye av NKPs ressurser benyttes i dag til å samle slike underskrifter.

Ved stortingsvalget 2005 stilte partiet lister i 11 fylker (Finnmark, Troms, Nordland, Sør-Trøndelag, Hordaland, Vest-Agder, Vestfold, Buskerud, Hedmark, Østfold og Oslo) og fikk 1060 stemmer.

Ved fylkestingsvalget i 2007 fikk partiet 1203 stemmer, etter at det ble stilt lister i sju fylker (Finnmark, Troms, Sør-Trøndelag, Hordaland, Vest-Agder, Buskerud og Oslo). Ved valget til kommunestyrene mistet partiet sin siste representant. Partiet stilte ikke liste til kommunestyrevalget i Vadsø, der partiet har vært representert siden andre verdenskrig.

Ved valget i 2009 var det NKP-lister i åtte fylker (Troms, Nordland, Sør-Trøndelag, Hordaland, Rogaland, Vest-Agder, Buskerud og Oslo). Stemmetallet ble 697.

Ved kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2011 stillte partiet lister i åtte fylker (Buskerud, Hordaland, Nordland, Oslo, Rogaland, Sør-Trøndelag, Troms og Vest-Agder) og i fire kommuner (Tranøy, Tromsø, Trondheim og Bergen). Stemmetallet i fylkestingsvalget ble 1270.

Ved valget i 2013 var det NKP-lister i syv fylker (Troms, Nordland, Sør-Trøndelag, Hordaland, Rogaland, Vest-Agder og Oslo). Stemmetallet ble 617.

Partiavis[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Friheten

NKPs partiavis Friheten utkommer annenhver uke i et opplag på rundt 3000. Falken Forlag er tilknyttet partiet, og er heleid av NKP.

NKP har også et stort internasjonalt nettverk med søsterpartier rundt om i verden.

Politikk[rediger | rediger kilde]

  • En demokratisk flertallsstyrt planøkonomi til dekning av alle menneskers grunnleggende og samfunnsmessige behov.
  • Opprettholdelse og utbygge offentlige sykehus med full beredskap.
  • Full barnehagedekning og gratis barnehage for alle.
  • Skolehelsetjenesten og bedriftshelsetjenesten må bevares og bygges videre ut.
  • Nord-Norgebanen settes på ny dagsorden for å sikre landsdelen et nødvendig jernbanetilbud slik at næringslivet og bosetningen får ny vekst og utvikling.
  • Omdanningene av energiverk til aksjeselskaper må stoppes.
  • Melde Norge ut av NATO
  • Nei til EU og EØS

Valgresultat[rediger | rediger kilde]

Stortingsvalg 1924–2009

Årstall Prosent av stemmene Stortingsmandater
1924 6,1%
6 / 150
1927 4,0%
3 / 150
1930 1,7%
0 / 150
1933 1,8%
0 / 150
1936 0,3% (Bergen og Hordaland)
0 / 150
1945 11,9%
11 / 150
1949 5,8%
0 / 150
1953 5,1%
3 / 150
1957 3,4%
1 / 150
1961 2,9%
0 / 150
1965 1,4%
0 / 150
1969 1,0%
0 / 150
1973 11,6% (Sosialistisk Valgforbund)1)
16 / 155
1977 0,4%
0 / 155
1981 0,3%
0 / 155
1985 0,2%
0 / 157
1989 0,8% (Fylkeslistene for Miljø og Solidaritet)
0 / 165
1993 0,0%
0 / 165
1997 0,1%
0 / 165
2001 0,1%
0 / 165
2005 0,0%
0 / 169
2009 0,0%
0 / 169
2013 0,0%
0 / 169
 

Kommunestyrevalg 1928–2011[4]

Årstall Prosent av stemmene
1928 3,5 %
1931 2,5 %
1934 2,4 %
1937 1,6 %
1945 11,4 %
1947 10,0 %
1951 6,1 %
1955 5,3 %
1959 3,9 %
1963 1,9 %
1967 1,2 %
1971 0,7 %
1975 5,5 % 2)
1979 0,3 %
1983 0,2 %
1987 0,1 %
1991 0,0 %
1995 0,0 %
1999 0,0 %
2003 0,1 %
2007 0,0 %
2011 0,1 %

1) Mandattallene for Sosialistisk Valgforbund, hvorav ett NKP-medlem (Reidar T. Larsen)
2) SVs oppslutning der NKP deltok

Partiledere[rediger | rediger kilde]

Parlamentariske ledere etter 1945[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Johansen, Jahn Otto, in Sparring Åke (ed.), Kommunismen i Norden och den världskommunistiska rörelsens kris. Stockholm: Bokförlaget Aldus/Bonniers, 1965. p.126-128
  2. ^ Johansen, i Sparring (ed). 1965, p. 128-129
  3. ^ NKP i Åsnes stiller ultimatum fra Østlendingen, publisert 14. februar 2008
  4. ^ Statistisk sentralbyrå: kommunestyrevalgresultater

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]