Nasjonal Samling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Vidkun Quisling (1887–1945) var Nasjonal Samlings leder fra han stiftet partiet 1933 til nederlaget i andre verdenskrig 1945. Partiet var nasjonalistisk, anti-demokratisk og sterkt påvirket av den tyske nasjonalsosialismen. Qusiling ble henrettet i landssvikoppgjøret etter krigen.

Nasjonal Samling (forkortet NS) var et norsk politisk parti som ble dannet 13. mai 1933 av lederen Vidkun Quisling (1887–1945). Partiets offisielle stiftelsesdato var 17. mai 1933. Generalsekretær var fra 1934 Rolf Jørgen Fuglesang. Ved stortingsvalgene i 1933 og 1936 fikk NS rundt 2 % av stemmene, men ingen mandat på Stortinget.

Ideologien var etter 1934 orientert mot nasjonalsosialisme og fascisme. Partiets militære organisasjon ble kalt Hirden. Under den tyske okkupasjonen av Norge under den andre verdenskrig ble Quisling fra 1. februar 1942 ministerpresident i en ren NS-regjering som styrte på tyskernes nåde. Partiet hadde 44 000 medlemmer i 1943.

Partiet opphørte å eksistere ved freden 8. mai 1945.

Ideologi[rediger | rediger kilde]

Selv om Nasjonal Samling aldri ble noen suksess blant velgerne, fikk Quisling stor oppmerksomhet i den borgerlige pressen på 1930-tallet. Quisling fikk for eksempel en halv forside i Tidens Tegn 16. mai 1933 til å omtale dannelsen av partiet.

Nasjonal Samling ble offisielt opprettet 17. mai 1933. Nasjonal Samlings ideologi var i hovedsak nasjonalistisk, med sterke fascistiske overtoner. Flere av lederne i partiet, slik som Frederik Prytz og Johan Bernhard Hjort hadde tidligere vært aktive i Høyre, mens Quisling selv hadde vært statsråd for Bondepartiet. Ellers samlet partiet medlemmer fra hele det politiske spekteret.

Det er usikkert i hvilken grad man kan omtale Nasjonal Samling som et fascistisk eller nasjonalsosialistisk parti før krigen. Vanligvis omtalte medlemmene partiet som nasjonalistisk, eller nasjonal sosialistisk (til forskjell fra nasjonalsosialistisk). Under krigen ble det langt vanligere å bekjenne seg til nasjonalsosialisme etter tysk mønster.

Nasjonal Samling anså fra stiftelsen Sovjetunionen og kommunismen (ofte omtalt som «bolsjevikene») som sin største motstander. Som andre fascistiske partier var NS sosialt konservative, svært nasjonalistiske, og kun «sosialistisk» i den form at man foraktet storkapitalismen (som man mente ødela bondesamfunnene i Norge) og ønsket fellesløsningen og en sterk stat organisert gjennom fører-prinsippet, hvor makten gikk ovenfra og ned. Som sosialt konservative hadde man helt andre mål og idealer enn sosialister, og som fascister ellers så man med svært kritiske øyne på representativt demokrati. Istedet foretrakk man en korporativ statsdannelse, inspirert av Mussolinis fortid som nasjonalsyndikalist, hvor mye av fascismens ideologiske røtter ligger. Som et sidespor kan man også ta med Quislings flørt med kommunismen, etter sin hjemkomst fra Sovjetunionen. Vinteren 1925 oppsøkte Quisling ledelsen i Arbeiderpartiet og NKP for å tilby seg å bygge opp væpnede avdelinger innen arbeiderbevegelsen.[1] Det er usikkert i hvilken grad forslaget var et utslag av politisk overbevisning, og Quisling selv var senere vag på feltet, men forsøkte å avvise at han hadde vært tilhenger av noen form for marxistisk revolusjon i Norge. Det er likevel tydelig å se at Quisling var inspirert av bolsjevikene på det rent organisatoriske.

Et annet vanskelig spørsmål er antisemittisme. Frem til 1936 var ikke partiet uttalt antisemittisk, men etter splittelse og strid i partiet – hvor den «kristne fløyen» i stor grad forsvant ut – omfavnet partiet kulturell og etnisk antisemittisme. Under okkupasjonen var det ikke noe stridsspørsmål internt i partiet, og i partiets hovedavis Fritt Folk kunne jødefiendtlig stoff leses. Nasjonal Samlings antijødiske virksomhet kulminerte i utsendelsen av de norske jødene i 1942. De fleste av disse ble drept i tilintetgjørelsesleire.

Oppslutning[rediger | rediger kilde]

Stemmetall ved valg[rediger | rediger kilde]

Kommunestyrerepresentanter[rediger | rediger kilde]

1934[rediger | rediger kilde]

I byene fikk NS til sammen 41 representanter og 2,75 % oppslutning (10 543 stemmer). Høyest var oppslutningen i Vadsø (19,0 %), fulgt av Stavanger (12,1%), Gjøvik (10,9 %), Haugesund og Porsgrunn (begge 7,4%) og i Arendal (7,1%).

NS stilte liste i 16 av 65 byer og kjøpsteder. Av disse fikk partiet ingen representasjon i Mandal og Trondheim. Listen i Oslo var Den nasjonale fellesliste, en sammenslutning av Nasjonal Samling, Frisinnede Folkeparti og Bondepartiet.

Landkommunene : 28 representanter og en oppslutning på 0,82 % (5 587 stemmer)

NS stilte med liste i landkommuner kun i disse 5 fylkene ved valget i 1934. Listen i Gran var en fellesliste for Nasjonal Samling og Bondepartiet. Listen i Bærum var Den nasjonale fellesliste, der også Frisinnede Folkeparti inngikk. NS hadde én ordfører, Arve Frøisland i Torpa i Oppland.

1937[rediger | rediger kilde]

I byene fikk NS til sammen 2 representanter (258 stemmer). Partiet stilte liste i 3 av 65 byer og kjøpsteder. De fikk ingen representasjon i Narvik.

  • Hamar 1
  • Gjøvik 1

Landkommunene : 5 representanter (1 164 stemmer)

NS hadde valgliste i alt i 15 landkommuner ved kommunevalget i 1937. Flest var det i Hedmark med 6, fulgt av Oppland med 5.

Kilde: Norges offisielle statistikk (NOS IX. 57 og IX. 133), Kommunevalgene og ordførervalgene 1934 og 1937 (i heftet for 1934 mangler spesifikasjon av landkommunene)

Stortingsvalg[rediger | rediger kilde]

1933[rediger | rediger kilde]

I landdistriktene deltok NS i valget med liste i alle østlandsfylkene, samt i Aust-Agder (de hadde valgliste i herredene tilsammen i åtte fylker). Partiet fikk 14 942 stemmer i herredene (et landsgjennomsnitt på 1,76 %). Oppslutningen om partiet var høyest i Telemark med 9,0 %, fulgt av Oppland (5,2 %).

Med noen unntak deltok partiet i valget i alle byer og kjøpsteder i landet i 1933. Størst oppslutning var det i Drøbak (12,7 %), Vadsø (12,2 %), Lillehammer (8,2 %), Levanger (8,0 %), Notodden (5,6 %), Haugesund (5,0 %), Porsgrunn og Arendal (begge 4,6 %), Narvik (4,4 %), Bergen (4,3 %), Trondheim (4,2 %), fulgt av Skien (3,7 %), Oslo (3,6 %), Stavanger og Halden (begge 3,5 %). NS oppnådde 12 908 stemmer i byene, dvs et landsgjennomsnitt på 3,21 prosent.

1936[rediger | rediger kilde]

Ved stortingsvalget i 1936 stilte Nasjonal Samling liste i landdistriktene i alle fylkene. Ved valget oppnådde partiet 14 151 stemmer i herredene (1,41%). Høyest andel av stemmene var det i Telemark (3,2%), fulgt av Hedmark (2,9%), Akershus og Oppland (begge 2,7%).

I Oppland noterte Torpa landets høyeste oppslutning, med 12,1%, fulgt av Nordre Land (9,0%) og Brandbu (5,9%). Trysil lå høyest i Hedmark med 8,5%, fulgt av Elverum (7,7%), Våler (7,4%) og Tynset (6,7%).

Herredet Langesund i Telemark lå nest høyest i landet med en oppslutning på 11,7%, mens Bø i Telemark hadde 8,7%.

I byene og kjøpstedene var det 12 426 godkjente stemmer, eller 2,74 %. Kongsvinger var høyest med 8,0% oppslutning. Deretter kom Gjøvik med 7,8% oppslutning, fulgt av Hamar som hadde 6,5% og Lillehammer med 4,5%. På de neste plassene finner vi Arendal (4,3%), Porsgrunn (4,2%), Oslo med 3,7%, Stavanger 3,5% og Haugesund 3,3%. Både Trondheim (2,2%) og Bergen (2,1%) lå under landsgjennomsnittet.

Byene og kjøpstedene utgjorde egne valgdistrikt.

kilde: Norges offisielle statistikk, IX. 26 og IX. 107, Stortingsvalget 1933 og 1936

Trekk ved oppslutning under krigen[rediger | rediger kilde]

En undersøkelse foretatt i 1996 viste at det var relativt flest NS-medlemmer i Finnmark, fulgt av Oslo og Hedmark, og færrest i Sogn og Fjordane. Kommunevis utmerker Valle i Aust-Agder seg ved at 18 prosent av de stemmeberettigede var NS-medlemmer, likeledes Dovre med 16,5 prosent. Tolga i Hedmark og Aurskog i Akershus var andre kommuner der NS sto svært sterkt. Rådgiver for undersøkelsen, historieprofessor Tore Pryser, forklarte tallene med at tysk aktivitet på stedet var avgjørende for antall NS-medlemmer. Han presiserte videre at Dovre og Dombås var nøkkelarbeidsplass med svære tyske forlegninger. «Enkeltpersoner og hva ledende personer i bygda mente, har hatt avgjørende betydning for antall NS-folk en rekke steder, som for eksempel kommunen Tolga», forklarte Pryser. Tallene stammer fra undersøkelsen «Norge under okkupasjonen», som ble utarbeidet av pensjonert studierektor Jan Eidi som hovedansvarlig, hjulpet av historieprofessor Tore Pryser og forsker Guri Hjeltnes.[2]

Særorganisasjoner[rediger | rediger kilde]

Nasjonal Samling omfattet en rekke sær- eller underorganisasjoner.

Symboler, flagg og uniformering[rediger | rediger kilde]

Partiflagg og merker[rediger | rediger kilde]

Jakkemerket for Førergarden (med initialene V Q) ble båret på venstre erme. Jakkemerket for Førergarden (med initialene V Q) ble båret på venstre erme.
Jakkemerket for Førergarden (med initialene V Q) ble båret på venstre erme.
Nasjonal Samlings uniformsmerke for fylkesførere.

Som det tyske partiforbildet NSDAP og flere andre politiske massebevegelser i samtiden, deriblant den italienske fascismen, den spanske falangismen og den sovjetrussiske kommunismen, var også Nasjonal Samling opptatt av symboler, merker og uniformering. Dette var viktige virkemidler i propagandaen for å fremme en effektiv kommunikasjon og vekke de riktige følelsene. Gjennomført merking og uniformering skapte også orden i organisasjonsapparatet og understreket den militaristiske og kollektivistiske ideologien.

Partiflagget var et nordisk korsflagg med gult korsrød bunn,[3] med proporsjoner som Sveriges flagg. Innholdsmessig var det identisk med landskapsflagget for Skåne. «Alminnelig NS-merke» var et solkors i gull og rødt (gult kors på en rød skive). NS-staten brukte også solkorset i en tyskinspirert versjon, med merket båret av en flyvende ørn med utspilte vinger (ørnen er også omtalt som ravn og falk.) Den gylne ørnen med solkorset i gull og rødt ble brukt som et alternativt statssymbol på offisielle trykksaker utgitt av NS-styret, blant annet på tjenestefrimerker («Offentlig sak»). Ørnemerket ble også brukt som merke for «K.O.» (Nasjonal Samlings Kamporganisasjon) og inngikk i merket for «Førergarden». Hver del av partiorganisasjonen hadde for øvrig sitt eget flagg. Hirdens solkors var flankert av to stående sverd.

Ifølge NS´egne statutter regnes dette som partiets emblemer: K.O.-merket, Alm. NS-merke, Hirdmerket, Jente-, kvinne-, og småhirdmerket, NSUF-merket, Førergardens merke og NSHs merke. Av utmerkelser regnes NS Hederstegn, Frontkjempermerket, Politiets hederstegn, RHs Idrettsmerke, NSUFs skyttermerke og RHs verneidrettsmerke. I Organisasjonsinstrukser for tillitsmenn i Partiet (1944) tillates følgende merker båret på partiuniformen: NS KO-merke, stort NS medlemsmerke, Førergardens merke, Hirdmerker, Hirdidrettsmerker, Germanske SS Norge merke, A.T.-merke og «utmerkelser vunnet i krig».

Quisling og Josef Terboven, «rikskommissær for de okkuperte norske områder», foran en avdeling hirdmenn.
Quisling og hirdsjef Oliver Møystad inspiserer Rikshirden. Mannskapene er utstyrt med «tyskerhjelmer».

Uniformer[rediger | rediger kilde]

Fra 1933 var det generelt forbud mot politiske uniformer i Norge,[4] men i 1940 ble loven opphevet, og NS gikk som landets eneste lovlige parti over til å bli et uniformert parti i en nasjonalsosialistisk og militær tradisjon.

Partiuniformen[rediger | rediger kilde]

NS' partiuniform var grønn og med båtlue, og ble båret av tillitsmenn fra lagfører og oppover med distinksjoner etter rang. Statsrådenes mer elegante ministeruniform var en variant av partiuniformen.

Hirdens uniform[rediger | rediger kilde]

Hirdens uniform var mørk gråblå, med sylinderformet skyggelue (kepi) og eventuelt ridestøvler. Quisling og andre i ledelsen brukte helst Hirdens uniform. Hertil hørte et armbind med St. Olavs-kors, også kalt solkors. For mannlige enheter var symbolet kombinert med to oppadvendte sverd på siden av sirkelkorset. De menige hirdmenn måtte bekoste sin egen uniform, mens det var et uniformstillegg for «pliktige» medlemmer.

Norges SS[rediger | rediger kilde]

Medlemmer av Norges SS, fra 1942 Germanske-SS Norge, bar sort uniform med skyggelue. Norske Waffen-SS-soldater brukte den vanlige feltgrønne SS-uniformen, eventuelt med Den norske legions bånd på ermet. Denne organisasjonen var formelt sett ikke en del av Nasjonal Samling, og sto i enkelte spørsmål i opposisjon til partiet

Førergarden[rediger | rediger kilde]

Førergarden bar de gamle, mørkblå gardeuniformene med dobbelte beiser i buksene til galla. Til tjenestebruk bar garden vanlige grønne uniformer. Begge uniformstypene hadde båtlue.

Arbeidstjenesten[rediger | rediger kilde]

Arbeidstjenestens uniform var for menige grå arbeidsuniform med skilue, for befal grågrønn uniform med skyggelue og bandolær. Kvinnelige medlemmer av Arbeidstjenesten bar tilsvarende farger med skjørt og kort jakke.

NS-aviser[rediger | rediger kilde]

Hovedorganet for NS var Nasjonal Samling, som ble utgitt i Oslo fra 1934. Bladet kom ut med bare seks numre før den skiftet navn til Fritt Folk i 1936. Fritt Folk ble dagsavis i 1940 og ble utgitt fram til fredsvåren 1945.

NS-avisene i Norge forøvrig var:

Under andre verdenskrig ble det innført strengere pressesensur, og aviser tilknyttet arbeiderbevegelse ble nektet utgitt. Mange andre aviser fikk ny ledelse som var regimevennlig. Dette gjaldt ikke minst Aftenposten, som også lenge før krigen hadde en politisk konservativ redaksjon som forsvarte Tysklands kamp mot kommunismen og kritiserte Adolf Hitlers fiender, deriblant fredsprisvinneren Carl von Ossietzky.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Dahl (1991), side 110-112
  2. ^ «70 000 kvinner hadde forhold til tyskere». Dagbladet. 12. januar 1996. Besøkt 23. desember 2008. 
  3. ^ CRW Flags: Nasjonal Samling
  4. ^ Lov av 6. juli 1933 nr. 14, og senere Lov av 13. mai 1937 nr 1: Lov om forbud mot å bære uniform m.v.

Anvendt litteratur[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]