Sovjetiske fanger i Norge under andre verdenskrig

Russiske krigsfanger i fangeleir på Saltfjellet, ved frigjøringen etter andre verdenskrig i mai 1945. Ukjent fotograf. Fra bladet Aktuell nr. 1, juni 1945.

Nest etter deportasjonen av de norske jødene er det skjebnen til de utenlandske krigsfangene og tvangsarbeiderne som skaper den tydeligste forbindelsen mellom Norge og Nazi-regimets utryddelsespolitikk.

Utstillingen Grossraum på Norsk Teknisk Museum i Oslo

Sovjetiske fanger i Norge under andre verdenskrig bestod av om lag 102 000 krigsfanger, tvangsarbeidere og sivile - som ble transportert til Norge av den tyske krigsmakten under 2. verdenskrig. De bygde festningsanlegg, aluminiumsverk, veier og jernbaner; de arbeidet med vedhogging og i fiskeindustrien. Mange døde av sykdom eller underernæring eller de ble drept. Mange ble henrettet for bagateller. Et stort antall døde i to katastrofale skipsforlis, forårsaket av allierte flyangrep.

Dette er et faktum: Antallet døde sovjetiske tvangsarbeidere på norsk jord er langt større enn det totale tap av norske liv, ute og hjemme, sivile og militære, til sammen.

Botn krigsfangeleir ved Rognan i Saltdal kommune. På dette stedet ligger fremdeles Blodveien, Nordlandsbanen og en krigskirkegård. Foto: Blodveimuseet.

De ble kalt russerfanger av nordmenn under krigen, slik betegnes de fremdeles av enkelte. Men de var fra Sovjetunionen og representerte minst 16 av de sovjetiske republikkene og autonome republikker. Den korrekte betegnelsen er sovjetiske krigsfanger.

Det store flertall var soldatkrigsfanger, men noen var sivile; 7 000 såkalte østarbeidere ble sendt til Norge. De fleste var menn, men 1 800 østarbeidere var kvinner og barn.

Om lag 13 700 av de sovjetiske fangene døde og ble gravlagt i Norge.

Sett på bakgrunn av disse tørre fakta er det påfallende hvor lite norske historikere har skrevet om de sovjetiske fangene de første 50 år etter krigen. En yngre historiker som hevder dette er Ole-Jacob Abraham.

Den norske kollektive erindringen om andre verdenskrig utelater ofte skjebnen til utenlandske krigsfanger. I stedet framheves en konsensuserindring om norsk motstandskamp og heltedåd.

professor i arkeologi Marek E. Jasinski, prosjektleder for ”Painful heritage”.

Krigsfangene

Lykkefuglen var en tradisjonell trefigur i Nordrussland.

Skjebnen til russere, tsjekkere og andre slaviske folkeslag bryr jeg meg ikke om, om de har et godt liv eller ikke, eller om de sulter i hjel. Dette interesserer meg bare for så vidt vi kan bruke dem som slaver.

Heinrich Himmler

Tyske myndigheters bruk av krigsfanger som tvangsarbeidere under 2.verdenskrig er et stort og viktig tema, og historikernes undersøkelser er bare såvidt begynt. Vi vet nå at mer enn 7 millioner militære krigsfanger fra alle de allierte nasjoner ble brukt som tvangsarbeidere i bygging av fangeleirer, veier, jernbaner og i gruvevirksomhet, tømmerhogst, jordbruk og industri. Forskningen på dette temaet tok først (1980-tallet) utgangspunkt i kravene om erstatning fra de berørte, deretter mer detaljert om de ulike aktørenes roller og betydningen for krigens gang. Wehrmachts soldater og offiserer var ikke alltid korrekte profesjonelle soldater, dette viste seg særlig på Østfronten; de var grundig indoktrinert av nazi-propagandaens raseteorier. Ikke bare jødene, men også slaviske folkeslag ble plassert i kategorien «Untermenschen». Dette fikk stor betydning for kampene på østfronten, som fra tysk side var en utslettelseskrig. Vanlig militære prinsipper og praksis ble lagt til side. Av betydning var det også at Sovjetunionen ikke hadde ratifisert Genève-konvensjonen; det betød at sovjetiske soldater sto uten formelle rettigheter som krigsfanger.

Nazi-Tyskland angrep Sovjetunionen 22. juni 1941. Tyske tropper gjorde raske framstøt mot øst, og sovjetiske styrker ble lett omringet i knipetangsmanøvere. Det ble på kort tid tatt store mengder sovjetiske krigsfanger.

Nazistenes mål med invasjonen var ikke bare militær seier over motstanderen. Sovjetunionen skulle tilintetgjøres, områdene i øst skulle utnyttes, utbyttes og koloniseres. Innbyggerne i øst, de slaviske folk, var ansett som en "mindreværdig" rase og skulle utryddes. De var i beste fall tiltenkt en rolle som rettsløse slavearbeidere. I løpet av hele krigen ble 5,7 millioner sovjetiske soldater tatt til fange. Da krigen var over, fire år seinere, var 3,3 millioner av disse døde.

Partifunksjonærer, ledende personligheter, jøder og asiater skulle skilles ut fra de andre fangene, sendes i konsentrasjonsleirer og drepes. Men drapene på krigsfanger var ikke begrenset til dette. I 1941 og -42 var regelen den at sovjetiske krigsfanger skulle henrettes. Det ble utført massehenrettelser med nakkeskudd og slaktekniv. Mange var også offer for eksperimenter med gass som drapsvåpen.

De 10 000 sovjetiske krigsfangene som bygde IG Farbens industrianlegg i Monowitz fra 1941 og utover var de første som ble tatt livet av med gassen Zyklon B – som det første forsøk på industriell henrettelse av store mengder mennesker.

Først i 1942–1943 ble krigsfangene i større grad satt i tvangsarbeid. Selv om de ble behandlet dårlig ga det faktisk større muligheter til å overleve.

I oktober 1941 snudde Hitler og ga ordre om at fangene skulle settes inn i den tyske krigsindustrien. Avgjørelsen var som en benådning for en dødsdømt mann.

Magne Haugland

Overløpere

Mange soldater i den røde hær støttet ikke landets kommunistregime. Disse kunne la seg overtale til å kjempe mot Sovjetunionen. Slike overløpere begynte nazistene å eksperimentere med. I 1942 ble det dannet en tyskvennlig russisk frigjøringshær som skulle delta i nedkjempelsen av sovjetregiment, ledet av Andrej Andrejevitsj Vlasov. I løpet av krigen ble over en million krigsfanger vervet til tysk tjeneste. Også i Norge drev Vlasovs offiserer en vervekampanje for å hente krigsfanger ut av leirene og sende dem til Østfronten i tysk uniform.

Tvangsarbeidere i Norge, antall og kategorier

Krigsfanger i arbeid på Blodveien.

Hvor mange var de sovjetiske fangene? De tyske fangearkivene ble overlatt til Sovjetunionen, og forskning i Russland viser at 84 775 sovjetiske fanger ble repatriert i 1945. Av disse var 77 812 krigsfanger. Krigsgravtjenesten har registrert 12 678 sovjetiske krigsgraver i Norge. Antallet sivile tvangsarbeidere som ble hjemsendt var 6 963. Det totale antall sovjetiske tvangsarbeidere var større enn 99 443. En regner i dag med at fra august 1941 til 1944 ble det sendt 95 000 sovjetiske krigsfanger og 7 000 sivile sovjetborgere til Norge.

Tyskerne sendte også krigsfanger og sivile tvangsarbeidere fra andre land enn Sovjetunionen til Norge. De som ble behandlet mest brutalt var jugoslavene. 4 113 jugoslaver, de fleste serbere, ble ikke betraktet som krigsfanger; de var partisaner. 2 360 av dem døde og dødsprosenten var 57. De var politiske fanger under SS til 1943 da Wehrmacht overtok. Jugoslavene var sendt til Norge for å tilintetgjøres.

Det var ca. 9 100 polakker i Norge, og av disse var 1 700 krigsfanger og 7 400 sivile tvangsarbeidere. I tillegg var det sivile tvangsarbeidere fra mange land i Europa, blant annet var det 2 200 franske borgere blant dem.

Fangeleirene i Norge

«Russerfanger» fra østfronten flokker seg rundt suppegrytene i en tysk arbeidsleir nordpå, kanskje i Alta i Finnmark. De bevæpnede vaktene smiler.

Foto: Gjenreisningsmuseet i Hammerfest

Russerveien på Skåetangen ved Verdens Ende på Tjøme i Færder kommune. Veien førte til en tysk lyskasterstilling utenfor Torås fort. Ifølge databasen kulturminnesoek er dette en tidlig bruk av sovjetiske krigsfanger som arbeidskraft i Norge. I dag er veien et kulturminne og en del av kyststien i Færder nasjonalpark.

Foto: Karl Ragnar Gjertsen

Stokk av eik med "Norwegen" skåret inn. Har tilhørt en tysk vaktsoldat og ble brukt til å pryle fanger. Gjenstanden tilhører Aust-Agder museum og arkiv i Arendal.

• Hovedartikkel: Okkupasjonsmaktens fangeleirer og fengsler i Norge

Tvangsarbeiderne ble satt i arbeid for å bygge riksvei 50 (i dag E6), Nordlandsbanen og Polarbanen, flyplasser, festningsanlegg, gruvearbeid, bygging av aluminiumsverk og i fiskeindustrien. Arbeidene var i stor grad organisert innen Organisasjon Todt.

Det ble transportert fanger til Norge både fra nordfronten og fra polske havner. Allerede 4. august 1941 kunne de første sovjetiske fangene observeres i Kirkenes. Noen dager senere var to skip på vei fra Stettin til Nord-Norge, hver med 800 fanger ombord. De ble sendt til Narvik for å bygge vei, og til arbeid på AS Nordags bedrift i Glomfjord, der det skulle produseres aluminium for tysk krigsindustri.

Det ble opprettet fire store hovedleirer (Stalag) for de sovjetiske fangene: På Jørstadmoen ved Lillehammer, på Sagen ved Alta (i 1944 flyttet til Beisfjord ved Narvik), i Drevja på Oppdal og på Elvenes ved Kirkenes. Fangene ble plassert i 500 ulike leirer, fra Kristiansand i sør til Kirkenes i nord. Ved krigens slutt var det 284 leirer i tillegg til de fire hovedleirene. Omkring 75 000 av fangene var plassert fra Nord-Trøndelag og nordover. Det var 30 000 i Nordland, der store vei- og jernbaneprosjekter var satt i gang. Det var også her forholdene var dårligst, og dødeligheten størst.

I brakkene lå fangene i køyesenger uten madrasser, tre og tre i høyden. Omkring leirene var det flere lags piggtrådgjerder. Det var også vakttårn med lyskastere.

Arbeidstiden i leirene var ti timer daglig, fra klokken 07.00 til 17.00. Påkledningen var dårlig, matrasjonene var små. Underernæring var utbredt. 8–9 % av fangene var syke og ute av stand til å arbeide. Noen hadde tuberkulose, andre akutt gastritt. De ble ofte utsatt for fornedrende og brutal behandling av vaktmannskapene. Slag og mishandling var vanlig. Rømning ble straffet med døden.

Kontakten med nordmenn

Plakat fra Hammerfest med ordrer til sivilbefolkningen fra byens politimester. Enhver kontakt med sovjetrussiske fanger er forbudt. Den som trosser dette stilles for krigsrett. Sympatiytringer overfor fienden eller fangene trekker de alvorligste følger med seg for befolkningen.

Skrin laget av halm. Gave fra en sovjetisk fange på Møvik i Kristiansand til en nordmann som hjalp ham.

Foto: Karl Ragnar Gjertsen

Mange av oss har bare det norske folk å takke for at vi kom igjennom med livet i behold.

Leirkommandant Ulanov i Bodø i brev av 14.5.1945 til Stalin

All kontakt mellom sivile nordmenn og de sovjetiske fangene var forbudt, ifølge en forordning utstedt av Josef Terboven fra september 1941. Kontakt med fanger ble straffet med fengsel, bøter eller tukthus.

Det kom aldri noe opprop fra Hjemmfronten eller regjeringen i London om å hjelpe de sovjetiske krigsfangene. Likevel fikk de hjelp av det norske folk. Denne hjelpen var basert på enkle menneskelige reaksjoner fra dagliglivet. Når mennesker var i så stor nød som de sovjetiske krigsfangene sto mange opp for å hjelpe. I lokalsamfunn der det var fangeleirer så lokalbefolkningen fangene mer eller mindre daglig. De marsjerte ut fra leirene om morgenen til en arbeidsplass og tilbake på ettermiddagen. Noe av kontakten foregikk også gjennom piggtrådgjerdene.

De tyske vaktene hadde Terbovens forordning å forholde seg til, men valgte oftest å se bort om de oppdaget at de sovjetiske fangene fikk mat fra nordmenn. Tyskerne hadde også noen svake punkter, og disse benyttet norske hjelpere seg av. Det var ofte barn som fikk i oppgave å formidle matpakkene til de russiske fangene. Tyske soldater var svake for norske barn. Matpakkene ble ofte gjemt der de visste fangene ville finne dem.

Hver dag vandret det fanger forbi vårt hus til og fra arbeid.... Våre mødre sendte ofte oss unger av gårde med mat til fangene der de arbeidet, når vi hadde noe til overs. Fangene så når vi kom med maten. Den lå innpakket i papir, og som oftest i det vi på den tiden kalte for torgvesker. Disse måtte vi forsøke å få lempet over til fangene når vokterne ikke så det. Noen fangevoktere var greie og snudde ryggen til når de så vi kom, mens andre ikke tillot oss å få gi fangene mat. Da måtte vi bare ta med oss vesken hjem igjen og vente til neste dag i håp om at det da var andre og snillere voktere. Når fangene fikk tak i vesken var de snare med å få gjemt bort maten inne i hemmelige lommer i klærne sine. Så slengte de vesken tilbake til oss. ...

Odd Kristian Dahle, Namsos, som var 10 år da russerfangene ankom hjembyen, i brev til M.Haugland.

Liten boks med dekorasjon av halm laget av sovjetisk krigsfange som satt i fangeleir i Hokksund

Ufarlig var det ikke for nordmenn å ha kontakt med de sovjetiske fangene. Det hendte at norske hjelpere ble skutt av tyske vakter. 19. mai 1943 ble Karl Johan Lindstrand fra Lyngdal i Vest-Agder skutt bakfra av en tysk vakt da han ville hilse på fange som var i arbeid. Lindstrand drev kafe og snakket med alle, både tyskere og fangene fra Sovjetunionen. Den tyske ledelsen i Lyngdal likte ikke denne episoden, men den involverte vaktsoldaten ble unnskyldt med at han kom rett fra Østfronten.

Kontakten med nordmenn kunne utvikle seg til kjærlighet. Det mest kjente forholdet er Gunvor Galtung Haavik, som forelsket seg i en fem år yngre østarbeider, Vladimir Kozlov fra Leningrad. Hun var ti år tidligere blitt betatt av russisk kultur, musikk og litteratur. Kozlov arbeidet på en fiskehermetikkfabrikk i Bodø da han havnet på sykehus og traff sykepleiersken Gunvor som kunne russisk – et intenst kjærlighetsforhold oppsto. Kozlov rømte og kom seg tilbake til Sovjetunionen. I 1945 ble Gunvor tolk for en alliert offiser med ansvar for de 40 000 krigsfangene i Nordland. Seinere fikk hun arbeid som sekretær ved den norske ambassade i Moskva og kunne reiste til Leningrad og gjenfinne sin Vladimir. Et slikt forhold visste KGB å utnytte; Gunvor underskrev i 1950 en agenterklæring, og dom for hennes spionasje falt i Oslo byrett sommeren 1978. Da var hun allerede død.

Rømming

Straffen for å rømme fra fangeleirene var døden. Mange sovjetiske fanger ble skutt under rømningsforsøk, eller de ble pågrepet, dømt til døden og henrettet. En antar at mellom 1500 og 2000 sovjetiske fanger rømte fra leirer i Norge og Finland til Sverige.

En vellykket rømning krevde forberedelser, flaks og i mange tilfeller hjelp. For leirene i Nordland var avstanden til Sverige kort, men fra Vestlandet var det lang vei gjennom ukjent terreng. Hjelpen kunne bestå i husly, mat, klær og egnet fottøy og ikke minst veiledning i å finne fram. Men å gi seg til kjenne for fremmede hadde stor risiko; en kunne støte på angivere.

I Sverige ble fangene som hadde rømt mottatt og hjulpet. I Sverige var det tilsynelatende overflod, og en rømt fange med kommunistsympatier kunne tenke: Her er allerede kommunismen gjennomført.

I Sverige ble det opprettet leirer for rømte tvangsarbeidere fra Norge og Finland. Den første åpnet på Baggå herregård i Skinnskatteberg i mai 1942. Etterhvert ble det seks slike leirer i Sverige. Den sovjetiske legasjonen i Sverige hadde en viss kontroll med hva som foregikk i disse leirene, og de hadde et mål om at beboerne ikke skulle bli påvirket gjennom kontakt med svensker. Legasjonen oppfordret bl.a. til angiveri. De rømte fangene kunne gjøre sine antagelser om hvilken mottakelse de ville få i hjemlandet. Noen valgte derfor å forlate disse leirene og bli i Sverige.

Okkupasjonsmakten lette intenst etter rømte fanger. De annonserte i lokalavisene og lokket med belønning for opplysninger og truet med straff for å hjelpe rømlinger.

I en annonse i Østlandsposten i februar 1942 fortelles at en flyktet russisk krigsfange befinner seg et sted ved Helgeroa. Videre heter det bl.a. "Opplysninger som fører til pågripelse av den flyktede vil bli belønnet med 20 flasker brennevin eller 500 kroner. Derimot vil understøttelse og fluktbegunstigelse bli straffet md døden. Opplysninger kan gis til tyske militærmyndigheter..."

Krigsforlisene

Nærmere 3 000 sovjetiske fanger døde i to katastrofale skipsforlis langs norskekysten. Begge katastrofene skyldtes angrep fra allierte fly. Det første forliset skjedde i 1942 under transport av fanger fra Østfronten til Vestlandet, og det andre i 1944 under evakueringen av Finnmark. All tysk transport langs norskekysten kunne utsettes for angrep. Om skipene var lastet med sovjetiske fanger, tyske soldater eller krigsmateriell var angriperne oftest uvitende om. Også norske skip i rutefart ble senket av allierte styrker.

Palatia-katastrofen skjedde 21. oktober 1942 utenfor Lindesnes fyr. MS «Palatia» var på vei fra Stettin til Ålesund med tusen sovjetiske krigsfanger ombord. Jagerfly fra New Zealand underlagt britiske Coastal Command hadde som oppgave å angripe fiendtlige mål fra Biscayabukta og opp langs norskekysten. «Palatia» ble angrepet med en lufttorpedo som traff i akterskipet. Flyveren viste ingenting om skipets last og mannskap: 1 000 sovjetiske krigsfanger, 132 tyske soldater, mannskap på 34 og én norsk los, Johannes Sandvik, tilsammen 1 166 mennesker. Det omkom ca. 960 mennesker, og ca. 890 av disse var sovjetiske borgere. Det ble den gang ikke skrevet et eneste ord i dagspressen om forliset av MS «Palatia». Under krigen ble katastrofen fortiet av tyskerne; etter krigen ble den fortiet av Norge og de allierte. Selv ikke i bokverkene som kom ut omkring fredsjubileet i 1995 ble MS «Palatia» og katastrofeforliset nevnt med et ord. Det nøyaktige tallet omkomne kan ikke fastsettes ut fra de kildene som eksisterer.

Rigel-katastrofen inntraff 27. november 1944 i skipsleden mellom Tjøtta og Rosøya i Alstahaug kommune. Denne katastrofen overgår alle andre hendinger i Norge under krigen i tap av menneskeliv: 2 570 mennesker ble drept, av dem 2 098 sovjetiske krigsfanger.

Minnesmerket for Palatia-katastrofen ved Lindesnes er utført av Arne Vinje Gunnerud og ble avduket 21. september 1997 av kong Harald V. Kongen sa bla annet at ulykkene med Palatia og Rigel forteller om det store offer det russiske folk måtte tåle under den andre verdenskrig.

Fredssommeren

Møte mellom norske myndigheter og frigjorte sovjetiske krigsfanger et sted ved Hamar i mai 1945.

Foto: Eyolf Knutsen

I mai 1945 var det norske myndigheter som overtok ansvaret for de sovjetiske fangene. Leirene ble åpnet, og det var et grufullt syn som møtte en. Det ble skrevet rapporter som i dag er historiske kilder. Leirene i Nordland var av de dårligste. Fra leiren i Dunderlandsdalen ble det rapportert om 477 fanger, hvorav 330 er syke, 40 av disse har tuberkulose, og 100 er så svekket at de ikke kan gå.

I fangeleiren ved Kalvik var fangene forkomne. De var utmagrede, medfrostskader, de var skitne og hadde slokte blikk. Sykehusbrakka beskrives som en avdeling i helvete: Her lå omkring 20 muselmenn. De var avmagret, uten kjøtt på beina. Det ble satt igang med humanitært arbeid for de sovjetiske fangeleirene over hele landet.

Befolkningen i mange norske lokalsamfunn der det var fangeleirer fikk anledning til å bli kjent med fangene. Det ble møter mellom mennesker, og fangene kunne takke for den hjelpen de hadde fått. Det fortelles om sang og musikk og glede. Mange slike møter i lokalsamfunn er dokumentert i samtidens aviser og seinere i lokalhistorielitteratur.

EIENDOMMELIG 17.MAI-FEST MED RUSSISKE SOLDATER En egenartet stemning som det er vanskelig å få overført til dem som selv ikke var til stede, rådde i diakonissehusets kjeller i går ettermiddag. ...Pinte og plagede krigsfanger, usselt kledde, men lykkelig over finne kamerater som bare ville dem vel. De synger malmfullt og melodisk og få sin hyllest. Lytter så selv andektig til Bitte Mois nydelige framføring av norske folkeviser, og hyller henne med en liten gave, en eske de har laget i fangenskapet. ....Pastor Strømme taler, domprost Kobro taler, den russiske lægen Ivan Korotja taler, den russiske kaptein Jonak og en kjøpmann fra Sibir taler. Under taket henger det sovjetiske faner, røde flagg med sigd og hammer i hjørnet. Og vi norske sang "Ja, vi elsker", mens russerne sanga sine vemodige melodier. Og så takker de for alt mulig med "Spasiba" og er avvekslende høytidelig og rørende. Vi vet ikke hvem av oss som følte det sterkest, dette merkelige, uforklarlige og uensartede som til slutt samler seg i gjensidig og hejrtelig vennskap. Begge parter gir uttrykk for det. Russerne med ord og med sine netter, selvgjorte gaver, og unge norske piker med blomster og smil. Vi er glade for at vi fikk oppleve en slik stund.

Avisen Sørlandet, 18. mai 1945

De overlevende fangene benyttet også tiden til å lage gravmonumenter over sine falne kamerater.

Repatriering

Frigjorte sovjetiske krigsfanger (våren 1945) i samtale med tolken Gunvor Galtung Haavik.

Foto: Leiv Kreyberg

22. juni 1945 i Tromsø - sovjetiske ex-krigsfanger marsjerer til et skip som skal frakte dem til Murmansk. Tegning av Stephen Bone. Tilhører Imperial War Museums.

Sommeren 1945 ble fangene sendt tilbake til Sovjetunionen. Mange fanger var engstelige for hva som ville skje, ofte med god grunn. Enkelte rømte, andre dekket seg bak falske navn. Politiet hadde ordre om å finne de som hadde stukket seg vekk.

De fleste fangene hadde god grunn til å frykte hjemkomsten til Sovjetunionen. Ordre 227 fra Overkommandoen i Den røde armé gjorde det klart at de eneste alternativer en sovjetsoldat hadde var å kjempe eller dø. «Ikke ett skritt tilbake». Ordre 270 definerte alle sovjetsoldater i krigsfangenskap som landsforrædere.

Det var i tråd med Jalta-avtalen at også de sovjetiske overløperne ble utlevert til Sovjetunionen. De som hadde kjempet på Hitler-Tysklands side ble regnet som landsforrædere, slik som de norske frontkjemperne.

Ifølge Marianne Neerland Soleim er det uklart hva som skjedde med mange av de sovjetiske fangene da de kom hjem, men mottakelsen var alt annet enn varm. Hospitalskipet «Stella Polaris» gikk to turer fra Nord-Norge til Murmansk med krigsfanger i juli 1945.

Da de gikk i land ble de transportert vekk som kveg, og på meg virket det som om de ikke hadde ventet en slik mottagelse. De var opprømte da de fikk se sovjetisk land, men alle, også de syke som var blitt kjørt til kaien i ambulanser i Norge, ble kjørt vekk på åpne lastebiler

Rapport fra mannskapet på hospitalskipet Stella Polaris

Enkelte ble henrettet straks etter tilbakekomst, andre ble sendt til nye år med tvangsarbeid. Noen få rapporter eksisterer om lykkelig slutt, hjemføring og medaljer. Den dårlige behandlingen av hjemvendte krigsfanger er en skamplett i Russlands historie, og et tabu i den russiske offentligheten, forteller Soleim i sin avhandling.

Et tyvetalls russere klarte likevel å bli værende igjen i Norge.

Tyske militære myndigheter opprettet kartotekkort på alle sovjetiske krigsfanger. Disse kortene havnet etter krigen i Sovjetsamveldets varetekt. Det gjaldt både de som døde i fangeleirene, og de som overlevde. Når en tidligere fange søkte om jobb var det lett for myndighetene å finne ut at vedkommende ikke var en førsteklasses borger. Førsteklasses borgere hadde ikke bakgrunn som krigsfanger i utlandet.

Folkemord

Ifølge Generalplan Ost skulle 30 millioner mennesker i de vestlige deler av Sovjetunionen drepes eller fordrives. Dette skulle gi plass for arisk kolonisering, og gi Tyskland sterkt tiltrengt Lebensraum.

Jeg mener man kan bruke begrepet holocaust - folkemord – om skjebnen til de sovjetiske krigsfangene. ... 3,3 millioner av tilfangetatte sovjetiske soldater på Østfronten lot tyskerne dø av sult, sykdommer eller drap.

Magne Haugland

Krigsgravene

Gravplass for sovjetiske krigsfanger på Kvesmenes i Storfjord 1945. Akvarell av Stephen Bone, tilhører Imperial War Museum i London.

Minnestein for sovjetiske krigsfanger i Rana.

De falne sovjetborgerne var gravlagt på ulike steder, noen på kirkegårder, andre i store fellesgraver nær ved leirene. Gravene lå spredt over hele landet, de fleste langs kysten, og de aller fleste i Nord-Norge. Fredsommeren 1945 brukte de sovjetiske fangene som ventet på hjemreise bl.a. til å reise minnesmerker på gravene til sine falne kamerater.

Mange av disse minnesmerkene står på sin plass, men de fleste ble ødelagt under Operasjon Asfalt i 1951.

Mange krigsfanger ble i realiteten gravlagt tre ganger: I første omgang ble de gravlagt i utkanten av et leirområde, eller ved arbeidsplassen. Da freden kom ble disse levningene flyttet til nærmeste kirkegård. I 1951 flyttet norske myndigheter tilnærmet alle levninger etter sovjetrussiske fanger i Nord-Norge til Tjøtta sovjetiske krigsgravplass.

Vraket av MS «Palatia» ble funnet i 1997 utenfor Lindesnes. Vraket er klassifisert som krigsgrav. Dykkere skal holde seg på behørig avstand.

Rigel-katastrofen inntraff 27. november 1944 i skipsleden mellom Tjøtta og Rosøya i Alstahaug kommune. Denne katastrofen overgår alle andre hendinger i Norge under krigen i tap av menneskeliv: 2 570 mennesker ble drept, av dem 2 098 sovjetiske krigsfanger. Vraket ble fjernet og levningene etter de døde (sovjetere, tyskere, serbere, tsjekkere og nordmenn) er gravlagt på Tjøtta internasjonale krigsgravplass.

Flytting av krigsgravene

Under Operasjon Asfalt i 1951 ble de sovjetiske gravene samlet på den internasjonale krigskirkegården på Tjøtta. Norske myndigheter fryktet at sovjetiske spioner – forkledd som familie til de falne soldatenes – skulle reise rundt i landet. Offisielt ble aksjonen fra norske myndigheter grunngitt med behovet for stell av gravene og tilrettelegging for besøk av pårørende. Etterretningstjenesten og et militært fartøy fulgte de to lasteskipene som transporterte likdelene. Aksjonen førte til diplomatisk strid mellom Sovjet og Norge.

I Mo i Rana ble det store demonstrasjoner, og de statlige "gravrøverne" ga opp å ta seg inn på menighetens kirkegård. De sovjetiske gravene ligger fremdeles der de ble etablert fredssommeren 1945.

I etterkrigstiden, i Operasjon Asfalt under den kalde krigen, foregikk noe som i dag betegnes som gravskjending, da de sovjetiske krigsgravene ble flyttet til den sovjetrussiske krigskirkegården på Tjøtta etter vedtak i den norske regjeringen.

Forholdene omkring den makabre flyttingen har nok bidratt til at krigsfangenes historie ytterlige ble skjøvet ut i mørket

Marianne Neerland Soleim.

Kulturminner i landskapet

Polarbanen ved Elvkroken

Foto: Lyder Kvantoland. Galleri NOR

Informasjonstavle om krigsminner relatert til de sovjetiske fangene i Dunderlandsdalen

Deler av jernbanen og E6 gjennom Nordland er bygd av krigsfanger fra Sovjetunionen og Jugoslavia. Fangeleirene lå på rad og rekke langs veitraseen. Helt til Drag i Tysfjord var jernbanetraseen delvis bygget, men ikke sammenhengende. Store deler av traseen som var opparbeidet ble etter krigen benyttet til riksvei.

Deler av jernbanetraseen nord for Fauske står i dag som en ubrukt jernbanetrasé med banelegeme, tunneler og noen bruer. I dag er dette et gedigent kulturminne i landskapet, et kulturminne som forteller om de sovjetiske fangenes slit og fornedrelse, og om nazistenes forestillinger om at slaviske folkeslag var untermench og bestemt til å være slaver.

Før andre verdenskrig var det ingen jernbane nord for Grong i Nord-Trøndelag. Veiene var dårlige og ikke sammenhengende. I 1940 ble banen åpnet til Mosjøen. Tysk okkupasjonsmakt så at en sammenhengende transportåre på land var nødvendig for Festung Norwegen. De tenkte at en alliert invasjon kunne komme nettopp i Nordland. Tyskerne la banen med tanke på at den skulle være vanskelig å angripe. Hitlers mål var at Polarbanen skulle føres helt til Kirkenes.

Banestrekningene fra Fauske til Drag: Fauskemyrene, Helland og Trengselet, Gyltvik, Aspfjorden, Storvika, Sørfjordmo, Elvkroken, Gjerdalen, Mørsry, Kråkmo, Tømmernes og Drag.

I tillegg til dette kommer ruiner etter fangeleirene og ikke minst krigsgravene, enten de er på vanlige kirkegårder eller spesielle krigsgravplasser.

Russerfugler, hakkebrett og skrin

Hakkebrett, gitt som gave til en gutt i Barbu i Arendal, fra en sovjetisk fange i en jernbanevogn på kaia i Arendal. Tilhører Kuben i Arendal.

Foto: Karl Ragnar Gjertsen

Skrin av aluminium med innrisset motiv, laget av en sovjetisk fange og gitt i gave til en nordmann. Tilhører Kuben i Arendal.

Foto: Karl Ragnar Gjertsen

Arne Vinje Gunnerud, kunstneren som fikk oppdraget å lage monument for Palatia-katastrofen i 1942 lot seg inspirere av lykkefuglene, de kjente fuglefigurene i tre, sponfuglene, som mange russere laget og byttet til seg mat med. En alternativ måte å betrakte det på er at russerne ga en gjengave for å opprettholde den positive relasjonen til giveren.

Da monumentet på Lindesnes ble avduket talte også lyrikeren Paal-Helge Haugen. Han fortalte bl.a. at russerfuglen egentlig var en eldgammel tradisjon fra et stort område. Det er små, lette, spinkle trefugler som er spikket av to trestykker som er felt sammen i kors. Med disse fuglene knyttet de til seg en veldig symbolkrets i menneskelig kulturutvikling, der fugleformen bærer et budskap om frihet og fred, sa Haugen i sin tale.

Sigarettetui laget av sovjetisk krigsfange som satt i fangeleir i Hokksund i 1945

Hakkebrettet er et leketøy, egentlig et lite mekanisk leketøy av tre. En liten treplate med håndtak, på platen står tre små sponfugler som er festet i et liten ståltrådbøyle slik at de kan bøyes framover og bakover. Under platen henger et lite lodd av tre, med snorer opp til fuglene. Når brettet beveges hakker fuglene i matfatet som står mellom dem.

Små skrin av alle typer, flettet av strå, skåret i tre, hamret ut av aluminium, dekorert på alle kunstens måter. Det finnes også juletrepynt, sigarettmunnstykker, malerier og andre småting. Mye av dette er fint dekorert med vannfarger.

Mange i generasjonen som vokste opp under krigen er eiere av slike små fysiske minner om de sovjetiske fangene. Mange opplevde at der de la en matpakke til dem dukket det neste dag opp en liten gave, en sponfugl, et hønsebrett, skrin eller et sigarettmunnstykke m.m.

I leirer der forholdene var bedre kunne fangene drive småproduksjon av slike gjenstander. Materialene var enkle og ikke så vanskelige å få tak i, det kunne være biter av tre, aluminium og plast. Gamle kasseroller og vaskefat ble brukt. Et arbeid fangene alltid hadde var å ta seg av søppel fra tyskerne. Mer utfordrende var det å skaffe verktøy. Fil, hammer, stemjern, tang og sandpapir var nødvendig. Men det var strengt forbudt å smugle verktøy inn i leirene.

På gjensyn!

«Do svidanija – På gjensyn!» heter Magne Hauglands bok om de sovjetiske krigsfangene i Norge. Dette var ordene som ble sagt da avskjeden kom sommeren 1945 og ble sendt hjem til Sovjetunionen. Det skulle gå lang tid før det igjen var mulig å opprette kontakt. Den kalde krigen gjorde Sovjetunionen til fiendeland. Først etter Sovjetunionens fall i 1991 ble det mulig å søke etter gamle venner i Russland.

Noen ble i Norge

Men noen sovjetiske krigsfanger ble igjen i Norge. Flere av disse var rømte fanger som langt inn i freden var uten informasjon om krigens gang. En av dem ble oppdaget på Torshaug gård i Trondheim i mars 1947. Det var offiseren Vasili Andrejevitsj Rambovski fra landsbyen Rybki i Ukraina i Sovjetunionen; han hadde tre år tidligere rømt fra Moan leir i Levanger. I mellomtiden hadde han overlevd i frihet, dels i skogen, dels nedgravd i løa på Torshaug gård der han hadde tilgang på grisemat og melk. Han visste godt at å vende tilbake til Sovjetunionen kunne betyd dødsstraff, og han utga seg derfor lenge som polakk. Han fikk venner og gode medhjelpere i Norge, og ble etter hvert bosatt i Levanger, ble norsk statsborger og egen bolig. Vasili døde i Norge i 1992. Han etterlot seg en datter i Norge. NRK laget en dokumentar om hans liv.

Forskning

De sovjetiske fangenes situasjon i Norge belyser det aller viktigste aspektet en kan ha på andre verdenskrig: Menneskesynet i den nazistiske ideologi og hvilke konsekvenser det hadde. På bakgrunn av dette er det merkelig at ikke temaet har vært mer interessant for historisk forskning på et tidligere tidspunkt.

Det omkom flere sovjetiske fanger i Norge fra 1941 til 1945 enn det døde nordmenn totalt under andre verdenskrig, medregnet sivile og militære både hjemme og ute. Behandlingen av disse fangene er en av de største krigsforbrytelsene som ble begått på norsk jord under 2.verdenskrig, sammen med behandlingen av krigsfangene fra Jugoslavia og de norske jødene.

En mulig grunn til at de sovjetiske fangenes innsats i Norge skulle glemmes var frykten for erstatningskrav fra Sovjetunionen.

Historikeren Ole-Jacob Abraham mener språkproblemet er en viktig årsak til den manglende interesse for forskning både på de sovjetiske fangene og på Sovjetunionens krigsinnsats i Norge. Det var Den røde hær som frigjorde Finnmark i 1944, den første del av Norge som ble fritt etter tysk okkupasjon. En annen grunn til at temaet ikke ble tatt opp tidligere var at Sovjets krigsinnsats lenge ble nedtonet i etterkrigstiden pga. den kalde krigen 1945–1991, som gjorde det politisk ukorrekt å fremheve hvor mye sovjetborgerne ofret; de var jo da blitt fienden. Temaet passet heller ikke til det nasjonale perspektivet som norske historikere vanligvis har hatt. Men aller viktigst er det kanskje at norske historikere har opplevd problematikken med sovjetiske krigsfanger og tyske fangevoktere som irrelevant for nordmenn flest.

Den tyske okkupasjonsmakt hadde mer enn 100000 sovjetiske krigsfanger og tvangsarbeidere i Norge, om lag 13700 av disse døde eller ble drept. Dette blir i dag betegnet som et folkemord - et folkemord på norsk jord. Norske historikere har fram til 1990-åra vist liten interesse for dette temaet.

Marianne Neerland Soleims doktoravhandling Sovjetiske krigsfanger i Norge 1941-1945 - antall, organisering og repatriering er den første som behandlet temaet.

Se også

• Sovjetiske krigsfanger 1941-42
• Organisasjon Todts virksomhet i Norge
• Beisfjord fangeleir
• Blodveien
• Operasjon Asfalt
• Tjøtta sovjetrussiske krigskirkegård
• Jugoslaviske fanger i Norge under andre verdenskrig
• Okkupasjonsmaktens fangeleirer og fengsler i Norge

Relevante museer

• Møvik fort i Kristiansand kommune.
• Blodveimuseet i Saltdal kommune.
• Grønsvik kystfort i Lurøy kommune.

Litteratur

• Gunnar D. Hatlehol: Fangenskap og tvangsarbeid i det tyskokkuperte Norge 1940–1945. En historiografisk gjennomgang lenke
• Ole-Jacob Abraham Forelebig udö! Sovjetiske krigsfangar, norske partisanar og russaren 'Nils', Kapabel Forlag 2007.
• Birgit Koch: De sovjetiske, polske og jugoslaviske krigsfanger i tysk fangenskap i Norge 1941-1945, Hovedoppgave i historie, UiO 1988.
• Gunnar D. Hatlehol: «Norwegeneinsatz» 1940-1945. Organisation Todts arbeidere i Norge og gradene av tvang, Doktoravhandling i historie, NTNU, 2015
• Gunnar D. Hatlehol: Fangenskap og tvangsarbeid i det tyskokkuperte Norge 1940-1945 i Arbeiderhistorie: Årbok for Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek 2020
• Magne Haugland: «Do svidanija – På gjensyn!» Commentum forlag 2008.
• Marianne Neerland Soleim: Sovjetiske krigsfanger i Norge 1941-1945 - antall, organisering og repatriering Dr. Avhandling, Universitetet i Tromsø 2004
• Marianne Neerland Soleim: Sovjetiske krigsfanger i Norge 1941-1945. Antall, organisering og repatriering. Spartacus forlag 2009.
• Marianne Neerland Soleim: Sovjetiske krigsfanger i Norge 1941-1945: antall, organisering og repatriering. Scandinavian Academic Press, 2018
• Tor Schulstad og Anstein Mikkelsen: Krig og okkupasjon i Porsanger. 1984
• Atle Skarstenn og Michael Stokke: Blod og tårer – historien om sovjetiske krigsfanger og sivile tvangsarbeidere i Rogaland 1941-1945
• Morten Strand Gunnar Thorenfeldt Heidi Molstad Andresen De var barneslaver i Norge Dagbladet Magasinet. 2. mai 2015.
• Eivind Kosnes: Sør-Varanger. Fangeleirer, andre typer leirer og fengsler i tiden 1940- 1944. Utgitt 2015.
• Einar Kr. Steffenak: De russiske krigsfanger i nord, forspill, repatriering og etterspill. s. 162 - 210. I Årbok for Rana. Bind XXXV. 2002.Årbok for Rana. no. 2002. 
• Uffe Drost: Sovjetiske minnestøtter over russere som døde i Nordland under 2. verdenskrig. s. 147 - 161. I Årbok for Rana. Bind XXXV. 2002.Årbok for Rana. no. 2002. 

Eksterne lenker

• Norsk Teknisk Museum Utstillingen Grossraum
• Russemonumentet på Trondenes
• Lars Wærstad: SLIK VAR DØDSLEIREN I NORGE Nordlys.no
• Polarbanen
• VG nett 03.10.2005 100000 fanger på norsk jord
• 100 000 russerfanger i Norge, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Sovjetiske krigsfanger i Norge 1941-1945, artikkel hos Store norske leksikon