Karl Dönitz

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Karl Dönitz
Karl Dönitz
Storadmiral Karl Dönitz
Født 16. september 1891
Keiserriket Tyskland Grünau utenfor Berlin
Død 24. desember 1980
Tyskland Aumühle
Troskap Keiserriket Tyskland Tyske keiserriket til 1918
Tyskland Weimarrepublikken til 1933
Tyskland Tyskland til 1945
Tjenestetid 19101945
Rang Storadmiral
Enhet Det tyske krigsflagget Den tyske keiserlige flåte
Weimarrepublikken Reichsmarine
Det tyske krigsflagget Kriegsmarine
Kommandoer Det tyske krigsflagget Kriegsmarine
Militære slag Første verdenskrig
Andre verdenskrig
Utmerkelser Jernkorsets ridderkors med ekeløv
Senere arbeid Skrev to memoarbøker

Åtte av de anklagede under Nürnberg-prosessen etter andre verdenskrig: På første rekke sitter fra venstre Göring, Hess, Ribbentrop og Keitel, bak Karl Dönitz og Erich Raeder, som var øverstkommanderende storadmiraler i den tyske krigsmarinen i henholdsvis 1943–1945 og 1935-1943, samt Schirach og Sauckel. Raeder var en av hovedpådriverne bak Operasjon Weserübung, det tyske angrepet på Danmark og Norge, men ble siden erstattet av Dönitz.

Karl Dönitz (født 16. september 1891 i Grünau, død 24. desember 1980) var den siste storadmiral i den tyske marine og den fjerde og siste presidenten i det tredje riket.

Han ble født i Grünau utenfor Berlin, og gikk inn i den tyske marinen i 1910. Han deltok under første verdenskrig frem til han ble tatt som krigsfange av britene. Under andre verdenskrig var han storadmiral og sjef for det tyske ubåtvåpenet. 31. januar 1943 overtok han kommandoen over den tyske krigsmarinen etter Erich Raeder. Han mistet begge sønnene sine, Klaus og Peter, i sjøkrigen. Etter Hitlers død ble den partiløse Dönitz 30. april 1945 Tysklands president, med greve Lutz Schwerin von Krosigk som rikskansler, fra 1. mai 1945 til 23. mai 1945. Den 7. mai gav han general Alfred Jodl tillatelse til å kapitulere betingelsesløst.

Regjeringen Dönitz ble tatt til fange av britene i Flensburg den 23. mai. I de siste dagene av krigen var regjeringens myndighetsområde i praksis begrenset til et lite område på 14 kvadratkilometer. Under Nürnbergprosessen ble Dönitz dømt til 10 års fengsel, blant annet for å ha gitt ordre til og organisert en uinnskrenket ubåtkrig. Ettersom Dönitz ikke hadde gjort noe som ikke også hans allierte motstandere, som ikke ble tiltalt, hadde gjort, var det mange allierte offiserer som protesterte mot rettsforfølgelsen av Dönitz og som sendte ham støtteerklæringer.

Dönitz satt i Spandau-fengselet til 1956. Han bosatte seg deretter i en landsby nær Hamburg, hvor han skrev to memoarbøker. Dönitz var absoutt uten anger når det gjaldt sin rolle i den annen verdenskrig.[1][2] siden han fullt og fast trodde at ingen ville respektere en som kompromisser i forhold til sin tro eller plikt mot nasjonen på noen måte, uansett om det er i liten eller stor skala. Om sin overbevisning skriver Dönitz (i en kommentar til Himmlers fredsforhandlinger)

En som forråder militære hemmeligheter er en paria, foraktet av hvert menneske og hver nasjon. Selv fienden han tjener har ingen respekt for ham, men bare bruker ham. En nasjon som ikke er enstemmig kompromissløs i sin fordømmelse av denne type forræderi underminerer selve grunnlaget for sin stat, uansett hva slags regjering den har.[3]

Dönitz døde julaften 1980 i Aumühle og ble begravet 6. januar året etter. Ved den store begravelsen ble han hedret av en rekke utenlandske marineoffiserer og tidligere fiender.

Dönitzs forhold til jøder og nazisme[rediger | rediger kilde]

Til tross for sine påstander etter krigen ble Dönitz under krigen sett på som en tilhenger av nazismen.[4] Flere marineoffiserer omtalte ham som «nært knyttet til Hitler og nazideologien.»[4] Ved en anledning gikk han så langt at han skrøt av Hitlers menneskelighet.[4] Ved en annen anledning, da han talte til Hitlerjugend-medlemmer på det som ble kalt «en upassende måte», fikk han tilnavnet Hitlerjugend Dönitz.[4] Han nektet å hjelpe Albert Speer med å stoppe den brente jord-politikken Hitler beordret og er også sitert slik: «i forhold til Hitler er vi alle null. Alle som tror de kan være bedre enn Føreren er dumme.»[4]

Flere antisemittiske utsagn fra hans side er kjent.[4] Da Sverige under den annen verdenskrig stengte sine havområder for Tyskland beskyldte han «internasjonal jødisk kapital» for å stå bak.[4] I august 1944 erklærte han: «Jeg ville heller spise møkk enn å se mine barnebarn vokse opp i den skitne og giftige jødiske atmosfæren.»[4]

På Tyske Helters dag (12. mars) 1944 sa Dönitz at uten Adolf Hitler ville Tyskland vært omgitt av «jødisk gift» og at landet ville vært ødelagt uten nasjonalsosialisme.[5] Under Nürnberg-prosessen hevdet Dönitz at utsagnet om jødisk gift gjaldt «utholdenheten, kraften til å utholde, til folket, som det var sammensatt, kunne bedre bli bevart enn om det var jødiske elementer i nasjonen». Til å begynne med slo han fast: «Jeg kunne forestille meg at det ville være svært vanskelig for befolkningen i byene å holde ut under de voldsomme bombeangrepene hvis en slik innflytelse ble tillatt å fungere.» Forfatteren Erich Zillmer hevder at ideologisk sett var Dönitz anti-marxist og antisemitt.[6] Under Nürnberg-prosessen hevdet Dönitz at han ikke visste om Holocaust og erklærte at ingen av «hans menn» tenkte på vold mot jøder.[5]

Dönitz fortalte Leon Goldensohn, en amerikansk psykiater i Nürnberg:«Jeg hadde aldri noen ide om hendelsene når det gjaldt jøder. Hitler sa hver mann skulle ta seg av sine saker og mine saker var ubåter og marinen».[7] Til Goldensohn fortalte også Dönitz om sin støtte for admiral Bernhard Rogge, som var av jødisk herkomst og som NSDAP hadde startet en forfølgelse av.

Publikasjoner[rediger | rediger kilde]

  • Zehn Jahre, Zwanzig Tage (1958)
  • Mein wechselvolles Leben (1968)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Robert Cowley, Geoffrey Parker. The Reader's Companion to Military History. Houghton Mifflin Harcourt. http://books.google.com/books?id=qOEu4ALwR-IC&pg=PA139&lpg=PA139&dq=unrepentant+%22karl+donitz%22&source=web&ots=sgzDFd4BXc&sig=fSDwnWmODYZk4Dr-5flXewYmph4. 
  2. ^ The Lion Is Out - TIME
  3. ^ Ten Years and Twenty Days, page 190, first edition
  4. ^ a b c d e f g h The Impact of Nazism: New Perspectives on the Third Reich and Its Legacy by Alan E. Steinweis, Daniel E. Rogers, University of Nebraska Press 2003 pages 186–188.
  5. ^ a b «Hva ville blitt av vårt land i dag hvis ikke Føreren hadde forent oss under nasjonalsosialismen? Splittet av partier, omgitt av den spredende jødiske gift og sårbare for den, fordi vi ville manglet forsvaret vår kompromissløse ideologi gir, og gitt oss selv opp overfor fienden som nådeløst ville ødelagt oss.»The Avalon Project at Yale Law School
  6. ^ Zillmer, Eric A. (1995). The Quest for the Nazi Personality: A Psychological Investigation of Nazi War Criminals. Lawrence Erlbaum Associates. s. 141. 
  7. ^ Leon Goldensohn. The Nuremberg Interviews. Vintage Books. New York. 2004. ISBN 1-4000-3043-9