Vidkun Quisling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Gå til: navigasjon, søk
Vidkun Quisling (1887-1945) ledet det nazistiske partiet Nasjonal Samling (NS) og den tyskvennlige regjeringa i Norge under andre verdenskrig. Bildet er fra 1942

Vidkun Abraham Lauritz Jonssøn Quisling (født 18. juli 1887 i Fyresdal i Telemark, død 24. oktober 1945 i Oslo) var en norsk offiser, diplomat og politiker. Etter først å ha arbeidet ved den norske legasjonen i Moskva, og som nødhjelpsarbeider sammen med Fridtjof Nansen, var han statsråd og sjef for Forsvarsdepartementet i to Bondeparti-regjeringer fra 1931 til 1933. Den 17. mai 1933 stiftet han det nasjonalromantiske fascistpartiet Nasjonal Samling (NS) sammen med en gruppe menn, for det meste tidligere offiserer. Uoffisiell nestleder ble etterhvert Johan Bernhard Hjort.

Ved den tyske invasjonen 9. april 1940 forsøkte Quisling å begå statskupp, men måtte trekke seg 15. april etter tysk press til fordel for Administrasjonsrådet oppnevnt av Høyesterett. Den 1. februar 1942 ble han med tysk godkjenning ministerpresident for en regjering bestående hovedsakelig av NS-medlemmer. Etter krigen ble Quisling dømt for krigsforræderi, ulovlig forsøk på å bringe Norge under fremmed kontroll, bistand til fienden i krigstid, ulovlig endring av Grunnloven, medvirkning til drap, for deportasjonen av jødene, henrettelsene av Gunnar Eilifsen og Viggo Hansteen, og for å ha nektet å benåde de fjorten fangene som norske nazimyndigheter lot skyte som represalie etter drapet på statspolitisjef Karl Marthinsen. Quisling ble dømt til døden og henrettet ved skyting på Akershus festning.

Innhold

[rediger] Liv og karriere

[rediger] Bakgrunn

Quisling var sønn av prosten og den velkjente kirkehistoriske forfatteren og genealogen Jon Lauritz Qvisling (1844-1930), som studerte i tolv år før han tok sin embetseksamen, og var sterkt opptatt av overnaturlige fenomener. Moren het Anna Caroline Bang og var femten år yngre enn sin mann. Hun kjedet seg over hans intellektuelle sysler, og forholdet dem imellom var kjølig. Begge foreldrene tilhørte noen av de eldste og best ansette familier i Telemark. Slekten Quisling kom til Norge med den danske presten Laurits Ibsøn Quislinus i 1665. Navnet Quisling stammer fra Kvislemark ved Slagelse i Danmark; kvissel er eldre dansk for «kløftet gren». Vidkun Quisling hadde tre søsken: Jørgen Bang Quisling, Arne Quisling og Esther Quisling.

Faren utgav i 1897 detaljerte skildringer av englers tilværelse og natur i den merkelige avhandlingen Om aanderne eller englene[1]. I 1916 utgav broren Jørgen Sexualstudier, der han tok opp emnet menn, kvinner, dans og forlovelse. I 1931 utgav han et verk på 1.228 sider kalt Det antropokosmiske system. Om dette skrev psykiater Gabriel Langfeldt at han ikke hadde «sett lignende eksempel på ordnydannelse og begrepsforvirring» utenom hos pasienter med schizofreni. Quisling selv fremviste samme livsfjernhet da han i 1929 utgav brosjyren Om at bebodde verdener finnes også utenom jorden, og betydningen derav for vår livsanskuelse. Hans bevis for at det finnes liv på andre planeter lød: «Universet er utenkelig uten vesener som er seg sin eksistens og sitt virke bevisst.» Han konkluderte: «Således blir det mulig å skape en enhetsforklaring av tilværelsen, bygget på vitenskap, som tilfredsstiller den menneskelige tankes krav: UNIVERSISMEN, DEN NYE VERDENSRELIGION.» Sin filosofi beskrev han som «radikal og revolusjonær», men også «konservativ», og hevdet at han som den første hadde funnet løsningen på tilværelsens problemer. Psykiater Gabriel Langfeldt, som i 1969 skrev boken Gåten Vidkun Quisling, beskrev Quisling som religionsstifter slik: «Jeg kjenner ikke noe annet bilde som kommer nærmere opp til det klassiske bilde av en paranoid stormannsgalskap.» [1]

Slik verdensfjern grubling var normalt i Quislings barndomshjem. Han har skildret seg som en ensom gutt. Han var en lesehest, og ble en ener på skolen. Utenfor skolen var han sjenert og keitet. Familien bodde 7 år i Drammen der Quisling følte seg fremmed, men en bragd han utførte der, fikk en notis i Drammens Tidende. Med fare for sitt eget liv reddet han en ung jente fra drukningsdøden i Drammenselva. Quisling gikk på Drammen Latinskole (nåværende Drammen videregående skole), og begynte så på Krigsskolen. Han ble uteksaminert derfra i 1911 som deres beste kadett noensinne, og ble senere major i den norske hæren. Den senere rektor, klassekameraten Vilhelm Ullmann, beskrev Quisling som stille og sky, men når han fikk legge ut om sine interesser, opptrådte han doserende og uten evne til motforestillinger. Men han var snill og hjelpsom mot klassekameratene om de stod fast i et fag. Ullmann sa at Quisling satt mest på hybelen og leste, og at han håpet å bli tildelt en livsoppgave. Han ble spådd en lysende akademisk karriere, men valgte i stedet uheldigvis en livsbane der hans ukritiske grubling, livsfjernhet og manglende evne til å lytte til andre ble en sterkt negativ faktor. [2]

[rediger] Nødhjelpsarbeid i Sovjetunionen sammen med Fridtjof Nansen

Quisling var tilknyttet den norske legasjonen i Moskva og drev humanitært arbeid i Sovjetunionen sammen med Fridtjof Nansen i 1920-årene, etter at Sovjetunionen ble rammet av hungersnød hvor flere millioner døde.

Han ble satt til å ivareta britiske interesser etter at Storbritannia hadde brutt de diplomatiske forbindelsene med bolsjevikstyret, og for dette arbeidet mottok han i 1929 sammen med minister Andreas Urbye ved den norske legasjon kommandørkorset av ordenen Order of the British Empire som honorary commander. Quisling ble frakjent ordenen den 22. mai 1944. Han var også innehaver av den rumenske Kroneordenen for sin Balkan-innsats, og Santa Sava ordenen (jugoslavisk).

[rediger] Forsvarsminister i Bondepartiregjeringen

Han var forsvarsminister i bondepartiregjeringene Kolstad og Hundseid (1931–1933).

[rediger] Fører for Nasjonal Samling

13. mai 1933 dannet Quisling og en mindre gruppe menn Nasjonal Samling. I hovedsak var dette offiserer, eller eks-offiserer. En uoffisiell "nestlederrolle" ble fram til 1937 tatt av høyesterettsadvokat Johan Bernhard Hjort i det nasjonalromantiske nasjonalistpartiet Nasjonal Samling. NS var delvis orientert mot tysk nasjonalsosialisme , men i like stor grad italiensk fascisme, og hadde en anti-demokratisk politisk struktur. Quisling var partiets «fører», slik Adolf Hitler var det for NSDAP i Tyskland, og Benito Mussolini for fascistene i Italia.

Partiet opplevde en viss suksess. Ved valget i 1933, fire måneder etter at partiet ble stiftet, samlet det 27 850 stemmer (ca. 2 %), og fikk siden støtte av Norges Bondelag, som Quisling hadde kontakter med fra tiden som medlem av bondepartiregjeringen. Partiet arbeidet spesielt mot ekspropriasjoner av gårder under de økonomisk vanskelige årene, og samarbeidet med Bondepartiet. Etter hvert som partiet flyttet politikken fra et religiøst utgangspunkt til en mer protysk og antisemittisk linje fra 1935 og framover, forsvant støtten fra kirkelig hold, og ved valget i 1936 var velgeroppslutningen sunket. Partiet ble mer og mer ekstremt, og medlemstallet sank til anslått 2 000 medlemmer etter den tyske invasjonen. Under krigen var omlag 55 000 personer innom partiet, noe som faktisk gjør det til et av de største norske partier, medlemsmessig sett, i historien.

[rediger] Kuppforsøket april 1940

Da Tyskland invaderte Norge 9. april, 1940, ble Quisling den første noensinne som kunngjorde et kuppforsøk ved hjelp av radio. Quisling begrunnet maktovertakelsen med at regjeringen Nygaardsvold hadde vist tafatt holdning overfor vestmaktene, reagert på det tyske tilbudet om hjelp med væpnet motstand, og nå var på flukt og trådt tilbake. Deretter fulgte navnene på medlemmene i Vidkun Quislings 1. regjering. Videre oppfordret han de norske soldatene til å legge ned våpnene og erklærte at enhver motstand mot den tyske intervensjonen «ikke bare er nytteløs, men direkte ensbetydende med kriminell ødeleggelse av liv og eiendom».

Quisling satset på tysk støtte for kuppforsøket for å beholde noe politisk makt i norske hender. Han hadde vært i møte med Hitler 18. desember 1939, der han diskuterte muligheten for at en framtidig NS-regjering kunne be Tyskland om støtte mot en alliert invasjon. Hitler ønsket riktignok Quisling som regjeringssjef, og dette var et av kravene som sendemannen Curt Bräuer framsatte i møte med kong Haakon VII den 10. april. Bräuer, av Hitler utnevnt til Bevollmächtiger des Reichs (rikets fullmektig) og øverste sivile myndighet i Norge, ble imidlertid overbevist om Quislings manglende støtte i folket, og at han derfor sto i veien for en forhandlingsløsning. Han valgte å tilsidesette Quisling og satse på Administrasjonsrådet som Høyesterett oppnevnte den 15. april til å utøve den sivile administrasjon i de okkuperte områdene. Dermed hadde Bräuer gått imot Hitlers uttrykkelige ønske. Den 16. april ble han tilbakekalt til Tyskland og den 24. april erstattet med Josef Terboven som rikskommisær (sivil administrator) direkte underlagt rikskansleren i Berlin.

[rediger] De konstituerte statsråder

Utover sommeren fulgte en langvarig maktkamp mellom Terboven, Quisling og Stortingets presidentskap. Terboven hadde makten, Quisling hadde Hitlers støtte, og presidentskapets eneste kort var tyskernes ønske om å presse fram en legitim regjering ved forhandlinger. Den 25. september skar Terboven igjennom og utnevnte 13 kommissariske statsråder. De fleste var medlemmer av NS, men enkelte var upolitiske. Samme dag ble NS av okkupasjonsmakten erklært som landets eneste lovlige politiske parti.

[rediger] Ministerpresident

Ministerpresident Vidkun Quisling, Reichsführer der SS Heinrich Himmler, Reichskommissar für Norwegen Josef Terboven, Generaloberst Nikolaus von Falkenhorst og offiserer fra Waffen-SS, Heer og Luftwaffe 1941.
Foto: Deutsches Bundesarchiv
Vidkun Quisling skriver autograf i 1943.
Foto: Deutsches Bundesarchiv
Nasjonal Samlings Førergarde ble opprettet som ministerpresident Vidkun Quislings vaktstyrke i 1942 og hadde NS kamporganisasjons emblem med ørn og solkors samt Quislings initialer som jakkemerke.

Etter godkjenning fra tyskerne ble Quisling den 1. februar 1942, under den såkalte Statsakten på Akershus festning, av sine egne kommissariske statsråder utnevnt til ministerpresident (statsminister) og anmodet om å danne en nasjonal regjering, hvorpå nye ministre ble utnevnt. Tyskerne hadde her strukket seg langt for å imøtekomme NS' ønsker. Dog fikk Quisling ikke medhold i at han skulle anerkjennes som statssjef under tittelen riksforstander, tittelen som ble brukt av admiral Horthy i Ungarn. Tittelen ministerpresident tilsvarte det tyske ordet for en utenlandsk statsminister, Ministerpräsident.

Quislings politiske linje var at Norge skulle få status som selvstendig stat alliert med Tyskland. I et videre perspektiv ønsket han at Norge skulle inngå i en europeisk union med Tyskland i en ledende rolle.

Det var opprinnelig meningen at nordmennene skulle få overført suvereniteten, men tyskerne ombestemte seg og valgte å utsette dette til krigens slutt. Som ministerpresident kunne Quisling utøve en viss makt, selv om tyskerne beholdt mye av kontrollen. Så lenge Quisling-regjeringen ikke berørte tyske interesser, kunne den til en viss grad operere uten tysk forhåndsgodkjenning. Vedtak som å gjeninnføre dødsstraffen i 1942, å inndra jøders formue samme år, eller innføre tvungen arbeidstjeneste, møtte naturligvis ingen tysk motstand. Forholdet til Terboven og rikskommissariatet var likevel fortsatt spent. Terboven ga ved ulike anledninger uttrykk for sin forakt for Quisling og ønsket ham avsatt. Da Quisling i 1943–1944 lekte med tanken om å gjeninnføre verneplikten og stille 50 000 soldater til Hitlers disposisjon, avviste Terboven ideen blankt. Hans-Hendrik Neumann, som representerte rikskommissariatet mot Quisling i denne saken, avfeide i brevs form ideen som ren ønsketenkning og noe som bare kunne gjennomføres under tysk våpenmakt.

I mai 1942 besøkte Quisling og justisminister Sverre Riisnæs de norske frivillige i Ukraina, trolig i byen Uspenska, som av sikkerhetsgrunner bare ble referert til som «U». Fritt Folk rapporterte at «Alt skitt er feid vekk...Russerne har fått merke germansk sivilisasjon.» 18.mai 1942 møtte Quisling deretter pressen i Den røde sal på Grand Hotel i Oslo, der han forsikret at jødene i Ukraina ikke ble behandlet brutalt: «De var merket med et hvitt bind om armen og en gul flekk på ryggen og måtte selvsagt arbeide. Men en skal huske på at jødespørsmålet er her et fryktelig problem, her er jo verdens største konsentrat av jøder.» [3]

I forbindelse med krigen ble han frakjent sin britiske Order of the British Empire den 22. mai 1944, ettersom ordenen var tildelt makt som befant seg på den andre siden i krigen. Historikere har anført at dette gikk inn på den i utgangspunktet proengelsk innstilte Quisling.

Quisling var ministerpresident fram til han kjørte til politistasjonen i Møllergata 19 i Oslo og lot seg arrestere 9. mai, 1945.

[rediger] Landssvikoppgjøret

Quisling ble i oktober 1945 dømt for landsforræderi, og sammen med to andre NS-ledere, Albert Viljam Hagelin og Ragnar Skancke, ble han dømt til døden. Vidkun Quisling ble henrettet ved skyting på Akershus festning den 24. oktober 1945.

I ettertid er straffeutmålingen omdiskutert, siden dødsstraff ble gjeninnført i det norske rettssystemet av eksilregjeringen ved provisoriske anordninger under krigen for å ta seg av etterkrigsrettssakene. I Høyesteretts kjennelse den 13. oktober 1945 ved behandling av Quislings anke ble dette avvist, med begrunnelse at de provisoriske anordningene var vedtatt i krigstid og derfor innenfor rammen av lovbestemmelsen om dødsstraff i krig i den militære straffelov som Quisling var dømt etter. Etter krigen ble anordningene videreført av Stortinget i 1945.

[rediger] Dommen

Wikisource Wikikilden: Quislingdommen – originaltekst

Konklusjonen i dommen lød som følger:

Tiltalte Vidkun Abraham Lauritz Quisling dømmes til døden for forbrytelse mot den militære straffelovs § 80, nr. 1, 2 og 3 og mot den borgelige straffelovs §§ 83, 84, 86, 98, 233, 239, 255, jf. §§ 256, 257, 275 og 317, jf. § 318 og de provisoriske anordninger av 3. oktober 1941 og 22. januar 1942, alt sammenholdt med straffelovens § 62.
Tiltalte frifinnes for tiltalebeslutningens punkter I d, V c, VI e, VIII og tilleggs-tiltakebeslutningens I e.
Hos tiltalte inndras etter straffelovens § 36 kr. 1 040 000. I erstatning for saksomkostninger betaler tiltalte til statskassen kr. 1 500.

[rediger] Annet

Maria Vasilijevna (1900-1980), Quislings ukrainskfødte kone, bodde i Oslo fram til sin død. De hadde ingen barn. Begge er gravlagt ved Gjerpen kirke utenfor Skien. Urnen med Vidkun Quislings aske ble frigitt først i 1959, og det ble kjent ved Marias bisettelse i 1980 at også hans urne lå der.

Vidkun Quisling hadde en messias-liknende posisjon blant enkelte, tidligere NS-medlemmer helt inn på 2000-tallet. Bjørn Østring, tidligere frontkjemper og vaktsjef ved Qusilings førerbolig, har gjennom sin formidling av NS-historien i flere sammenhenger, blant annet i et radiointervju i NRK i 2006, uttrykt sin livslange beundring for idealisten Vidkun Quisling. [4]

[rediger] «Quisling» som skjellsord

  • Ordet «quisling» ble under krigen også brukt som skjellsord om folk som var medlemmer av Nasjonal Samling (NS), eller som på annet vis samarbeidet med okkupasjonsmakten. En som var «god nordmann» kunne bli kalt en «jøssing». I 1940–41 ble den negative betydningen av ordet forsøkt snudd, og ordet ble forsøkt brukt som hedersbetegnelse av NS selv. Blant annet brukte forsyningsminister Albert Viljam Hagelin begrepet under en tale i Colosseum kino i Oslo i mars 1941: «Ja, jeg er en quisling, og jeg er stolt over å være en quisling!». Forsøket mislyktes.
  • 29. januar 1944 hadde Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning en karikaturtegning av Quisling på trykk, utført av den norske avistegneren Ragnvald Blix. Tegningen, som senere er blitt klassisk, viser Quisling på vei til audiens hos Hitler i Berlin. Quisling strekker ut armen til nazihilsen og sier: «Jeg er Quisling», hvorpå vaktsoldaten svarer: «Og navnet?». Da tegningen ble bedre kjent i Norge etter krigen, bidro den til å forsterke ordet «quisling» som ensbetydende med «forræder».
  • En «quisling» kunne på folkemunne dessuten bety en tokroneseddel. Det ble sagt at det gikk to uslinger på en quisling. En «usling» var da en enkroneseddel.

[rediger] Se også

[rediger] Eksterne lenker og referanser

  1. ^ Nils Retterstøl: Store tanker, urolige sinn (s. 114-115), forlaget Damm, Oslo 2004, ISBN 82-496-0562-4
  2. ^ Nils Retterstøl: Store tanker, urolige sinn (s. 111)
  3. ^ Bjørn Westlie: Fars krig, forlaget Aschehoug, Oslo 2008, ISBN 978-82-03-29125-8
  4. ^ Om intervjuet med Bjørn Østring i radiodokumentaren «Vidkun Quisling – edleste mennesket jeg har kjent» fra 2006

[rediger] Litteratur


Forgjenger:
 Torgeir Anderssen-Rysst 		 Norges forsvarsminister
 Etterfølger:
 Jens Isak de Lange Kobro 
Forgjenger:
 posisjon opprettet 		 Norges ministerpresident
 Etterfølger:
 posisjon avskaffet 
Hentet fra «http://no.wikipedia.org/wiki/Vidkun_Quisling»
Personlige verktøy
Opprett en bok