Elverumsfullmakten

Mangler kilder: Denne artikkelen inneholder påstander som trenger kildehenvisninger, enten fordi de er kontroversielle eller vanskelige å verifisere. Slike påstander kan bli fjernet.

Elverumsfullmakten var et underforstått vedtak fra Stortingets samling på Elverum 9. april 1940, der regjeringen ble gitt en generell fullmakt til å treffe avgjørelser og ivareta landets interesser under krigen.

Stortinget hadde ved det tyske angrepet på Norge flyktet via Hamar til Elverum, og her hadde det sitt siste møte som fri forsamling. Det var Stortingets president, Carl Joachim Hambro, som formulerte fullmaktsforslaget.

	Presidenten har altså foreslått at Stortinget bemyndiger Regjeringen til, inntil det tidspunkt kommer da Regjeringen og Stortingets presidentskap etter konferanse innkaller Stortinget til neste ordinære møte, å vareta rikets interesser og treffe de avgjørelser og beføyelser på Stortingets og Regjeringens vegne, som må anses for påkrevd av hensyn til landets sikkerhet og framtid.
– Carl Joachim Hambro

Det ble ikke formelt votert over forslaget, og det ble heller ikke uttalt fra presidentplassen at det var «ansett vedtatt». Det var en kort replikkveksling om det konstitusjonelle grunnlaget for fullmaktsforslaget. Det har vært vanlig å se på forslaget som en vedtatt generalfullmakt og som en del av regjeringens styringsgrunnlag.

Her må det også tas i betraktning at Stortinget i et annet møte samme dag (på Hamar) vedtok en enstemmig tillitserklæring til regjeringen og gav den fullmakt til å supplere seg med tre konsultative statsråder fra opposisjonspartiene. I et regjeringsvedtak av 17. april 1940 heter det at «Norge har i denne stund bare én regjering, den som Kongen har utnevnt og som Stortinget enstemmig har bedt om å bli sittende».

Juridisk sett er det i ettertid konstitusjonell nødrett som har vært regnet som hovedgrunnlaget for regjeringens virksomhet under krigen, ikke Elverumsfullmakten som sådan. Den hadde – fordi utformingen er så enkel og klar – sannsynligvis en viss psykologisk betydning under krigen.

Utvid avsnitt: Dette avsnittet trenger mer innhold.
Hjelp gjerne til med å forbedre denne artikkelen ved å legge til pålitelige kilder (en). Materiale uten kilder kan bli fjernet.
Kommentar: Fremkommer påstander som er vanskelig å tolke og verifisere slik de står

Det er hevdet at fullmakten ikke ble gitt, fordi den ikke ble stemt over. I forbindelse med ankesak over dødsdom (Reidar Haaland) måtte Høyesterett ta stilling til spørsmålet om hvorvidt en provisorisk anordning om høyesterettsdommeres funksjonstid, gitt med basis i Elverumsfullmakten, var gjeldende rett. Så ble erklært å være tilfelle, og denne avgjørelsen ble det senere bare referert til i forbindelse med andre og langt mer vidtgående provisoriske anordninger som kom til avgjørelse.

Det kan nevnes at et lovforslag om å gi Kongen i Statsråd utvidede fullmakter til lovgivning i krigstid ble fremlagt for Odelstinget 5. april 1940. Dersom stortingsrepresentantene reflekterte over innholdet i Hambros forslag, kan fullmakten ikke tolkes videre enn dette lovforslaget. De provisoriske anordninger som danner grunnlaget for landssvikoppgjøret faller da utenfor. Jo Benkow sier i boka "Vendepunkt: 9. april i vår bevissthet" at det ikke kan være tvil om at fullmakten hadde fått full tilslutning, selv om det ikke var en formell votering over den.

Kilder

• Eivind Otto Hjelle om Elverumsfullmakten i Hans Fredrik Dahl, Guri Hjeltnes, Berit Nøkleby, Nils Johan Ringdal og Øystein Sørensen (red.): Norsk krigsleksikon 1940–45, Cappelen 1995