Elverumsfullmakten
Elverumsfullmakten var et underforstått vedtak fra Stortingets samling på Elverum 9. april 1940, der regjeringen ble gitt en generell fullmakt til å treffe avgjørelser og ivareta landets interesser under krigen.
Stortinget hadde ved det tyske angrepet på Norge flyktet via Hamar til Elverum, og her hadde det sitt siste møte som fri forsamling på Elverum folkehøyskole. Det var Stortingets president, Carl Joachim Hambro, som formulerte fullmaktsforslaget.[1]
Presidenten har altså foreslått at Stortinget bemyndiger Regjeringen til, inntil det tidspunkt kommer da Regjeringen og Stortingets presidentskap etter konferanse innkaller Stortinget til neste ordinære møte, å vareta rikets interesser og treffe de avgjørelser og beføyelser på Stortingets og Regjeringens vegne, som må anses for påkrevd av hensyn til landets sikkerhet og framtid.
Carl Joachim Hambro, Sitert etter Dokument nr.2 (1945)
Det ble ikke formelt votert over forslaget, og det ble heller ikke uttalt fra presidentplassen at det var «ansett vedtatt».
Representanten Ingvald Førre etterspurte lovhjemmel i Grunnloven. Stray svarte at regjeringen kan vedta provisoriske anordninger når Stortinget ikke er samlet. Førre påpekte at hvis regjeringen allerede hadde slik fullmakt, trengtes ikke en ny. Eyvind Getz mente fullmakten lå i den foreliggende situasjon. President Hambro sa seg enig i dette. Grunnlovens lovhjemmel var §17: «Kongen kan give og ophæve anordninger, der angaae Handel, Told, Næringsveie og Politie; dog maa de ikke stride mod Konstitutionen og de af Stortinget givne love.»[2]
Det har vært vanlig å se på forslaget som en vedtatt generalfullmakt og som en del av regjeringens styringsgrunnlag.
Forslaget ble allikevel debattert på det nittiende ordentlige Storting i 1945-46.[3]
Stortinget vedtok i et annet møte samme dag (på Hamar) en enstemmig tillitserklæring til regjeringen, og gav den fullmakt til å supplere seg med tre konsultative statsråder fra opposisjonspartiene. I et regjeringsvedtak av 17. april 1940 heter det at «Norge har i denne stund bare én regjering, den som Kongen har utnevnt og som Stortinget enstemmig har bedt om å bli sittende».
Juridisk sett er det i ettertid konstitusjonell nødrett som har vært regnet som hovedgrunnlaget for regjeringens virksomhet under krigen, ikke Elverumsfullmakten som sådan.[4] Johs Andenæs bekreftet at regjeringen i den foreliggende situasjon kunne benytte seg av konstitusjonell nødrett, slik at Elverumsfullmakten – som Førre hadde påpekt – egentlig var overflødig, men den ble brukt i propaganda for eksil-regjeringen i London. Imidlertid gikk de provisoriske anordninger som ble vedtatt i London, langt ut over noen fullmakt regjeringen hadde fått,[5] ikke minst anordninger med tilbakevirkende kraft (deriblant bigamiloven) som uttrykkelig er forbudt etter Grunnloven.
Et lovforslag om å gi Kongen i statsråd utvidede fullmakter til lovgivning i krigstid, ble fremlagt for Odelstinget 5. april 1940.
Jo Benkow sier i boka Vendepunkt: 9. april i vår bevissthet at det ikke kan være tvil om at fullmakten hadde fått full tilslutning, selv om det ikke var en formell votering over den.[6]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «Fortegnelse over: 1. de på Stortinget 1945 ikke-beh. saker, Dokument nr. 2 (1945)».
- ^ «Elverumsfullmakten»
- ^ «Stortingtidene, forhandlinger 1945-1946, Stortingets fullmakt til regjeringen Nygaardsvold på Elverum i 1940». Besøkt 23. mars 2014.
- ^ Skodvin, Magne. (2018, 15. februar). Elverumsfullmakten. I Store norske leksikon. Hentet 15. februar 2018.
- ^ Aage Georg Sivertsen: 9. april 1940 (s. 134), Kagge forlag, ISBN 978-82-489-1598-0
- ^ Jo Benkow og Ole Kristian Grimnes (1990). Vendepunkt. Oslo: Cappelen. s. 85.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Eivind Otto Hjelle om Elverumsfullmakten i Hans Fredrik Dahl, Guri Hjeltnes, Berit Nøkleby, Nils Johan Ringdal og Øystein Sørensen (red.): Norsk krigsleksikon 1940–45, Cappelen 1995
- «Fortegnelse over: 1. de på Stortinget 1945 ikke-beh. saker, Dokument nr. 2 (1945)».