Alta

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For byen Alta, se Alta (by) – se ellers Alta (andre betydninger)

Koordinater: 69°58′36″N 23°17′45″Ø

Alta

Våpen

Kart over Alta

Land Norge Norge
Fylke Finnmark
Status Kommune
Innbyggernavn Altaværing
Adm. senter Alta
Areal
 – Totalt:
 – Land:
 – Vann:

3&503&3849.42&3 849,42 km²
3&503&3664.64&3 664,64 km²
3&502&184.78&184,78 km²
Befolkning 3&504&19 822&19 822[a]
Kommunenr. 2012
Målform Bokmål
Nynorskandel 0,04% (2012)
Internettside www.alta.kommune.no
Politikk
Ordfører Laila Davidsen (H) (2011)
Befolkningsutvikling 1951–2010[b]
Alta

a^ SSB: Befolkningsstatistikk (1. januar 2014)
b^ Vertikale, røde streker markerer grenseendringer. Kilde: SSB 

Alta (nordsamisk: Álttá gielda, kvensk: Alattion komuuni) er en kommune i det vestlige Finnmark, med bystatus siden 2000. Den grenser i nord mot Hasvik, Hammerfest, Loppa og Kvalsund, i øst mot Porsanger, i sør mot Kautokeino og Karasjok, og i vest mot Kvænangen og Loppa. Alta er også navnet på tettstedet og byen, som er kommunens administrasjonssenter.

Det har vært lansert flere tolkninger av stedsnavnet Alta. Oluf Rygh satte det i forbindelse med gammelnorsk alpt («svane»). Just Qvigstad mente første leddet var det finske ala-, som i alamaa ("lavland"). Jens Petter Nielsen har pekt på det samiske alda («offerplass»).[1]

Geografi[rediger | rediger kilde]

Fra Langfjorden i Alta
Alta kommune
Alta Sentrum

Topografi[rediger | rediger kilde]

Alta kommune omfatter grovt sett landet rundt Altafjorden. Denne fjorden har mange sidefjorder og bukter, men relativt få øyer. Fjorden avgrenses imidlertid av de to store øyene Stjernøya og Seiland, som begge bare delvis ligger innen kommunens grenser. Mellom Stjernøya og fastlandet finner vi Stjernsundet, mellom Seiland og fastlandet Vargsundet, og mellom de to øyene Rognsundet. Disse tre sundene forbinder Altafjorden med havet. Mot vest skyter den lange og smale Langfjorden inn. Lenger inn i selve Altafjorden finner vi først IsnestoftenTalvik, og lengst inne i sørvest Kåfjorden. På østsiden av fjorden ligger flere mindre fjorder. De viktigste er, regnet fra nord, Lille og Store Lerresfjord, Komagfjord, Korsfjord, Skillefjord, Leirbotn og helt i sørøst, Rafsbotn. Årøya er eneste øy av betydning inne i fjorden, og ligger mellom Skillefjord og Leirbotn, atskilt fra fastlandet av Årøysundet.

Mellom Kåfjorden og Rafsbotn lengst inne i fjorden stikker landet litt ut, og her renner Altaelva ut i fjorden. Altaelva danner Altadalen eller Storelvdalen, og den betydelige sideelva Eibyelva danner Eibydalen. Litt lenger øst finner vi Tverrelva, som danner Tverrelvdalen, og Transfarelva som danner Transfarelvdalen. Vest for Altadalen renner Mathiselva gjennom Mathisdalen og munner ut i Kåfjorden. Lenger ute i fjorden på vestsiden er Vassbotndalen innenfor Talvik verd å nevne. Midt i dalen ligger Storvatnet. I bunnen av Langfjorden finner vi Bognelvdalen med Bognelva, som skyter rett sørover. Forøvrig munner det ut ei lita elv i bunnen av hver av de små fjordene på østsiden av Altafjorden.

De høyeste fjellene i Alta ligger på vestsida av fjorden. Aller høyest er Haldde ved Kåfjord (1149 moh.). Fjelltopper over 900 meter finnes det mange av, til og med på Seiland (1079 moh.) og Stjernøya (914 moh.). Fjellene på østsida er ikke så høye, sjelden 700 moh., og mot sørøst flater landet av inn mot Finnmarksvidda. Her ligger innsjøen Iešjávri 390 moh., som er delt mellom Alta, Kautokeino og Karasjok kommuner.

Det aller meste av Altas 3 849 km² er fjell og vidder, 223 km² (5,7%) er skog og 20 km² (0,5%) er jordbruksareal.

Klima[rediger | rediger kilde]

Klimaet i Alta er noe midt imellom kyst- og innlandsklima. Om vinteren blir det en sjelden gang under −25° C, og om sommeren sjelden over 25° C. Somrene kan være uvanlig varme for steder så langt nord, og noen dager i månedsskiftet juli-august er det gjennomsnittlig varmere i Alta enn i Trondheim. I forhold til steder lenger sør er det særlig våren som er kald og kommer sent. Middeltemperatur for januar er −8,7° C, for juli 13,4° C, og for hele året 1,3° C på Alta lufthavn. Det faller 400 mm nedbør i et normalt år, altså litt over halvparten så mye som i Oslo.[2]

Samfunn[rediger | rediger kilde]

Kommunens nåværende utstrekning er et resultat av gjenforeningen med Talvik, som var en separat kommune 18631964.

Alta sentrum.

Grender og tettsteder[rediger | rediger kilde]

I Langfjorden finner vi Tappeluft, Langfjordbotn og Storsandnes. Videre langs vestsida av Altafjorden Isnestoften og Talvik. Langs østsida av fjorden finner vi Kviby, Storekorsnes og Nyvoll, og nord for ferjeforbindelsen Korsfjord, Komagfjord og Store og Lille Lerresfjord. Årøya må også regnes til østsida. Ute på Seiland finner vi Hakkstabben og Altneset, og på Stjernøya ligger Kvalfjord. De nevnte grendene utgjorde tidligere Talvik kommune. I fjordbunnen (tidligere Alta kommune) ligger Kåfjord, Mathisdalen, Kvenvik vest for kommunesenteret, Transfarelv, Tverrelvdalen, Rafsbotn og Russeluft i øst, og Øvre Alta og Eiby oppover i Altadalen.

Befolkning[rediger | rediger kilde]

Folketallet har steget jevnt og trutt de siste hundre årene, fra 4 995 i 1910 til 18 680 i 2010, en årlig vekstrate for hele perioden på 1,3%, uten store sprang eller lange stagnasjoner. Denne utviklingen skjuler imidlertid en dramatisk sentralisering. I tidligere Talvik kommune bor det nå under 1 200 mennesker, ned fra 3 266 ved sammenslåingen i 1964.

Kommunesenteret er Finnmarks største tettsted med 14 439 innbyggere i 2012[3]. Det ligger innerst i Altafjorden og nederst i Altadalen, og var opprinnelig grendene Bossekop og Elvebakken, som ligger omtrent 6 km fra hverandre. Dagens Alta domineres mer og mer av det nyere Alta Sentrum som ligger mellom disse, selv om de to eldre sentrene fremdeles er viktige.

Foruten Alta regnes Rafsbotn med 428 og Tverrelvdalen med 354 innbyggere som tettsteder. Begge disse ligger omtrent 15 km fra kommunesenteret.

Politikk[rediger | rediger kilde]

Alta har tradisjonelt vært en bastion for venstresida i politikken, og har siden krigen stort sett hatt ordfører fra Arbeiderpartiet. Ved valget 2011 oppnådde en koalisjon bestående av Høyre, Fremskrittspartiet, Kystpartiet og Venstre en samlet oppslutning på 56% og 21 av 35 kommunestyrerepresentanter. Valgresultatet ble delvis forklart med motstand mot bompengefinansiering av E6 gjennom Alta.

Parti Prosent Stemmer Seter i by-/kommunestyret Medlemmer av
formannskapet
% ± totalt ± totalt ±
Arbeiderpartiet 29,0 -10,7 2417 -448 10 -5 3
Sosialistisk Venstreparti 7,6 -2,5 631 -96 3 -1 1
Senterpartiet 1,8 -2,2 149 -138 0 -1 0
Kristelig Folkeparti 4,1 -0,8 342 -13 1 -1 0
Venstre 7,5 +2,9 627 +296 3 +1 1
Høyre 26,9 +20,3 2247 +1770 10 +8 3
Fremskrittspartiet 11,5 -11,6 960 -708 4 -4 1
Kystpartiet 10,2 +6,2 848 +561 4 +3 2
Samefolkets Parti 1,4 +1,4 120 +120 0 0 0
Valgdeltakelse/Total 59,9 % 8341 35 11
Ordfører: Laila Davidsen (H) Varaordfører: Ronny Berg (FRP)
Merknader: Kilde: [1]

Utdanning og forskning[rediger | rediger kilde]

Alta er det største utdanningssenteret i Finnmark. Siden 1973 har byen hatt høgskolestudier først gjennom Alta lærerhøgskole og Finnmark distriktshøgskole(fra 1981) og Høgskolen i Finnmark (fra 1994 - en fusjonert høgskole av de to foregående sammen med Finnmark sykepleierhøgskole i Hammerfest). Høgskolen i Finnmark har bestått av rundt 2000 studenter og ca 260 ansatte og har levert mellom 60 og 70 forskjellige studier innen pedagogsike fag (lærer og førskolelærer og pedagogikk for videregående), økonomifag, reiselivsfag, sosialfag (barnevern og sosionom), naturfag, idrettsfag, helsefag(sykepleie, Hammerfest), musikk og drama, media og film m.m. Fra og med 1.august 2013 er høgskolen slått sammen med Universitetet i Tromsø til UiT - Norges arktiske universitet. Alta er således å regne i rekken av universitetsbyer i Norge og er vertskommune for det nyeetablerte Finnmarksfakultetet i tillegg til de øvrige utdanningstilbudene UiT -Norges arktiske universitet har i byen.

Norut Alta I Alta finner man også et eget datterselskap av forskningsselskapet Norut. Norut Alta har 18 ansatte. Inkludert i forskerstaben er fem forskere med doktorgrad, tre doktorgradsstipendiater og en professor II.

Instituttet ble etablert i sin nåværende form i 2003 ved en sammenslåing av Norsk institutt for by- og regionforskning avdeling Nord-Norge og Norut Finnmark (tidligere Finnmarksforskning).

Alta videregående skole er Finnmarks største videregående skole.

Forsvaret[rediger | rediger kilde]

Tidligere holdt Alta Bataljon til i Alta. Etter at forsvaret la ned sin drift ved Altagård, flyttet Heimevernets avdeling HV-17 Alta inn i lokalene. De ble her til 2005 da de ble flyttet til Porsanger.

Altagård ble opprinnelig bygget som amtmannsbolig i 1740 og senere brukt som sykehus. Fra 1856 ble det tatt i bruk som katolsk kirke, og forsvaret overtok bygget i ca. 1900. Idag eies bygget av Alta Kommune, og er tatt i bruk som kontor.

Samferdsel[rediger | rediger kilde]

Alta har gode kommunikasjoner. Alta Havn KF med havneanløp beliggende i sentral-Alta, og er i tillegg et veiknutepunkt, idet E6 passerer Alta på veien fra Narvik til Kirkenes, og Riksvei 93 fører sørover til Kautokeino og grensen mot Finland. Det gikk tidligere hurtigbåt mellom Alta og Hammerfest, men denne ble nedlagt høsten 2010. Tidligere anløp også Hurtigruten til Alta.

Alta lufthavn trafikkeres av SAS Norge (Oslo, Tromsø), Norwegian (Oslo) og Widerøe (Tromsø, Hammerfest, Vadsø, Kirkenes, Berlevåg og Båtsfjord). Alta havn er Finnmarks største stykkgodshavn, og cruisebåt-trafikken er økende. Det går også daglige buss-avganger mellom Alta og Tromsø,og videre ned til Narvik og Bodø.

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

Tradisjonelt har dette vært et samfunn med småbrukere og skiferdrivere. Dvs. Mange har livnært seg av en kombinasjon av småbruk med melkekyr og sauer, hvor mennene jobbet hjemme på gården om sommeren og i skiferfjellet om vinteren. Selfangst på Ishavet har også vært en viktig næring i Alta, og flere kjente ishavskippere kommer fra Alta bl.a. Karl Wirkola og Nils Thomassen fra Elvebakken.

Altasamfunnet preges i dag av mange selvstendig næringsdrivende og store entreprenørselskaper innen bygg og anlegg. Horisontene utvides stadig, og Statoils gassterminal på Melkøya har også tilført næringslivet arbeidsoppgaver.

Store kjøpesentre i sentrum av Alta har også ført til at byen er blitt et handelssenter i Vest-Finnmark.

Bilde av nordlys tatt ved Lillevannet i Kvenvik utenfor Alta by.

Bergverk[rediger | rediger kilde]

I skiferfjellet ble kvartsskifer (Altaskifer) brutt ut i store flak, og klipt til takstein. Store deler av den eldre bebyggelsen i Alta har skifer som taktekke. Alta er omgitt av store forekomster av denne bergarten, som er verdenskjent for sin hardhet, og som nå brytes ut på industialisert vis og eksporteres til hele verden.

Stjernøya ute i Altafjorden produseres nefelinsyenitt, en bergart som brukes i glassproduksjon.

Turisme[rediger | rediger kilde]

Alta har arrangert Finnmarksløpet hvert år siden 1981, og har fått internasjonal oppmerksomhet på grunn av det.

Historie[rediger | rediger kilde]

Fornminner[rediger | rediger kilde]

Helleristninger fra Alta

Alta er berømt for helleristningene som ble oppdaget i1973 og står på UNESCOs Verdensarvliste. Alta har det største antall helleristninger og hellemalerier laget av en jeger-fisker befolkning i Nord-Europa og de er datert til 5200 f.Kr. til Kr.f. Det første funnet var den såkalte Pippisteinen, som i 1969 ble funnet på gården Langnes litt sør for Isnestoften. Byen er også kjent for steinalderfunnene nær fjellet Komsa, som har gitt navn til det som tidligere ble kalt Komsakulturen og som i dag oftest bare kalles eldre steinalder i Finnmark.Disse funnene er opp til 9000 år gamle.

Før 1700[rediger | rediger kilde]

Alta nevnes for første gang i skriftlige kilder i 1520, og er på det tidspunktet etter alt å dømme et distrikt bebodd av et par hundre sjøsamer som levde av jakt, fiske og husdyrhold. Området var felles skattland for Danmark-Norge, Sverige og Russland. Mot slutten av 1500-tallet var det stadige konflikter mellom Sverige og Danmark om retten til å beskatte laksefisket i Altaelva, og i 1611 anla danskekongen en festning på Årøya for å holde svenskene unna. Først ved freden i Knærød (1613) ble det slått fast at Alta og de andre fjordstrøkene nordpå tilhørte Danmark-Norge. På denne tiden hadde de første nordmennene begynt å bosette seg inne i Altafjorden, særlig på vestsiden av fjorden og på Årøya[1].

1700-tallet[rediger | rediger kilde]

Alta hørte til Sørvær prestegjeld, men etter hvert som fiskeriene sviktet og folketallet på kysten sank, samtidig som Alta opplevde en viss vekst, flyttet tyngdepunktet i prestegjeldet seg innover. I 1692-94 ble Altafjordens første kirke bygget på Årøya, men flyttet til tingstedet Talvik i 1705, og Alta ble nå hovedsognet. I Talvik var også handelsanlegget Alten Handel etablert noen år tidligere. Rundt 1700 begynte den kvenske innvandringen til Alta for alvor, på grunn av krig og hungersnød i Finland. Kvenene bragte med seg både korndyrking og forbedrede elvefiskemetoder, og slo seg hovedsakelig ned ved Altaelva fra Elvebakken og opp til Øvre Alta. I 1738 flyttet amtmannen fra Vardø til Alta, og bygget Altagård som residens. Stedet var amtmannssete frem til 1815. Handelsmonopolet ble opphevet i Finmarkens amt i 1789, og det ble ganske snart opprettet handelssteder i Bossekop, Djupvik i Leirbotn, Rivarbukt, Sopnes og Komagfjord. I løpet av 1700-tallet hadde folketallet i Alta økt fra 350 til nærmere 2000.[4] I 1801 var 54% samer, 29% nordmenn og 18% kvener[1].

1800-tallet[rediger | rediger kilde]

I 1826 startet det engelske selskapet Alten Copper Mines opp gruvedrift i Kåfjord. Mange gruvearbeidere kom til Kåfjord fra Finland, Sverige og gruvemiljøer i Sør-Norge som Røros og Folldal. Under gruvetiden var Kåfjord en periode det folkerikeste stedet i Finnmark. Gruvesamfunnet var en smeltedigel av forskjellige kulturer; her var det blant annet hotell, vertshus, skole, teater, store arbeiderbrakker og direktørbolig. Kåfjord kirke (1837), som ikke ble brent under krigen, bærer tydelig preg av sin engelske arkitektur fra gruvetiden. Fra 1837 var det også gruvedrift i Raipas, men i 1878 ble drifta nedlagt begge steder. Det svenskeide Altens Kobbergruber gjenopptok virksomheten i årene 1896-1908 før de også ga opp.

Mange av gruvearbeiderne reiste videre til USA, men andre begynte allerede fra 1830-tallet å kombinere gruvearbeidet med gårdsdrift. På denne måten ble etterhvert de store dalførene i indre Alta – Mathisdalen, Storelvdalen, Eiby og Tverrelvdalen – dyrket opp. En annen næring som vokste frem etter at det var slutt i Kåfjord, var skiferen.

Utover på 1800-tallet ble pomorhandelen viktig for de ytre fjordstrøkene i Alta. Norsk fisk ble byttet mot russisk korn, og forsynte kystbefolkningen i store deler av Nord-Norge. Denne handelen ble stadig viktigere frem til det var brått slutt etter den russiske revolusjon i 1917.

I 1857 ble prestegjeldet delt i Alta og Talvik, og i 1862 skjedde det samme med kommunen. Kåfjord hadde da vært eget kapellsogn siden 1837. Den katolske Nordpolmisjonen hadde sitt hovedkvarter på Altagård 1856-65, og det var katolsk menighet i Alta frem til 1902. Større fremgang hadde den læstadianske vekkelsen, særlig fra 1865 og utover, og spesielt blant kvenene på Elvebakken.[5]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Alta og fjorden Kåfjord er også kjent for forsøket på å senke det tyske slagskipet «Tirpitz», hvor skipet fikk så store skader at det måtte forlate fjorden. Skipet gikk til Tromsø hvor det fikk sin endelikt.

Alta ble nedbrent av tyskerne høsten 1944 og den eneste bygningen i den nåværende byen Alta som ikke ble brent var Alta kirke. Også kirkene i Kåfjord og Talvik og Sopnes og Kviby kapeller ble spart. Befolkningen ble evakuert sørover og ble tatt i mot av vertsfamilier i ulike deler av landet. Etter frigjøringen av Norge vendte befolkningen tilbake, noen allerede våren 1945. De som kom tilbake, bodde sommeren 1945 i telt og gammer, mens de bygde opp husene igjen på de gamle tomter. Mange hus ble bygd av planker som de fant på Alta flyplass. Flyplassen var blitt bygd av tyskerne under krigen. Flystripa var blitt bygd av planker ca. 148 mm x 48 mm og 4 meter lange. Men disse plankene var gjennomboret med hull for å drenere bort vann fra flystripa. Det ble spikket plugger og satt i hullene og hus ble tømret opp. Det var ulovlig å hente planker, men mer og mer forsvant fra flystripa. Man kan ennå i dag se enkelte gamle stuer som er bygd opp av disse karakteristiske gjennomborrede plankene som er tettet med treplugger.

Altasaken[rediger | rediger kilde]

Alta ble kjent for Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget, hvor flere tusen demonstranter lenket seg fast i Stilla. Demonstrantene var miljøvernforkjempere fra hele Norge, men også fra andre land som f.eks Danmark. Lokalbefolkningen i Alta var splittet, hvor enkelte var for utbygging og andre i mot. Enkelte mente utbygging ville tilføre Alta viktige arbeidsplasser. Mens andre som bodde langs Altaelva og var nært knyttet til elva var i mot utbygging. De fleste sportsfiskere var i mot utbygging da de fryktet konsekvensen for Altalaksen.Til tross for dette ble Altademingen bygd i Alta- Kautokeinovassdraget. Altaelva er kjent for å være en av Europas flotteste lakseelver.

Kultur[rediger | rediger kilde]

Kulturminner[rediger | rediger kilde]

  • Nordlysobservatoriet på Haldde. Observatoriet på Haldde(912 moh.) var i drift 18991900 og 19121926. Kristian Birkeland lanserte sine teorier om Nordlyset og fikk gjennomført byggingen av observatoriet på Haldde, samenes hellige fjell. Det ble drevet nordlysforskning og værobservasjoner her. I tillegg til observatoriebygningen ble det oppført en hovedbygning med 4 leiligheter og kontor, og på det meste bodde det 3 barnefamilier på Haldde.
  • Kopperverket i Kåfjord. Kopperverket var Nord-Europas første storindustri, og var i drift fra 1826 til 1878 (den engelske driftsperioden) og fra 1896 til 1909 (den svenske driftsperioden).
  • Kåfjord Kirke. Kirka i engelsk landsbystil ble oppført i 1837, og var en av de få bygg i Finnmark som ble spart da tyskerne brente Finnmark under andre verdenskrig.
  • Helleristningene i Alta. Disse helleristningene er opptil 6 500 år gamle, og er et av Europas største helleristningsfelt.

Severdigheter[rediger | rediger kilde]

Finnmarksløpet 2006
  • Alta Museum. Museet vant i 1993 prisen som "Årets Museum" i Europa, og har en rik utstilling av den lokale historien som er 10-12 000 år gammel.
  • Tirpitz Museum. Dette museet ble åpnet i 2005, og har utstillinger og historie i forbindelse med andre verdenskrig.
  • Sautso. Altaelvadalen er verdenskjent for sin flotte natur, og er europas nordligste canyon. Altaelva er også kjent for å være en av verdens flotteste lakseelver. Elva har også Alta-demningen oppført øverst i Sautso.
  • Struves meridianbue. Nest nordligste målepunkt i kjeden.
  • Midnattsol. Om sommeren er det 24 timer sol
  • Nordlys (Aurora polaris). Om vinteren kan det ofte observeres nordlys.
  • Mørketiden. Fra midten av november til sist i januar er det kun en grålysning midt på dagen.
  • Ishotellet. Hver vinter, rundt midten av januar, åpner Sorrisniva (tidligere Alta Friluftspark) Norges største ishotell, som ligger ved bredden av Altaelva.
  • Finnmarksløpet. Finnmarksløpet er verdens nordligste og Europas lengste trekkhundløp. Løpet arrangeres i 2010 for 30. gang. Finnmarksløpet er egentlig to løp. Ett løp som er 500 km og som kjøres med inntil 8 hunder og ett løp på 1000 kilometer med maks 14 hunder foran sleden.
  • offroadfinnmark er et én-etappes sykkelritt på ca. 700 km med prolog fra havnivå opp til Halddetoppen 904 meter over havet. Rittet har til sammen mellom 10 og 12 000 klatremeter.
  • Boazo Sami Siida. Besøkende vil få oppleve reindriftssamisk kultur og historie og ulike reindriftssamiske bruksgjenstander utstilt i Boazo Sámi Siida.
  • Borealis vinterfestival. Arrangeres første helga i mars. Se www.borealis.alta.no
Bilde av Kvenvik, ni kilometer vest for Alta.

Vennskapsbyer[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Nielsen, Jens Petter (1990). Altas historie, b.1: De glemte århundrene (1520-1826).
  2. ^ www.yr.no
  3. ^ Statistisk sentralbyrå (1. januar 2012). Tettsteder. Folkemengde og areal, etter kommune.. Besøkt 11. september 2012.
  4. ^ Minde, Henry (1975). Folketilveksten i Alta 1690-1825. Hovedfagsoppgave i historie. Universitetet i Tromsø.
  5. ^ Nielsen, Jens Petter (1995). Altas historie, b 2: Det arktiske Italia (1826-1920).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]