Industrialiseringen i Norge
Industrialiseringen i Norge skjøt for alvor fart etter at Grunnloven var på plass. Denne epoken kjennetegnes først og fremst ved økende bruk av teknologi i landbruket, damp- og senere motorskip i skipsfarten, fremvekst av fabrikker og mekaniske verksteder, og jernbaneutbygging.
| Artikkelen inngår i serien om |
| Epoker |
|
Steinalder Bronsealder Tidlig jernalder Merovingertiden Vikingtiden Tidlig middelalder Borgerkrigstiden Høy- og senmiddelalder Fra reformasjon til enevelde Fra enevelde til Kiel-freden Riksforsamlingen Embetsmannsstaten Industrialiseringen Framveksten av det norske Unionsoppløsningen Fra venstrestat til kriseforlik Krig og okkupasjon Norge i etterkrigstida Arbeiderpartistaten |
Innhold |
Folkevekst og flytting [rediger]
Norge hadde fra 1814 til 1880 den raskeste, relative veksten i folketallet blant landene i Europa, tross stor emigrasjon til USA. Giftemålsalderen var fortsatt høy (26-27 år) men barnedødeligheten sank drastisk. Sannsynligvis hadde dette sammenheng med bedre tilgang på mat, både innenlandsprodusert og import, som førte til mindre hungersnød og bedre immunforsvar. Økt kunnskap om hygiene hadde også betydning. Koppervaksine og et mildere epidemisk klima trekkes også frem som årsaker til befolkningsveksten.
Befolkningsveksten førte til overskudd av arbeidskraft i bygdene, økning i antall husmenn samt jordmangel. De fleste som hadde sitt virke innenfor landbruket levde ikke bare av jorda, men drev fiske og tømmerhogst i tillegg der det var mulig. Arbeidet var tungt og først og fremst manuelt, det var få tekniske hjelpemidler, og i onnearbeidet måtte også barn gjøre en innsats. Fra 1850 økte befolkningen sterkt og det ble utviklet nye næringer i byene, noe som førte til forandringer.
Næringsliv og økonomi [rediger]
Fra rundt 1850 til 1875 hadde antall sysselsatte i industrien steget fra 12 000 til 45 000. Dampsager og –høvlerier var viktige elementer i industrialiseringen. Tekstilfabrikker var viktige og ble bygd opp fra rundt 1850. Enda viktigere var de mekaniske verkstedene rundtom i landet. Teknologi og maskiner ble importert fra Storbritannia og nordmenn ble sendt til utlandet for å skaffe seg kunnskap og utdannelse om industrielle maskiner og teknikker.
Jordbruk [rediger]
Den økende befolkningen fant i første omgang arbeid i jordbruket som var basert på manuelt arbeid, noe som økte nyryddingen og antallet bruk. Produktiviteten i jordbruket steg, først på grunn av gjødsling og at poteten var en mer hardfør og stabil vekst, men senere kom teknologien til å spille en større rolle.
Jordbruket stod foran en stor omlegging og modernisering. Lavere transportkostnader førte til økt konkurranse fra utlandet, og Norge og Europa ble fra 1870-årene oversvømt av billig korn fra USA. Dette førte til en omlegging av jordbruket hvor melkeproduksjon, med kjøtt som biprodukt, ble et nytt hovedområde. Hest og hesteredskaper erstattet i stadig større grad menneskelig arbeidskraft og ny teknologi som slåmaskin, ploger, harver, hesterive, potetopptaker og hesjetråd av jern betød en teknologisk revolusjon i jordbruket.
Trelast [rediger]
Etter Napoleonskrigen i Europa ble trelastnæringen hardt rammet av toll og andre handelshindringer. Dette bedret seg etterhvert og eksporten av trelast kom til å skyte fart etter 1840-årene. I 1870 sto trelastnæringen for godt og vel halvparten av eksportinntektene til Norge.
Sjøfart [rediger]
Skipsfartsnæringen var avhengig av eksportvolumet og opplevde en kortvarig krise etter nedgangen i trelasteksporten etter Napoleonskrigen. Fisket veiet noe opp for dette, men fra 1820-tallet startet en lengre vekstperiode og i 1878 hadde Norge verdens tredje største flåte. Ekspansjonen skjøt fart fra 1830 som en følge av økt trelastindustri i Sverige og norsk frakt av denne, men veksten ble spesielt stor fra 1850, drevet av større skip som hadde lengre «sjøtid». Storbritannia og andre land fjernet også sine restriksjoner mot utenlandsk sjøtransport, noe som åpnet nye markeder for norske skip. Frakt over atlanteren betød etterhvert mye, og i 1878 kom 45 % av bruttofrakten fra denne farten.
På 1880-tallet kom dampskipene for alvor til å true fraktvirksomheten til den norske flåten som i hovedsak bestod av seilskip. Investering i dampskip måtte til. Rundt 1915 utgjorde dampskipene halvparten av handelsflåten. Omleggingen førte til en markante forskyvninger i næringen, og skipseiere på sørlandet så ikke endringene som kom raskt nok, og mange ble sittende med dampskip da de ikke rakk å investere i nye skip før kapitalen var oppbrukt. Men nesten en tredjedel av dampskipene ble bygget innenlands, noe som førte til en liten renessanse for skipsverftene.
Fiske [rediger]
Fiskeriene fikk en blomstringstid etter krigene i Europa. Mesteparten gikk til eksport, og saltsild, tran og tørrfisk var hovedproduktene, men etterhvert økte også klippfiskandelen. Selv om garn og line ble brukt i stadig større utstrekning, var økt deltakelse og mer fisk de viktigste grunnene til at fiskeeksporten økte. På havet kunne dessuten en eiendomsløs person fra bygdene komme til ettersom havet var fritt for alle og kapitalbehovet lite.
Fiskedamperen var riktignok et tungvint fartøy og motoriseringen tok aldri helt av før bensin- og dieselmotoren kom etter århundreskiftet. En liten revolusjon skjedde i løpet av 15 år, og mange fiskere fikk installert motor på sine seilbåter. Dette førte til et bedre og mer effektivt fiske.
Eksporten av frosset sild økte sterkt etter at kuldeteknologien gjorde dette mulig. Andre fiskeforedlingsteknologier som fiskemel, sildeolje og sild som hermetikk gjorde sitt til at eksporten økte. I løpet av 10 år rundt århundreskiftet var eksporten 14 ganger større. Sildeindustrien ga store ringvirkninger i samfunnet.
Økonomi [rediger]
Det er mange grunner til at økonomien vokste så mye som den gjorde på 1800-tallet. I tillegg til eksportvekst endret også rammebetingelsene for å etablere seg. Her hadde staten stor innvirkning. Først og fremst på grunn av etableringen av Norges Bank og dens oppgave om å begrense inflasjonen slik at pengene ble konvertible. Etter hvert økte også pengemengden, noe som gjorde pengene lettere tilgjengelig, og at det dermed var lettere å ekspandere økonomisk. Etableringen av sparebanker på begynnelsen av 1820- tallet bidro til at folk kunne ta opp lån og etablere forretningsmessig virksomhet. I nedgangstider tok staten opp lån fra utlandet og formidlet dette videre til næringslivet. Skattesystemet var næringsvennlig. Infrastrukturen med veier, linjenett (1855–70) og jernbane fremmet handelsmulighetene, vekst og markedsintegrasjon, hvor jernbanen symboliserte den nye tiden aller best. Første jernbane åpnet i 1854 og innen 1883 var 1000 km bane utbygd.
Hvordan de sosiale levekårene utviklet seg er vanskelig å si ettersom kildene blir dårligere lenger tilbake. Fra 1850 til 1870 vet man at det var en kraftig vekst i Norges bruttonasjonalprodukt. Perioden før er vanskelig å si noe om, men nedgangstidene etter Napoleonskrigen var utvilsomt harde, og sannsynligvis kom ikke økonomien, hvertfall pr. hode, tilbake til det nivået den var rundt århundreskiftet før rundt 1850. Frem til 1850 var det stort sett jordbruk og fiske som økte i forhold til førkrigsnivå. Mens trelastnæringen og skipsfarten fikk større betydning etterhvert. Norsk økonomi rundt 1870 var ikke spesielt langt bak andre land i Europa. Den var omtrent jevnstor med Danmark og noe foran Sverige i BNP per innbygger. Levestandarden til den enkelte er vanskelig å finne entydige data for. Alt i alt var forskjellene store, og husmenn og dagleiere var nok de som hadde det trangest. Blant husmennene var forskjellene store og de ved kysten, som hadde tilgang på fiske, hadde det nok romsligere enn husmenn på Østlandet hvor det var trangt om plassen.
Referanser [rediger]
Danielsen, Dyrvik, Grønlie, Helle, Hovland: Grunntrekk i norsk historie – fra viktingtid til våre dager, Universitetsforlaget 1991
