Borgerkrigstiden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Slaget ved Minne (1137) mellom hærene til Sigurd Slembe og Inge Krokrygg, slik Wilhelm Wetlesen i 1899 tenkte seg det.

Borgerkrigstiden eller innbyrdeskrigene ^[1] i norsk historie er et begrep som brukes for perioden mellom 1130 og 1240. Grovt sett kan borgerkrigstiden deles opp i tre faser:

1. Sporadisk strid mellom kongsemnene 1130 til ca 1160
2. Omfattende kamper mellom kongsemnene 1160 til 1184
3. Birkebeinerne nedkjemper resten 1184 - 1240

Grunnene for innlandskrigene er et av det mest omdiskuterte emnene innenfor norsk middelalderhistorie. Målet for de krigende gruppene var alltid å få plassert sin mann på tronen, noe som startet da kong Sigurd Jorsalfare døde i 1130. I det første tiåret av borgerkrigen skiftet alliansene og var sentrert rundt en konge eller tronpretendenter, men mot slutten av 1100-tallet hadde to krigførende partier utkrystallisert seg, kjent som henholdsvis birkebeinere og baglerne. Etter at disse to gruppene kom til en forsoning i 1217 ble et mer ordnet regjeringssystem sentrert rundt kongen som etter hvert klarte å få en slutt på de stadige opprørene. Det mislykkede opprøret til hertug Skule Bårdsson i 1240 markerte den siste hendelsen i borgerkrigstiden.

Den urolige perioden i norsk historie falt forøvrig sammen med en tilsvarende tid i svensk og dansk historie. Innbyrdestriden var ødeleggende for freden og for rettsvesenet, og katastrofalt for folk flest. Krønikieskriveren Theodoricus monachus (Tjodrek) i Nidaros sluttet å skrive sin saga om de gamle norske kongene ved Sigurd Jorsalfares død på grunn av sin avsky for den tid som kom etter ettersom det er «fullstendig uverdig å gi videre til etterslekten minnet om alle de forbrytelser, drap, falske eder, frendemord, krenkelser av hellige steder, gudsbespottelser, plyndringen ikke bare av prestene som hele folket, kvinnerov og andre udåder - for mange til å regnes opp her - som da fant sted».

Samtidig skjedde det rivende samfunnsutvikling midt i utviklingen slår historikeren Andreas Holmsen fast: «vidgående avtaler blir truffet, viktige institusjoner grunnlagt, og under det hele går en voldsom økonomisk og sosial omskapningsprosess. (...) Det er et nytt Norge, et nytt kongedømme, en ny kirke, et nytt samfunn» som skapes. ^[2]

[rediger] Kildene til borgerkrigstiden

Hovedkildene til hva som skjedde i borgerkrigstiden er kongesagaene, Heimskringla, Fagrskinna og Morkinskinna som alle beskrev perioden fram til år 1177, skjønt de deler av Morkinskinna som er bevart strekker seg kun fram til 1157. Disse tre sagaene ble skrevet en gang mellom 1220-1230 og når man benytter disse som historiske kilder må det merkes at de ble skrevet en betydelig tid etter at hendelsene hadde skjedd. Imidlertid er det sannsynlig at de ble basert på tidligere verker, spesielt sagaen Hryggjarstykki som ble skrevet en gang rundt 1150 og senere dessverre gått tapt, men var tilgjengelige for forfatterne av de tre førstnevnte sagaene.

Den korte sagaen Ågrip har også beskrevet borgerkrigstiden, men kun hendelsene fram til rundt 1136 er bevart. Perioden 1177 fram til 1240 (og videre) er behandlet i detalj i de samtidige sagaene Sverres saga (fra 1177 til 1202), Baglersagaene (fra 1202 til 1217) og Håkon Håkonssons saga (fra 1217 til 1263). Disse sagaene ble skrevet i kort tid etter hendelsene som de beskrev, men siden fortellingene ikke er sammenfallende i tid er det bare en versjon av hendelsene (det delvise unntaket er Baglersagaene som eksisterer i to utgaver for perioden 1202 til 1209) og denne versjonen tenderer å bli sett fra synsvinkelen til sagaens hovedperson.

Fra slutten av perioden er det bevart fragmenter av dokumenter. Det eldste norske brev fra en som hadde tatt kongsnavn som er bevart ble gjort av Filippus Simonsson, baglerkongen. ^[3]. Det har også overlevd et par runeinskripsjoner skrevet av de sentrale historiske skikkelsene: et runebrev, sannsynligvis skrevet av kong Sverres sønn, Sigurd Lavard en gang rundt 1200 har blitt funnet under utgravningene av Bergen ^[4], og en inskripsjon av Magnus Erlingssons bror, Sigurd Jarlsson ^[5], som forbannet kong Sverre og manet til hvileløs krig mot ham, datert 18. juni 1194, har blitt bevart fra en portal på det nå revete Vinje stavkirke.

[rediger] Hendelsene i borgerkrigstiden

[rediger] Bakgrunn

Samlingen av Norge til et kongedømme hadde tradisjonelt blitt tilegnet kong Harald Hårfagre i slaget ved Hafrsfjord i 872, men samlingsprosessen tok en lang tid for å bli fullført og konsolidert. I løpet av midten av 1000-tallet synes prosessen å ha blitt fullført, men det var fortsatt ikke uvanlig med flere konger som regjerte samtidig, samkonger, i Norge. Dette synes å ha vært en vanlig måte å løse strider hvor det var to eller flere mer eller mindre likeverdige kandidater til tronen. Forholdet mellom slike samkonger var ofte anstrengte, men åpen konflikt ble likevel unngått. Grunnen til kompromisset med samkonger var at arvefølgen til tronen var vanskelige ved at enhver som var en etterkommer av Harald Hårfagre gjennom den mannlige linja, ektefødt eller ikke, var en kandidat til tronen.

Kong Sigurd Jorsalfare hadde også delt kongedømmet med sine to brødre, kong Øystein og kong Olav, men begge hadde dødd unge og uten arvinger, noe som gjorde kong Sigurd til enehersker, og hans egen sønn Magnus, født utenfor ekteskap, var hans foretrukne arving. Imidlertid kom en mann som ble kalt Harald Gillekrist til Norge fra Irland på slutten av 1120-tallet. Denne Harald hevdet at han var en sønn av kong Sigurds far, kong Magnus Berrføtt, som hadde tilbrakt en tid med krigføring rundt Irskesjøen. Harald ville således være kong Sigurds bror. Selv om påstanden om slektskap var tynn og sannsynligvis ikke sann, klarte Harald å få akseptert at han bar jernbyrd – en bevisførsel som kirken hadde innført i Norge – slik at Gud selv skulle avgjøre bevisbyrden. Da han kom tilsynelatende uskadd fra jernbyrden anerkjente kong Sigurd ham som sin bror, men kun på den betingelse at Harald sverget på at han ikke ville kreve den norske tronen så lenge som han selv eller hans sønn levde. Harald sverget på sitt ord, som han straks gikk tilbake på da kong Sigurd døde i 1130.

[rediger] Tronfølgen etter Sigurd Jorsalfare

Da kong Sigurd døde i 1130 brøt Harald Gille sin ed. Sigurds sønn Magnus ble utropt som konge, men Harald krevde også kongstittelen og fikk en god del støtte. En enighet ble oppnådd da både Magnus og Harald ble konger og samkonger. Freden mellom dem varte til 1134 da det brøt ut åpen krig. I 1135 klarte Harald å beseire og ta Magnus til fange i Bergen hvor han fikk Magnus blindet, kastrert og lemlestet og deretter satt til fange i et kloster. Han ble deretter kjent som Magnus Blinde.

På samme tid kom det enda en mann fra Irland, Sigurd Slembe, og påsto at han var en sønn av Magnus Berrføtt. Han påsto i tillegg at han allerede hadde tatt jernbyrd, i Danmark. Harald Gille anerkjente ikke Sigurd som sin bror, og i 1136 drepte Sigurd Harald Gille mens han sov i Bergen og fikk deretter selv seg utropt som konge. Harald Gilles folk vil ikke anerkjenne ham og fikk Haralds to små sønner, Sigurd Haraldsson og Inge Haraldsson utropt som motkonger.

Sigurd Slembe frigjorde Magnus Blinde fra klosteret og allierte seg med ham for å styrke sitt eget krav. Krigen mellom Sigurd Slembe og Magnus Blinde på den ene siden og Harald Gilles gamle støttespillere med hans unge sønner på den andre siden trakk ut til 1139. Da ble Sigurd Slembe og Magnus Blinde beseiret i slaget ved Holmengrå. Magnus ble drept på stedet mens Sigurd ble fraktet vekk og torturert og plaget til døde.

[rediger] Haraldsønnenes kongedømme

Delingen av makten mellom Haralds sønner, Sigurd Munn og Inge Krokrygg, fungerte så lenge som de begge var mindreårige. I 1142 kom det derimot enda en gang en påstått kongssønn til Norge fra vest over Nordsjøen. Denne gangen var det Øystein Haraldsson, en påstått sønn av Harald Gille. Øystein krevde sin farsarv, og ble gitt kongsnavn og en tredjedel av kongedømmet Norge. De tre brødre styrte sammen, tilsynelatende i fred, fram til 1155.

I henhold til sagaene la Sigurd Munn og Øystein planer om avsette sin bror Inge Krokrygg og dele hans tredjedel av riket. Etter sterkt påtrykk fra sin mor Ingrid Ragnvaldsdatter og den innflytelsesrike lendmannen Gregorius Dagsson besluttet Inge å slå til først. På et møte mellom de tre kongene i Bergen ble Sigurd Munn angrepet av Inges menn før Øystein Haraldsson hadde kommet til byen. Inge og Øystein oppnådde deretter en spinkel enighet, men forholdene mellom dem forverret seg raskt til åpen krig som endte med at Øystein ble tatt til fange og drept i Båhuslen i 1157.

Om Inge hadde gitt ordre om at brødrene skulle drepes eller ikke synes å ha vært diskutert i samtiden. De som hadde fulgt Sigurd Munn og Øystein Haraldsson var ikke villige til å underkaste seg Inge Krokrygg, men fant seg isteden et nytt kongsemne, Sigurd Munns unge sønn Håkon Herdebrei. Denne utviklingen har blitt sett på som det første tegnet på et nytt vendepunkt i borgerkrigen: de krigførende partiene sprang ikke lenger opp rundt en konge eller kronpretendent, men holdt sammen selv etter at deres leder var falt og valgte deretter en ny gallionsfigur, noe som opprettholdt formasjonen av en tett organisert krigerfraksjon.

En gallionsfigur var alt unge Håkon kunne være i 1157 da han var kun ti år gammel, men hans fraksjon fikk ham valgt til konge og fortsatte kampen mot Inge Krokrygg. I 1161 maktet de å overvinne og drepe Inge Krokrygg i slaget i Oslo.

[rediger] Magnus Erlingsson, og kirkens innblanding

Erling Skakke brenner ned huset til en som støttet tronkreveren Sigurd Markusfostre, slik Wilhelm Wetlesen tenkte seg det.

Inges flokk tok den samme beslutning som Øysteins hadde gjort fire år tidligere, og valgte seg en ny gallionsfigur framfor å underkaste seg unge Håkon Herdebrei. Valget falt på den fire år gamle Magnus Erlingsson, sønn av en av deres mest fremtredende ledere, lendmannen Erling Skakke. Unge Magnus var ikke en kongssønn, men hans mor, Kristina, var datter av kong Sigurd Jorsalfare. Erling med tittelen som jarl ble fraksjonens ny leder. Allerede året etter, i 1162, klarte han å komme overraskende på Håkons menn i slaget ved Sekken i Romsdalsfjorden. Håkon ble drept og Erling fikk sin sønn utropt til konge på Øretinget i Trøndelag. Året etter, i 1163, dukket det opp enda en påstått sønn av Sigurd Munn, en Sigurd Markusfostre, men han ble tatt til fange av Erling Skakke og henrettet i Bergen.

Selv om Erling Skakke hadde makten på sin side, hadde han ikke retten. Hans sønn var ikke kongssønn. Erling Skakke gikk derfor i en ny allianse med kirken og introduserte et nytt kriterium: Kongen måtte være ektefødt. Av Harald Gilles sønner hadde kun Inge Krokrygg vært født i ekteskap og Magnus Erlingsson var en også ektefødt sønn av en ektefødt kongsdatter. Alliansen med kirken som hadde blitt bedre organisert etter at det var blitt etablert et eget norsk erkebispedømme i Nidaros i 1152.

I Bergen i 1163 ble Magnus Erlingsson i en alder av syv år den første norske kongen som ble kronet og salvet. En nyskrevet lov for tronefølgelse ble lagt fram som kun tillot at den eldste legitime sønnen kunne arve kongetronen. Dette brakte Norge på linje med øvrige europeiske statene. For det neste tiåret synes Magnus Erlingssons posisjon som konge, med Erling Skakke som den sterke mann i langet, sikker. Erling fjernet hensynsløst enhver mulig rival til sønnen. Han gikk sammen med den danske kongen, Valdemar den store, som ytterligere en alliert til det norske kongedømmet. Alt tydet på at borgerkrigen var endelig over.

[rediger] Sverre og birkebeinernes opprør

I 1174 kom det likevel et nytt opprør mot Magnus Erlingsson fra en ny fraksjon. Deres leder var den unge Øystein Møyla, en påstått sønn av Øystein Haraldsson. Den nye fraksjon ble kalt for birkebeinerne ettersom noen av dem var så fattige og stakkarslige at de bant bjørkebark rundt beina i mangel på skikkelig sko. Tiden med Øystein Møyla ble kortvaring og han ble drept av Magnus og Erling Skakkes menn i slaget ved Re i 1170. Kort tid etter valgte de fåtallige birkebeinerne den ukjente Sverre Sigurdsson til deres nye leder.

Sverre hadde kommet til Norge fra Færøyene og hevdet at han nylig hadde oppdaget at han var en sønn av Sigurd Munn. Kravet ble lite trodd i samtiden og moderne historikere har ikke festet større troverdighet til det heller. Sigurd Munns søster valgte derimot å anerkjenne sin «bror», og Sverre viste seg mot alle odds å være langt mer enn en gallionsfigur. Kort tid etter at han overtok ledelsen bli han et samlingsmerke for all misnøye mot den bestående norske kongen.

Noen marxistinspirerte eller materialistiske historikere har forsøkt å lese en form for klassekamp i Sverres kamp mot Erling Skakke og kong Magnus. Omfanget av den grad som Sverres menn faktisk representerte den fattige delen av befolkningen har vært omdiskutert. Det er åpenbart at de fleste lendmennene, adelen på denne tiden, stilte seg på kong Magnus’ side, men Sverre klarte etter hvert å vinne flere over på sin side. Til syvende og sist, birkebeinerne forsøkte ikke å endre den sosiale strukturen i samfunnet, kun å plassere seg selv på toppen.

I 1179 vant Sverre en betydningsfull seier i slaget ved Kalvskinnet i utkanten av Nidaros hvor Erling Skakke ble drept. Fra da av var Trøndelag med Nidaros senteret for hvor Sverre befestet sin makt. Kong Magnus fortsatte kampen etter farens død og avslo flere forsøk fra Sverres side til å dele kongedømmet mellom seg. Sverres saga, som ble skrevet av Sverres egne menn, har gjort det klart at Magnus var populær blant folk flest, og hvordan dette gjorde det vanskelig for Sverres kamp mot ham. Krigen mellom Sverre og Magnus raste i flere år, og ved et tidspunkt måtte Magnus søke tilflukt i Danmark. Det endelige slaget, slaget ved Fimreite i Sognefjorden i 1184, takket være Sverres taktiske disposisjoner, endte med at Magnus ble drept og seier til Sverre.

Sverre kom til å styre Norge fram til 1202, men kunne ikke opprettholde lange perioder av fred. Kirken, som var alliert til kong Magnus og Erling Skakke, forble voldsom i sin opposisjon til Sverre gjennom hele hans kongedømme. I 1190 flyktet erkebiskop Eirik Ivarsson fra landet og i 1194 mottok han pavens støtte til å bannlyse Sverre og beordret Norges gjenværende biskoper til slå seg sammen med ham i sin eksil i Danmark, noe de også gjorde. Sverre hadde klart å tvinge biskop Nikolas Arnesson av Oslo til å krone ham i Bergen i 1194. Det samme året plasserte pave Innocent III Norge under interdikt (forbud). Selv om Sverre forfalsket brev for å vise at bannlysningen mot ham var blitt fjernet, noe som ga ham et pusterom, forble han bannlyst til sin død.

Flere kongsemner reiste seg mot kong Sverre. Blant de mest seriøse var Jon Kuvlung, en påstått sønn av Inge Krokrygg. Han ble navngitt som konge i 1185 og drept i slaget i Bergen i 1188. Sigurd Magnusson, en påstått sønn av kong Magnus Erlingsson, ble navngitt som konge på Orknøyene i 1193. Kun 13 år gammel var Sigurd kun en gallionsfigur for øyskjeggene, men blant de som satset på ham var Harald Maddadsson, Orknøyjarlen. Sigurds opprør endte med et nederlag i slaget ved Florvåg utenfor Bergen i 1194.

[rediger] Bagleropprøret

I 1197 kom den farligste utfordringen til Sverres kongedømme. Flere betydningsfulle motstandere av Sverre, blant annet Nikolas Arnesson av Oslo, som var en halvbror av Inge Krokrygg, og erkebiskop Eirik Ivarsson møttes i Halör i Skåne (den gang en del av Danmark) og de tok en gutt ved navn Inge Magnusson, en påstått sønn av Magnus Erlingsson, sannsynligvis vel vitende om det ikke var sant, som deres gallionsfigur. Deres fraksjon ble kalt for «baglerne» (fra norrønt i betydning bispestav).

Krigen mellom baglerne, som var støttet av kirken, og birkebeinerne varte resten av kong Sverre kongedømme. Baglerne klarte ikke å avsette kong Sverre eller drepe ham, men heller ikke Sverre greide å få en avgjørende seier mot baglerne. Krigen var spesielt bitter og baglerne og kirkens menn sto bak store herjinger i Trøndelag. Da Sverre døde av sykdom i Bergen i 1202 var han den første kongen i Norge som døde av naturlige årsaker siden Sigurd Jarsalfare i 1130. Hans siste handling var å gi sin sønn og arving, Håkon Sigurdsson, det råd om å komme til en enighet med kirken. Håkon ble tatt som birkebeinernes nye konge, og biskopene kom tilbake til Norge og løste landet fra interdikt, noe som hadde vært umulig så lenge som kong Sverre levde. Fratatt det meste av sin støtte ble baglernes kongsemne Inge drept senere det samme året.

[rediger] Den andre baglerkrigen og forliket på Kvitsøy

Håkon Sverresson hadde tilsynelatende passivisert hele landet, men døde plutselig (og noen mente mistenkelig) i 1204. Hans etterfølger var et barn ved navn Guttorm, men som selv døde senere det samme året. Birkebeinerne kjente ikke til noen annen direkte etterkommer etter kong Sverre, og valgte en av hans nevøer som deres nye konge. Da hadde baglerfraksjonen blitt gjenoppvekket og fornyet i Danmark og tok enda en påstått sønn av Magnus Erlingsson, en Erling Steinvegg, som deres kongsemne. Med støtte fra den danske kongen Valdemar Sejer invaderte de Norge med en dansk flåte i 1204 og tok kontroll over Viken. Erling Steinvegg ble syk og døde i 1207 og Filippus Simonsson, en søstersønn av biskop Nikolas Arnesson, ble gjort til baglernes nye kongsemne og krigen fortsatt uforstyrret.

Baglerne var sterkest i området rundt Oslofjorden mens Trøndelag var birkebeinernes befestning, men kamper og bakhold skjedde over hele landet. Til slutt tok biskopene initiativ til å forhandle fram en ustødig forlik mellom partene, befestet ved et møte på Kvitsøy i Rogaland høsten 1208, noe som ga navnet Kvitsøyforliket. Baglernes leder Filippus skulle få ha kontrollen over Viken inntil videre, men ikke bære tittelen konge. Birkebeinernes leder skulle være konge over landet. Filippus brøt forliket og fortsatte urettmessig å kalle seg selv konge inntil han døde, men freden varte fram til 1217.

[rediger] Forsoningen mellom baglere og birkebeinere

Den unge Håkon Håkonsson blir fraktet til tryggheten fra sine fiender, baglerne og kirkens menn, slik Knud Bergslien tenkte seg det.

I 1217 hadde birkebeinernes kong Inge Bårdsson dødd, og birkebeinerne, nervøse over å være uten en leder i tilfelle et baglerangrep, valgte den 13 år gamle Håkon Håkonsson som deres nye konge. Inge Bårdssons halvbror Skule Bårdsson, som selv hadde ambisjoner på egne vegne, ble gjort til leder av hæren som et kompromiss, noe som i praksis gjorde ham til Norges mektigste mann.

Håkon Håkonsson var blitt født etter at faren Håkon Sverresson hadde dødd og som birkebeinerne ikke hadde visst om da de valgte Inge Bårdsson som konge i 1204. Håkon kom til Nidaros i 1206. Da baglernes leder Filippus døde senere det samme året handlet Skule raskt. Han greide å overtale baglerne til ikke å velge en ny konge, og isteden skulle de offisielt oppløse sin gruppe og sverge troskap til Håkon Håkonsson og således gjenforene kongedømmet. Misfornøyde elementer unnlot og et nytt opprør brøt løs i østlige Norge, ledet av en påstått sønn av Erling Steinvegg, som kalte seg for Sigurd Ribbung, og ledsagerne hans ble kalt for ribbungene. Dette trakk ut til 1227 da Sigurd døde en naturlig død. Restene av tilhengere ga opp og årstallet 1227 er av en del historikere markert som slutten av borgerkrigstiden, men mange historikere mener at borgerkrigen ble avsluttet først etter Skule Bårdssons desperate opprør vinteren 1239-1240.

Valget av Håkon Håkonsson som konge i 1217 synes opprinnelig å ha blitt betraktet som en midlertidig løsning inntil man hadde fått til et endelig ordning. Uten tvil hadde Skule håpet på at han snart ville overta tronen. Samlingen av de mest betydningsfulle menn i kongedømmet i Bergen i 1223 åpnet Skule for sitt navn som konge i opposisjon til Håkon og Sigurd Ribbung og to andre tronkrevere. Møtet endte med at Håkon ble bekreftet som Norges konge.

Etter hvert som Håkon vokste opp og langsomt overtok mer og mer av kontrollen minsket Skules makt. Som et forsøk på å bevare freden mellom dem ble det bestemt at Håkon skulle gifte seg med Skules datter Margrete i 1225. I 1237 ble Skule gitt tittelen av hertug, som den første i Norge, men dette var likevel ikke nok for formilde ham. I 1239 gikk Skule til det desperate trekket å erklære seg selv som konge og startet en krig mot kong Håkon. Hans opprør var ikke vellykket og i 1240 ble han drept av Håkons menn da han hadde søkt tilflukt i kloster i Nidaros. Med Skules død var borgerkrigen i Norge endelig kommet til sin avslutning.

---

Det går an å tenke seg flere årsaker til de norske borgerkrigene:

• Økende folketall og fattigdom skapte et overskudd av unge våpenføre karer som så væpnet oppstand som en utvei til å forbedre levekårene sine.
• Kongedømmet hadde aldri utviklet seg til et fasttømret statsapparat. Landet hadde en høvdingeklasse som ikke følte særlig lojalitet til kongen.
• Arvefølgereglene likestilte alle kongssønner, uavhengig av alder og ektefødsel.

[rediger] Liste over norske konger i borgerkrigstiden

I listen er de som har krevd tronen markert med et ekstra innrykk, disse er vanligvis ikke regnet med i den norske kongerekken.

Se også: Liste over norske monarker

• Magnus IV (Sigurdsson) Blinde (1130–1135)
• Harald IV (Magnusson) Gille (1130–1136)
  • Sigurd Magnusson Slembe : 1135-1139
• Sigurd II Munn (1136–1155)
• Inge I (Haraldsson) Krokrygg (1136–1161)
• Øystein II Haraldsson (1142–1157)
• Håkon II (Sigurdsson) Herdebrei (1157–1162)
• Magnus V Erlingsson (1161–1184)
  • Sigurd Sigurdsson Markusfostre : 1162-1163
  • Øystein Øysteinsson Møyla : 1174-1177
  • Jon Kuvlung : 1185-1188
  • Sigurd Magnusson : 1193-1194
  • Inge Magnusson : 1196-1202
  • Erling Magnusson Steinvegg : 1204-1207
  • Filippus Simonsson : 1207-1217

[rediger] Sverreætta

• Sverre Sigurdsson (1177–1202)
• Håkon III Sverresson (1202–1204)
• Inge II Bårdsson (1204–1217)
• Håkon IV Håkonsson (1217–1263)
  • Skule Bårdsson : 1239-1240

[rediger] Litteratur

• Knut Helle: Under kirke og kongemakt : 1130-1350, Aschehougs Norgeshistorie (1995) ISBN 82-03-22016-9, pocketutgave (2005) ISBN 82-03-23132-2
• Kåre Lunden: Norge under Sverreætten, 1177-1319: høymiddelalder, Cappelens Norgeshistorie (1976) ISBN 82-02-03425-6
• Claus Krag: Sverre: Norges største middelalderkonge, Aschehoug (2005) ISBN 978-82-03-23201-5
• Andreas Holmsen: (Norges historie) fra de eldste tider til 1660, 1. utgave 1939, flere nytrykk

[rediger] Referanser