Norsk litteratur

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Norsk litteratur har i stor grad vært preget av norsk natur. Bildet viser «Utsikt over Lærdalsøren i Sognefjorden», malt i nærmest nasjonalromantisk stil av den tyske landskapsmaleren Themistokles von Eckenbrecher i 1901.

Norsk litteratur er den litteratur og fortellerkunst som er blitt skrevet i Norge eller av nordmenn. Norsk litteraturhistorie går tilbake til Eddadikt og skaldekvad fra førkristen tid på 800- og 900-tallet med diktere som Brage den gamle og Øyvind Skaldespiller. Med innføringen av kristendommen rundt år 1000, kom Norge i kontakt med den europeiske middelalderkunnskapen, hagiografi- og historieskrivningen. Sammenflettet med den innenlandske muntlige fortellertradisjonen, og med innflytelse fra Island, kom en periode der det ble skrevet mye litteratur. Perioden varer fra og med styret til kong Håkon Håkonsson1100-tallet til begynnelsen av 1300-tallet. Betydelige verker fra denne perioden var Historia Norvegiæ og Kongespeilet (Konungs skuggsjá)

Perioden fra 1300-tallet og opp til 1800-tallet er betraktet som en mørk tidsalder for den norske litteraturen, skjønt enkelte forfattere som nordmennene Peder Claussøn Friis og Ludvig Holberg bidro til litteraturen for Danmark-Norge. Imidlertid var disse forfatterne i realiteten mer danske enn norske. Tidlig på 1800-tallet begynte kampen for uavhengighet i tillegg til at en startende nasjonalisme var under utvikling. Dette ble en ny aktiv periode av nasjonal litteratur. Lyrikeren Henrik Wergeland var en innflytelsesrik nasjonal forfatter mens de senere verker av dramatikeren Henrik Ibsen satte norske spor i den vestlige europeiske litteraturen. Fra selvstendigheten i 1905 vokste litteraturen i Norge, noe som framskaffet blant annet to Nobelprisvinnende forfattere som Knut Hamsun og Sigrid Undset.

Den norrøne litteraturen - 600-1350[rediger | rediger kilde]

Sagaornament.

Utdypende artikler: Norrøn litteratur og Sagalitteratur

Den eldste litteraturen i Norge er skriftkulturen og diktningen som går tilbake til urnordisk tid. Runeinnskrifter forteller ettertiden at det eksisterte både bokstavrim og fast rytme. Selv om mye av dette har forsvunnet, forteller det som har overlevd litt om liv, kultur og de forestillinger de tidligste nordmennene hadde før de tenkte på seg selv som nordmenn. Diktningen i form av helleristninger og runer hadde en magisk verdi i urnordisk tid og bidro kanskje å trygge gravfreden når man risset ord for en død. På innskriften på Opedalsteinen fra Ullensvang står følgende personlige tekst av det som kan tydes:

swestar minu liubu
min kjære søster

Den som risset runer og som behersket diktningen hadde en åndelig makt. På Eggjasteinen som ble funnet på gården Eggja i Sogndal i Sogn og som er datert til rundt 600 e.Kr., benyttes et norrønt språk. Selv om ikke alt er like lett å tyde er første strofe:

Ni's sólu sótt ok ni saxe stæin skorinn.
Ni (læggi) mannR nækðan, is niþ rinnR,
Ni viltiR mænnR læggi ax.
Ikke er det (steinen) søkt av sol og ikke er steinen skåret med kniv.
Ikke skal noen mann blottlegge den mens måneneet rinner.
Ikke skal forvillede menn legge den bort.

Av det norrøne språket skulle det vokse fram en rik og spesiell litteratur. Det meste av den ble skrevet ned på Island fra omkring 1200-tallet av folk som hadde flyttet dit fra Norge. Tilknytningen mellom Norge og Island var tett, noe som resulterer i at det ofte er vanskelig å skille mellom norsk og islandsk diktning.

Solnedgang i en fjord på Nordmøre.

Eddadiktene ble skrevet rundt omkring 800-tallet. Noen av dem peker tilbake på runesteinene, og videreforteller mytene og sagn om gamle helter i den muntlige tradisjonen. Visdomsord ble fremmet i belæringsdiktningen som for eksempel Håvamål. Det store diktverket Voluspå (Volvens spådom) står fremst i eddadiktningen, og har gitt det mest allsidige innsynet i norrøn mytologi og tankegods.

Skaldekvadene var kompliserte hyllingsdikt til levende eller nylig døde personer. Strofene er diktet meget kunstferdig og bildene krever en omfattende særkunnskap. Til tross for den relative isolasjon i Norge, bygde diktningen på den felles germanske fortellertradisjonen. Kong Harald Hårfagre knyttet til seg hirdskalder ved hoffet. Vi kjenner navnene på rundt 260 skalder. Blant de eldste hvis navn og kvad er kjent var Brage den gamle, som levde på 800-tallet, og Tjodolv den kvinværske, som æret vestlandshøvdinger i sitt Ynglingatal. En av de kanskje største norske skaldene var Øyvind Skaldespiller fra Hålogaland som diktet det store Håkonarmål til den falne kongen Håkon den gode. Diktet er både merkelig og vakkert, dyptfølt og storstilt[omstridt ], og veksler mellom to versemål. Mot slutten av livet knyttet Øyvind Skaldespiller seg også til Håkon jarl og diktet Håleygjatal til ham etter mønster av Ynglingatal.

Etter år 1000 ble også kristendommen innført i Norge, noe som bidro til å gi skaldekunsten endrede vekstvilkår ettersom den hadde grunnlag i norrøn mytologi og norrøne tradisjoner. Fra samme periode synes det som om skaldekunsten ble best hevdet på Island og flere norske fyrster hyret islandske hirdskalder i en grad at disse ble enerådende.

Kristen middelalder - 1350-1500[rediger | rediger kilde]

Perioden kalles også for den mellomnorske perioden og går fra 1350-1537 (reformasjonen)[trenger referanse].

Litteratur- og mediebruk i Norge i middelalderen er dominert av kirken. Det var en kirke i hver eneste bygd i Norge[trenger referanse], og litteraturen ble brukt i forkynnelsene. Men som følge av kirkens dominans innen litteraturen, kom Norge med i et større kulturelt fellesskap med resten av Europa[trenger referanse].

Før svartedauden ble mye litteratur oversatt fra latin til gammelnorsk, blant annet Passio Olavi eller Lidelseshistorien og undergjerningene til den hellige Olav. I 1349 kom svartedauden til Norge, og over 2/3 av Norges befolkning døde som følge av den. De som var mest utsatt for å bli smittet, var prester og andre adelfolk ettersom de besøkte de syke. Da de døde, døde også den gamle skrivekunsten, noe som førte til at diktning som gikk fra munn til munn ble dominerende.

Folkets diktning 1350-1500-tallet[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Folkediktning.

En viktig ting å huske på er at selv om alle fortellingene og visene osv. ble diktet opp i folkediktingsperioden, var de aller fleste på landsbygda analfabeter. Dette førte til at verkene ble ført videre muntlig, og ikke ble skrevet ned før Asbjørnsen og Moe reiste rundt i Norge og skrev dem ned i ca. 1850, i nasjonalromantikken. Derfor er ikke disse fortellingene språklig sett helt riktige i forhold til hvordan de snakket under folkediktingsperioden.

Eventyr er en kort morsom fortelling, og som regel med utgangspunkt i virkeligheten. Eventyrene handler ofte om en helt som mot alle odds klarte seg bra. Ofte blir embedsmenn og øvrighet latterliggjort av helten, og rollene i samfunnet blir snudd om. Eventyrene gjør ikke krav på å være sanne, og dermed blir de ikke tids- eller stedsbestemt. Nesten alle eventyr ender med fryd og gammen, men har ofte en underliggende moral.

Sagn skiller seg fra eventyr ved at de gjør krav på å være sanne. De skal beskrive natur eller fenomener alle kjenner. Derfor er ofte sagn tids- og stedsfestet for å gjøre de mer troverdige. Sagnene speiler ofte den harde virkeligheten og har lite av eventyrenes ønsketenkning.

Folkeviser, også kalt ballader, er fortellende viser. De kom til Norge fra Frankrike på 1200-tallet. Dansen, som kom til Norge fra Frankrike ca. 100 år før, ble en viktig del av folkevisene.

Stev er en type dikt som både ble sunget og talt. De ble som regel improvisert, men de beste gikk videre i tradisjonen.


Renessanse og reformasjon - 1500-tallet[rediger | rediger kilde]

Norge preges på 1500-tallet sterkt av å være en provins i kongeriket Danmark. Selv om boktrykkerkunsten ble oppfunnet av Johann Gutenberg på slutten av 1400-tallet, fikk vi først et trykkeri i Norge i 1644. I 1556 fantes det bare 96 eksemplarer av Bibelen i hele Norge.

I Norge fantes det ikke noe levende litterært miljø. Likevel fikk Peder Claussen Friis i Valle sogn i dagens Lindesnes kommune utgitt Norges Beskrivelse i 1613.

Absalon Pedersson Beyer skrev i 1567 i boka Om Noriges Rige om hvordan landet hadde mistet makt sammenlignet med Danmark. Verket ble først utgitt 200 år senere.

Barokken - 1600-tallet[rediger | rediger kilde]

1600-tallet i Norge er preget av barokken. I denne perioden var det viktig for kirken at man ikke bare skulle tro, men at man også skulle ha den rette tro. Dermed fikk barokken i Norge sterkt preg av forkynnelse. Stilen i barokken er overdådig og er ment å overbevise ved å overdrive. Dermed får vi en svulstig stil på det som blir diktet.

Dorothe Engelbretsdotter var en populær dikter på 1600-tallet. Hun skrev salme- og bønnesamlingen Siælens Sang-Offer i 1678. Det kom ut i sju opplag mens hun levde og i 17 opplag etter hennes død. Det var mange som mente at det egentlig ikke var henne selv som skrev ettersom hun "bare var kvinne".

Petter Dass skrev også mange dikt i denne perioden, men lite av det han skrev ble gitt ut. Mange av diktene hans ble spredt gjennom avskrifter, og noen av dem er fremdeles i bruk i dag. Likevel er det Nordlands Trompet som er mest lest i dag som er en beskrivelse av hvordan vanlige nordlendinger levde.

Klassisismen og opplysningstiden - 1700-tallet[rediger | rediger kilde]

1700-tallet i Norge domineres av klassisismen som er sterkt preget av opplysningstiden i Europa. Man skulle bygge filosofien på erfaringer, ikke vedtatte dogmer. I litteraturen gikk man bort fra barokkens motsetninger og overdrivelser. Istedet ville man ha harmoni og orden, enkelhet og klarhet, naturlighet og fornuft.

Som en motvekt til fornuftstankene i opplysningstiden, vokste pietismen frem som en ny luthersk retning som fikk mye innflytelse i Danmark-Norge. Dette førte til at konfirmasjonen ble obligatorisk i 1736, noe som gjorde det nødvendig å lære barn å lese. Derfor ble skolegang obligatorisk i 1739. Det tok likevel mange år før alle i Norge fikk undervisning i lesing og skriving.

Ludvig Holberg[rediger | rediger kilde]

På 1700-tallet får vi den første betydningsfulle norske forfatter i Ludvig Holberg. Han var født i Bergen, men bodde mesteparten av livet utenfor Norge. Han skrev flere viktige skuespill og introduserte en ny sjangre i Danmark-Norge: essayet.

Romantikken - 1800-1850[rediger | rediger kilde]

På slutten av 1700-tallet ble man klar over at man ikke kunne løse alle problemer bare ved hjelp av fornuft og erfaring. Dessuten er ikke alt i livet bare fornuft, vi blir ofte drevet av følelser. Forfatterne i romantikken var opptatt av hva de føler om verden rundt seg. De prøvde å fatte og fange verdensånden eller verdenssjelen som strømmer gjennom alt. For å gjøre dette, tyr romantikerne til lengselen, følelsene og intuisjonen. Derfor er det dikterne som blir prominente i romantikken.

Selv om romantikken regnes fra ca. 1800 i Europa, er det først i 1820 vi ser en del romantisk diktning i Norge. Mye av det som ble skrevet, virker i dag for motepreget og overfladisk. Det er først med Welhaven og Wergeland vi får den store romantiske diktningen[trenger referanse].

Mot slutten av perioden blir litteraturen mer nasjonalromantisk.

Welhaven og Wergeland[rediger | rediger kilde]

For ettertiden står Johan Sebastian Welhavens og Henrik Wergelands diktning som høydepunkter i litteraturhistorien fra første halvpart av 1800-tallet. Enda så ulike de var som diktere og som mennesker, var begge på hver sin måte nyskapende, i tillegg til at begge var romantikere. Welhaven var nærmest høyreromantiker med ett ben plantet i opplysningstiden, mens Wergeland var senromantiker.

For begge spilte skjønnheten stor rolle, og begge trakk de på hver sin måte veksler på Platons filosofi om eros. Sans for form hadde de også begge, men de forholdt seg til ulike estetiske tradisjoner. Wergeland favnet vidt, arbeidet hurtig og skrev i mange sjangere, og i god romantisk tradisjon kombinerte han sjangre rett som det var. Han utviste samtidig stor stringens og forbandt i sin diktning «den lille realisme og den store visjon»[trenger referanse].

Welhaven hadde også et høyt refleksjonsnivå, men dyrket den rene sjanger. Det vil si at han holdt seg i all hovedsak til lyrikk, arbeidet sent og filte på formen. Som poét forenet han følsomhet og klar tanke. Han presterte, med et anerkjennende uttrykk av Wergeland, juvellerkunst. Welhavenforskeren Ingard Hauge sier at Welhaven satte «trange rammer for sin egen dikteriske utfoldelse» når han i 1832 kunne hevde at: «Ikke enhver Stemning, og minst Lidenskabens Oprør, formaaer at frembringe et Kunstværk».[1] Det mest nyskapende ved Welhaven som lyriker, var vel at han så tidlig forsto at det var et fond å øse av i folkekunsten: «I Fjeldet boer vor Kunst og Poesi» uttalte han nærmest profetisk i 1836.[2]

Poetisk realisme 1850-1870[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Poetisk realisme

Poetisk Realisme er en overgangsperiode mellom romantikken til realismen. Man vek bort fra det idylliske, romantiske bildet man beskrev i romantikken og over til en mer nyansert skildring. I stedet for å beskrive idealene som ble beskrevet under romantikken, hverdagsliggjorde forfatterne den. Dette var likevel ikke realismen - poetisk realisme kan kalles for en «temmet» og litt mindre farlig romantikk.

Retningen fikk stor tilslutning i Danmark i årene etter 1825, hvor den også fikk sine sjangertrekk. Spesielt teatermannen og litteraturkritikeren Johan Ludvig Heiberg var med på å systematisere den. Dette påvirket videre forfattere som H. C. Andersen og Johan Sebastian Welhaven, og innen norsk litteratur Camilla Collett med Amtmandens Døtre og Henrik Ibsen i skuespillet Peer Gynt. Andre sentrale navn på denne tiden var Henrik Wergeland (etter 1840), Ivar Aasen, Knud Knudsen, Aasmund Olavson Vinje, Bjørnstjerne Bjørnson, Jørgen Moe og Andreas Munch.

Den poetiske realismen tok for seg mer hverdagslige episoder. Dette var en periode hvor både prosa og drama fikk sitt gjennombrudd. Spesielt lyrikken hadde sin storhetstid nettopp i denne tida, og den norske nasjonalromantikken er sterkt farget av den. Retningen varte ved omtrent til 1870, da Georg Brandes holdt sin berømte forelesning som ble toneangivende for realismen[trenger referanse].

Realismen 1870-1890[rediger | rediger kilde]

Brandes krav om «At en litteratur i våre dager lever, viser seg i at den setter problemer under debatt»[trenger referanse], ble retningsgivende for utviklingen av realismen i Norge. Perioden gir oss det som ofte kalles gullalderen i norsk litteratur med «De fire store»: Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie.

Litteraturen i perioden er dominert av romaner, sammen med Ibsens skuespill. Den skulle utøve samfunnskritikk og avsløre hykleri og dobbeltmoral. Samtidig ønsket dikterne å vekke debatt om individets rett til fritt livssyn og frie moralske valg. Man ville ha bukt med kirkens makt og dens lære om pliktmoral, trangsynthet og lite livsglede.

Naturalismen[rediger | rediger kilde]

I 1880-årene går realismen over i naturalismen. Da blir forfatterne opptatt av å beskrive samfunnets skyggeside. De prøver ikke lenger å finne ut hvorfor ting skjer eller hva man kan gjøre med det. Det som skjer er deterministisk og kan bare skje slik. Amalie Skrams forfatterskap representerer denne litterære retningen.

Enkelte forfattere beskrev skyggesiden i samfunnet slik at bøkene ble forbudt, for eksempel Christian Krohgs Albertine og Hans Jægers Fra Kristiania-Bohêmen

Nyromantikken 1890-1905[rediger | rediger kilde]

Utgivelsen av Knut Hamsuns roman Sult sommeren 1890 regnes som åpninga av den nyromantiske perioden i norsk litteratur. Her møter vi en subjektivitet som stort sett hadde vært fraværende under realismen. Den navnløse hovedpersonen befinner seg riktignok i en gjenkjennelig geografisk og sosial kontekst – den raskt voksende storbyen Kristiania med sin over- og underklasse og sine trikker, gater og leiegårder. Men det sosiale er overhodet ikke vektlagt i romanen. I stedet er det en studie i jeg-personens ustabile psyke og skiftende innskytelser og sinnsstemninger.

I det offentlige ordskiftet om litteraturen er Hamsuns foredrag Fra det ubevidste Sjeleliv en programerklæring for en ny subjektivitet i litteraturen. Her hudfletter han forfatterne fra det moderne gjennombrudd, som han mener står for en enkel psykologi som ikke strekker til for å skildre det moderne «nervemenneske». Han krever en litteratur «mere svarende til det Sindsliv, som moderne Mennesker i Nutiden lever.» Og han stiller som krav om at forfattere må begynne å skildre «disse Tankens og Følelsens Vandringer i det blaa, skridtløse, sporløse Rejser med Hjærnen og Hjærtet, sælsomme Nervevirksomheder, Blodets Hvisken, Benpibernes Bøn, hele det ubevidste Sjæleliv».

Etter Sult følger Hamsun opp med enda to dypdykk i sære sinnstilstander. Mens jeg-personen i Sult ser ut til å finne en utveg, går det verre med Johan Nagel i Mysterier (1893). Mot slutten går han inn i en dyp psykose som uavvendelig fører han inn i sjølmordet. I Pan (1895) er det den vanskelige kjærligheten som er tema, og den fører også inn i døden. Pan har sterke prosalyriske innslag i skildringene av «nordlandssommerens evige dag», og viser således en tidstypisk trang til å viske ut sjangergrenser.

Også hos de etablerte forfatterne kan en merke en dreiing over mot mer individualpsykologisk diktning. Tittelpersonen i Ibsens Hedda Gabler (1890) er en kvinne som er vanskeligere å forstå ut fra sine samfunnsmessige forutsetninger enn for eksempel Nora i Et dukkehjem og Fru Alving i Gengangere. I de seneste stykkene – som i Bygmester Solness (1892) og Når vi døde vågner (1899) – er det en kunstnerproblematikk som opptar Ibsen.

Mens Alexander Kielland gradvis tørker ut som forfatter og Amalie Skram fullfører det strengt naturalistiske firebindsverket Hellemyrsfolket i 1898, skjer det et omslag hos Jonas Lie. I 1891 og 1892 gir han ut de to novellesamlingene Trold I og II, som henter inspirasjon fra eventyr og sagn, og som dertil har et regionalt preg som er nytt i norsk litteratur.

Arne Garborg gir ut dagboksromanen Trætte Mænd i 1891. Her møter vi en hovedperson som verken engasjeres av de skjeve samfunnsforholda eller av moralske eller religiøse spørsmål. Trætte Mænd er et eksempel på dekadanse i norsk litteratur. Etter Trætte Mænd vender Garborg tilbake til Jæren, og skriver den naturalistiske romanen Fred om religiøst grubleri, fulgt av skuespillet Læraren (1896) og romanen Den burtkomne Faderen (1899), som begge tematiserer det religiøse.

I lyrikken regnes gjerne nyromantikken fra opplesinga av Vilhelm Krags dikt Fandango i Studentersamfunnet i Kristiania høsten 1890. Her kan en på ny fornemme den gamle romantikkens dragning mot det eksotiske. Diktet lovpriser en primitiv utfoldelse av livskrefter gjennom dansen, og formidler denne livsutfoldelsen i frie vers og med en ny og forfriskende musikalitet i uttrykket. Som et eksempel på vitalisme i diktinga er det representativt for 1890-åra. Både Vilhelm Krag og Sigbjørn Obstfelder tar i bruk musikkens virkemidler for å skape en ny form for lyrikk, der diktet ikke er en tankebygning, men et samspill av ordbetydninger og klangvirkninger. Her knytter de nye lyrikerne an til den franske symbolismen.

Vitalismen er bare ei side av 1890-tallslyrikken. En annen tydelig trend er den moderne følelsen av angst og fremmedgjøring. Diktet Jeg ser (1893) av Sigbjørn Obstfelder er blitt stående som det fremste uttrykket for den moderne tilstanden: «Jeg ser, jeg ser… / Jeg er visst kommet på en feil klode! / Her er så underligt…»

Trass i Krags og Obstfelders utprøving av nye virkemidler i lyrikken, er hovedtyngden av lyrikken som ble utgitt dette tiåret tradisjonell. Publikums smak hang igjen i det gamle, og Obstfelder ble friskt parodiert i samtida.

I en egen stilling står Garborgs store diktsyklus Haugtussa, som både tar opp sentrallyriske temaer som kjærlighet og sorg, men som også har innslag av samfunns- og kulturkritikk. Haugtussa har en gjennomarbeidd musikalitet, og samlinga er en ren katalog over ulike strofeformer.

Både hos Hamsun, Garborg og Lie ser en en våknende interesse for det lokalt og regionalt særprega. Den er også tydelig i Hans E. Kincks gjennombruddsverk Flaggermusvinger fra 1895, med undertittelen «Eventyr vestfra». Den litterære kartlegginga av landet er en tendens som skal vare ved langt inn i det nye hundreåret. Av andre nye og interessante prosaforfattere i perioden kan nevnes Tryggve Andersen, Ragnhild Jølsen og Hans Aanrud.

Nyrealisme, klassekamp og kulturkamp 1905-1940[rediger | rediger kilde]

Knut Hamsun kommer med sin Landstryker-trilogi 1927-33 og avslutter sitt skjønnlitterære forfatterskap med «desillusjonsromanen» Ringen sluttet i 1936.

Sigrid Undset holder seg fortsatt i middelalderen med bøkene om Olav Audunssøn 1925-27, men skriver deretter romaner med handling fra nyere tid. I 1927 kan nasjonen igjen glede seg over en nobelpris i litteratur til en norsk forfatter, denne gangen til Sigrid Undset. Ellers vier Undset seg mest til essayistikk i denne perioden, og da særlig om katolske emner. Olav Duun når et høydepunkt i sitt forfatterskap med Medmenneske-trilogien 1929-33, og leverer en betydelig roman – Menneske og maktene – året før sin død i 1939. Johan Falkberget bidrar med flere store historiske romaner fra Røros med Christianus Sextus-bøkene 1927-35.

I lyrikken er Olaf Bull og Herman Wildenvey de førende skikkelsene[trenger referanse]; den første nyter stor respekt blant kritikere og forfatterkolleger, den andre bringer lyrikken ut til folket med sine elegante vers.

Alt i alt er norsk litteratur prega av diktning i velkjente former både i prosaen og i poesien, og det merkes lite til den frenetiske eksperimenteringstrangen som preger mye av europeisk og amerikansk litteratur gjennom 1920-tallet.

Norge preges av strid i mye av denne perioden; strid om økonomisk og politisk makt og strid om moralske og kulturelle spørsmål. Klassekampen kommer tydelig inn i norsk litteratur med Rudolf Nilsens tre diktsamlinger 1925-29, med Arnulf Øverlands dikt på 1930-tallet, med Nordahl Griegs skuespill og romanen Ung må verden ennu være fra 1938. Nini Roll Anker kombinerer et kvinneperspektiv med klassekamp på en overbevisende måte i romanen Den som henger i en tråd i 1935. Mange forfattere var enten medlemmer av eller sympatiserte med den intellektuelle politiske bevegelsen Mot Dag. Etter Moskvaprosessene vendte forfattere som Øverland og Sigurd Hoel seg vekk fra kommunismen, og Nordahl Grieg ble alene igjen som forsvarer av den kommunistiske internasjonale.

Derimot er norske forfattere enstemmige[trenger referanse] i sin fordømmelse av den framvoksende nasjonalsosialismen i Tyskland, og Hamsun blir en isolert figur[trenger referanse] i norsk offentlighet. Både Arnulf Øverland, Nordahl Grieg og Sigrid Undset kommer med tydelige advarsler om hva den nazistiske ideologien bringer med seg. Mest kjent er Arnulf Øverlands dikt Du må ikke sove fra 1937.

Et brennpunkt i kulturstriden på 1930-tallet er Sigmund Freuds teorier om menneskesinnet. Sigurd Hoel bekjenner seg åpent som tilhenger av Freuds tanker, og setter dem ut i livet i en rekke romaner der han går til felts mot seksualundertrykkelse og patriarkalske familiemønstre og samfunnsstrukturer. Hoel var sammen med Øverland og dramatikeren Helge Krog svært synlige i det offentlige ordskiftet. Øverland ble satt under tiltale for blasfemi etter foredraget Kristendommen – den tiende landeplage i Studentersamfunnet i 1933.

En følge av Freuds teorier er at barndommen tillegges en avgjørende betydning for det voksne menneskes sjelelige sunnhet, og en merker en sterkt økende interesse for barndommen i norsk litteratur på 1930-tallet. Særlig hos danskfødte Aksel Sandemose tillegges barndom og oppvekst avgjørende vekt. Det demonstreres tydelig i romanen En flyktning krysser sitt spor fra 1933, som også er nyskapende formelt sett, med sitt gjennomførte brudd med en kronologisk framstillingsmåte.

En annen betydelig forfatter som har hovedvekten av sin produksjon innafor denne perioden er Cora Sandel, som i Alberte-trilogien 1926-39 og i en lang rekke gode noveller viser hvordan kvinner særlig lider under en tilstivna moral i det patriarkalske samfunnet. Gro Holm, Magnhild Haalke, Ingeborg Refling Hagen, Halldis Moren Vesaas, Aslaug Låstad Lygre og Aslaug Vaa bringer kvinnelige erfaringer inn i litteraturen, og bidrar til å minke mannsdominansen.

Utover på 1930-tallet blir nye, store navn i det 20. århundres litteratur tilgjengelig på norsk i og med Gyldendals gule serie, som Sigurd Hoel redigerte. Noe formell nyskapning kan merkes også i norsk litteratur utover på 30-tallet; Aksel Sandemose er ikke alene. Gunnar Larsen og Arthur Omre har mottatt impulser fra Ernest Hemingways saklige, effektive stil, og hos Johannes Thrap-Meyer kan en merke innflytelse fra Marcel Proust. I lyrikken er det først og fremst Rolf Jacobsen som med sine to førkrigsdiktsamlinger bringer oss nærmere internasjonale strømninger.

Modernismen i Norge[rediger | rediger kilde]

Modernismen kan sies å ha kommet inn i norsk litteratur med Knut Hamsun og Sigbjørn Obstfelder på 1890-tallet. På 1930-tallet kom det en rekke forfattere som eksperimenterte med prosamodernisme, eksempelvis Emil Boyson, Gunnar Larsen, Haakon Bugge Mahrt, Rolf Stenersen og Edith Øberg. Deres bøker har likevel ikke fått den samme oppmerksomheten som modernistiske verker etter krigen. Tarjei Vesaas kom i 1947 med diktsamlingen Leiken og lynet som førte til store diskusjoner rundt form og rim for lyrikk. Dette utviklet seg utover 50-årene. Rolf Jacobsen var den lyrikeren som tidlig bragte modernismen tilbake etter krigen med samfunnskritiske og urbane dikt. Kristofer Uppdal er også en forfatter som er verdt å nevne.

Litteraturen under krigen 1940-45[rediger | rediger kilde]

Etterkrigsår 1945-1965[rediger | rediger kilde]

I de første etterkrigsåra utkom en lang rekke dokumentariske beretninger fra mennesker som hadde vært i tysk fangenskap, eller som hadde deltatt i motstandsarbeid under okkupasjonen. Til de mest kjente hører Lise Børsums Fange i Ravensbrück , Odd Nansens Fra dag til dag og den posthumt utgitte Petter Moens dagbok. Noen år seinere ble biografier over motstandshelter, som Fridtjof Sælens Shetlands-Larsen og David Armine Howarths Ni liv. Historien om Jan Baalsrud , store forlagssuksesser.

Men også fiksjonslitteraturen kretsa om krigen. Sigurd Evensmos Englandsfarere handler om en gruppe motstandsmenn som blir tatt til fange. Tarjei Vesaas skrev krigserfaringene inn i et symbolsk univers i Huset i mørkret. Ellers var etterkrigslitteraturen om krigen i stor grad opptatt av spørsmålet om hvorfor noen forble gode nordmenn, mens andre, tilsynelatende vanlige folk gikk i fiendens tjeneste. Både Sigurd Hoels Møte ved milepelen fra 1947, Kåre Holts Det store veiskillet fra 1949 og Aksel Sandemoses Varulven fra 1958 gir en psykologisk forklaring på landssvikproblemet.

Kampdiktene fra krigens dager, som enten var blitt kringkasta fra London eller hadde sirkulert illegalt, kom ut som samlinger fredsvåren 1945, og solgte i opplag som norsk lyrikk ikke har sett maken til verken før eller seinere. Særlig gjaldt det Arnulf Øverlands Vi overlever alt og Nordahl Griegs Friheten. Enkelte av de som var unge under krigen fant at det tradisjonelle lyriske formspråket ikke strakk til for å gi uttrykk for krigsredslene, atombombene og den nye, kalde krigen. Gunvor Hofmo, som ble sterkt personlig berørt av krigen, kom med de oppsiktsvekkende samlingene Jeg vil hjem til menneskene og Fra en annen virkelighet.

Modernismen slo igjennom på brei front i norsk lyrikk på 1950-tallet. Både hos eldre lyrikere som Tarjei Vesaas, Ernst Orvil, Astrid Tollefsen og Olav H. Hauge, og hos de yngre, som Astrid Hjertenæs Andersen, Paal Brekke, Hans Børli, Harald Sverdrup og Marie Takvam ble frie vers den foretrukne forma. Paal Brekke ble modernismens fremste våpendrager mot tradisjonalistene Arnulf Øverland og André Bjerke i en debatt om lyrikkens former som i ettertid er kjent som Tungetaledebatten. Georg Johannesens første diktsamling Dikt 1959 innvarsla en ny interesse for det politiske og samfunnsmessige, som ikke hadde vært særlig tydelig på 1950-tallet. Samtidig ser en hos en veletablert lyriker som Rolf Jacobsen en mer kritisk holdning til forbrukermentalitet og naturødeleggelser.

I prosaen er det først om fremst Jens Bjørneboe som svinger pisken over samfunnet på 1950-tallet. I Jonas og Den onde hyrde angriper han henholdsvis skolen og fengselsvesenet, der han mener at staten viser sitt autoritære ansikt særlig tydelig. Et av høydepunktene i 1950-tallets prosalitteratur er Johan Borgens store Lillelord-trilogi. Også i en rekke novellesamlinger viste Borgen seg som en uvanlig stilsikker forfatter, og han gikk nye veier i prosaen med den eksperimentelle romanen Jeg fra 1959. Et annet høydepunkt i 1950-tallets romanlitteratur er Agnar Mykles to romaner om Ask Burlefot – Lasso rundt fru Luna og Sangen om den røde rubin. Men som et resultat av påtalemaktas inngripen mot den siste ble Mykles forfatterskap heller kort. En annen frisk og ny stemme på 1950-tallet var Axel Jensen. I debutromanen Ikaros og i Line tar de unge hovedpersonene et generaloppgjør med besteborgerligheten i den sosialdemokratiske velferdsstaten. Jensen brakte også noe helt nytt inn i norsk litteratur med den dystopiske framtidsromanen Epp i 1965.

Foruten Johan Borgen kan også Tarjei Vesaas og Torborg Nedreaas nevnes som novelleforfattere. I 1953 debuterte Kjell Askildsen med novellesamlingen Heretter følger jeg deg helt hjem. Han har siden holdt seg til kortprosasjangeren, og regnes i dag som en av norsk litteraturs fineste novelleforfattere[trenger referanse].

1965-1980[rediger | rediger kilde]

Åra etter 1965 innebar en kraftig utvidelse av markedet for norsk skjønnlitteratur. I 1965 ble Norsk kulturråds innkjøpsordning for skjønnlitteratur iverksatt. Den innebar at staten kjøpte inn 1000 eksemplarer av hver tittel av ny norsk skjønnlitteratur (med noen unntak) for spredning blant landets folkebibliotek. I tillegg økte interessen og opplagstalla for den nye litteraturen. Ikke minst skyldtes det opprettelsen av Bokklubben Nye Bøker i 1976.

1970-åra førte med seg en politisering og bevisstgjøring av forfatterne som gruppe – som blant intellektuelle for øvrig. Den norske forfatterforening ble en arena for politisk kamp og faglig kamp for forfatteres rettigheter. En periode var forfatterforeninga også splitta i to foreninger. Utover landet organiserte forfatterne seg i regionale forfatterlag, og det ble starta opp en rekke litterære tidsskrift hvor også amatørforfattere var velkomne.

Det mest navngjetne litterære tidsskriftet skulle etter hvert bli Profil. Fra 1965 var det base for en rekke av unge forfattere som skulle sette sitt tydelige preg på litteraturen i perioden. De tok mål av seg til å bringe norsk litteratur à jour med europeisk litteratur for øvrig. Et opprør mot den tradisjonelle psykologiske utviklingsromanen var nødvendig. I det hele tatt var det i den moderne tilstanden nødvendig å problematisere sjølve identiteten. Dag Solstad har levert vektige bidrag til den sene 60-tallsmodernismen både i artikler, essays og skjønnlitterær prosa.

Innafor lyrikken var allerede et modernistisk formspråk blitt det rådende i løpet av 50-tallet og tidlig 60-tall, og tradisjonalister som fortsatt skrev i faste strofeformer var ikke verd å bruke krutt på. I stedet ble det 50-tallets sensymbolisme som skulle bli skyteskive for de unge, og Jan Erik Vold den som tydeligst formulerte opprøret. Profil-lyrikerne innførte nyenkelhet, konkretisme og dagligspråk i poesien, i opposisjon til Paal Brekkes påstått innadvendte og symboltunge lyrikk. Av de eldre lyrikerne fikk Olav H. Hauge en renessanse, særlig med samlingen Dropar i austavind.

Profil-gruppa skilte etter kort tid veger, i og med at Dag Solstad, Espen Haavardsholm, Tor Obrestad m.fl. vendte seg mot det nystifta partiet AKP(m-l), og ble med på å utforme et nytt politisk program som sa at litteraturen skulle tjene det arbeidende folket og opprøret mot kapitalismen. Solstads Arild Asnes 1970 er en nøkkelroman for å forstå trangen hos en moderne intellektuell etter å oppnå kontakt med noe større og mer egentlig – et folk og en sak.

AKP-forfatterne var ikke mange, men likevel greide de å sette en dagsorden gjennom store deler av 70-tallet. Noen forfattere tok steget helt ut og begynte å skrive romaner og dikt i et språk som folket kunne kjenne seg igjen i, og med et budskap som skulle tjene folket, såkalt sosialrealistisk litteratur. Kjente verk i denne sjangeren er Solstads 25. septemberplassen, Obrestads Sauda! Streik! og Haavardsholms Historiens kraftlinjer.

Sjøl om et mindretall skrev partilitteratur, var det en generell vilje hos forfatterne til å la litteraturen handle om samfunnet. Foruten klassekampen var det særlig to områder som ble tema; kvinnekampen og kampen mot sentralisering.

Begrepet «kvinnelitteratur» fikk en skiftende status i perioden. Mens noen mente at en særskilt betegnelse for litteratur skrevet for kvinner av kvinner om kvinners erfaringer var nødvendig, mente andre at det tjente til å plassere kvinnelige forfattere og lesere utafor samfunnet, i et eget lukka kretsløp. Uansett kom det viktige bidrag fra nye, kvinnelige forfattere om kvinners lite tilfredsstillende rolle i familien og i samfunnet. Liv Køltzows Hvem bestemmer over Bjørg og Unni? er et sentralt verk når det kommer til å forstå den nye kvinnelitteraturen. Bjørg Vik har bidratt med flere novellesamlinger og skuespillet To akter for fem kvinner. Både Køltzow og Vik står trygt i en realistisk tradisjon. Senere kom Cecilie Løveid og Eldrid Lunden med et mer opprørsk språk og med friske sjangereksperimenter. Særlig Løveid er opptatt av å finne et nytt språk for en ny kvinnerolle.

Etter 1980[rediger | rediger kilde]

1980-åra ble på mange måter en reaksjon på den sosialrealistiske 70-tallslitteraturen. I 1983 kom Kaj Skagen med pamfletten Bazarovs barn, som var et generaloppgjør med de forfatterne som hadde gjort mest utav seg på 70-tallet. Skagen tok til orde for en mer individorientert og idealistisk litteratur. Det er uvisst hvilken betydning boka fikk; uansett vendte mange av 70-tallsforfatterne seg i andre retninger enn tidligere. Dag Solstad kom med to store romaner som så åra i partiet i tilbakeblikk, Espen Haavardsholm skrev romanen Drift og Edvard Hoem kom med Prøvetid. Alle handler om middelaldrende menn som gjennomlever kriser i livet, og som strever med å finne nytt fotfeste. Det samme kan sies om Knut Faldbakkens romaner om mannsrollen i endring etter kvinnerevolusjonen på 70-tallet.

Likeledes frambrakte 1980-årene flere store generasjonsromaner som følger hovedpersonen over et langt tidsrom, har et stort persongalleri og tegner et bilde av et bymiljø eller et lokalsamfunn i en ikke altfor fjern fortid: Lars Saabye Christensens Beatles, Tove Nilsens Skyskraperengler, Ingvar Ambjørnsens Hvite niggere, Gerd Brantenbergs St.Croix-trilogi, Herbjørg Wassmos Tora-trilogi og Roy Jacobsens Seierherrene (1991).

I visse sammenhenger har 80-tallet fått merkelappen «fantasiens tiår» i litteraturen. Flere forfattere har innslag av det magiske, fantastiske eller usannsynlige. Kjartan Fløgstad, Mari Osmundsen, Hans Herbjørnsrud, Arild Nyquist, Jan Kjærstad og Ragnar Hovland representerer en slik retning. Også barne- og ungdomslitteraturen får innslag av fantastikk; Tormod Haugen er den viktigste her.

Et stort antall 80-tallsforfattere viser en stor grad av tekstbevissthet. Mange av de nye forfatterne hadde utdanning i litteraturvitenskap, filosofi eller andre akademiske fag. Dertil kom de mange skriveskolene som ble oppretta utover landet. Mange romaner tematiserte sjølve nedskrivingssituasjonen – tekstene var vendt mot seg sjøl eller mot andre tekster, og hovedpersonene var forfattere, forskere eller kunstnere. Jan Kjærstads Homo Falsus er kanskje den fremste av 80-tallets metaromaner, Karin Moes KYKA/1984 en annen. Ole Robert Sunde og Liv Nysted hører også til her. En annen følge av en mer akademisk orientert forfatterstand er det store antallet essaysamlinger som er kommet i senere år. En god del av disse inneholder forfatteres lesninger av andre forfattere eller refleksjoner over annen kunst.

En påfallende tendens er den bratt stigende interessen for kriminallitteratur. Jon Michelet, Gunnar Staalesen, Kim Småge og Fredrik Skagen hadde alle et godt grep om leserne. På 1990-tallet kom kvinnelige kriminalforfattere for fullt; Karin Fossum og Anne Holt har hatt stor suksess – den siste med en kvinnelig etterforsker som gjennomgangsfigur. Interessen for krim har på ingen måte avtatt etter årtusenskiftet, og et stort antall forfattere har enten spesialisert seg på krim eller veksler mellom krim og annen prosa: Jo Nesbø, Kurt Aust, Unni Lindell, Tom Egeland, Tom Kristensen, Jørn Lier Horst, Stein Morten Lier og Kjell Ola Dahl bør nevnes. I tillegg kommer en strøm av oversatt krim, særlig fra Sverige og Storbritannia.

Et annet tydelig trekk er den store interessen som skjønnlitterære forfattere og også leserne har vist for biografier, særlig forfatter- og kunstnerbiografier. Mange av de betydeligste forfatterne har siden 80-tallet skrevet en eller flere biografier over avdøde kunstnerkolleger. I tillegg har det kommet betydelige biografier fra journalister. Ingar Sletten Kolloens Knut Hamsun-biografi er kanskje den som har fått størst oppmerksomhet. Det ser ut til å være en tendens at dagens biografer - til forskjell fra tidligere tiders - ikke unnslår seg for å bruke kildemateriale av svært privat karakter, og ofte tegner nådeløst nærgående bilder av sine sujetter.

I lyrikken var det de gamle store som solgte i større opplag på 1980-tallet. Rolf Jacobsens Nattåpent nådde nesten 20 000, og Harald Sverdrups Lysets øyeblikk fikk også meget god mottakelse. Stein Mehren, Tor Ulven og Paal-Helge Haugen kom også med betydelige diktsamlinger dette tiåret. Mens de fleste lyrikere så ut til å ha fått nok av kampdiktninga fra 70-tallet, har Jan Erik Vold gått motsatt veg, og skrev noen av sine mest politiske dikt på 90-tallet. De nye og unge lyrikerne viser ellers et stort mangfold. Imidlertid når sjelden diktsamlinger opp i nevneverdige opplagstall. Hvis leserappell er et mål på litteraturens livskraft, må lyrikken sies å være i en krisetilstand. Mens nye romaner ofte kommer i store opplag som månedens bok i bokklubbene, er Bokklubbens lyrikkvenner for spesielt interesserte.

Teaterpublikumet viste fortsatt moderat interesse for ny norsk dramatikk, og fjernsynsseerne i enda mindre grad, følgelig har dramatikken stått i skyggen av prosaen og også lyrikken – med ett unntak: Jon Fosse. Fosse har gjennom 90-tallet og senere fått en mottakelse internasjonalt som ingen annen norsk dramatiker etter Ibsen, og har etter hvert en stor produksjon.

Se også[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jfr. Hauges bidrag i Demringens tolker s. 27.
  2. ^ Jfr. «En Tribut til Kunstforeningen» i Digte 1838/39

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Beyer, Harald og Beyer, Edvard (1996). Norsk litteraturhistorie, 5. utg.. Tano Aschehoug, Oslo. ISBN 82-518-3380-9.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]