Norges flagg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
FIAV 100100.svg Norges handels- og nasjonalflagg
FIAV 011011.svg Norges stats-, krigs- og orlogsflagg

Norges flagg inneholder et mørkeblått nordisk kors med hvite kanter på rød bunn. Den vertikale korsarm er forskjøvet mot flaggstangen etter mønster av de eldre nordiske flaggene i Danmark og Sverige. Handels- og nasjonalflagget har forholdet 16:22 (høyde til bredde), mens stat- og orlogsflagget har forholdet 16:27.

De eksakte fargene i det Norske flagget er fastsatt av Utenriksdepartementet etter Pantone-systemet. Den røde delen av flagget skal ha fargen PMS 032U, mens den blå delen har fargen PMS 281U[1]. Dette tilsvarer omtrent #ED2939[2] (rød) og #002664[3] (blå) i RGB-systemet.

Proporsjoner[rediger | rediger kilde]

Handels- og nasjonalflagg: 6+1+2+1+12:6+1+2+1+6
Handels- og nasjonalflagg (PDF-versjon)
Stats- og orlogsflagg: 6+1+2+1+6+11:6+1+2+1+6
Stats- og orlogsflagg (PDF-versjon)

Rødt: PMS 032U. Blått: PMS 281U (Pantone)

Historie[rediger | rediger kilde]

Svensk-norsk unionsorlogsflagg 1815-1844
Svensk-norsk unionshandelsflagg 1818-1844
«Sildesalaten» med svenske proporsjoner, brukt som felles orlogsgjøs og diplomatisk flagg 1844-1905.
Skandinavismen som politisk visjon rundt 1850. Både det norske og svenske flagget har unionsmerket.
Carl Sundt-Hansen: «En begravelse ombord» (1889). Den døde er her drapert i det norske flagget.
Bruk av norske flagg blant publikum i Holmenkollen i Oslo under ski-VM 2011.

I antikken og middelalderen var det ikke vanlig at land hadde egne nasjonalflagg. Herskere og stormenn hadde derimot sine flagg, og kongens flagg var det som hans krigsfolk skulle samle seg rundt. Det er vanskelig å finne ut helt sikkert hva som var det tidligste norske flagget. Det er derimot kjent at Olav den hellige brukte et hvitt merke med en slange i under slaget ved Nesje. Før dette hadde ravnen og dragen vært i bruk. Magnus den gode brukte det samme merket som Olav den hellige, og Harald Hardråde brukte en ravn. Kong Inge I brukte en rød løve på gyllen duk, og Sverre brukte en ørn i gull og rødt. Eirik Magnusson førte som våpen en gulløve med krone og øks på rød bunn fra 1280. Dette merket ble sannsynligvis også brukt som våpenbanner, innholdsmessig identisk med dagens norske kongeflagg. Det ble antagelig brukt av senere norske konger og ble etterhvert også brukt som skips- og festningsflagg. Den eldste sikre avbildningen er hertuginne Ingebjørgs segl fra 1318. Løvebanneret vaiet blant annet over Akershus festning så sent som i 1698. I 1641 ble den norske løve plassert i fanene til alle norske regimenter. Det norske løvebanneret ble også brukt på skip og andre festninger, men ble gradvis faset ut på 1600- og 1700-tallet. På 1500-tallet ble det vanlig internasjonalt at skip brukte hjemlandets flagg for å signalisere hvor de kom fra, men befalingen om at Dannebrog skulle være det eneste lovlige handelsflagget kom ikke før i 1748.

I Norge bruktes fra og med 1600-tallet Danmarks flagg på skip og festninger på grunn av unionen med Danmark. Den selvstendige norske stat innførte i 1814 riksvåpenets løve i øvre venstre felt av det danske flagget. Dette flagget var i bruk til 1821 i nordlige farvann. I 1815 ble det innført et unionelt svensk-norsk stats- og orlogsflagg for begge riker, det Sveriges flagg med et hvitt kryss på rød bunn i kantonen, det øvre feltet nærmest stangen. 26. oktober 1818 fikk rikene også et unionelt handelsflagg etter samme mønster, men rettskåret. Det ble brukt i fjerne farvann (sør for Kapp Finisterre) til beskyttelse mot nordafrikanske pirater, som mottok frikjøpspenger fra Sverige. Norske skip kunne også velge å seile under det rene svenske flagget i fjerne farvann. Mellom 1818 og 1821 bruktes altså tre forskjellige handelsflagg samtidig.

I 1821 fremla stortingsmann Frederik Meltzer sin tegning av det norske flagget slik det brukes i dag. På grunn av den nylig avsluttede unionen med Danmark og den inngåtte unionen med Sverige tok Meltzer inn elementer fra begge disse flaggene; Danmarks røde og hvite farger med Sveriges blå farge lagt inn midt i korset. Formen fulgte den skandinaviske tradisjonen for korsflagg. Kombinasjonen rødt-hvitt-blått videreførte samtidig tradisjonen fra flere demokratiske staters flagg – det revolusjonære Frankrike, USA, Storbritannia og Nederland. Anekdoten om at Meltzers sønn hadde ideen til flagget, er blitt avvist av vexillologisk forskning. Stortinget vedtok Meltzers flaggforslag, men kong Karl Johan avslo å sanksjonere vedtaket som lov. Istedet ble flagget approbert ved kongelig resolusjon av 13. juli 1821. En ny kongelig resolusjon av 17. juli samme år bestemte at det nye trefargede flagget bare kunne brukes i nordlige farvann. Fra nå av måtte begge lands skip sør for Kapp Finisterre bruke det felles unionshandelsflagget av 1818, det svenske flagg med «norske» farger i kantonen. Etter at Frankrike i 1830 hadde erobret de nordafrikanske Barbareskstatene, opphørte Sveriges betaling av tributt til piratene. Fra norsk politisk hold ble det derfor arbeidet for å få godkjent det norske flagg for bruk også i fjerne farvann. «Flaggets frigjøring» ble gjennomført i 1838. Siden orlogsflagget i henhold til den norske Grunnloven av 4. november 1814 skulle være et unionsflagg, ble orlogsflagget av 1815 fortsatt brukt av begge land.

Gjennom Karl Johans regjeringstid tiltok den norske misnøyen med et flaggsystem som markerte svensk overhøyhet i unionen. Etter forslag fra en felles svensk-norsk komité innførte Kong Oscar I i 1844 nye flagg som imøtekom de norske krav ved å markere full likestilling mellom rikene. Begge land fikk sine egne handels- og orlogsflagg, men med et felles unionsmerke i kantonen. Merket kombinerte begge lands flaggfarger, likelig fordelt. Unionsmerket gikk blant folk i begge land under navnet «Sildesalaten» fordi det minnet om en fargerik rett på begge lands frokostbord. Tilnavnet oppsto først i Sverige, hvor det var en viss motstand mot tapet av det rene svenske flagget. Unionsmerket ble derimot godt mottatt i Norge, som omsider hadde fått symbolkravene oppfylt.

Unionsmerket alene ble også brukt som gjøs i baugen på marinefartøyene. Det ble dessuten brukt som et felles flagg for begge riker av landenes diplomatiske representasjoner i utlandet. Men da hadde det alltid en langstrakt form med proporsjonene 4:5 som unionsmerket i svenske flagg, og ikke den kvadratiske formen som det hadde i norske flagg.

Norske unionsflagg hadde den samme mørke blåfargen både i hovedflaggets kors og i de svenske delene av unionsmerket. Det var aldri mer enn én blåfarge i unionsflagget. Det samme gjaldt for svenske unionsflagg. Blåfargen i svenske flagg på 1800-tallet var mørkere enn nå, men kunne variere noe. Svenskene brukte alltid den samme blåfargen i de norske delene av unionsmerket, selv om den var lysere enn den offisielle norske.

Norsk unionsflagg 1844-1899
Norsk unionsflagg 1844-1899
«Sildesalaten»
«Sildesalaten»
Svensk unionsflagg 1844-1905
Svensk unionsflagg 1844-1905

Økende motstand mot unionen gjorde unionsmerket upopulært, og «det rene flagg» ble en merkesak for Venstre. Det ble vedtatt av Stortinget i 1892, 1895 og 1898, og ble lovfestet uten kongelig sanksjon 10. desember 1898 og innført 15. desember 1899 for handels- og nasjonalflagget. Samtidig ble det innført et statsflagg for bruk på statens sivile bygninger, et rent norsk flagg med splitt og tunge. Det grunnlovsfestede orlogsflagget måtte beholde unionsmerket til unionsoppløsningen i 1905. Det rene orlogsflagget uten unionsmerke ble heist 9. juni 1905, like etter at unionen med Sverige var avsluttet. Det svenske flagget beholdt unionsmerket til utgangen av 1905.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Aubert, L. M. B.: Det norske Handelsflag. En historisk og statsretslig Undersøgelse, Christiania, 1879
  • «Flagget – den store symbolsaken», Stortinget og unionen med Sverige 1814-1905. Dokumenter fra Stortingets arkiver 1814-1905, Oslo, 2005, s. 110-121
  • Nygaard, Knut: Hvorledes det norske flagg ble til, Bergen 1953
  • Cappelen, Hans og Peter Beck: Fakta om flagget, Oslo, 1987
  • Landmark, Brynjar og Warme, Reidar: «Flaggets historie». Etnisk forlag, Oslo 1998
  • Christensen, R., Drægni, K. og Gram T.: «Faner og Flagg». Forsvarsmuseets skrifter nr 6, 2008, ISBN 9788291218496
  • Landmark, Brynjar og Warme, Reidar: Flaggets historie, 2.rev. utgave. Tårnseilerne 2011, ISBN 978-82-303-1788-4

Artikler[rediger | rediger kilde]

  • Cappelen, Hans: «The Struggle for a «pure» Norwegian Flag: Nationalism and Symbolism in the 19th Century», 7ICV Report, The Flag Bulletin (XIX:3-5), Winchester 1980 side 87-97
  • Munksgaard, Jan Henrik: «Det norske flagg skal være lyse-grønt med hvidt kors», PM. Populærvitenskapelig Magasin, nr. 5, 1987, s. 6-12
  • Bratbak, Bjørn: «Det norske flagget – Stavanger stod bak», Stavanger Museums årbok 1988, s. 37-59
  • Bratbak, Bjørn: «Flagget fra 1814», Sjøfartshistorisk årbok 1988, s. 7-31
  • Bratbak, Bjørn: «Grønt og grått – nasjonalfargene i 1814», Norsk sjøfartsmuseums årbok 1989, s. 189-234
  • Heimer, Željko og Jan Oskar Engene «Unionstidens norske flagg. Norwegian flags of the union period», Nordisk flaggkontakt, nr. 40, 2005, s. 33-49
  • Munksgaard, Jan Henrik: «Et nytt flagg for Norge 1814-1821», Nordisk Flaggkontakt, nr. 40, 2005, s. 19-31

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Flags of Norway – bilder, video eller lyd