Johan H. Andresen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Johan H. Andresen
Johan H. Andresen
Født 29. november 1888
Kristiania, Norge
Død 21. oktober 1953 (64 år)
Östergötland, Sverige
Ektefelle Eva Klaveness
Yrke Forretningsmann
Parti Høyre
Høyres formann
19341937
Forgjenger C.J. Hambro
Etterfølger Ole Bærøe
Stortingsrepresentant
19281933
Valgkrets Oslo

For andre personer med samme navn, se Johan Henrik Andresen

Johan Henrik Andresen (født 29. november 1888 i Kristiania, død 21. oktober 1953 i Östergötland) var en norsk forretningsmann, industrileder og politiker (H). Som eneeier i J. L. Tiedemanns Tobaksfabrik var han en av Norges rikeste og mest innflytelsesrike forretningmenn i mellomkrigstiden. Han følte sin rikdom som et ansvar, og støttet derfor mange norske kunstnere og vitenskapsmenn, samt kulturelle og veldedige tiltak.[1] Andresen var i opposisjon til C.J. Hambros lederskap i Høyre, og ble selv valgt til partiformann for perioden 19341937. Andresen var stortingsrepresentant 19281933, og tok ikke gjenvalg grunnet forholdet til Hambro.[2]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Andresen ble født i Kristiania i 1888, som sønn av Nicolai Andresen (18531923) og Johanne Marie Heyerdahl (18551928). Farfaren Johan Henrik Andresen (18151874) kjøpte J. L. Tiedemanns Tobaksfabrik i 1849, og den gikk videre til sønnen Nicolai i 1874. Den her omtalte Johan Henrik Andresen var dermed den tredje generasjonen i tobakksdynastiet, som han ble eneeier av i 1923. Både hans sønn Johan Henrik Andresen (19302011) og sønnesønn Johan H. Andresen jr. (1961–) har senere eid konsernet.

Han giftet seg med Eva Klaveness (19001965) i 1929, datter av skipsreder Anton Fredrik Klaveness (18741958) og Therese Grøn (18751948).

Han kjøpte den svenske herregården Björkvik ved Söderköping i Östergötland i 1935, hvor han også døde i 1953.

Yrkeskarrière[rediger | rediger kilde]

Andresen tok middelskoleeksamen i 1904, og var så handelsskolestudent ved Höhere Handelslehranstalt i Leipzig 19051907. Han fikk deretter praktisk erfaring gjennom å arbeide ved Tiedemanns fabrikker i Sverige og Norge samt i tysk tobakksindustri 1907–1910. Fra 1911 var han tilbake i Norge som disponent i selskapet, og var så medeier 19151923. Ved farens død i 1923 ble han eneeier. Gjennom en offensiv og strategisk bedriftspolitikk etablerte han Tidemann-konsernet som Norges dominerende tobakksprodusent i mellomkrigstiden.[1] Han spilte dessuten en avgjørende rolle i norske tobakksfabrikkers kamp mot utenlandsk innpass på det norske markedet.[1] Andresen introduserte ny teknologi og moderne distribusjons- og reklamemetoder i konsernet, som sikret stor avkastning for det, til tross for at den økonomiske nedgangen i mellomkrigstiden var betydelig. I 1920-årene lå konsernet i skarp konflikt med utenlandsk tobakkindustri, noe som etter hvert løste seg da Tiedemann inngikk en samarbeidsavtale med British American Tobacco (BAT) i 1930, som man så etablerte Norsk-Engelsk Tobaksfabrikk sammen med.

Andresen innehadde en rekke styreverv, blant annet som styremedlem i Foreningsbanken 1923–1929, Gyldendal Norsk Forlag fra 1925, Nye Andresens Bank fra 1928 og Freia fra 1931.[3] Han var nestformann i Oslo Haandverks- og Industriforening 1920–1925, og formann 1925–1927. Viseformann i Norges Industriforbund 1920–1922, og formann i Tobaksfabrikernes Landsforening 1917–1920. Han var dessuten medlem av Nationaltheatrets representantskap.[3]

Politisk arbeid[rediger | rediger kilde]

I 1920-årene deltok han i et forsøk på å etablere en borgerlig front mot sosialistene, sympatiserte med Fedrelandslaget, og var medlem av Vort Land. Denne sterke konservative holdningen ble imidlertid tonet ned i 1930-årene, og han distanserte seg fra mange av sine tidligere meningsfeller.

Han ble en sentral Høyre-politiker i mellomkrigstiden, og var innvalgt på Stortinget fra Oslo i to perioder 1928–1933. Han var hele tiden medlem av Stortingets finanskomité. Delegat til Nedrustningskonferansen i Genève i 1932. Han tok imidlertid ikke gjenvalg til Stortinget grunnet dårlig kjemi med partiformann og parlamentarisk leder C.J. Hambro.[2] Dette skyldtes blant annet Andresens behov for planmessige forberedelser og klare målsetninger, som dermed passet dårlig sammen med Hambros til tider autoritære og improviserte lederstil samt lite strukturerte arbeidsvaner.[2][1]

Andresen utkonkurrerte til slutt Hambro i kampen om å bli Høyres formann ved landsmøtet i 1934, noe som også var et uttrykk for at et flertall i partiet ønsket en formann som var mer opptatt av økonomisk politikk.[2] Som partiformann tok han avstand fra forsøk på å stille politiske betingelser for finansiell støtte til Høyre fra storindustrien. Han lyktes ikke i å modernisere og effektivisere Høyre som organisasjon, eller å få mer orden i stortingsgruppen som fortsatt var ledet av Hambro. Den utløsende årsaken til Andresens avgang som partiformann i 1937 ble derfor en strid om Høyres fiskeripolitikk. Han ble værende som medlem av Høyres sentralstyre frem til 1945.

Under andre verdenskrig satt han i tysk fangenskap på Grini fra 12. januar til 28. mai 1942.[3]. Han lånte Hjemmefronten 2 millioner kroner midt under krigen. [4]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Andresen var kommandør av den danske Dannebrogordenen og ridder av den svenske Vasaorden. Han var dansk visekonsul og konsul 1919–1928.[3]

Joh. H. Andresens vei i Oslo er oppkalt etter ham, men navnet skal endres til Sigurd Hoels vei.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Johan H. Andresen. Norsk biografisk leksikon.
  2. ^ a b c d Lederstrid i Høyre 1930-tallet. NRK Skole.
  3. ^ a b c d Johan Henrik Andresen. Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste.
  4. ^ a b Ved veis ende. FERD AS.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Johan H. Andresen – bilder, video eller lyd