Johan H. Andresen
| Johan H. Andresen | |||
|---|---|---|---|
 |
|||
| Født | 29. november 1888 Kristiania, Norge |
||
| Død | 21. oktober 1953 (64 år) Östergötland, Sverige |
||
| Ektefelle | Eva Klaveness | ||
| Yrke | Forretningsmann | ||
| Parti | Høyre | ||
| Høyres formann | |||
| 1934–1937 | |||
| Forgjenger | C.J. Hambro | ||
| Etterfølger | Ole Bærøe | ||
| Stortingsrepresentant | |||
| 1928–1933 | |||
| Valgkrets | Oslo | ||
|
|
|||
- For andre personer med samme navn, se Johan Henrik Andresen
Johan Henrik Andresen (født 29. november 1888 i Kristiania, død 21. oktober 1953 i Östergötland) var en norsk forretningsmann, industrileder og politiker (H). Som eneeier i J. L. Tiedemanns Tobaksfabrik var han en av Norges rikeste og mest innflytelsesrike forretningmenn i mellomkrigstiden. Han følte sin rikdom som et ansvar, og støttet derfor mange norske kunstnere og vitenskapsmenn, samt kulturelle og veldedige tiltak.[1] Andresen var i opposisjon til C.J. Hambros lederskap i Høyre, og ble selv valgt til partiformann for perioden 1934–1937. Andresen var stortingsrepresentant 1928–1933, og tok ikke gjenvalg grunnet forholdet til Hambro.[2]
Bakgrunn [rediger]
Andresen ble født i Kristiania i 1888, som sønn av Nicolai Andresen (1853–1923) og Johanne Marie Heyerdahl (1855–1928). Farfaren Johan Henrik Andresen (1815–1874) kjøpte J. L. Tiedemanns Tobaksfabrik i 1849, og den gikk videre til sønnen Nicolai i 1874. Den her omtalte Johan Henrik Andresen var dermed den tredje generasjonen i tobakksdynastiet, som han ble eneeier av i 1923. Både hans sønn Johan Henrik Andresen (1930–2011) og sønnesønn Johan H. Andresen jr. (1961–) har senere eid konsernet.
Han giftet seg med Eva Klaveness (1900–1965) i 1929, datter av skipsreder Anton Fredrik Klaveness (1874–1958) og Therese Grøn (1875–1948).
Han kjøpte den svenske herregården Björkvik ved Söderköping i Östergötland i 1935, hvor han også døde i 1953.
Yrkeskarrière [rediger]
Andresen tok middelskoleeksamen i 1904, og var så handelsskolestudent ved Höhere Handelslehranstalt i Leipzig 1905–1907. Han fikk deretter praktisk erfaring gjennom å arbeide ved Tiedemanns fabrikker i Sverige og Norge samt i tysk tobakksindustri 1907–1910. Fra 1911 var han tilbake i Norge som disponent i selskapet, og var så medeier 1915–1923. Ved farens død i 1923 ble han eneeier. Gjennom en offensiv og strategisk bedriftspolitikk etablerte han Tidemann-konsernet som Norges dominerende tobakksprodusent i mellomkrigstiden.[1] Han spilte dessuten en avgjørende rolle i norske tobakksfabrikkers kamp mot utenlandsk innpass på det norske markedet.[1] Andresen introduserte ny teknologi og moderne distribusjons- og reklamemetoder i konsernet, som sikret stor avkastning for det, til tross for at den økonomiske nedgangen i mellomkrigstiden var betydelig. I 1920-årene lå konsernet i skarp konflikt med utenlandsk tobakkindustri, noe som etter hvert løste seg da Tiedemann inngikk en samarbeidsavtale med British American Tobacco (BAT) i 1930, som man så etablerte Norsk-Engelsk Tobaksfabrikk sammen med.
Andresen innehadde en rekke styreverv, blant annet som styremedlem i Foreningsbanken 1923–1929, Gyldendal Norsk Forlag fra 1925, Nye Andresens Bank fra 1928 og Freia fra 1931.[3] Han var nestformann i Oslo Haandverks- og Industriforening 1920–1925, og formann 1925–1927. Viseformann i Norges Industriforbund 1920–1922, og formann i Tobaksfabrikernes Landsforening 1917–1920. Han var dessuten medlem av Nationaltheatrets representantskap.[3]
Politisk arbeid [rediger]
I 1920-årene deltok han i et forsøk på å etablere en borgerlig front mot sosialistene, sympatiserte med Fedrelandslaget, og var medlem av Vort Land. Denne sterke konservative holdningen ble imidlertid tonet ned i 1930-årene, og han distanserte seg fra mange av sine tidligere meningsfeller.
Han ble en sentral Høyre-politiker i mellomkrigstiden, og var innvalgt på Stortinget fra Oslo i to perioder 1928–1933. Han var hele tiden medlem av Stortingets finanskomité. Delegat til Nedrustningskonferansen i Genève i 1932. Han tok imidlertid ikke gjenvalg til Stortinget grunnet dårlig kjemi med partiformann og parlamentarisk leder C.J. Hambro.[2] Dette skyldtes blant annet Andresens behov for planmessige forberedelser og klare målsetninger, som dermed passet dårlig sammen med Hambros til tider autoritære og improviserte lederstil samt lite strukturerte arbeidsvaner.[2][1]
Andresen utkonkurrerte til slutt Hambro i kampen om å bli Høyres formann ved landsmøtet i 1934, noe som også var et uttrykk for at et flertall i partiet ønsket en formann som var mer opptatt av økonomisk politikk.[2] Som partiformann tok han avstand fra forsøk på å stille politiske betingelser for finansiell støtte til Høyre fra storindustrien. Han lyktes ikke i å modernisere og effektivisere Høyre som organisasjon, eller å få mer orden i stortingsgruppen som fortsatt var ledet av Hambro. Den utløsende årsaken til Andresens avgang som partiformann i 1937 ble derfor en strid om Høyres fiskeripolitikk. Han ble værende som medlem av Høyres sentralstyre frem til 1945.
Under andre verdenskrig satt han i tysk fangenskap på Grini fra 12. januar til 28. mai 1942.[3]. Han lånte Hjemmefronten 2 millioner kroner midt under krigen. [4]
Utmerkelser [rediger]
Andresen var kommandør av den danske Dannebrogordenen og ridder av den svenske Vasaorden. Han var dansk visekonsul og konsul 1919–1928.[3]
Joh. H. Andresens vei i Oslo er oppkalt etter ham, men navnet skal endres til Sigurd Hoels vei.[4]
Referanser [rediger]
- ^ a b c d Johan H. Andresen. Norsk biografisk leksikon.
- ^ a b c d Lederstrid i Høyre 1930-tallet. NRK Skole.
- ^ a b c d Johan Henrik Andresen. Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste.
- ^ a b Ved veis ende. FERD AS.
Eksterne lenker [rediger]
 |
Commons: Kategori:Johan H. Andresen – bilder, video eller lyd |
|
|||||
