Hirden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Emblemet for Hirden, Nasjonal Samlings paramilitære organisasjon, viste et solkors med to sverd i gult på rød bunn
For artikkelen om hirden i middelalderen, se Hird og hirdmenn

Hirden var en ideologisk, paramilitær særorganisasjon i det norske nazistpartiet Nasjonal Samling (NS) fra 1934 til 1945. Hirden fungerte som partiets politiske tropper, tilsvarende Sturmabteilungen i det nasjonalsosialistiske Tyskland. Organisasjonen bestod opprinnelig av den aktive kjernen i partiet, men medlemskap i Hirden ble obligatorisk for alle NS-medlemmer i løpet av andre verdenskrig.

Det blir vanligvis antatt at det var omlag 8 500 medlemmer i Hirden, mens NRK-journalist Eirik Veum mener tallet kan ha vært inntil 20 000.[1] Han utga i november 2013, i andre bind av trilogien Nådeløse nordmenn, en oversikt over 72 hirdmedlemmer som deltok i deportasjonen av jødene i Norge, og 962 hirdmenn som ble dømt i landssvikoppgjøret for å ha deltatt direkte eller som organisatoriske ledere av tortur og overgrep mot krigsfanger i Norge under andre verdenskrig.

Historie[rediger | rediger kilde]

Hirden ble dannet i 1933 under navnet Spesialavdeling og var en frivillig organisasjon for medlemmer av Nasjonal Samling fra 18 til 45 år. Hirdmannskapene ble offisielt definert som partiets politiske og ideologiske soldater, men hovedsakelig fungerte de som vaktmannskap under politiske møter og taler, etter utallige angrep fra og konflikter med kommunist- og daværende arbeiderbevegelse, som også var hovedgrunnlaget for Hirdens dannelse. Etter okkupasjonen fikk imidlertid Hirden nye oppgaver og avdelinger. Hirdmedlemskap ble obligatorisk for unge, mannlige partimedlemmer fra 1941, og seinere også for kvinner og eldre medlemmer, men ordningen ble ikke helt gjennomført. Alle medlemmer bar uniform på arrangementer og i medlemstjeneste.

Begrepet hird ble tatt i bruk i 1934 og var opprinnelig middelalderens navn på livvaktene til konger og stormenn. Nasjonal Samlings hird hadde tilsvarende oppgaver overfor partiets og Hirdens leder Vidkun Quisling.

Hirden ble oppløst ved frigjøringa i mai 1945, og mange medlemmer ble dømt i landssvikoppgjøret.[2]

Oppbygging og oppgaver[rediger | rediger kilde]

Vidkun Quisling, Nasjonal Samlings fører, og Josef Terboven, «rikskommissær for de okkuperte norske områder» og den reelle lederen i Norge under andre verdenskrig, inspiserer en hird-avdeling.

Hirden utgjorde NS' aktivistiske kjerne og virket som ordensvern ved NS' møter. Hirden skulle dessuten disiplinere og skolere medlemmene. Hirdens andre leder, den seinere høyesterettsadvokaten Johan Bernhard Hjort, var som skapt for denne oppgaven med sin prøyssiske bakgrunn, sersjantutdanning fra forsvaret og naturlige autoritet. Han åpnet friskt et møte for flere tusen frammøtte på Gjøvik Kristi himmelfartsdag 1936 med følgende hilsen: «Landsmenn, landsforrædere, apekatter og annet folk». Hjort kom imidlertid snart på kant med Quisling og meldte seg ut av partiet i 1937.

Hirden var organisert i en militær korpsstruktur med flere forskjellige forband på samme måte som det tyske nazistpartiet NSDAPs paramilitære Sturmabteilungen (SA). Organisasjonen fikk ytterligere militært preg under 2. verdenskrig, da NS-staten blant annet opprettet Hirdmarinen og et Hirdens Flykorps. Hirden fikk politimyndighet i mars 1941 og ble innlemmet i «rikets væpnede styrker» 14. august 1943.

Hirden inngikk også i vaktmannskaper i fangeleirer for østeuropeiske krigsfanger i Norge, og ifølge journalisten Erik Veum framviste hirdmedlemmene, særlig de yngre, stor brutalitet som tyske militære ledere fant det nødvendig å gripe inn i. Brutale og bestialske overgrep og tortur av fanger skal ha vært vanlig, ifølge Veums undersøkelser.[3]

Rikshirden og annet[rediger | rediger kilde]

Quisling og Oliver Møystad, hirdsjef og sjef for sikkerhetspolitiet, inspiserer Rikshirden. Mannskapene er blant annet uniformert med karakteristiske «tyskerhjelmer».
Quisling i uniform. Førergarden var en avdeling innen Hirden 1942–1945 og Quslings personlige livvakt og partiets paradeavdeling.

Rikshirden var den første formasjonen og den egentlige Hirden, og de fleste andre forband utgikk fra den. For øvrig er begrepet hird etter krigen blitt brukt som et fellesnavn på hele hirden, også Kvinnehirden og Ungdomsfylkingens hirdgrupper. Opprinnelig omfattet imidlertid Hirden bare hirdavdelingene som tilhørte Hirdstaben og Førergarden.

  • Rikshirden (1933–1945). Rikshirden var politisk ordensvern og hadde viktige propagandaoppgaver.
    • Hirdmannen var rikshirdens partiavis og sentralt organ for propaganda.
  • Hirdvaktbataljonen (1942) : De fleste medlemmene tjenestegjorde hos SS-Vaktbataljon fra 1943, til tross for at de administrativt ble overført til den norske legion.
  • Førergarden (1942–1945) var Vidkun Quislings personlige livvakt og partiets paradeavdeling. Den bestod av 150 håndplukkede frivillige. Livvakten var en selvstendig enhet direkte undelagt føreren og ble ledet av sveitfører Per Carlsson (20. april 1942–1. april 1944), Sverre Henschien (1944–1945) og sveitfører Sophus Kahrs (februar–mai 1945).
  • Hirdens Flykorps (1942–1945) ble stiftet i mars 1942 for å yte frivillige støtte til det tyske flyvåpenet Luftwaffe. Korpset tilsvarte det tyske Nationalsozialistisches Flieger-Korps og tok sikte på å utdanne flyvere og flypersonell.
  • Hirdmarinen (1942–1943) skulle legge grunnlaget for framtidas norske sjøforsvar.
  • Hirdens Alarmenheter (1943–1945) dreiv vakthold og hjalp Statspolitiet som en del av Rikets væpnede styrker.
  • Hirdens Bedriftsvern (1943–1945) var væpnede styrker som skulle beskytte industri og statsinstitusjoner mot sabotasje.
  • Hirdbataljonen (1945) var en militær mobilisering av NS-medlemmer.[4]

Enkelte hirdgrupper var ikke direkte underlagt Rikshirden:

  • Kvinnehirden. Dette var partiets sanitetstropp og service-stab ved store arrangementer. Kvinnehirden var egentlig underlagt NS Kvinneorganisasjon (NSK) og hadde egen landsleder.
  • Germanske-SS Norge (1941–1945). GSSN het opprinnelig Norges SS og var et rent tysk initiativ mer eller mindre underlagt det tyske elitekorpset Allgemeine SS.

Formelt en underavdeling av Hirden, men meget kontroversiell innad i NS-miljøet pga sine tette bånd med Tyskland.

NS hadde flere barne- og ungdomsorganisasjoner, deriblant:

  • Småhirden, Guttehirden, Jentehirden (skrevet Gjentehirden) og Unghirden. De organiserte barn og unge fra 10 til 18 år og var underlagt NS Ungdomsfylking (NSUF). NS-statens forsøk på å innføre tvunget medlemskap i disse organisasjonene førte til stor motstand fra foreldre og lærere, og til brudd med Den norske kirke. Det ble også opprettet ungdomsavdelinger av Hirdmarinen og Hirdens Flykorps.

Organisasjon[rediger | rediger kilde]

Hirden var organisert militært med Rikshirden øverst. Hirden hadde ellers en desentralisert struktur med regionale og lokale avdelinger med egne hirdførere.

  1. NS' fører (Vidkun Quisling)
  2. Hirdsjefen og Rikshirdstaben
  3. Hirdfordelingen (Hirddivisjonen)
  4. Regimentet (3 fylkinger)
  5. Fylkingen (2–6 sveiter)
  6. Sveiten (inntil 4 tropper)
  7. Troppen (3 lag)
  8. Laget (10–12 mann)

Regimenter[rediger | rediger kilde]

Rikshirden var delt i sju regimenter:

  1. Regiment Viken
  2. Regiment Eidsivating
  3. Regiment Hafrsfjord
  4. Regiment Gulating
  5. Regiment Frostating
  6. Regiment Haalogaland
  7. Regiment Viking

Landshirdsjefer[rediger | rediger kilde]

Nasjonal Samlings fører Vidkun Quisling var øverste hird-sjef. Ellers var følgende landshirdsjefer:

Uniform[rediger | rediger kilde]

Eksempler på Hirdens uniformer: hirdleder Thorvald Thronsen, Hirdmarinen og Kvinnehirden

Fra mai 1933 var det forbudt med politiske uniformer i Norge, men da Quisling i april 1940 krevde dispensasjon fra uniformsforbudet, og loven samme høst ble opphevet, tok Hirden til å bære uniform og opptrådte i sluttede formasjoner i nasjonalsosialistisk og militær tradisjon.

Hirdens uniform var mørk gråblå, med sylinderformet skyggelue (kepi) og eventuelt ridestøvler. Armbindet hadde solkors med sverd, som var hirdmerket. Quisling og andre i ledelsen brukte ofte Hirdens uniform istedenfor den grønne partiuniformen. De fleste hirdmedlemmer måtte anskaffe uniform på egen regning, da hirdtjenesten ble regnet som en «fritidsaktivitet».

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]