Sachsenhausen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 52°45′57″N 13°15′51″Ø

Hovedinngang til tårn A

Sachsenhausen var en tysk og sovjetisk konsentrasjonsleir som var i drift fra 1936 til 1950.

Sachsenhausen ligger i Oranienburg, ca. 35 km nord for Berlin. Den erstattet en tidligere leir for politiske fanger som ble opprettet etter nazistenes maktovertagelse i 1933. Leiren hadde en spesiell stilling blant tyske konsentrasjonsleirer siden hovedkvarteret og utdanningen av SS-vakter lå ikke langt ifra leiren.

På porten inn til Sachsenhausen står det skrevet det senere beryktede sitatet Arbeit macht frei (arbeid frigjør)

Sachsenhausen 1936-1945[rediger | rediger kilde]

Fra opprettelsen av leiren i 1936 til slutten på krigen i 1945 satt ca. 200 000 registrerte fanger fengslet her. Leiren var planlagt med en kapasitet på 12 000 fanger, men enkelte år hadde belegget et snitt på 60 000. Man antar at 100 000 døde som følge av sykdom, underernæring, voldsutøvelse fra vokterne, grusomme medisinske eksperimenter og lungebetennelse som følge av kulden. Mange ble dessuten henrettet. Fanger som ved ankomst ble sendt direkte til henrettelse ble ikke innregistrert i leiren, det totale dødstallet er derfor ukjent.

Banen hvor det ble utprøvd sko

De første fangene som ble sendt til Sachsenhausen fra 1936 var tyske politiske fanger. Fra sommeren 1938 ble fangebelegget utvidet med såkalt «asosiale», det vil si romani, homofile, Jehovas vitner, tidligere straffede og andre som av naziregimet ble definert som uønskede ut fra hvilken etnisk eller sosial befolkningsgruppe de tilhørte. Etter anschluss samme år begynte tilstrømingen av utenlandske politiske fanger, i denne omgang fra Østerrike. Etter utbruddet av andre verdenskrig i 1939 fulgte en strøm av politiske fanger fra tyskokkuperte land.

De 6000 første jødene ankom Sachsenhausen etter en arrestasjonsbølge i november 1938. De fleste gjenlevende jødiske fangene ble transportert til Auschwitz i 1941.

Fra 1941 ble Sachsenhausen utvidet med avsondrede spesialleire for krigsfanger, i første rekke sovjetiske. En av dem som satt her, var Stalins eldste sønn, Jakov Dsjugasjvili (1907–43). Han var utdannet som ingeniør og tjenestegjorde som løytnant og batterikommandør i 14. Haubitzregiment tilknyttet 14. Stridsvogn Divisjon. Han ble tatt til fange under mystiske omstendigheter. Tyskerne håpet på en fangeutveksling mellom ham og general Friedrich von Paulus, men i stedet døde han under uoppklarte omstendigheter, angivelig etter å ha kastet seg mot det elektriske gjerdet rundt leiren. General Tikatsjenko satt også fanget her. I februar 1945 deltok han i et fangeopprør som lyktes i å overmanne vokterne og ta deres våpen; men Tikatsjenko ble drept etter en lengre skuddveksling.[1]

Utnyttelse av fangene[rediger | rediger kilde]

Rundt store deler av leiren, langs leirgjerdet ble det anlagt et tråkk med forskjellig underlag. Her ble fanger tvunget til å marsjere i grupper i timevis med 30 kilos oppakning, for å teste ut støvler for die Wehrmaht og andre deler av de tyske styrkene. Denne gruppen ble av vokterne kalt Schuhlaufkommando.

Utenfor gjerdet befant Klinkerwerk seg. Her drev SS forretningsvirksomhet ved hjelp av fangene, med produksjon av murstein som ble solgt til bygningsindustrien. Et usedvanlig tungt arbeide for underernærte mennesker.

I leiren foregikk historiens største forfalskningprosjekt av penger. Britiske pund først og senere amerikanske dollar ble meget troverdig forfalsket av jødiske spesialister under kommando av tysk politi. En gruppe kjente falskmyntere, typografer, grafikerer og andre ble holdt strengt isolert, men under gode boforhold i blokk 19. De fikk tilgjengelig tidens mest avanserte verktøy og utstyr for jobben. Den norske typograf, Moritz Nachtstern (1902-1969) var blant 142 jøder som greide å lage en troverdig forfalskning av britiske 5 og 10 pund sedler som ble trykket og patinert, anslagsvis et beløp på 150 mill. pund. Hensikten med prosjektet var å svekke pundets stilling som valuta, men ble i noen grad brukt av nazistene til å betale for seg.

Henrettelser og medisinske eksperimenter[rediger | rediger kilde]

Stasjon Z

Sachsenhausen var ikke en utrydningsleir, men en interneringsleir. Imidlertid ble det også her foretatt organiserte massedrap på fangegrupper. I 1941 fikk leiren et eget «nakkeskuddanlegg» med portable krematorieovner som ble benyttet til å drepe 14 500 sovjetiske krigsfanger. Hitler hadde beordret at 18 000 krigsfanger skulle dø – resten av kvoten ble fylt ved at fanger sultet i hjel eller døde av sykdom. I 1942 ble det så bygget et eget «henrettelsessenter», Station Z, med kapasitet for tilintetgjørelse av mennesker i industrielt tempo. I 1943 fikk denne avdelingen også sitt eget gasskammer. Station Z ble også brukt som reserverettersted for Berlin, særlig i forbindelse med massehenrettelser.

Gjennom hele krigen ble det i Sachsenhausen utført medisinske eksperimenter der fanger blant annet ble utsatt for sennepsgass eller med overlegg påført dødelige sykdommer.

Norske fanger i Sachsenhausen[rediger | rediger kilde]

Det var i Sachsenhausen flest nordmenn satt fanget. De første ankom våren 1941. Forholdene var gjennom hele 1941, 1942 og første halvår 1943 svært vanskelige. De første dødsfallene blant norske fanger kom tidlig i 1942. Fra sommeren 1942 ble de norske fangene samlet på en egen brakke. Det fortsatte å komme nye nordmenn, slik at det ved utgangen av 1943 var hele fem norske brakker. Forholdene på sykebrakka ble også bedre i løpet av 1943. Flere norske leger blant fangene gjorde en stor innsats. Det hjalp også at det lyktes å få inn viktige medisiner fra Danmark og Røde Kors. Det som kom til å bety mest for at så mange norske greide seg gjennom oppholdet i Sachsenhausen, var imidlertid at det fra sommeren 1943, etter påtrykk fra det internasjonale Røde Kors, som i samarbeid med sivilinternerte nordmenn i Tyskland hadde klart å lokalisere dem, ble gitt tillatelse til å motta matpakker fra Røde Kors. Fra høsten 1943 kom det fart i forsendelsene, og de kom fra flere hold. Det kom standard matpakker fra Danmark og Sverige, og fra Røde Kors i Sveits, hvor den norske diplomat Peter Anker var koordinatoren. Og ikke minst småpakker hjemmefra.[2] De norske fangene kom dermed i en bedre situasjon enn mange av medfangene. De sivilinternerte nordmennene tilhørte familiene Hjort og Seip og levde i Gross Kreutz i Brandenburg omlag 100 km syd for Sachsenhausen.

3 240 nordmenn kom til Sachsenhausen, men mange av dem ble sendt videre til andre konsentrasjonsleirer. 2 000 nordmenn satt her i lengre tid, blant annet de overlevende fra Telavåg og Kvarstad-båtene. Tilsammen døde ca. 200 nordmenn i Sachsenhausen.

Krigsslutt og befrielse[rediger | rediger kilde]

Før slutten på krigen ble 33 000 fanger tvunget til å marsjere nordøst sammen med vaktene. Formålet var å eliminere fangene en masse ved å drive dem til Østersjøkysten, deretter laste dem ombord i skip som skulle senkes. Tusentalls fanger som kollapset ble skutt av SS-vaktene. De som overlevde så lenge, ble befridd av sovjetiske, amerikanske og engelske styrker i begynnelsen av mai. Omkring 3 000 mannlige og 2 000 kvinnelige fanger ble etterlatt i leiren som syke og døende.

Den 22. april 1945 ble leiren frigjort av en fortropp fra 47. sovjetiske armé og 1. polske armé.

Speziallager Nr. 7 - Sachsenhausen 1945-1950[rediger | rediger kilde]

Etter krigen ble Sachsenhausen liggende i den sovjetiske okkupasjonssonen. I mai 1945 begynte den sovjetiske etterretningstjenesten konstruksjonen av 10 spesialleire i de okkuperte områdene. Spesialleir Nr. 7 ble etablert i Weesow nær Werneuchen og flyttet til den tidligere konsentrasjonsleiren i Sachsenhausen i august. Sommeren ble leiren omdøpt til Spesialleir Nr. 1 og var i drift inntil mars 1950.[3] I denne perioden kunne fangebelegget være oppe i 16 000. Totalt ble omkring 60 000 tyskere internert her uten lov og dom. Tyske kilder regner med at omkring 12 000[4] omkom av matmangel, sykdom, fysisk eller psykisk utmattelse og ble begravet i massegraver.

Sachsenhausen idag[rediger | rediger kilde]

Apellplassen i Sachsenhausen

I dag er Sachsenhausen åpen for almenheten og bevart som et museum. Flere bygninger og konstruksjoner har overlevd, eller er blitt rekonstruert. Deriblant inngangspartiet, vakttårn, kremasjonsovner og brakker. Det finnes også en stor obelisk og statue som ble reist av sovjeterne etter krigen.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Øystein Ø. Bentsen: Samhold og svik, Forlaget Oktober 2010
  • Kristian Ottosen: Liv og død: Historien om Scahsenhausen-fangene, Aschehoug 1990.
  • Moritz Nachtstern: Falskmynter i Sachsenhausen, Spartacus 2006.
  • Bengt Calmeyer: Skomakeren fra Sachsenhausen, Dreyer, 1990
  • Günter Morsch: Von der Erinnerung zum Monument. Die Entstehungsgeschichte der nationalen Mahn- und Gedenkstätte Sachsenhausen. Edition Hentrich, Berlin 2001.
  • Günter Morsch, Alfred Reckendrees: Befreiung des KZ Sachsenhausen 1945. Edition Hentrich, Berlin. 1996,
  • Günter Morsch: Mord und Massenmord im Konzentrationslager Sachsenhausen. Metropol, 2005.
  • Günter Morsch / Susanne zur Nieden: Jüdische Häftlinge im Konzentrationslager Sachsenhausen 1936 bis 1945. Edition Hentrich, Berlin 2004.
  • Bundeszentrale für politische Bildung: Gedenkstätten für die Opfer des Nationalsozialismus: Eine Dokumentation. Berlin 1999.
  • Sepp Hahn, Helle Carola Gaertner-Scholle: Außenstelle Heinkelwerk. Verlag Neues Leben, Berlin 1963.
  • Wanda Heger (1984, 1995, 2005). Hver fredag foran porten. Gyldendal. ISBN 82-05-34093-5. 
  • Stephan Jegielka: Das KZ-Außenlager Genshagen. Struktur und Wahrnehmung der Zwangsarbeit in einem Rüstungsbetrieb 1944/45. Tectum, Struktur, Marburg 2005. (Studie av en av Sachsenhausens uteleire)
  • Gegen das Vergessen: Häftlingsalltag im KZ-Sachsenhausen 1936-1945. CD-ROM, Oranienburg/München 2002/2003.
  • Günter Morsch, Ines Reich: Sowjetisches Speziallager Nr. 7/Nr.1 in Sachsenhausen (1945–1950). Katalog der Ausstellung in der Gedenkstätte und Museum Sachsenhausen, Berlin 2005.
  • Jan von Flocken, Michael Klonovsky: Stalins Lager in Deutschland 1945-1950: Dokumentation Zeugenberichte. Ullstein, Berlin 1991.
  • Adolf Burger: Des Teufels Werkstatt: Die Geldfälscherwerkstatt im KZ Sachsenhausen. Hentrich & Hentrich, 2004.
  • Gerhard Finn: Die politischen Häftlinge in der Sowjetzone. Berlin 1958
  • Gerhard Finn: Sachsenhausen 1936-1950: Geschichte eines Lagers. Westkreuz-Verlag, Berlin/Bonn 1988.
  • Wolfgang Benz & Barbara Distel (Hg): Der Ort des Terrors. Sachsenhausen, Buchenwald (bind 3) München: Beck, 2006
  • Hermann Kaienburg: Der Militär- und Wirtschaftskomplex der SS im KZ-Standort Sachsenhausen-Oranienburg. Metropol Verlag, Schriftenreihe der Stiftung Brandenburgische Gedenkstätten, Bd. 16, Berlin 2006.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Norman Davies: Europa i krig, forlaget Gyldendal, Oslo 2007, ISBN 978-82-05-37623-6
  2. ^ Finn Molvig: Norske politiske fanger under okkupasjonen 1940-45 s.12
  3. ^ The Soviet special camp No.7 / No. 1 1945 – 1950
  4. ^ Center for Holocaust & Genocide Studies – University of Minnesota

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]