Norge under andre verdenskrig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Krigen i Norge)
Gå til: navigasjon, søk

Norge under andre verdenskrig omhandler perioden som strekker seg fra starten på andre verdenskrig i september 1939 og frem til fredsslutningen i Europa i mai 1945.

Etter at stormaktene i Europa erklærte hverandre krig i 1939 erklærte Norge seg som nøytralt ved krigsutbruddet, slik som under første verdenskrig. Landet opprettet nøytralitetsvakt og forsterket vaktholdet langs kysten, men hadde etter mange års nedrustning et svakt og gammeldags forsvar. Tiden før invasjonen av Norge var preget av en rekke krenkelser av norsk nøytralitet fra begge sidene i krigen, men flest fra de allierte, herunder luftromkrenkelser, minelegging av norsk farvann og bording av skip i norsk farvann. Den norske regjeringen følte at Norge var utsatt for et sterkt fiendtlig press fra begge sidene i krigen, og prøvde i denne vanskelige situasjonen å holde Norge nøytralt, ifølge daværende utenriksminister Halvdan Koht.

Okkupasjonens forhistorie[rediger | rediger kilde]

Ifølge utenriksminister Halvdan Koht prøvde de allierte fra desember 1939 med alle midler å true Norge til å gå med dem i krigen.[1] Han uttalte at «eg trur for min part at England og Frankrike gjerne vil driva Noreg ut or nøytraliteten sin og inn i krigen».[2][3]

Før invasjonen var Norge den fjerde største sjøfartsnasjonen i verden. Storbritannia var en øynasjon fullstendig avhengig av forsyninger for å kunne føre krig mot Tyskland, og dette gjorde Norge til et strategisk okkupasjonsmål i forbindelse med slaget om Atlanterhavet for å blokkere britiske forsyninger og å ta over norske handelsskip.

Utover våren 1940 økte presset på Norge, og ifølge Halvdan Koht var regjeringens medlemmer enige om at man måtte sørge for å havne på britenes side, dersom krig var uunngåelig. På den annen side sa Koht at han følte at britene hadde satt seg som mål å drive Norge ut i krigen. En av hovedgrunnene til Norges viktighet var at Narvik var utskipningshavn for strategisk viktig jernmalm til både Tyskland og Storbritannia.

En av de alvorligste hendelsene var Altmark-saken 16. februar, der den britiske jageren HMS «Cossack» bordet det tyske skipet «Altmark» i Jøssingfjorden for å befri britiske krigsfanger, til tross for norske protester. Dette ble brukt fra tysk side som argument for at Norge ikke var i stand til å ivareta sin nøytralitet. I virkeligheten hadde Tyskland begynt å planlegge invasjonen allerede i desember året før. Tyskland fryktet for at de allierte skulle ta kontroll over Norge og benytte landet som base for angrep mot Tysklands indre, samtidig som malmeksporten fra Sverige til Tyskland ville bli blokkert. Både Tyskland og de allierte la planer om okkupasjon av Norge, og 8. april la britiske skip miner i Vestfjorden. Tyskerne var da imidlertid på vei til Norge og angrep først.

Tysk invasjon[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Angrepet på Norge i 1940

Tyske soldater marsjerer nedover Karl Johans gate i Oslo 9. april 1940. Slottet i bakgrunnen, Universitetet til høyre.

Den 3. april hadde tyske krigsskip lagt ut fra havn i Operation Weserübung, invasjonen av Danmark og Norge. Angrepet skjedde som et overraskelsesangrep uten forutgående krigserklæring fra natten mellom 8. og 9. april mot Moss, Oslo, Horten, Arendal, Kristiansand, Egersund, Stavanger, Bergen, Trondheim og Narvik samt mot alle kystbefestninger og flyplassene Fornebu og Sola.[4] Etter at det tyske angrepet hadde startet, møtte den tyske sendemann Curt Bräuer opp hos utenriksminister Halvdan Koht og forlangte betingelsesløs kapitulasjon, noe som ble avvist fra norsk side.

Sent om kvelden 8. april falt den første nordmann, kaptein Leif Welding-Olsen, på bevoktningsfartøyet «Pol III» i ytre Oslofjord. De tyske skipene fortsatte innover fjorden, men ble stoppet da Oscarsborg festning og kanonstillingene på Drøbaksiden, under ledelse av oberst Birger Eriksen, senket flaggskipet «Blücher» i Drøbaksundet og senket eller skadet andre skip i den tyske armadaen. Blücher fraktet de styrkene som skulle sikre kontroll over det politiske apparatet i Norge, og senkningen forsinket tyskernes fremmarsj slik at kongen, regjeringen og Stortinget fikk mulighet til å rømme fra Oslo, først til Hamar, senere samme dag til Elverum der Stortinget utformet Elverumsfullmakten. I de andre byene som ble angrepet, møtte tyskerne bare svak eller ingen motstand, og felttoget i Norge var i full gang.

Felttoget i Norge i 1940 og norsk kapitulasjon[rediger | rediger kilde]

Tysk soldat i 1941 ved skilt i Kirkenes

På Østlandet foregikk kamphandlinger bl.a. på Midtskogen 10. april, i Østfold 10.–14. april, på Ringerike 11.–16. april, ved Strandløkka 14.–17. april, i Lunner 14.–17. april, langs Randsfjorden, i Ådalen og Valdres 14. april–2. mai, på Dombås 14.–19. april, i Gråbeinhølet og Mørkedalen 18. april, ved Bagnsbergatn gård 19.–21. april, ved Lundehøgda 20.–21. april, ved Islandsmoen 23.–26. april, i Hallingdal 24.–28. april, ved Breidablikk, ved Hovinheia i Telemark 25. april–2. mai, ved Os 2. mai og i Vinjesvingen 3.–5. mai.

Britiske og franske styrker ble ilandsatt i Namsos 14. april, og britiske styrker ble ilandsatt på Åndalsnes 17. april. De lyktes ikke i å holde tyskerne tilbake, og de trakk seg tilbake igjen 3. mai. De siste områdene på Østlandet under norsk kontroll var Vinje og Tinn i Telemark og Trysil i Hedmark. I Trøndelag var de siste områdene med norsk motstand ved Røros, Hegra festning (Stjørdal) og Snåsa. Alle disse stedene var fortsatt under norsk kontroll den 6. mai.

Flere norske byer, Namsos, Steinkjer, Elverum, Molde, Kristiansund, Bodø og Narvik, ble totalskadd som følge av kamphandlinger eller tysk bombing. Faktisk var Elverum den første byen i verden til å bli utslettet gjennom luftangrep (grunnet trebebyggelsen).

10. april senket fem britiske jagere to tyske jagere og seks forsyningsskip i Narvik. Britiske, franske og polske styrker ble satt i land i Harstad fra 16. april. Det lyktes de norske og allirte styrkene å gjenerobre Narvik 28. mai som den første byen som ble gjenerobret etter at Hitler-Tyskland først hadde tatt den. Den norske regjeringen ble informert 31. mai om at de allierte på grunn av krigen på kontinenten ville trekke seg ut av Norge. Regjeringen vedtok i statsråd 7. juni at kongen, kronprinsen og regjeringen foreløpig skulle flytte sitt sete til Storbritannia for å fortsette kampen utenfra. De reiste fra Tromsø til London med den britiske krysseren «Devonshire» 7. juni. Kapitulasjonsavtalen mellom de tyske og norske overkommandoene ble undertegnet 10. juni 1940 i Trondheim.

Okkupasjonstiden[rediger | rediger kilde]

Et tysk ammunisjonslager står i brann under Måløyraidet. Britiske styrker følger med
Det var tidvis stor mangel på mat i byene i Norge under andre verdenskrig. Mange stilte seg i kø allerede klokken fem om morgenen for å få kjøpt mat. Her fra en matkø i Oslo.
Stortingsbygningen slik den fremstod under den tyske okkupasjonen. Hakekorsflagg og banner er hengt opp i forbindelse med innspillingen av filmen Max Manus i 2008.

Den tyske okkupasjonen av Norge ble gjennomført med mindre voldsbruk enn en del andre steder, særlig i Øst-Europa. At Norge relativt sett slapp billigere unna, endrer imidlertid ikke på det faktum at landet fra 1940 til 1945 var underlagt et brutalt diktatur tuftet på nasjonalsosialistisk ideologi og styrt etter nazistiske prinsipper. Norsk rett ble underordnet tysk rett. Reichskommissar Josef Terbovens instruks fra Hitler gjorde det dessuten klart at dersom gjeldende rett ikke var forenlig med de tyske behov, kunne Reichskomissar «skape ny rett». Tyskernes «nye rett» ble forkynt gjennom «Verordnungsblätter für die besetzten norwegischen Gebiete».

I tråd med nasjonalsosialistisk ideologi skulle all opposisjon kues med terror eller trussel om terror. Politiets oppgave var i beskytte statsmaktene, og ikke den enkelte borger mot tilfeldige overgrep. Mishandling på åpen gate, fengsling, tortur, standrett, henrettelse eller å «forsvinne» i tyske konsentrasjonsleirer var den risikoen man måtte kalkulere med om man ikke innordnet seg. Bruk av gisler ble anvendt i stor utstrekning for å sikre anlegg og områder mot sabotasje eller oppstand, og særlig under de periodene da unntakstilstand var erklært i deler av landet ble også gisler henrettet.

For å kontrollere norske borgere og deres bevegelser, ble de fra juni 1940 innført en ordning om grenseboerbevis. Den politiske ensrettingen skulle være total, og etter 25. september 1940 var Nasjonal Samling landets eneste lovlige politiske parti. Sensuren av presse og åndsliv var altomfattende. Formidling av budskap i skrift, bilde eller tale som ikke samstemte med den tyske propaganda var totalforbudt. Fra august 1941 var så godt som alle radioapparater beslaglagt, kun medlemmer av NS hadde etter det lov å ha radio.[5] Tyske myndigheter ønsket ro og orden og at hjulene ble holdt i gang, og oppnådde det i stor grad. Flertallet av sivilbefolkningen lot seg mer eller mindre kue.

Tyske styrker på opptil 400 000 soldater sto i Norge under hele krigen.[trenger referanse] Dette medførte at de ikke kunne settes inn på andre, viktigere frontavsnitt. Hitler var helt til det siste overbevist om at Norge ville bli hovedmål hvis en alliert invasjon av tysk-besatt område skulle komme. De allierte forsøkte å spille på dette, ved å sette ut rykter om invasjon i Norge. De allierte kommandoraidene mot Norskekysten tjente også til å befeste denne oppfatningen.

Tyske kystfort ble etablert langs store deler av Norskekysten som en del av Atlanterhavsvollen. Disse ble hovedsakelig bygget av Organisation Todt, ofte ved hjelp av krigsfanger, særlig sovjetiske. De større fortene bestod ofte av henholdsvis tre og fire kanonstillinger. Kanonene på fortene kunne være av kaliber 38 cm og hadde en rekkevidde på opptil 55 kilometer, avhengig av granattypen. Blant de største fortene var Austrått fort, med kanoner fra blant annet «Gneisenau» etter at den ble tatt ut av aktiv tjeneste i 1942. Flere av fortene ble drevet av den tyske hæren.

Den tyske okkupasjonsmakten tok i noen tilfeller i bruk harde represalier mot sivilbefolkningen. Særlig er aksjonen mot bygda Telavåg i Hordaland kjent. Etter at to Gestapo-offiserer var blitt drept i kamp med Linge-folk, ble hele bygda lagt øde av tyskerne. Alle voksne menn ble sendt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, hvor 31 av 72 døde. Den øvrige befolkningen ble internert andre steder i Norge resten av krigen, og samtlige hus ble sprengt, båter ble slept bort og husdyr avlivet. Et annet eksempel er Arnøy i Troms. Etter en episode 28. august 1943, der 22 tyskere og tre partisaner falt, ble bygdefolket stilt til ansvar for å ha understøttet eller unnlatt å angi partisanene. Åtte menn ble henrettet, og 16 menn og kvinner ble sendt i tukthus.

I Finnmark og Nord-Troms var krigen av en annen karakter. Under hele krigen ble byer i det nordlige Finnmark utsatt for heftige sovjetiske bombeangrep. Den tyske lapplandsarmeen benyttet den brente jords taktikk under retretten fra Finland. Størstedelen av Finnmark og Troms nord for Lyngen ble lagt i ruiner av tyske styrker. Dette ble gjort fordi man ventet at Den røde armé ville invadere området, og for å sikre seg at de ikke fikk tilgang på fasiliteter som husly og lignende. Forslaget kom fra Terboven, ordren direkte fra Hitler i Führerbefehl den 28. oktober 1944. Brenningen av Finnmark ble gjennomført til tross for protester fra blant andre Wehrmachts øverstkommanderende i Norge Nikolaus von Falkenhorst og andre, som fant den både unødvendig og utenrikspolitisk belastende. Tyske myndigheter iverksatte tvungen evakuering av alle nordmenn til sydligere deler av Norge under trussel om dødsstraff. Tyske patruljer jaktet på de inntil 25 000 finnmarkingene som unndro seg evakuering og overlevde under forferdelige forhold i de raserte områdene.

Svalbard, Bjørnøya og Jan Mayen kom aldri under tysk kontroll, skjønt tyskerne i 1941 bragte en automatisk radiostasjon i land på Bjørnøya. Under deler av krigen var det garnisoner fra den norske brigaden i Skottland på Svalbard og Jan Mayen.

Menigmanns liv under okkupasjonstiden ble kjennetegnet av vareknapphet, svartebørs og rasjonering. Nordmenn pådro seg mangelsykdommer, men takket være hjelp fra særlig Danmark og Sverige klarte befolkningen seg forholdsvis bra. I Tyskland beregnet man gjennomsnittsforbrukerens kaloribehov til 2 700 kcal daglig. Danmark lå i topp med 3 100 kcal daglig, mens innbyggerne i Norge, Belgia, Frankrike og Italia måtte nøye seg med 2 000 kcal daglig, og østeuropeere var nede i 1 500 kcal daglig eller mindre.[6]

Tysk okkupasjonsstyre og norske samarbeidspartnere[rediger | rediger kilde]

Nasjonal Samling[rediger | rediger kilde]

Vidkun Quisling var fører for Nasjonal Samling, og ledet et utstrakt samarbeid med den tyske okkupasjonsmakten. Han ble henrettet for landsforræderi etter krigens slutt.

Nasjonal Samling, forkortet NS, ble fra september 1940 av okkupasjonsmakten gjort til Norges eneste lovlige parti. Partilederen Vidkun Quisling titulerte seg som fører. Ambisjonen var å gjøre NS til det statsbærende parti i Norge. NS ble en politisk maktfaktor, men regjerte på okkupasjonsmaktens nåde. NS forsøkte å «nyordne» samfunnet i tråd med sine politiske tanker. Partimedlemmer ble plassert i samfunnsmessige nøkkelposisjoner. Medlemskap i NS ble under landssvikoppgjøret etter krigen bedømt som landssvik.

Administrasjonsrådet og Quislings regjeringer[rediger | rediger kilde]

Allerede den 9. april 1940 bemektiget Quisling seg tilgang til NRK radio og utnevnte seg selv til statsminister. Dette passet dårlig for tyske myndigheter, som ønsket at den gamle regjeringen skulle bli sittende. Men da denne nektet å kapitulere, anerkjente den tyske regjeringen overraskende Quisling. Han ble presset til å tre tilbake kort etter, da særlig næringslivet og embetsverket, men også tyske myndigheter, innså at hans parodiske regjering ikke kunne samle noen støtte. Næringslivet og andre innflytelsesrike nordmenn var imidlertid motstandere av regjeringens krig og ønsket kapitulasjon.

Et administrasjonsråd ble opprettet av Høyesterett 15. april, og bestyrte forvaltningen av de områdene som var tyskbesatt. Lederen av rådet var fylkesmannen i Oslo og Akershus, Ingolf Christensen. Administrasjonsrådets myndighetsområde omfattet fra 10. juni hele fastlands-Norge.

Den 13. juni innledet Stortingets presidentskap forhandlinger med de tyske okkupasjonsmyndighetene som ønsket en norsk regjering som kunne inngå fredsavtale med Tyskland, og styre landet under ledelse av okkupasjonsmakten. De norske representantene gikk i stor grad med på tyskernes krav, og presidentskapet sendte i slutten av juni et brev til kongen, der han ble bedt om å abdisere ettersom han ikke lenger var i stand til å styre. Presidentskapet foreslo også at Johan Nygaardsvolds regjering ikke lenger kunne anerkjennes som Norges regjering. En prøveavstemning som ble holdt i Stortinget viste flertall for dette. Kongen svarte i en radiosending over BBC at han ikke kunne medvirke til en ordning «som strider mot Norges Grunnlov og som med makt søkes påtvunget det norske folk». Kongens nei var et av de få lyspunktene denne sommeren, og ble en sterk inspirasjon i folkets motstand mot okkupantene.

25. september 1940 erklærte den tyske sivile administratoren, rikskommissær Josef Terboven, at Riksrådsforhandlingene var avbrutt, at kongen og eksil-regjeringen var avsatt, administrasjonsrådet oppløst og alle politiske partier unntatt NS var forbudt. I stedet utnevnte Terboven konstituerte statsråder, uten Quisling, som skulle stå for den sivile administrasjonen av Norge fram til man kom fram til en mer permanent ordning. Dette skjedde ved den såkalte statsakten på Akershus den 1. februar 1942 da Vidkun Quisling ble utnevnt som leder for en ny norsk regjering som i stor grad var en videreføring av de kommissariske statsrådene, og heller ikke denne hadde noen demokratisk forankring. Det var egentlig meningen at nordmennene skulle få overført suvereniteten, men den tyske regjeringen bestemte seg til slutt for isteden å utnevne en nasjonal regjering med vide fullmakter så lenge verdenskrigen varte.

Terbovens Rikskommissariat[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Reichskommissariat Norwegen

Det tyske styret var forankret opp til Rikskommissariatet og Terboven personlig. Rikskommissariatet skulle ikke styre Norge direkte - hvilket lå hos de norske enkelte statsrådene, men disse ble holdt under nøye oppsikt fra «rådgivere» i Rikskommissariatet og fra Terboven personlig. Slik kunne tyskerne holde seg med en relativ liten stab med fagfolk - som det var mangel på i Tyskland - og i tillegg måtte de norske NS-myndighetene stå for og gjennomføre upopulære tiltak. Rikskommissariatet bestå av fire hovedavdelinger som hadde fordelt departementene seg imellom:[7]

  • Hovedavdeling forvaltning (Hauptabteilung Verwaltung/HAV)
    Førte tilsyn med departementene Innenriks-, Arbeids-, Justis-, og Finans- og toll.
  • Hovedavdeling næringsliv (Hauptabteilung Volkswirtschaft/HAVW)
    Førte tilsyn med departementene Landbruk-, Sosial-, Næring-, samt Norges bank.
  • Hovedavdeling folkeopplysning og propaganda (Hauptabteilung Volksaufklärung und Propaganda/HAVP)
    Førte tilsyn med departementene Kultur- og folkeopplysnings-, Kultur- og undervisning.
  • Hovedavdeling teknikk (Hauptabteilung Technik/HAT)
    Førte tilsyn med departementene Samferdselsdepartementet. I tillegg var den norske virksomheten til Organisation Todt under lagt denne avdelingen.

I tillegg var den tyske arbeidstjenesten og SS underlagt Terboven personlig, sammen med en Innsatsstab (Einsatzstab) som opprinnelig skulle bistå Nasjonal Samling i å bygge opp en partiorganisasjon etter tysk mønster, men som etter hvert gikk over til å kontrollere NS' virksomhet

Wilhelm Rediess som øverste SS-sjef i Norge hadde tittelen Höherer SS- und Polizeiführer Nord og rapporterte faglig direkte til Heinrich Himmler, men operativt var han underlagt Terboven personlig.

Norsk motstand mot okkupasjonsmakten[rediger | rediger kilde]

Ikke-militære nordmenn drev forskjellig sabotasje- og geriljavirksomhet i mindre omfang. Dette er, i svært snever forstand, i strid med krigens folkerett (4. Haagkonvensjon, landkrigsordningen), som definerer slik virksomhet som en krigsforbrytelse, fordi en soldat skal bære sin uniform (i dette tilfellet den norske uniformen), ikke forkle seg som sivil, og vise sine våpen åpent.

Illegale aviser[rediger | rediger kilde]

De illegale avisene var en viktig kilde til kunnskap blant folk flest om krigens gang. Minst 212 nordmenn mistet livet etter å ha deltatt i produksjon og distribusjon av slike aviser.[8]

De norsk avisene kom raskt under tysk sensur etter overfallet våren 1940, og de første illegale avisene ble produsert høsten samme år. Etter at okkupasjonsmakten i 1941 beslagla radioapparatene til alle som ikke var NS-medlemmer blomstret de illegale avisene, og de fleste illegale avisene på denne tiden gjengav nyheter fra de norskkontrollerte radiosendingene fra England. Senere begynte avisene også å omfatte annet nyhetsstoff.[9]

De fleste illegale avisene ble stensilert opp på relativt dårlig utstyr, og var av lav typografisk kvalitet. Noen ble også produsert på skrivemaskin med gjennomslagspapir eller i noen tilfeller også ved håndskrift. De fleste illegale avisene hadde navn med dato og nummer, men for å minske faren for tyske arrestasjoner byttet utgiverne ofte navn på dem. Etter at det ble innført dødsstraff for å utgi og distribuere illegale aviser i november 1942 ble mange aviser utgitt uten navn.[10]

Over 4000 nordmenn ble i løpet av krigsårene arrestert på grunn av utgivelse av illegale aviser. Minst 212 av disse mistet livet, hvorav 91 i tyske konsentrasjonsleirer.[8]

Norske styrker i alliert tjeneste[rediger | rediger kilde]

Omkring 80 000 nordmenn flyktet til eller ble strandet i utlandet under andre verdenskrig. Siden den norske regjeringen fortsatte å fungere i eksil hos en alliert stat, Storbritannia, kom en andel av disse til å delta i norske militære enheter satt opp på fremmed jord – de såkalte «utestyrkene». Under Allied Forces Act kunne eksilregjeringen innføre tvungen verneplikt blant nordmenn på britisk område. Dette ble iverksatt 1. januar 1941. De norske styrkenes forhold ble etterhvert detaljregulert gjennom Militæravtalen av 28. mai 1941 mellom Den kgl. norske regjering og His Majesty's Government in the United Kingdom. Ved krigens slutt bestod de norske utestyrkene av 28 000 menn og kvinner.

Marinen[rediger | rediger kilde]

En norsk menig. Den norske marinen kjempet på alliert side da Norge var okkupert.

I juni 1940 fulgte 13 marinefartøyer, 5 fly fra Marinens flygevåpen og omkring 500 personell med kongen og regjeringen til Storbritannia. I løpet av krigsårene opererte Marinen 118 skip, hvorav 58 var i tjeneste i mai 1945. Marinen var i aktiv krigstjeneste på alliert side allerede fra sommeren 1940.

Ved krigens slutt hadde marinen en mannskapsstyrke på omkring 7 500. Marinen tapte 27 fartøyer og hadde omkring 650 falne under tiden i eksil.

Luftforsvaret[rediger | rediger kilde]

Flyvåpnenes treningsleir «Little Norway» ble offisielt åpnet ved Toronto i Canada den 10. november 1940. Luftforsvaret som norsk forsvarsgren ble ikke opprettet før 10. november 1944. Før den tid var flyvåpnet delt i Marinens flygevåpen og Hærens flyvåpen, samorganisert under Flyvåpnenes Felleskommando fra mars 1941.

Luftforsvaret opererte under andre verdenskrig 4 skvadroner:

En del av luftforsvarets personell ble i kortere eller lengre perioder avgitt til britiske avdelinger. Omkring 60 nordmenn tjenestegjorde i RAF Bomber Command. Et antall tjenestegjorde også i britiske jagerskvadroner og Special Duty Squadrons. Norske flyvere i britiske avdelinger ble tilkjent 38 ødelagte, fire sannsynligvis ødelagte og 17 skadde fiendtlige fly.

De norske jagerfly-skvadronene (331 og 332) samt norske flyvere avgitt til RAF ble til sammen tilkjent 247 ødelagte, 42 sannsynligvis ødelagte og 142 skadde fiendtlige fly og flyvende bomber (V-1).

Luftforsvaret hadde ved krigens slutt en mannskapsstyrke på 2 700. Det hadde 228 falne.

Hæren[rediger | rediger kilde]

Hæren ble den lavest prioriterte av utestyrkenes forsvarsgrener. Mannskapsstyrken kom aldri opp i mer enn 4 000. Etter den siste store omorganiseringen i 1942 bestod hæren av:

Norske soldater ombord på en transportbåt ved Greenock i Skottland.

Hæren hadde 165 falne, 49 tilfangetatte og 12 savnede.

Politistyrkene[rediger | rediger kilde]

Rikspoliti- og Reservepoliti-styrkene som ble satt opp i Sverige fra 1943 gikk på grunn av Sveriges forhold til Tyskland under betegnelsen «politistyrker» og var formelt sett ikke en del av den norske hæren. I realiteten utgjorde disse ved krigens slutt 8 bataljoner, feltmessig oppsatt, øvet og væpnet lett infanteri som stod klar for innsetting ved en evt. alliert invasjon av Norge. Fra våren 1945 ble politistyrkene også tilført tungt artilleri.

Politistyrkene hadde ved krigens slutt en mannskapsstyrke på 13 000. De hadde omkring 25 falne under operasjoner i Finnmark 194445.

Canada[rediger | rediger kilde]

I tillegg til ovennevnte hadde marinen og luftforsvaret større øvingsavdelinger i Canada, Camp Norway ved Halifax og Little Norway ved Toronto.

Handelsflåten[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Nortraship

Den norske handelsflåten ble rett etter invasjonen stilt til rådighet for de alliertes krigsinnsats gjennom Norwegian Shipping and Trade Mission (Nortraship) og var det viktigste norske bidraget til den allierte krigføringen. Ved krigens utbrudd var det omkring 1 000 skip i den del av flåten som ble stilt til de alliertes rådighet. Skipene ble bemannet av 30 000 sjømenn; av disse omkom rundt 3 000 i løpet av krigsårene. Inntektene fra handelsflåten gjorde også at den norske Londonregjeringen hadde en uavhengig økonomisk basis og kunne bygge opp reserver for gjenoppbyggingen etter frigjøringen.

Norsk personell i tysk tjeneste[rediger | rediger kilde]

Quisling inspiserer norske frivillige frontkjempereøstfronten, mai 1942.

Frontkjempere er betegnelsen for nordmenn som meldte seg til krigsinnsats på tysk side. Disse kjempet hovedsakelig mot russerne på Østfronten. Mange av dem var motivert av å hjelpe Finland, som var i krig med Sovjetunionen. Rundt 15 000 nordmenn skal ha prøvd å verve seg til tysk tjeneste, og i overkant av 5 000 av disse kom gjennom nåløyet og var i aktiv fronttjeneste på tysk side i løpet av krigen. 781 av dem falt eller forsvant på Østfronten. Etter krigen fikk frontkjemperne harde straffer som landssvikere. Disse benyttet tyske uniformer med varierende kjennemerker, blant annet norske kjennetegn.

Det er også blitt dokumentert at også norske statsborgere tjenestegjorde i vakttjenesten i tyske konsentrasjonsleire, blant annet i Stutthof konsentrasjonsleir og Mauthausen-Gusen konsentrasjonsleir. Her skal de ha utført ulike former for vakttjeneste eller var instruktører for nordiske fanger.[11]

Et antall sykepleiere gjorde også tjeneste i Tysk Røde Kors på Østfronten, blant andre Hanna Kvanmo. Disse ble også straffet for å ha gjort tjeneste for tyskerne. Den internasjonale Røde Kors-komiteen protesterte, med henvisning til deres plikt til å hjelpe alle parter i en konflikt. Denne dommen har i ettertid vært svært omstridt.

Tyske krigsfangeleirer i Norge[rediger | rediger kilde]

Se: Liste over fengsler og fangeleirer i Norge under andre verdenskrig

I perioden 19411945 ble omkring 75 000 sovjetiske og 1 600 polske krigsfanger holdt i tyske krigsfangeleire i Norge. Særlig de sovjetiske fangene ble utsatt for brutal behandling. Mellom 13 000 og 15 000 av disse omkom eller ble drept i løpet av krigen.

I tillegg kom 4 113 politiske fanger fra Jugoslavia, hovedsakelig serbere. Jugoslavene ble fra starten av holdt i leire kontrollert av SS som hadde karakter av rene utryddelsesleiere med utstrakt mishandling, drap og massehenrettelser. Etter sterkt påtrykk fra Røde Kors ble de såkalte «serberleierene» overtatt av Wehrmacht i 1943. Forholdene ble etter dette noe bedre, men jugoslavene levde fremdeles under fryktelige forhold med en svært høy dødelighet. Ved krigens slutt var bare 1 753 i live.

Det fantes fire hovedleirer for krigsfanger: Stalag 303Jørstadmoen ved Lillehammer, Stalag 322 i Elvenes ved Kirkenes, Stalag 330 i Sagen ved Alta (senere flyttet til Beisfjord ved Narvik) og Stalag 380 i Drevja og Oppdal. I tillegg fantes det 121 underleirer spredt over hele landet. Leirene stod under kommando av Wehrmacht. Fanger som ikke satt i leirene var organisert i arbeidsbataljoner kontrollert av Organisation Todt.

Krigsfangene var hovedsakelig importert til Norge for å brukes som slavearbeidere på de tyske okkupantenes mange byggeprosjekter. Fangene ble tvunget til svært hardt kroppsarbeid. De hadde gjennomgående for lite og for dårlig mat samt manglet tilstrekkelig bekledning og innkvartering i forhold til de klimatiske forholdene. Særlig under arbeidene på riksvei 50 (den sk. «Blodveien») og Nordlandsbanen var tapstallene på grunn av sult, sykdom og vold fra vokterne store.

Omkring 360 nordmenn i SS-Vaktbataljonen, hovedsakelig rekruttert fra Hirden, tjenestegjorde som vakter ved leirene.

Norske flyktninger og deportasjonen av jødene[rediger | rediger kilde]

Opptakten[rediger | rediger kilde]

De norske jødene hadde helt fra okkupasjonens begynnelse blitt utsatt for en stadig økende trakassering fra NS-regimet og fra tysk hold. Allerede i maidagene i 1940 ble radioapparatene deres stjålet av den tyske okkupasjonsmakten,[12] over et år før resten av befolkningen fikk sine beslaglagt. Overgrep som arrestasjoner og mishandling av enkeltpersoner, yrkesforbud for jøder, hærverk mot og ekspropriasjon av jødisk eiendom samt merking av jødiske forretninger med skilt pålydende «Jüdisches Geschäft» («Jødeforretning») pågikk helt fra sommeren 1940. Allerede i juni 1941 ble mannlige jøder i Nord-Norge internert.

Den 10. januar 1942 ble det på oppfordring fra SIPO iverksatt stempling av alle norske jøders pass med bokstaven «J». Stemplingen ble utført ved de lokale norske lensmannskontor og politikamre. Våren 1942 startet så en systematisk registrering og kartlegging av jødene. Politidepartementet beordret at alle voksne jøder skulle registrere seg på det nye skjemaet «Jøder i Norge». NS statistiske kontor, Politidepartementet og den stedlige politimester skulle arkivere hver sin kopi av skjemaet.

Arrestasjon og deportasjon[rediger | rediger kilde]

13. mars 1942 gjeninnførte Quisling den såkalte jødeparagrafen, avsnittet i grunnlovens paragraf 2 som forbød jøder adgang til riket (avskaffet 21. juli 1851).

Under unntakstilstanden i Trøndelag fra 6. oktober 1942 ble alle mannlige jøder arrestert. Disse ble ført til Falstad konsentrasjonsleir, hvor hele gruppen ble utsatt for mishandling. 24. oktober fulgte så Quisling-regjeringens lov om ekspropriasjon av alle jøders eiendom. Samme dag fikk det norske Statspolitiet ordre fra SIPO om å arrestere alle mannlige jøder. Arrestasjon ble iverksatt natten til 26. oktober. Aksjonen ble gjennomført av norsk politi, forsterket med enheter fra hirden. Hirden stilte vaktmannskaper til de interneringsleirene der jødene innledningsvis ble samlet. 25. november ble også alle kvinner og barn arrestert. De arrestertes boliger ble forseglet og alle deres verdier og eiendeler beslaglagt av det norske nazi-styret i henhold til Quisling-regjeringens lov av 24. oktober. Gull, sølv, smykker og klokker ble overtatt direkte av de tyske okkupasjonsmyndighetene uten å bli registrert.

26. november 1942 ble 302 menn, 188 kvinner og 32 barn overlevert til tyskerne på Oslo havn. Totalt 522 norske jøder ble med på denne første transporten med DS «Donau» til Stettin i Tyskland (nå Polen). Derfra gikk veien til utryddelsesleiren Auschwitz. Ytterligere 26 jøder ble samme dag sendt sammen med andre norske fanger på skipet MS «Monte Rosa» . Også denne gruppen endte i Auschwitz. MS «Monte Rosa» hentet en ny last med fanger, en transport fra Grini, den 19. november. Blant disse var 20 jøder.

Det skulle bli en siste, stor transport. 158 jøder, av dem en stor andel kvinner, barn og syke, ble sendt fra Oslo med skipet «Gotenland» 24. februar 1943. Bare de 28 friskeste mennene ble innregistrert i Auschwitz. De resterende 130 ble sendt rett i gasskamrene.

Mellom 50 og 100 jøder ble holdt i ulike leire eller fengsler i Norge inntil frigjøringen. 23 av disse omkom eller ble drept. Et titall greide å overleve i dekning i Norge gjennom hele krigen.

Før arrestasjonene i 1942 var det omkring 2 200 jøder i Norge. Totalt 767 jøder ble deportert fra Norge til tyske utryddelsesleire. Bare 30 overlevde. I tillegg ble omtrent ti personer drept i antijødiske tiltak i Norge. 230 jødiske familier ble helt utryddet.[13]

Flukt til Sverige[rediger | rediger kilde]

Med hjelp fra forskjellige motstandsorganisasjoner lyktes omkring 1 000 jøder i å redde seg over til Sverige.[14] I tillegg kom et mindre antall seg over Nordsjøen til Storbritannia.

De eksisterende «eksportorganisasjonene» som arbeidet med å hjelpe flyktninger over til Sverige hadde på dette tidspunktet en kapasitet på omkring 60 personer i uken. Rutene gikk nødvendigvis gjennom villmark og var fysisk krevende. For å få et så stort antall sivile, inklusive kvinner, barn og syke over grensen på kort tid måtte det improviseres. I tillegg til Milorg og Sivorgs etablerte eksportorganisasjoner ble en del nye grupper nå etablert nærmest ad hoc og nye personer trukket inn i arbeidet. Tidsnøden førte til sikkerhetsbrudd, arrestasjoner og henrettelser.

Nordmenn i tysk og tysk-alliert fangenskap[rediger | rediger kilde]

Nordmenn i tysk fangenskap[rediger | rediger kilde]

En fangeoppstilling på Grini fangeleir en eller annen gang i perioden 1941-43

Det er ført kartotek over ca. 44 000 nordmenn som ble satt i fangenskap av okkupasjonsmakten under den andre verdenskrig. Hver enkelt registrering består av navn og personalia og oversikt over soningssteder og perioder. Blant de fengslede var ca. 4 000 kvinner, de fleste satt fanget på Grini, av disse ble mer enn 100 videresendt til Ravensbrück i Tyskland.

I de første ukene etter okkupasjonen ble fangene satt inn i regulære norske fengsler, deretter ble det også bygget fangeleirer. Tukthus ble bygget for fanger som måtte sone ekstra hardt. Fengslene ble overfylt allerede sommeren 1940, og i leirene ble det svært fullt i 1944 slik at det måtte improviseres med bruk av skoler og forsamlingshus til fengsler. Den største leiren var Grini fangeleir ved Oslo som også ble brukt til oppsamling før deportasjon til Tyskland. Om lag 8 000 norske fanger ble sendt til konsentrasjonsleirer i Tyskland og Polen. Omkring 600 ble sendt til tyske tukthus eller fengsler. Dette pågikk til ut i 1944 da det ble mottaksstopp.

Oversikt over noen av de soningsstedene i Tyskland og tyskokkuperte områder som ble brukt for norske deporterte fanger, angivelse antall norske fanger i hver leir:

Norske jøder ankom til Auschwitz i Polen i to store grupper: Den 1. desember 1942 ankom den største gruppen på 532 fanger, derav overlevde bare arbeidsdyktige menn ankomstdagen. Den 3. mars 1943 ankom 158 fanger, derav overlevde 26 ankomstdagen. I tillegg kom ca. 60 jøder fra Norge på andre dager, og om lag 20 ble overført til Auschwitz fra andre leirer, totalt 767 norske jøder. Av disse 767 overlevde 32 krigen.

Av norske fanger som kom til NN-leiren Natzweiler overlevde halvparten.

Hovedandelen av de norske fangene i Stutthof var mer enn 300 norske politimenn som ble arrestert under utrenskninger i politiet 16. august 1943 i Aktion Polarkreis. Et tilsvarende antall politimenn ble holdt i fangenskap på Grini i Norge.

Allerede i februar 1942 ble 86 offiserer sendt til den polske landsbyen Schokken (Skoki) til krigsfangeleiren Oflag XXI-C. I løpet av halvannet år vokste belegget til 128, hvorav én matros, som ble tatt ved forsøk på en illegal leveranse på Vestlandet. Alle disse fangene ble flyttet til Grune bei Lissa (Gronovo ved Leszno) i september 1943. Ved slutten av 1943 ble alle fangene overført til Schildberg (Ostrzeszow) 130 km SSØ for Posen (Poznan). Betegnelsen Oflag XXI C ble beholdt helt til fangene i januar 1945 måtte marsjere til Luckenwalde sør for Berlin. De ble her internert i kjempeleiren Stalag IIIA, Sonderlager Oflag.

Ca. 1 500 norske offiserer ble arrestert 16. august 1943. Ca. 500 ble sendt hjem av forskjellige årsaker, mens noe i underkant av 1 000 mann ble sendt til to leire i Polen, nemlig Grune bei Lissa og Schildberg. Leirene fikk betegnelsen henholdsvis Oflag XXI C z og Oflag XXI C. Den lille z'en betyr Zweiglager, eller filialleir. Leiren var administrativt underlagt leiren i Schildberg. Beretningen om de norske offiserene i tysk fangenskap ble ført i pennen av premierløytnant Knut Lindboe Spenning på oppdrag fra general Otto Ruge etter krigen (I tysk krigsfangenskap, Gyldendal 1950).

Fra midten av mars 1945 ble norske og danske fanger hentet av svensk Røde Kors med «de hvite bussene», samlet i leiren Neuengamme og deretter fraktet videre til Sverige den 20. april 1945.

I 1982 ble det i Schildberg opprettet en norsk avdeling i det stedlige regionmuseum. I løpet av årene har den norske avdelingen vokst, og disponerer i dag en hel etasje i museumsbygningen.

Nordmenn i japansk fangenskap[rediger | rediger kilde]

Omkring 900 nordmenn satt under krigen i japanske fangeleire. Disse kommer i tillegg til de 44 000 nevnt ovenfor. Her var mange kvinner og barn.

Nordmenn i Vichy-fransk fangenskap[rediger | rediger kilde]

Etter Frankrikes kapitulasjon i 1940 ble 639 norske sjømenn internert i Nord-Afrika. Disse fikk tilbud om å bli overlatt til tyskerne og eventuell hjemsendelse til Norge. Bare 59 gikk med på dette. 349 klarte å rømme til alliert område. De resterende ble holdt fanget om bord på sine skip eller i leire inntil den allierte landgangen i Nord-Afrika i november 1942. Se også «Flukten fra Dakar».

Fangelitteraturen[rediger | rediger kilde]

Nordmenn som overlevde tysk fangenskap har vitnet om hva som skjedde gjennom sine beretninger i den såkalte fangelitteraturen. Den mest kjente beretningen er erindringsboken Fange i natt og tåke av Trygve Bratteli, som er en av norsk litteraturs største salgssuksesser. Kristian Ottosen har redigert et fangeleksikon og skrevet i alt 6 bind om de enkelte leirer og personene der. Den norske litteraturen fra fangeleirene omfatter for øvrig over 150 titler. Luihns bibliografi har et eget kapittel om fangelitteraturen.

  • Nordmenn i fangenskap 1940-1945 : alfabetisk register / redigert av Kristian Ottosen (Universitetsforlaget, 2004) 752 s. (1. utg. 1995)
  • Spenning, Knut Lindboe (red.). I tysk krigsfangenskap (Gyldendal 1950)
  • Ottosen, Kristian. Natt og tåke : Historien om Natzweiler-fangene (1989)
  • Ottosen, Kristian. Liv og død : Historien om Sachsenhausen-fangene (1990)
  • Ottosen, Kristian. Kvinneleiren : Historien om Ravensbrück-fangene (1991)
  • Ottosen, Kristian. Bak lås og slå : Historien om norske kvinner og menn i Hitlers fengsler og tukthus (1993)
  • Ottosen, Kristian. I slik en natt : Historien om deportasjonen av jøder fra Norge (1994)
  • Ottosen, Kristian. Ingen nåde : Historien om nordmenn i japansk fangenskap (1996)
    • Bøker om Norges frihetskrig 1940-45 : en bibliografi / redigert av Hans Luihn (1995)

Slutten på krigen[rediger | rediger kilde]

Den tyske kommandanten og garnisonsjefen major Josef Nichterlein og hans adjutant hauptmann Hamel, som representerte Wehrmacht, den tyske okkupasjonsmaktens militærvesen under andre verdenskrig i Norge, overgir Akershus festning til den norske hjemmefrontens representant, fenrik Terje Rollem 11. mai 1945. Selve frigjøringsdagen da de tyske styrkene kapitulerte, var imidlertid 8. mai.
Kongefamilien returnerer til Oslo i juni, 1945.

Tyskland kapitulerte den 8. mai 1945, og ut over sommeren 1945 ble de tyske styrkene sendt tilbake til Tyskland. De allierte fryktet at den tyske hæren i Norge skulle nekte å kapitulere og sette opp et fanatisk forsvar på norsk jord. At Tyskland frivillig ville oppgi kontrollen av Norge, som var sterkt befestet og hvor de hadde nesten en halv million soldater stående, var på ingen måte gitt. Men øverstkommanderende i Norge fikk ordre fra den nye rikspresidenten Karl Dönitz om dette.

Kongefamilien og eksilregjeringen returnerte til Norge i mai og juni samme år. Kronprins Olav vendte tilbake 13. mai, mens kong Haakon, kronprinsesse Märtha og de tre barna vendte tilbake 7. juni.

En tysk soldat rydder miner i Stavanger i august 1945, stikk i strid med Genèvekonvensjonen. I løpet av få måneder sommeren 1945 mistet 275 tyskere livet på grunn av mineryddingen, 392 var såret.[15]
Tyske soldater tar en pause mens de venter på å bli fraktet tilbake til Tyskland i august 1945.

Krigsomkostningene[rediger | rediger kilde]

Norske krigsdødsfall[rediger | rediger kilde]

Fra Statistisk sentralbyrå: Statistisk oversikt over krigsdødsfallene 1940-1945:

  • Totalt 10 262 døde, herav:
    • Norske militære: 2 000, herav:
      • I Norge: 877, herav 853 under felttoget i 1940
      • I utlandet: 1 123
    • Frontkjempere i tysk tjeneste: 689
    • Sjøfolk i handelsflåten: 3 638, herav:
      • I innenriks fart: 635
      • I utenriks fart: 3 003
    • Deltakere i motstandsbevegelsen og politiske fanger: 2 091
    • Sivile: 1 779
    • Likvideringer utført av motstandsbevegelsen: 65

Norske krigsdødsfall i tysk fangenskap (deltall)[rediger | rediger kilde]

  • Henrettet i Norge: 369
  • Henrettet i Tyskland: 29
  • Drept i fangenskap i Norge: 130, herav ble 38 menn og en kvinne torturert ihjel
  • Drept i fangenskap i utlandet 1 210, herav 610 norske jøder

SSBs statistikk inneholder ikke dødstall for utenlandske eller statsløse jøder deportert til konsentrasjonsleire fra Norge. Ifølge andre kilder ble 131 av disse drept i tysk fangenskap.

SSB opererer dessuten med 366 henrettede. Tallene over er justert etter Berit Nøkleby: Skutt blir den..., som tar med flere grupper henrettede. 19 nordmenn henrettet av Quisling-regimet er ikke tatt med her.

Ifølge A. Møland Over grensen er tallet på likviderte 82.

Norske krigsdødsfall kvinner (deltall)[rediger | rediger kilde]

  • 883 kvinner falt, herav:
    • 266 medlemmer av motstandsbevegelsen eller politiske fanger
    • 13 i tysk tjeneste
    • 2 likvidert av motstandsbevegelsen
    • 70 sjøfolk i handelsflåten
    • 532 andre sivile

Utenlandske krigsdødsfall i Norge[rediger | rediger kilde]

Fra Statistisk sentralbyrå: Krigsdødsfallene under 2. verdenskrig:

  • Sovjetiske krigsfanger: 15 500 (cirka)
  • Jugoslaviske politiske fanger: 2 839

Det er registrert 11 500 tyske krigsgraver.

Materielle tap[rediger | rediger kilde]

Fra Norsk krigsleksikon og Statistisk sentralbyrå: Raseringen av Finnmark:

  • 22 000 boliger ble totalødelagt
  • 16 % av landets realkapital gikk tapt. Særlig hardt rammet var skipsfart (realkapitalen redusert med 60 %), hvalfangst (68 %), fiskerier, bergverksdrift og industri
  • Industriproduksjonen ble redusert til 57 % av nivået i 1938
  • Vareeksporten ble redusert til 18 % av 1938-nivået

Når det gjelder materielle tap, stod Finnmark og Nord-Troms i en absolutt særstilling. Hele Finnmark og store deler av Nord-Troms var lagt øde etter at tyskerne hadde benyttet den brente jords taktikk under sin tilbaketrekning. 10 400 bolighus, 4 700 fjøs og uthus, 230 bygninger for industri og håndverk, 420 forretninger, 306 fiskebruk, 53 hoteller og gjestgiverier, 106 skoler, 60 bygninger for offentlig administrasjon, 21 sykehus og sykestuer, 140 forsamlingshus og 27 kirker ble jevnet med jorden.

All buskap ble slaktet, fiskebåter senket. Alle telefonlinjer ble ødelagt, kaianlegg, broer og veier sprengt og landskapet minelagt. Omkring 45 000 ble tvangsevakuert sørover. Mellom 20 000 og 25 000 gikk i dekning i Finnmark, og stod ved krigens slutt i det store og hele uten levnetsmidler.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Tyskere forlater Oslo 19. mai 1945 på sykkel.

Ved fredoppgjøret ble Norge, på grunn av sin innsats på alliert side, listet opp som en av seierherrene i krigen, i motsetning til for eksempel Danmark. Dette er imidlertid kontroversielt. På Paris-konferansen ville bl.a. Sovjetunionen nekte Norge krigserstatning, fordi Norge angivelig ikke hadde deltatt i krigen. Historieprofessor Hans Fredrik Dahl har gått så langt som å si det slik: «Norge vant så visst ingen krig. Vi var ikke i krig. Vi var ikke engang alliert med seierherren.» Den allmenne oppfatning er allikevel både i Norge og utlandet at Norge var en av de allierte.

Etter krigen startet et omfattende rettoppgjør hvor omkring 50 000 personer ble straffet. Omkring 20 000 ble fengslet og 25 personer ble henrettet. Sammenlignet med andre land var rettsoppgjøret i Norge omfattende blant annet på grunn av at medlemskap i partiet Nasjonal Samling ble ansett som landssvik. Straffene i rettsoppgjøret var ikke hardere enn i andre land, og det er i ettertid sett på som å ha foregått etter rettsstatlige prinsipper, selv om det har blitt kritisert.

Grunnlaget for kritikken har blant annet vært; tvil om at Elverumsfullmakten var gyldig, påstander om at forordningene som rettsoppgjøret bygde på var tilbakevirkende, noe som er forbudt ifølge Grunnloven og spørsmålet om Norge kapitulerte eller ikke 10. juni 1940. Det er også hevdet at landssvikerne var syndebukker, mens personer i forsvar, regjering og andre etater som sviktet slapp billig unna. Et omfattende økonomisk samarbeide med okkupanten ble heller ikke rettsforfulgt.

Mange barn av tyske soldater og norske mødre («krigsbarn») opplevde også forfølgelse og diskriminering. Til tross for at Norge er et av de land som slapp billigst fra krigen, var de norske oppgjørene med folk som hadde sympatisert eller samarbeidet med aksemaktene langt mer omfattende enn i de fleste vesteuropeiske land. Forfølgelse av kvinner og barn av tyske soldater er også nesten ukjent i land som Danmark.

I perioden fra frigjøringsdagen fram til april 1946 ble mellom 3 000 og 5 000 kvinner, såkalte tyskertøser, internert i egne leire uten lov og dom. Offisielt ble dette gjort for å beskytte kvinnene mot reaksjoner fra befolkningen for deres kontakt med tyske soldater og offiserer under krigen. En annen offisiell begrunnelse var behovet for å unngå spredning av kjønnssykdommer. Det antas at mellom 40 000 og 50 000 norske kvinner hadde omgang med tyskerne.

Kritikk rundt den historiske forståelsen av Norges krigsinnsats[rediger | rediger kilde]

I 2008 uttalte historiker Tore Pryser at krigshistorien er skrevet i svart og hvitt, og at den enten handler om svartmaling av dem som gikk inn i NS eller glorifisering av motstandskjemperne i Milorg og Kompani Linge. Til avisen Klassekampen hevdet han at bakgrunnen for slike skjevheter er at et bestemt miljø tok kontroll over historieformidlingen etter krigen[16]: «Historien om krigen var et ledd i nasjonsbyggingen. En smal krets av aktører har preget historieforståelsen.» Pryser hevdet videre at Jens Chr. Hauge var den sentrale strategen blant motstandsfolk med tilknytning til Arbeiderpartiet, og at Hjemmefrontmuseet sprang ut av dette miljøet og at de fremdeles formidler et ensidig historiesyn. «Vi håpet at det ville utvikle seg til en mer kritisk institusjon når faghistorikere fikk kontrollen. Men det er fortsatt Milorgledelsens fortolking som dominerer.» Han mente videre at konsekvensene var at mange emner var blitt lite utforsket: «For eksempel vet vi lite om hvordan jødeaksjonene ble gjennomført i Norge. Det økonomiske samarbeidet med tyskerne under krigen er også lite utforsket

Pryser fikk støtte for sine utsagn fra historikeren Harald Berntsen, som i samme avisartikkel hevdet at hjemmefrontsledelsen i Oslo har glorifisert seg selv, fortiet andres innsats og bevisst tilslørt uønskede historier.[17] Berntsen utrykte seg kritisk til det han kalte «mytene som har fått sirkulere og prege historieforståelsen i etterkrigstiden», og hevdet at sentrale aktører som Gunnar Jahn, Paal Berg og Einar Gerhardsen systematisk hadde tilslørt sine roller i begynnelsen av okkupasjonen: «De har etter krigen fortiet sitt eget samarbeid med tyskerne på tvers av konstitusjonen i 1940». Berntsen hevdet at hjemmefrontsledelsen hadde fortiet kommunistenes aktive motstandskamp helt fra starten av – og som stod i motsetning til det han hevdet var hjemmefrontsledelsens passive linje. Berntsen hevder også at historikermiljøet som oppsto rundt Magne Skodvin lenge dominerte dette forskningsfeltet: «Mange år etter krigen bestemte Skodvin hvem som skulle få tilgang til sentrale kilder, som for eksempel Gunnar Jahns dagbok.» Også Erling Fossen skapte debatt da han kritiserte ensidig dyrking av den norske motstandsbevegelsen, og skrev at den norske motstandskampen var «en krigsforbrytelse, fordi en soldat skal bære sin uniform (i dette tilfellet den norske uniformen), ikke forkle seg som sivil, og vise sine våpen åpent. En av intensjonene her er å skille mellom de krigende og de sivile for derved å spare sivilbefolkningen». Fossen mente at «hovedgrunnen til at vi glorifiserer motstandsbevegelsen er for å dekke over den bedrøvelige norske krigsinnsatsen», og at «vår besettelse av denne krigen må få sin slutt».[18]

I 2013 viser NRK to filmer som kritiserer den historieversjonen som Milorgmiljøet etablerte rett etter krigen. Dokumentarfilmskaper Øystein Rakkenes, som står bak en film om den kommunistiske Pelle-gruppen, som etter krigen fikk yrkesforbud og ble overvåket, uttaler at «elitene i Norge er så fåtallige, og når de snakker med hverandre og blir enige om en versjon, så blir det sånn», at historiske feil som blir påpekt ikke blir korrigert i den «offisielle historien», og at «da jeg gikk på skolen, lærte vi at 'Gunnar Sønsteby og Max Manus vant krigen'. Og det lærer barna fortsatt».[19]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Halvdan Koht, Frå skanse til skanse : minne frå krigsmånadene i Noreg 1940, Oslo, Tiden, 1947, s. 8
  2. ^ Undersøkelseskommisjonen av 1945. Bind I. Oslo : Aschehoug, 1946 s. 206
  3. ^ Johan Scharffenberg, Norske aktstykker til okkupasjonens forhistorie, Oslo : Tanum, 1950
  4. ^ Undersøkelseskommisjonen av 1945, side 6, 83 og 111
  5. ^ «Radio og kringkasting», om samfunnslivet under andre verdenskrig i Norge, fra arkivverket
  6. ^ Aage Trommer: Den store alliance (s. 162), forlaget Gyldendal, København 1990, ISBN 87-00-32474-4
  7. ^ Fremstillingen bygger på Nøkleby, Berit: Det tyske okkupasjonsstyret i Norge, Norsk Hjemmefrontmuseum, side 10-15 ISBN82-91107-09-2
  8. ^ a b Luihn (1999), side 6
  9. ^ Luihn (1999), side 9
  10. ^ Luihn (1999), side 13-17
  11. ^ «Nordmenn jobbet i konsentrasjonsleirer» NRK 15. november 2010
  12. ^ «Folk, fører, frifinnelse», kronikk av Tor Bomann-Larsen, Aftenposten, 29. desember 2011
  13. ^ Tjelmeland og Brochmann
  14. ^ «Sterkt møte med en ukjent fortid» artikkel fra Aftenposten 31. desember 2008
  15. ^ Tyske soldater brukt som mineryddere, VG
  16. ^ Har skapt et glansbilde. Klassekampen (23. desember 2008). Besøkt 23. desember 2008. «Norsk krigshistorie er unyansert, ensidig nasjonal og bevisst til­slørende, mener historikere.»
  17. ^ Har skapt et glansbilde. Klassekampen (23. desember 2008). Besøkt 23. desember 2008. «Norsk krigshistorie er unyansert, ensidig nasjonal og bevisst til­slørende, mener historikere.»
  18. ^ Erling Fossen (13. desember 2008). Motstand glorifiseres. Aftenposten.
  19. ^ Kjersti Nipen, "Omskriver krigshistorien med film", Aftenposten, 19.06.2012, del 2, s. 8-9

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]