Klaus Barbie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Klaus Barbie
Barbie, Klaus.jpg
Født 25. oktober 1913
Bad Godesberg, Preussen, Tyskland
Død 25. september 1991 (77 år)
Frankrike Frankrike
Parti Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
Nasjonalitet Tyskland, Bolivia
Medlem av Schutzstaffel
Troskap Tyskland Tyskland
Bolivia Bolivia
Tjenestetid 19331945
Enhet Schutzstaffel-emblemet Gestapo
Militære slag Andre verdenskrig

Nikolaus «Klaus» Barbie (født 25. oktober 1913, død 25. september 1991) var en tysk SS-Hauptsturmführer og Gestapo-mann. Fordi han personlig torturerte Gestapos fanger da han var stasjonert i Lyon i Frankrike, fikk han tilnavnet «slakteren fra Lyon».[1]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Barbie var sønn av Nikolaus Barbie og Anna Hees; foreldrene giftet seg året etter hans fødselen. Familien kom Merzig i Saar nær den franske grense. Hans forfedre på farssiden gikk sannsynligvis tilbake til en fransk familie ved navn Barbier som hadde forlatt Frankrike under den franske revolusjon.

Faren ble alvorlig såret i nakken under Slaget ved Verdun under første verdenskrig, og kom seg aldri helt. I hjemmet ble han en voldelig alkoholiker. I 1934 tok Klaus Barbie abitur ved Friedrich-Wilhelm-Gymnasium i Trier.

Etter sin abitur ble han medlem av Hitlerjugend og personlig adjutant til den lokale partilederen. Barbie traff i 1935 Heinrich Himmler og ble etter kort tid medlem av SS og SD.

I Nederland[rediger | rediger kilde]

Etter den tyske erobring av Nederland kom Barbie den 29. mai 1940 til Amsterdam. Frem til mars 1942 tjenestegjorde han i Zentralstelle für jüdische Auswanderung in Amsterdam. I november 1940 ble han forfremmet til SS-Obersturmführer. Klaus Barbie var i Nederland særlig engasjert i forfølgelsen og torturen av frimurere.[2]

I Frankrike[rediger | rediger kilde]

I november 1942 ble han utnevnt til sjef for Gestapo i Lyon i det av det tysk okkuperte Frankrike. Han var dermed underordnet kommandanten for Sicherheitspolizei og SD i Lyon (Kommandeur der Sicherheitspolizei und des SD). Han utførte sine oppdrag med stor grusomhet. Han leide suite 68 i tredje etasje i Lyons Hotel Terminus og holdt der orgier av uutsigelig avskyelighet (Barbies biograf Tom Bower). Barbie torturerte katolske prester med elektrosjokk, hengte de opp etter føttene, lot barn sulte og banket dem opp. Nakne kvinner ble slått til bevisstløshet, voldtatt og misbrukt ved at man tvang dem til seksuell omgang med hunder.

Barbie bekjempet særskilt den franske motstandsbevegelsen, men lot også forfølge, deportere og myrde jøder. Han torturerte og drepte egenhendig blant andre motstandsmannen Jean Moulin, Charles de Gaulles personlige representant innen den franske motstandsbevegelsen.[3]

I CICs tjeneste[rediger | rediger kilde]

Etter andre verdenskrig ble Barbie rekruttert av de amerikanske myndigheter for arbeid innen kontraspionasjen Counter Intelligence Corps (CIC) Barbie fikk forhøre fanger på amerikanske baser. Franskmennene visste imidlertid at Barbie fantes i den amerikanske okkupasjonssonen i Tyskland.

I Bolivia[rediger | rediger kilde]

Barbie fikk i 1951 hjelp av CID til gå under jorden og flykte til Bolivia,[4] der han bosatte sig i hovedstaden La Paz under navnet Klaus Altmann.[1] Ved to rettssaker i Lyon, i 1952 og 1954, ble Barbie dømt til døden in absentia.[5]

I 30 år levde han så i Bolivia hvorfra han assisterte og opplærte flere diktaturregimer i hvordan man med hårdhendte metoder, tortur, forhører opposisjonelle. Det spekuleres i om Barbie hjalp CIA å fange Che Guevara i 1967.[6]Han gjennomførte også et stort våpenkjøp av stridsvogner fra Østerrike til den bolivianske armé. Disse kom senere til anvendelse i et statskupp mot den folkevalgte regjeringen, et kupp orkestrert av Luis García Meza Tejada i 1980.

Rettssak og fengsel[rediger | rediger kilde]

Etter intensive forhandlinger med den bolivianske regjering kunne Barbie i 1983 pågripes og utleveres til Frankrike. I 1987 ble han stilt for retten anklaget for forbrytelser mot menneskeheten ettersom hans krigsforbrytelser var foreldede. Domstolen anså det være bevist at Barbie var ansvarlig for deportasjonen av 842 franske jøder og motstandsmenn til Auschwitz.[7] Den 4. juli 1987 ble Barbie dømt til livsvarig fengsel. Hans forsvarer var den berømte fransk-algeriske advokaten Jacques Vergès.[8] Fire år senere ble han rammet av leukemi og døde 77 år gammel i sin fengselscelle.[7]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Peter Hammerschmidt: Deckname Adler - Klaus Barbie und die westlichen Geheimdienste. S. Fischer, Frankfurt am Main 2014, ISBN 978-3-10-029610-8.
  • Peter Hammerschmidt: Die Tatsache allein, daß V-43 118 SS-Hauptsturmführer war, schließt nicht aus, ihn als Quelle zu verwenden. Der Bundesnachrichtendienst und sein Agent Klaus Barbie. In: Zeitschrift für Geschichtswissenschaft. (ZfG), 59. Jahrgang, 4/2011. Metropol-Verlag, Berlin 2011, S. 333–349. (online)
  • Walther Fekl: Affaires Barbie / Bousquet / Touvier / Papon. In: Bernhard Schmidt, Jürgen Doll, W. F., Siegfried Loewe, Fritz Taubert (Hrsg.): Frankreich-Lexikon. 2. Auflage. Erich Schmidt, Berlin 2005, ISBN 3-503-06184-3, S. 39 ff.
  • Horst J. Andel: Kollaboration und Résistance. Der Fall Barbie. Herbig, München 1987, ISBN 3-7766-1508-7. (Ullstein,Berlin 1995, ISBN 3-548-33199-8)
  • Tom Bower: Klaus Barbie. Lyon, Augsburg, La Paz. Karriere eines Gestapo-Chefs. Berlin 1984, ISBN 3-88022-295-9. (Erstausgabe: Klaus Barbie, the Butcher of Lyons. Michael Joseph, London 1984, ISBN 0-7181-2327-1)
  • Richard J. Golsan (utg.): Memory, the Holocaust, and French Justice. The Bousquet and Touvier Affairs. Dartmouth College, University Press of New England.
  • Eberhard Jäckel o. a. (utg.): Enzyklopädie des Holocaust: die Verfolgung und Ermordung der europäischen Juden. Argon, Berlin 1993, ISBN 3-87024-300-7.
  • Erwin Nippert: Der Henker von Lyon. I: Erwin Nippert: Die Maske des Kunsthändlers. Ereignisse, Tatsachen, Zusammenhänge. Militärverlag der DDR, Berlin 1983. (erw. Auflage. 1985, ISBN 3-327-00830-2; S. 75–121) (ursprünglich Illustrierten-Berichte mit Fotos und Dokumenten)
  • Thomas Schnitzler: Klaus Barbie in Trier – auf den Spuren einer NS-Kriegsverbrecherkarriere: mit einem Anhang autobiografischer Dokumente. In: Neues Trierisches Jahrbuch. 45 (2005), S. 101–126.
  • Paul Dreyfus: Die Resistance. Geschichte des französischen Widerstands. Heyne, München 1979, ISBN 3-453-48050-3. (journalistisch; der Autor erzählt, er habe Barbie 1976 in La Paz gesprochen, Inhalt des angeblichen Gesprächs. S. 90–102)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Das Personenlexikon zum Dritten Reich (tysk). Frankfurt am Main: Fischer Taschenbuch Verlag. 2007. s. 27. ISBN 978-3-596-16048-8. 
  2. ^ Der Spiegel: Der Schlächter von Lyon: Klaus Barbie und die französische Kollaboration (II) Heinz Höhne, 1987, 20, =11. mai 1987, s. 190—213, lest 22. november 2012)
  3. ^ «Klaus Barbie – The Butcher of Lyon». Holocaust Research Project. Arkivert fra originalen 8. oktober 2011. Besøkt 8. oktober 2011. 
  4. ^ Interagency Working Group (IWG): Analysis of 1947–1951. Investigative Records Repository (IRR) File of Klaus Barbie
  5. ^ «The Trial of Klaus Barbie». Jewish Virtual Library (engelsk). The American-Israeli Cooperative Enterprise. Arkivert fra originalen 8. oktober 2011. Besøkt 8. oktober 2011. 
  6. ^ The Observer/The Guardian: Barbie 'boasted of hunting down Che'
  7. ^ a b Painton, Frederick (13. juli 1987). «France A Verdict on the Butcher». Time (engelsk). Arkivert fra originalen 10. oktober 2011. Besøkt 10. oktober 2011. 
  8. ^ Dagbladet: «Djevelens advokat» er død