Klaus Barbie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Klaus Barbie
FødtNikolaus Barbie
25. okt. 1913[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Bad Godesberg[4]
Død25. sep. 1991[1][2][4][5]Rediger på Wikidata (77 år)
Lyon[6]
Pierre-Bénite[4]
Leukemi
BeskjeftigelseOffiser, krigsforbryter, torturist, Medarbeider i gestapo Rediger på Wikidata
PartiNationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
NasjonalitetTyskland
Bolivia
Medlem avSchutzstaffel
UtmerkelserJernkorset
Krigsfortjenestekorset
TroskapTyskland
Bolivia
VåpenartWaffen-SS
Tjenestetid1933–1945
Militær gradHauptsturmführer (9. november 1944)
EnhetGestapo
Dømt forForbrytelser mot menneskeheten
Deltok iAndre verdenskrig
IMDbIMDb
Klaus Barbie på Commons

Nikolaus «Klaus» Barbie (født 25. oktober 1913 i Bad Godesberg, død 25. september 1991 i Lyon) var en tysk krigsforbryter og sjef for Gestapo i Lyon, der han stod bak drap, tortur og deportasjoner som skaffet ham tilnavnet «slakteren fra Lyon».

I 1987 ble han dømt til livsvarig fengsel for forbrytelser mot menneskeheten og deportasjon av 800 jøder og motstandsfolk til Auschwitz.[7][8]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Barbie var sønn av Nikolaus Barbie og Anna Hees, som ble gift året etter hans fødsel. Familien kom fra Merzig i Saar, nær den tyske grensen mot Frankrike. Hans forfedre på farssiden gikk sannsynligvis tilbake til en fransk familie ved navn Barbier som hadde forlatt Frankrike under den franske revolusjon. Faren var en voldelig alkoholiker, som hadde fått varige skader etter å ha blitt såret i slaget ved Verdun under første verdenskrig.

I 1934 tok Barbie Abitur ved Friedrich-Wilhelm-Gymnasium i Trier. Etter dette ble han medlem av Hitlerjugend og adjutant for den lokale partilederen. I 1935 traff han Heinrich Himmler og ble kort etter medlem av SS og SD.

I Nederland[rediger | rediger kilde]

I 1940 okkuperte tyskerne Nederland, og Barbie ankom Amsterdam 29. mai, der han tjenestegjorde ved Sentralkontoret for jødisk utvandring (tysk: Zentralstelle für jüdische Auswanderung) frem til mars 1942. I november 1940 ble han forfremmet til SS-Obersturmführer. I Nederland var Barbie særlig engasjert i forfølgelse og tortur av frimurere.[9]

I Frankrike[rediger | rediger kilde]

I november 1942 ble han utnevnt til sjef for Gestapo i Lyon, i tyskokkuperte Frankrike. Han var dermed underordnet kommandanten for Sicherheitspolizei og SD i Lyon (Kommandeur der Sicherheitspolizei und des SD).

Som SS-løytnant var Barbie Gestapo-offiser i Lyon fra 11. november 1942. Fangen Maurice Bondet forklarte at Barbie hadde slått ham uten grunn, oppfordret andre til å gøre det samme, dyppet ham i iskaldt vann til han mistet bevisstheten, og sprøytet syre inn i urinblæren hans. Mario Blandon fikk tre tommer lange nåler stukket mellom ribbeina inn i lungene sine. Blandon så kvinner bli banket opp, og Barbie lo da han skjøt en fange i bakhodet så kraniet revnet, og den døde rullet ned trappene.[10]

I april 1944, etter ordre fra Barbie, ble 44 jødiske barn fra et barnehjem i Izieu deportert til Auschwitz. Ingen av barna overlevde.[11]

Han utførte sine oppdrag med stor grusomhet, og en rekke overlevende ofre har fortalt at han lo stille mens han torturerte dem.[12] Han leide suite 68 i tredje etasje i Lyons Hotel Terminus og holdt der orgier av ubeskrivelig avskyelighet (Barbies biograf Tom Bower). Barbie torturerte katolske prester med elektrosjokk, hengte dem opp etter føttene, lot barn sulte og banket dem opp. Nakne kvinner ble slått til bevisstløshet, voldtatt og tvunget til seksuell omgang med hunder.

Barbie forfulgte den franske motstandsbevegelsen, blant annet torturerte og drepte han egenhendig motstandsmannen Jean Moulin, Charles de Gaulles personlige representant i den franske motstandsbevegelsen.[13]

Det er antatt at Barbie var direkte ansvarlig for 14.000 dødsfall, ved drap og deportasjoner.[14]

I CICs tjeneste[rediger | rediger kilde]

Etter andre verdenskrig ble Barbie rekruttert av de amerikanske myndigheter for arbeid innen kontraspionasjen Counter Intelligence Corps (CIC). Barbie fikk forhøre fanger på amerikanske baser. Franskmennene visste imidlertid at Barbie fantes i den amerikanske okkupasjonssonen i Tyskland.

I 1945 kom Barbie tilbake til familien sin. Ettersom han var etterlyst under navnet «Barbier», var han utenfor for mistanke og kunne bosette seg i Marburg i huset der brødrene Grimm hadde bodd. Han utga seg for å være student, mens han i virkeligheten levde af å forfalske rasjoneringskort og andre dokumenter, samt svartebørshandel med kaffe og sigaretter. I august 1946 ble han gjenkjent av en tysk kvinne i en jeep, og den amerikanske sjåføren beordret ham inn i jeepen. I Marburgs smale gater måtte jeepen sette farten ned da sporvognen kjørte forbi. Barbie benyttet sjansen til å hoppe av og flykte ned en sidegate. På en tur til Hamburg ble han arrestert av britene, men klarte å dirke opp låsen i celledøren og flykte. Han rakk til Kassel i tide til sin sønn Klaus-Jörgs fødsel 11. desember 1946.[15] En britisk rapport fra desember 1946 hevder at arrestasjonen var en feil; og det fremgår av en CIA-rapport fra 1974 at Barbie alt arbeidet for CIC som «en verdifull kilde». Like fullt var andre enheter i CIC interessert i å få tatt ham. I slutten av mai 1947 innså CIC-hovedkvarteret at de jaktet på en mann som skulle regnes som en av deres egne. CIC-offiseren Robert Taylor mente at Barbies verdi som informant «langt overgikk den nytten han kunne gjøre i et fengsel» og beskrev ham som «en ærlig mann, både intellektuelt og personlig, helt uten nerver og frykt». Barbie rapporterte til den tidligere Abwehr-offiseren Kurt Merk. CIC mente at Barbie viste «imponerende resultater». Han fikk ansvar for den delen av Merks nettverk som holdt øye med fransk etterretning i amerikansk og fransk sektor i Tyskland. Dermed var han igjen fiende av Frankrike, men denne gang gikk han amerikanernes ærend. [16]

I desember 1947 ble han likevel arrestert og avhørt om sin kontakt med tidligere SS-folk og nazi-nettverk etter krigen. Barbie benektet å ha tilhørt Gestapo, og etter fem måneder i fengsel lot amerikanerne ham gå tilbake til arbeidet sitt fordi «hans kjennskap til CICs virksomhet, agenter, finanser osv. er for omfattende». Det var en risikofaktor at han kunne selge denne kunnskapen til en annen etterretningstjeneste. Sommeren 1948 fikk den franske agenten Louis Bibes like fullt ta ham inn til forhør i München, der «Barbier» innrømmet å være identisk med Barbie, men nektet å si hvem som hadde angitt Jean Moulin til Gestapo. Det virket som han hånte franskmennene, åpenbart ut fra CICs løfte om at han ikke ville bli utlevert. Han og Kurt Merk var griske og forlangte 2.500 dollars i måneden for å spionere på Sovjetunionen, overvåke franskmennene og holde øye med kommunistpartiet i Bayern. Amerikanerne fikk lite igjen for de 1.700 dollars de alt ga Barbie i lønn. Hans største bragd var å avsløre at tsjekkerne drev utvinning av uran, noe som tydet på et sovjetisk atomvåpenprogram; men tsjekkerne utvant uran også før krigen.[17]

I Bolivia[rediger | rediger kilde]

I 1951 fikk Barbie hjelp av CID til gå under jorden og flykte til Bolivia, der han bosatte seg i hovedstaden La Paz under navnet «Klaus Altmann».[7] Ved to rettssaker i Lyon, i 1952 og 1954, ble Barbie dømt til døden in absentia.[18][19] 7. november 1949 sendte den franske ambassaden i Washington DC en note til det amerikanske utenriksdepartement med krav om at «denne krigsforbryyer må arresteres og stilles for retten i Frankrike». Amerikanerne trakk ut tiden, mens Barbie ble innlosjert på hemmelig adresse i Augsburg med kone og to barn. Mot slutten av 1950 fant CIC dog en løsning i «rottelinjen», en evakueringsrute til Mellom- og Søramerika, driftet av CIC til hjelp for sovjetiske avhoppere, samt tystere som hadde gitt USA nyttige opplysninger. «Rottelinjen» ble normalt ikke brukt til å hjelpe nazister, selv om den ble drevet av den kroatiske krigsforbryteren Krunoslav Draganović; men 25. januar 1951 fikk Barbie og hans familie klarsignal til avreise. Hans nye identitet var som «Klaus Altmann». Ved grensen til Italia oppdaget en toller at det var noe galt med papirene, men Barbie ba for seg: «Jeg har to barn med.» Tolleren slapp ham dermed forbi, og 23. mars gikk familien om bord i det italienske skipet «Corrientes» på vei fra Genova til Buenos Aires.[20]

I april var de fremme i La Paz. For å forsørge familien måtte Barbie arbeide for den jødiske eieren av et sagbruk i jungelen øst for Andes. Han kunne ikke spansk og imponerte de 80 indikanske arbeiderne ved taust å arbeide side om side med dem og stelle sårene deres; men ifølge Barbie omsatte han bare «noen av våre gode nasjonalsosialistiske ideer» i praksis. Snart ble han partner i det jødiske firmaet og åpnet i 1956 sin egen trelastforretning i La Paz. I oktober 1957 ble han boliviansk statsborger under navnet Altmann. Han var populær i det tyske eksil-miljøet, selv om han sang nazi-sanger når han drakk.[21]

I november 1964 grep general René Barrientos makten ved et kupp. Barbie tilbød sine tjenester i kampen mot politiske motstandere. Han ble dermed en rik mann ved å overtal myndighetene til å gi ham og en gruppe investorer 49 % andel i rederiet Transmarítima Boliviana. Han presenterte seg som skipsingeniør og ble daglig leder. Dermed kunne han sikre seg et pass og reise fritt til Europa. Men rederiet ble en fiasko, for Barbie gjorde ikke stort annet enn å lese noen få skip og få dem malt i de bolivianske fargene. Frem til selskapet gikk konkurs i 1972, tjente han en formue ved å smugle våpen. I mars 1968 fraktet antisemitten Barbie attpåtil en våpenlast til Israel. Efter Barrientos' død i 1969 flyttet Barbie til Lima, der han fant en partner i Friedrich Schwend, hjernen bak Operasjon Bernhard, regnet som verdens største falskmyntneroperasjon. I Lima levde Schwend av utpressing, våpenhandel, svindel og salg av statshemmeligheter. Sammen lokket Barbie og Schwend en ung tysk journalist Herbert John til Lima med løfte om å arrangere et møte med Martin Bormann. Etterpå ha loppet John for flere tusen dollars, løy de til politiet om at han solgte kokain, og fikk ham dermed arrestert.[22]

På tross av en personlig anmodning fra den franske president Georges Pompidou, avgjorde bolivianske myndigheter at saken skulle behandles i det lokale rettssystem. I desember 1974 erklærte landets høyesterett at Barbie ikke kunne rettsforfølges, ettersom det ikke fantes noen utleveringsavtale med Frankrike, og fordi boliviansk lov avviser siktelser for lovbrudd begått mer enn åtte år før gjerningspersonen pågripes.[23]

I 30 år levde Barbie i skjul i Bolivia, der han bisto flere diktaturregimer med opplæring i tortur og avhør av opposisjonelle. Det spekuleres i om han hjalp CIA med å fange Che Guevara i 1967.[24] Han gjennomførte også et stort våpenkjøp av stridsvogner fra Østerrike til den bolivianske armé. Disse kom senere til anvendelse i et statskupp mot den folkevalgte regjeringen, et kupp orkestrert av Luis García Meza Tejada i 1980. I perioden han oppholdt seg i Bolivia, var Barbie også i tjeneste for Vest-Tysklands etterretningstjeneste, Bundesnachrichtendienst.[12]

«Kokainkuppet» og fengsling[rediger | rediger kilde]

Beate Klarsfeld avslørte i 1971 at Barbie levde i skjul i Bolivia.[25] Hun og ektefellen Serge fremla noen dager senere dokumentasjon for forbrytelsene hans. Dette vakte stor oppsikt, og i september startet hun en kampanje i München med hjelp fra blant andre en algirsk-født kvinne, Fortunée Benguigui.[26] Dommer Christian Riss etterforsket Barbie i flere år og lette frem vitner, 40 år etter forbrytelsene i Frankrike.[27]

I juli 1980 grep Luis Tejada med støtte af Barbie makten i landet med «kokainkuppet». Barbie var «sikkerhetskonsulent» for narkotika-kongen Robert Suárez, og skaffet ham i 1978 en bande bøller som sikkerhetsvakter ledet av den ettersøkte vesttyske nynazisten Joachim Gruppen inkluderte leiesoldater fra Rhodesia, tidligere medlemmer av den spanske fremmedlegion og franske terrorister på flukt etter et attentatforsøk mot Charles de Gaulle. Fiebelkorn skrøt av at gruppen innbefattet flere SS-veteraner, slik som «Herbert Kopplin[28]...kjent for sin sadisme og for å bruke geværkolben under forhør av fanger». I juli 1980 fartet maskerte gruppemedlemmer hovedstaden rundt i ambulanser, henrettet dissidenter, inntok regjeringsbygg og plyndret butikker og varehus. Forbrente, kastrerte lik av venstresidens politikere lå slengt i gatene, mens kokainselgere ble sluppet ut av fengslene og organisert i en paramilitær gruppe til støtte for de nye makthaverne. Suárez' fetter tok over innenriksdepartementet, der motstandere av det nye styret «fikk møte Barbies elektrosjokk-maskiner». Senere var også Stefano Delle Chiaie tilknyttet gruppen, da han gjemte seg i Sør-Amerika etter Bologna-bombeangrepet som drepte 85 personer i august 1980.[29]

Barbie ble utnevnt til æresoberst i den bolivianske hær; men da det i oktober 1982 ble innsatt en ny, sivil regjering, var det ikke lenger bruk for ham.[30] I januar 1983 ble Barbie tiltalt for svindel, og dagen etter vedtok Bolivias regjering enstemmig å utvise ham. De neste ni dagene ble det diskutert om han skulle utleveres til Vest-Tyskland eller Frankrike. Vest-Tyskland var redd for internasjonal reaksjon om han fikk en mild dom, og takket derfor nei. 4. februar 1983 dro han med fly fra La Paz til Cayenne, hovedstad i Fransk Guyana. I en hangar på flyplassen leste en dommer tiltalen opp for ham. Barbie som trodde han skulle til Tyskland, ble slått fullstendig ut. Dagen etter kom han til Frankrike. Her ble han kjørt til Lyon og indesperret i Fort Montluc, der han hadde torturert og drept så mange.[31]

Rettssaken[rediger | rediger kilde]

Barbie i retten med sin forsvarer, maoisten Vergès.

11. mai 1987 begynte rettssaken. Barbie var anklaget for forbrytelser mot menneskeheten, ettersom hans krigsforbrytelser var foreldet. Domstolen anså det å være bevist at Barbie var ansvarlig for deportasjonen av 842 franske jøder og motstandsmenn til Auschwitz.[32] Hans forsvarer var den berømte fransk-algeriske advokaten Jacques Vergès.[33]

Barbie ankom i håndjern som ble fjernet da han satte seg i en stol som først ble sjekket for eventuelt sprengstoff. Flere enn tusen fremmøtte fikk plass i salen. Forsvareren Vergès fikk Barbie til å le. Vergès var maoist og knyttet til terrorister som Pol Pot. For ham var vold og kriminalitet et legitimt politisk virkemiddel: «Kriminalitet skaper fremskritt,» presenterte han som sitt synspunkt, og for ham spilte det ingen rolle om Barbie var skyldig eller ei. For Vergès var sakens kjerne at alle nasjoner har sin Barbie, slik at det var hykleri å stille enkeltindividet for retten: «Du er verken verre eller bedre enn en amerikansk offiser i Vietnam som bomber sivile med napalm.» Mot seg hadde han 39 advokater som representerte Gestapos ofre. Vitnet Simone Lagrange[34] var som trettenåring blitt slått og dradd etter håret av Barbie, fordi hun ikke visste hvor hendes to yngre søsken befant seg etter evakueringen. Lagrange spurte Barbie om han kjente henne igjen. Han svarte: «Når man har sittet i fengsel i syv måneder, er det alltid hyggelig å se en tiltrekkende kvinne.» Lagrange ble krenket, og Barbie fortsatte: «Ditt problem er at du ikke forstår en spøk.» At Lagranges mor ble gasset ved ankomsten til Auschwitz, og faren skutt gjennom hodet foran øynene på datteren, avviste Vergès som «velutviklet fantasi»: «Tanken om at antisemittisme som er like gammel som verden selv, like gammel som Romerriket, kunne føre til folkemord, er latterlig,» hevdet han.[35]

Tre kvinner vitnet om sitt møte med Barbie under krigen. Simone Lagrange og foreldrene hennes ble angitt av en fransk nabo som jøder og motstandsfolk, og arrestert 6. juni 1944, D-dagen. Lagrange ble ikke redd da hun så Barbie i Gestapos hovedkvarter i Lyon; han var kledd i dress og koste med en katt, og han sa at Lagrange var pen. Men så slo han henne i ansiktet. Lise Lesevre forklarte at han hadde torturert henne i ni dager i 1944, nesten druknet henne i et badekar og knust en ryggvirvel. Ennat Leger forklarte seg om Barbies «villskap. Man kan ikke forestille seg det. Han knuste tennene mine, han slet meg i håret. Han tvang en flaske inn i munnen på meg til leppene sprakk av presset.»[36] Simone Lagrange skrev senere boken Coupable d'être née (= Skyldig i å være født) om sin tid i Auschwitz der hun møtte dr. Mengele.[37]

Domfellelse[rediger | rediger kilde]

På rettssakens siste dag ble Barbie spurt om han hadde noe å si til sitt forsvar. Han reiste seg og benektet med et svakt smil at han hadde noe ansvar for aksjonen i Izieu: «Jeg bekjempet motstandsbevegelsen, som jeg respekterer, og med strenghet, men det var krig, og krigen er over nå. Takk.» 4. juli 1987 ble Barbie dømt til livsvarig fengsel, men ikke av en enstemmig jury. For Vergès stilte fransk rettsvesen med denne dommen på linje med nazismen. Han minnet om at sentrale nazister som Dönitz og Baldur von Schirach ikke fikk like streng dom, men nå hadde franskmennene klart «å overgå mestrene på dette område». Med væpnet vakt ble Barbie kjørt til Lyons fengsel, der han tilbrakte resten av sitt liv.[38]

Fire år etter domfellelsen ble han rammet av leukemi og døde 77 år gammel i sin fengselscelle.[32]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Peter Hammerschmidt: Deckname Adler - Klaus Barbie und die westlichen Geheimdienste. S. Fischer, Frankfurt am Main 2014, ISBN 978-3-10-029610-8.
  • Peter Hammerschmidt: Die Tatsache allein, daß V-43 118 SS-Hauptsturmführer war, schließt nicht aus, ihn als Quelle zu verwenden. Der Bundesnachrichtendienst und sein Agent Klaus Barbie. In: Zeitschrift für Geschichtswissenschaft. (ZfG), 59. Jahrgang, 4/2011. Metropol-Verlag, Berlin 2011, S. 333–349. (online)
  • Walther Fekl: Affaires Barbie / Bousquet / Touvier / Papon. In: Bernhard Schmidt, Jürgen Doll, W. F., Siegfried Loewe, Fritz Taubert (Hrsg.): Frankreich-Lexikon. 2. Auflage. Erich Schmidt, Berlin 2005, ISBN 3-503-06184-3, S. 39 ff.
  • Horst J. Andel: Kollaboration und Résistance. Der Fall Barbie. Herbig, München 1987, ISBN 3-7766-1508-7. (Ullstein,Berlin 1995, ISBN 3-548-33199-8)
  • Tom Bower: Klaus Barbie. Lyon, Augsburg, La Paz. Karriere eines Gestapo-Chefs. Berlin 1984, ISBN 3-88022-295-9. (Erstausgabe: Klaus Barbie, the Butcher of Lyons. Michael Joseph, London 1984, ISBN 0-7181-2327-1)
  • Richard J. Golsan (utg.): Memory, the Holocaust, and French Justice. The Bousquet and Touvier Affairs. Dartmouth College, University Press of New England.
  • Eberhard Jäckel o. a. (utg.): Enzyklopädie des Holocaust: die Verfolgung und Ermordung der europäischen Juden. Argon, Berlin 1993, ISBN 3-87024-300-7.
  • Erwin Nippert: Der Henker von Lyon. I: Erwin Nippert: Die Maske des Kunsthändlers. Ereignisse, Tatsachen, Zusammenhänge. Militärverlag der DDR, Berlin 1983. (erw. Auflage. 1985, ISBN 3-327-00830-2; S. 75–121) (ursprünglich Illustrierten-Berichte mit Fotos und Dokumenten)
  • Thomas Schnitzler: Klaus Barbie in Trier – auf den Spuren einer NS-Kriegsverbrecherkarriere: mit einem Anhang autobiografischer Dokumente. In: Neues Trierisches Jahrbuch. 45 (2005), S. 101–126.
  • Paul Dreyfus: Die Resistance. Geschichte des französischen Widerstands. Heyne, München 1979, ISBN 3-453-48050-3. (journalistisch; der Autor erzählt, er habe Barbie 1976 in La Paz gesprochen, Inhalt des angeblichen Gesprächs. S. 90–102)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Klaus-Barbie, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c d fichier des personnes décédées, deces.matchid.io, besøkt 11. september 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000016886, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b Das Personenlexikon zum Dritten Reich (tysk). Frankfurt am Main: Fischer Taschenbuch Verlag. 2007. s. 27. ISBN 978-3-596-16048-8. 
  8. ^ «Klaus Barbie». Store norske leksikon. 3. september 2019. Besøkt 1. august 2021. 
  9. ^ Der Spiegel: Der Schlächter von Lyon: Klaus Barbie und die französische Kollaboration (II) Heinz Höhne, 1987, 20, =11. mai 1987, s. 190—213, lest 22. november 2012)
  10. ^ Guy Walters: Jakten på ondskapen (s. 47-49), forlaget Gyldendal, Oslo 2011, ISBN 978-82-05-39115-4
  11. ^ Cobb, Matthew (2009). «Hopes and fears». The Resistance. London: Simon & Schuster. s. 208. ISBN 978-1-84739-156-8. «The Gestapo arrived, sent from Lyons by Klaus Barbie. Forty-four children and seven staff members were arrested. All of them, except for one classroom assistant, where killed by the Nazis.» 
  12. ^ a b SPIEGEL, Klaus Wiegrefe, Georg Bönisch, DER. «From Nazi Criminal to Postwar Spy: German Intelligence Hired Klaus Barbie as Agent». www.spiegel.de (engelsk). Besøkt 1. august 2021. 
  13. ^ ««Klaus Barbie, the butcher of Lyon»». Arkivert fra originalen 26. september 2011. Besøkt 8. oktober 2011. 
  14. ^ «1987: Nazi war criminal Klaus Barbie gets life» (engelsk). 3. juli 1987. Besøkt 1. august 2021. 
  15. ^ Sønnen Klaus-Jörg kom til verden i Kassel, Spiegel
  16. ^ Guy Walters: Jakten på ondskapen (s. 211-17)
  17. ^ Guy Walters: Jakten på ondskapen (s. 218-20)
  18. ^ Interagency Working Group (IWG): Analysis of 1947–51. Investigative Records Repository (IRR) File of Klaus Barbie
  19. ^ «The Trial of Klaus Barbie». Jewish Virtual Library (engelsk). The American-Israeli Cooperative Enterprise. Arkivert fra originalen 8. oktober 2011. Besøkt 8. oktober 2011. 
  20. ^ Guy Walters: Jakten på ondskapen (s. 221-4)
  21. ^ Guy Walters: Jakten på ondskapen (s. 262)
  22. ^ Guy Walters: Jakten på ondskapen (s. 262-4)
  23. ^ «Nazis safer in South America today», New York Times 18. mai 1975
  24. ^ David Smith: Barbie «boasted of hunting down Che», the Observer/the Guardian, 23. desember 2007
  25. ^ «France decorates couple who found Nazi war criminal Klaus Barbie». BBC News (engelsk). 9. oktober 2018. Besøkt 1. august 2021. 
  26. ^ «Mrs Benguigui», The children of the Holocaust
  27. ^ Tracking Klaus Barbie down to his trial
  28. ^ [1] Kopplin og Fiebelkorn i Alicante (spansk tekst)
  29. ^ «1980, året da kokain-nazister erobret Bolivia»
  30. ^ Guy Walters: Jakten på ondskapen (s. 351-6)
  31. ^ Guy Walters: Jakten på ondskapen (s. 376-9)
  32. ^ a b Painton, Frederick (13. juli 1987). «France A Verdict on the Butcher». Time (engelsk). Arkivert fra originalen 10. oktober 2011. Besøkt 10. oktober 2011. 
  33. ^ «Djevelens advokat» er død, Dagbladet 16. august 2013
  34. ^ Simone Lagrange, opptak fra retten
  35. ^ Guy Walters: Jakten på ondskapen (s. 395-97)
  36. ^ «Barbie: women testify of torture at his hands», Philadelphia Inquirer, 23. mars 1987
  37. ^ Simone Lagrange minnes Auschwitz
  38. ^ Guy Walters: Jakten på ondskapen (s. 397)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Klaus_Barbie&oldid=23688964»