Anthony Eden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Anthony Eden
Anthony Eden (retouched).jpg
FødtRobert Anthony Eden
12. juni 1897[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
DurhamRediger på Wikidata
Død14. januar 1977[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (79 år)
Alvediston Manor[5]Rediger på Wikidata
Gravlagt WiltshireRediger på Wikidata
Ektefelle Clarissa Eden (1952–)[5][6], Beatrice Beckett (19231950)[5][6]Rediger på Wikidata
Far William EdenRediger på Wikidata
Mor Sybil Frances GreyRediger på Wikidata
Barn Nicholas Eden, Simon Gascoyn Eden, Robert EdenRediger på Wikidata
Utdannet ved Christ Church, Eton College, University of Oxford, Sandroyd SchoolRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker[5], diplomat[5]Rediger på Wikidata
Parti Det konservative partiRediger på Wikidata
Nasjonalitet Storbritannia, Det forente kongerike Storbritannia og Irland (–1927)Rediger på Wikidata
Utmerkelser Military Cross (1917)[5], Carnegie Wateler Vredesprijs (1955), Hosebåndsordenen, Médaille Interalliée 1914-1918, British War MedalRediger på Wikidata
Storbritannias statsminister
19551957
ForgjengerWinston Churchill
EtterfølgerHarold Macmillan
Våpenskjold
Anthony Edens våpenskjold

Robert Anthony Eden, 1. jarl av Avon, (født 12. juni 1897 i Durham, død 14. januar 1977 i Salisbury) var en britisk konservativ politiker som var statsminister i Storbritannia 1955-1957. Han var også utenriksminister i tre perioder: 1935-38, 1940-45 og 1951-55. Han huskes særlig for sin rolle i Suezkrisen i 1956.[7]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Eden kom fra en konservativ jordeierslekt. Han hadde en eldre og en yngre bror. Den yngre falt da slagkrysseren HMS «Indefatigable» gikk ned under Jyllandsslaget i 1916.

Eden studerte ved Eton og Christ Church ved University of Oxford. Der tok han eksamen i språk. Han talte flytende fransk, tysk og persisk, dessuten hadde han gode kunnskaper i russisk og arabisk.[8]

Politikk[rediger | rediger kilde]

Eden var medlem av parlamentet fra 1923 til 1957. Fra desember 1935 var han utenriksminister i Storbritannia, i Stanley Baldwins tredje regjering. Eden fortsatte som utenriksminister da Neville Chamberlain våren 1937 overtok som statsminister. Eden gikk i februar 1938 av som utenriksminister da statsminister Chamberlain avviste den fredsplan som USAs president, Franklin D. Roosevelt, i skjul hadde lagt fram. Avgangen var en protest mot at Chamberlain vedtok å starte forhandlinger med Benito Mussolini, den fascistiske leder av Italia.[9][10][11]

I 1940 kom Eden inn igjen som utenriksminister da Winston Churchill dannet ny regjering i mai. Han var under andre verdenskrig med i alle britiske delegasjoner som Churchill deltok i ved de alliertes toppmøter. Som utenriksminister fra 1951 forhandlet Eden og hans sovjetiske kollega frem en interimsfred i Vietnam i 1954.

Den 7. april 1955 tok Eden over som statsminister i Storbritannia, ved Churchills avgang og etter Churchills ønske. Ved Suezkrisen høsten 1956 sendte han britiske tropper til Egypt, før den israelske invasjonen fant sted. Dette førte Storbritannia inn i bitre kontroverser med flere internasjonale aktører. Egypts president, Gamal Abdel Nasser, hadde etter langvarige forhandlinger med de store europeiske kolonimakter nasjonalisert den økonomisk viktige Suezkanalen, som siden den ble bygd i 1869 var eid av et fransk-britisk aksjeselskap. I strid med Edens forventning var den amerikanske president Dwight D. Eisenhower imot den britisk-franske militæraksjonen.[7]

I 1961 ble han utnevnt til Earl of Avon. Han førte så et rolig liv i Wiltshire sammen med sin annen hustru, skrev sine personlige memoarer, Another World, og flere bind politiske memoarer. Fra 1945 til 1973 var han kansler for universitetet i Birmingham.

Memoarer[rediger | rediger kilde]

  • Another World. London. Doubleday, 1976.
  • The Eden Memoirs: Facing the Dictators. London. Casell, 1962. Dekker tiden til1938.
  • The Eden Memoirs: the Reckoning. London. Casell, 1965. Dekker 1938–1945.
  • The Eden Memoirs: Full Circle. London. Casell, 1960. Etterkrigskarrieren.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Aster, Sidney (1976). Anthony Eden. London: St Martin's Press. ISBN 978-0-312-04235-6.  Online free
  • Peter G. Boyle: The Eden-Eisenhower Correspondence, 1955-1957. The University of North Carolina Press, 2012, ISBN 978-08078--8296-2
  • Alan Campbell Johanson: Anthony Eden. Hesperides Press, 2008, ISBN 978-1-4437-2574-3
  • David Dutton: Anthony Eden: A Life & Reputation. Oxford University Press, London 1997, ISBN 978-0-340-69139-7
  • Thomas Freiberger: Allianzpolitik in der Suezkrise 1956. V&R Unipress, Göttingen 2013, ISBN 978-3-8471-0031-7
  • Peter Hennessy: Having It So Good: Britain In The Fifties. Penguin Books, 2006, ISBN 978-0-14-100409-9
  • Yvonne Kipp: Eden, Adenauer und die deutsche Frage. Schöningh, Paderborn 2002, ISBN 978-3-506-77525-2.
  • Keith Kyle: Suez: Britain's End of Empire in the Middle East. IB Tauris, London 2011, ISBN 978-1-84885-533-5.
  • Robert Rhodes James: Anthony Eden: A Biography. McGraw-Hill, London 1987, ISBN 978-0-07-032285-1
  • D.R. Thorpe: Eden: The Life and Times of Anthony Eden, First Earl of Avon, 1897-1977. Chatto & Windus, London 2003, ISBN 978-0-7126-6505-6
  • Peter Wilby: Eden (20 British Prime Ministers of the 20th Century). Haus Publishing Ltd, London 2006, ISBN 978-1-904950-65-3

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Anthony Eden, biography/Anthony-Eden
  2. ^ a b Autorités BnF, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb12206334c
  3. ^ a b Gran Enciclopèdia Catalana, Anthony Eden, 0023453
  4. ^ a b Store norske leksikon, Sir Anthony Eden, Sir_Anthony_Eden
  5. ^ a b c d e f Oxford Dictionary of National Biography, 31060
  6. ^ a b p10632.htm#i106313, 7. aug. 2020
  7. ^ a b Past Prime Ministers: Anthony Eden; gov.uk
  8. ^ Aster 1976, pp. 8-9
  9. ^ (no) Anthony Eden i Store norske leksikon
  10. ^ Robert Mallett, "The Anglo‐Italian war trade negotiations, contraband control and the failure to appease Mussolini, 1939–40." Diplomacy and Statecraft 8.1 (1997): 137–167.
  11. ^ Churchill, Winston S. (1948). The Gathering Storm. Boston: Houghton Mifflin Co.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Winston Churchill 
Storbritannias statsminister
Etterfølger:
 Harold Macmillan 
Forgjenger:
 Samuel Hoare 
Storbritannias utenriksminister
Etterfølger:
 Edward Frederick Lindley Wood 
Forgjenger:
 Edward Frederick Lindley Wood 
Storbritannias utenriksminister
Etterfølger:
 Ernest Bevin 
Forgjenger:
 Herbert Stanley Morrison 
Storbritannias utenriksminister
Etterfølger:
 Harold Macmillan 
Forgjenger:
 Winston Churchill 
Leder for det britiske konservative parti
Etterfølger:
 Harold Macmillan