Anthony Eden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Antony Eden
Antony Eden
Født 12. juni 1897
Storbritannia Durham i Storbritannia
Død 14. januar 1977 (79 år)
Storbritannia Salisbury, Wiltshire i Storbritannia
Q623031
Ektefelle Q2975626, Q4877117
Barn Q845528
Parti De konservative
Statsborger i Storbritannia
Utmerkelse Military Cross, Wateler Peace Prize
Alma mater Christ Church, Eton College
Storbritannias statsminister
19551957
Forgjenger Winston S. Churchill
Etterfølger Harold Macmillan


Robert Anthony Eden, 1. jarl av Avon (født 12. juni 1897 i Durham, død 4. januar 1977 i Salisbury, Wiltshire) var statsminister i Storbritannia fra 1955 til 1957. Han huskes hovedsakelig for sin rolle i Suezkrisen i 1956. Han var i mange år utenriksminister.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Eden kom fra en sterkt konservativ jordeierslekt. Han hadde en eldre og en yngre bror. Den yngre falt da slagkrysseren HMS Indefatigable fikk ned under Slaget ved Jylland i 1916.

Eden studerte ved Eton og Christ Church i Oxford. Der tok han eksamen i språk. Han talte flytende fransk, tysk og persisk, dessuten hadde han gode kunnskaper i russisk og arabisk.

Politisk karriere[rediger | rediger kilde]

Eden var medlem av parlamentet fra 1923 til 1957. Fra straks før jul i 1935 var han utenriksminister i Storbritannia, kalt til det av Stanley Baldwin som ledet sin tredje regjering. Eden fortsatte som utenriksminister da Neville Chamberlain våren 1937 overtok som statsminister. Eden gikk i februar 1938 av som utenriksminister ds statsminister Chamberlain avviste den fredsplan som USAs president, Franklin D. Roosevelt, i skjul hadde lagt fram. Avgangen var en protest mot at Chamberlain vedtok å starte forhandlinger med Benito Mussolini, den fascistiske leder av Italia.

I 1940 kom Eden inn igjen som utenriksminister da Winston Churchill dannet ny regjering i mai. Han var under andre verdenskrig med i alle britiske delegasjoner som under Churchill deltok i ved de alliertes toppmøter. Som utenriksminister fra 1951 forhandlet Eden og hans sovjetiske kollega frem en interimsfred i Vietnam i 1954.

Den 7. april 1955 tok Eden over som stasminister i Storbritannia. Ved Suezkrisen høsten 1956 sendte han britiske tropper til Egypt, før den israelske invasjonen fant sted. Dette førte Storbritannia inn i bitre kontroverser med flere internasjonale aktører. Egypts preæsident, Gamal Abdel Nasser, hadde etter langvarige men resultatløse forhandlinger med de store europeiske kolonimakter nationalisert den økonomisk viktige Suezkanalen, som siden sin bygging i 1869 var eid av et fransk-britisk aktieselskap. Mod Edens forventning var den amerikanske president Dwight D. Eisenhower imot den britisk-franske militæraksjon, i det amerikanerne var tilhengere av den avkolonialisering som hadde vært i gang siden avslutningen av annen verdenskrig. Eden måtte oppgi sitt projekt i erkjennelse av at Storbrittanias status som kolonimakt var iferd med å bryte sammen.

Dels som en følge av påkjenningene, men også som utslag av langvarig bruk av medisinen Benzedrine (amfetamin), forverret Edens helse seg. Han gikk av som statsminister på nyåret i 1957, finansministeren Harold Macmillan tok over som statsminister.

Etter politikken[rediger | rediger kilde]

Edens personlige popularitet holdt seg godt, og i 1961 ble han utnevnt til Earl of Avon. Han førte så et rolig liv i Wiltshire sammen med sin annen hustru, skrev sine personlige memoarer, „Another World“, og flere bind politiske memoarer. Fra 1945 til 1973 var han kansler for universitetet i Birmingham.

Memoarer[rediger | rediger kilde]

  • Another World. London. Doubleday, 1976.
  • The Eden Memoirs: Facing the Dictators. London. Casell, 1962. Dekker tiden til1938.
  • The Eden Memoirs: the Reckoning. London. Casell, 1965. Dekker 1938–1945.
  • The Eden Memoirs: Full Circle. London. Casell, 1960. Etterkrigskarrieren.


Forgjenger:
 Winston Churchill 
Storbritannias statsminister
Etterfølger:
 Harold Macmillan 
Forgjenger:
 Samuel Hoare 
Storbritannias utenriksminister
Etterfølger:
 Edward Frederick Lindley Wood, 1. jarl av Halifax 
Forgjenger:
 Edward Frederick Lindley Wood, 1. jarl av Halifax 
Storbritannias utenriksminister
Etterfølger:
 Ernest Bevin 
Forgjenger:
 Herbert Stanley Morrison 
Storbritannias utenriksminister
Etterfølger:
 Harold Macmillan 
Forgjenger:
 Winston Churchill 
Leder for det britiske konservative parti
Etterfølger:
 Harold Macmillan