Yitzhak Arad

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Yitzhak Arad
Yitshak arad 2016.jpg
Født11. november 1926 (92 år)
Švenčionys
Beskjeftigelse
6 oppføringer
Historiker, militær, partisan, pedagog, skribent, universitetslærer
Nasjonalitet Polen, Sovjetunionen, Israel
Utmerkelser Honoris causa (1993–)

Yitzhak Arad (hebraisk: יצחק ארד‎; født Icchak Rudnicki 11. november 1926 i Święciany i det daværende Polen) er en israelsk historiker, forfatter og pensjonert brigadegeneral i Israels forsvar. Han var partisan på sovjetisk side under andre verdenskrig og styreleder for Yad Vashem fra 1972 til 1993. Han er spesialist på holocaust.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Ungdomstid: I Europa, annen verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Den tyske invasjonsstyrkene inntok Arads fødeby Święciany (litauisk: Švenčionys) i juli 1941. Arad var bare 15 år da han sluttet seg til undergrunnsbevegelsen i Vilnoghettoen. I februar 1943 rømte han fra ghettoen og resten av krigen kjempet han som sovjetisk partisan i skogene i Hviterussland.

Den sovjetiske partisangruppen han tilskuttet seg var Markovbrigaden, en primært ikkejøisk enhet, og der var det også antijødiske medkjempende. Med unntak av en infiltrasjon av Vilnoghettoen i april 1943 for et møte av undergrunnslederen Abba Kovner, kjempet han i den sovjetiske enheten frem til krigens slutt. Han tok del i minering av jernbane og tog, og i bakholdsangrep i skogene rundt innsjøen Narotsj i Hviterussland. «Det var den sovjetiske partisanbevegelses offisielle holdning at det ikke skulle være rom for jødiske enheter» som handlet selvstendig, sa Arad senere.[1]

Han mistet foreldrene og resten av familien i holocaust.

Til Palestinamandatat / Israel[rediger | rediger kilde]

Etter den tyske kapitulasjonen flyktet han til og tok seg ulovlig inn i Palestina der han sluttet seg undergrunnsstyrkene Palmah (en del av Haganah). Senere tjenestegjorde han i Israels forsvar og oppnådde graden brigader før han gikk av. Arad tok doktorgraden i historie ved Universitetet i Tel Aviv og arbeidet der som lærer i jødisk historie.[2]

Etterforskning i Litauen[rediger | rediger kilde]

I 2008 kom det frem at den litauiske påtalemyndigheten ville avhøre av Arad og Fania Brantsovsky (begge over 80 år gamle og Holocaust-overlevende) om overgrep de angivelig skulle ha begått da de var partisaner under krigen. The Economist beskrev dette som i beste fall påfallende, og i verste fall et utslag av historieomskrivning og forsøk på å gi nazistenes jødiske ofre skylden for at ikke-jødiske litauere ble massakrert av sovjetiske styrker etter 1944.[3][4]

Arad hadde 16 år gammel rømt fra ghettoen i Vilna (Vilnius) og deltok sammen med andre partisaner i 1944 angrep på landsbyen Girdenai der innbyggerne var væpnet av okkupasjonsmakten. Arad uttalte at den eneste måten å overleve på var å slutte seg til den Sovjet-kontrollerte motstandsbevegelsen. Arad mener at etterforskningen er gjengjeldelse for sakkyndig vitnemål i sak i USA mot litauer mistenkt for samarbeid med nazistene. Den britiske historikeren Martin Gilbert kalte etterforskningen sjokkerende og pervers.[5]

Verk[rediger | rediger kilde]

  • Ghetto in flames. The struggle and destruction of the Jews in Vilna in the Holocaust (Yad Vashem/New York: Ktav, 1980)
  • Belzec, Sobibor, Treblinka : the Operation Reinhard death camps (Indiana University Press, 1987/2018) ISBN 0-253-21305-3
  • The Holocaust in the Soviet Union (2009, University of Nebraska Press) ISBN 978-0-8032-2059-1
  • In the Shadow of the Red Banner (2010, Gefen Publishing House) ISBN 978-965-229-487-6

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Yitzhak Arad interview for Martyrdom & Resistance, September/October 2010. Arkivert 22. mars 2012 hos Wayback Machine. Tishri/Cheshvan, 5771
  2. ^ Cargas, H. J. (1994). Voices from the Holocaust. University Press of Kentucky.
  3. ^ «Poland’s new law on death camps is divisive. That’s the point». The Economist (engelsk). 10. februar 2018. Besøkt 7. november 2018. 
  4. ^ «Israeli Holocaust historian a war crimes suspect». www.baltictimes.com (engelsk). 19. september 2007. Besøkt 17. oktober 2018. 
  5. ^ «Reopening Lithuania's old wounds». BBC News (engelsk). 21. juli 2008. Besøkt 27. april 2019.