Slaget om Moskva
| Slaget om Moskva | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Andre verdenskrig | |||||||
 Med alle stridsdyktige menn ved fronten graver sovjetiske kvinner panservernsgrøfter rundt Moskva, 1941. | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
 Tyskland |  Sovjet | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Fedor von Bock Heinz Guderian | Georgij Zjukov Aleksandr Vasiljevskij | ||||||
| Styrker | |||||||
| 1 000 000+ soldater 1 700 stridsvogner 14 000 kanoner 950 fly | 1 250 000 soldater 1 000 stridsvogner 7 600 kanoner 677 fly | ||||||
| Tap | |||||||
| 240 000 - 400 000 | 650 000 - 1 280 000 | ||||||
| Østfronten |
|---|
| Barbarossa – Finland – Murmansk – Leningrad – Smolensk 1 – Kyiv 1 – Kharkov 1 – Moskva – Krim og Sevastopol – Rzjev – Kharkov 2 – Blau og Kaukasus – Stalingrad – Velikiye Luki – Kharkov 3 – Kursk – Smolensk 2 – Dnepr – Kyiv 2 – Kamenets-Podolsk – Bagration – Lvov-Sandomierz – Lublin-Best – Warszawa – Romania – Ungarn – Wisła-Oder – Berlin – Praha |
Slaget om Moskva (oktober 1941–januar 1942) var det tyske angrepet mot Moskva, og den sovjetiske forsvarskampen med påfølgende motoffensiver under andre verdenskrig. Slaget var blant de blodigste i krigshistorien, langvarig, og foregikk over et veldig område. Partene var ganske jevnsterke, begge satte inn store styrker, og utmattet hverandre. Samlede tap (døde, savnede og sårede) var over én million. Sovjeternes tap var størst, men det viste seg at de tålte dem.
Operasjonsplanen for invasjonen av Sovjet, operasjon Barbarossa, var basert på Blitzkrieg. Etter planen skulle Moskva erobres etter 3-4 måneder. På tross av store innledende erobringer ble de tyske invasjonsstyrkenes fremmarsj hindret av sovjetisk forsvar, spesielt i slaget om Smolensk fra 10. juli til 10. september 1941. Etter å ha erobret Smolensk valgte det tyske Wehrmacht å konsolidere frontene ved Leningrad og Kiev – det ga ytterligere forsinkelser av fremrykkingen mot Moskva. For den tyske fremrykkingen var et direktiv Hitler ga 21. august negativt. I direktivet ble det fremhevet at det var viktigere å erobre Krim, Donetsbassenget og Kaukasusområdet før vinteren, enn å presse frem mot Moskva. Deler av armégruppe sentrum, inkludert Guderians panserstyrker, ble dirigert mot Kiev, der de vant en stor seier.
Aksemaktenes offensiv mot Moskva fortsatte den 30. september 1941 under kodenavnet operasjon Tyfon. Målet var å erobre Moskva innen vinteren satte inn. De tidlige fasene av offensiven var vellykket, og flere sovjetiske arméer ble nedkjempet. Fremrykkingen ble stoppet av sovjetiske styrker ved forsvarslinjer om lag 120 kilometer fra hovedstaden. I begynnelsen av desember 1941 sto de fremste tyske styrkene 30 kilometer fra Kreml, men styrkene manglet stridsevne, og klarte ikke å trenge videre frem. Den 5. desember ble de tyske styrkene angrepet av uthvilte sovjetiske styrker fra Sibir, godt rustet for vinterkrig.
I januar 1942 hadde de tyske styrkene blitt presset tilbake 100 til 250 kilometer. Den umiddelbare trusselen mot Moskva var avverget, og de tyske styrkene kom aldri senere så nær den sovjetiske hovedstaden. Slaget om Moskva er vanligvis ansett som et av de viktigste i krigen på østfronten. Sovjetstyrkene klarte å slå tilbake en alvorlig trussel mot hovedstaden. Slaget om Moskva var første gang Wehrmacht ble tvunget til en avgjørende retrett.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Den 22. juni 1941 invaderte tyske, ungarske og rumenske tropper Sovjetunionen, det sovjetiske flyvåpenet ble nøytralisert, og de angripende styrkene trengte hurtig dypt inn på sovjetisk territorium. Med raske knipetangsmanøvre av Wehrmachts panserstyrker ble hele sovjetiske arméer omringet og tilintetgjort.[1] Den tyske armégruppe nord trengte frem mot Leningrad, armégruppe syd mot Ukraina, mens armégruppe sentrum rykket frem mot Moskva. Det sovjetiske forsvaret ble overkjørt og hadde enorme tap.
I juli 1941 klarte armégruppe sentrum å omringe og tilintetgjøre flere sovjetiske arméer nær Minsk. Det skapte et stort hull i de sovjetiske linjene som Den røde armé ikke klarte å fylle. Den sovjetiske vestfronten var paralysert, og de fremrykkende tyske styrkene satte over den strategiske elven Dnepr med små tap.
16. juli erobret de tyske styrkene Smolensk[2]. Byen var et viktig støttepunkt på veien mot Moskva. Den var tradisjonelt sett som «nøkkelen til Moskva», da den kontrollerte broer over elvene Dvina, Dnepr samt flere andre; kontroll over disse broene gjorde videre fremrykking lettere. Kampen om Smolensk var imidlertid intens, det tok to måneder for Wehrmacht å nedkjempe sovjetstyrkene, og armégruppe sentrum måtte sette inn nesten halvparten av sine strategiske reserver (10 av 24 divisjoner).
På de to andre frontavsnittene gikk det også tregere. Armégruppe nord ble stoppet av forsvarslinjen ved Luga i en måned før de klarte å trenge gjennom, mens armégruppe syd, med store kontingenter av dårlig trente rumenske og ungarske tropper, møtte flere sterke motangrep som sinket eller stoppet fremrykkingen. Wehrmacht sto overfor et dilemma: Armégruppe sentrum var fremdeles sterk nok til å nå Moskva, men man fryktet det ville gjøre styrken sårbar for flankeangrep. Ifølge Hitler trengte Tyskland maten og mineralressursene i Ukraina, det ble derfor bestemt at Donbass-regionen skulle sikres før den videre offensiven mot Moskva.
Heinz Guderians panserarmé dreide derfor sørover og støttet armégruppe syd i kampen om Kiev, som falt den 19. september; flere sovjetiske armeer ble omringet og nedkjempet. Den sovjetiske generalen Georgij Zjukov hadde anbefalt retrett og mistet grunnet dette sin stilling som sjef for generalstaben; hans forvarsel om en tysk knipetangsmanøver viste seg imidlertid å være korrekt. På tross av at aksemaktene vant en stor seier ved Kiev, så ble tidsskjemaet for invasjonen ytterligere forsinket. Guderian skrev senere: «Kiev var sannelig en briljant taktisk suksess, men spørsmålet om det hadde noen strategisk betydning er fremdeles åpent. Alt avhenger nå av vår evne til å oppnå de forventede resultatene før vinteren og før høstregnet.» Hitler var fremdeles sikker på at Wehrmacht kunne avslutte krigen før vinteren ved å ta Moskva, og den 2. oktober 1941 iverksatte armégruppe sentrum under Fedor von Bock den endelige offensiven mot Moskva, med kodenavnet operasjon Tyfon.
Innledende tyske fremstøt[rediger | rediger kilde]
Planer og forberedelser[rediger | rediger kilde]
For Hitler var Moskva det viktigste militære og politiske målet, idet han antok at en erobring av byen raskt ville lede til Sovjets sammenbrudd. General Franz Halder, leder for Oberkommando des Heeres, uttalte i 1940 at: «Den beste løsningen ville være en direkte offensiv mot Moskva». Styrkene som ble avgitt til Operasjon Tyfon var tre arméer (2. armé, 4. armé og 9. armé), støttet av tre pansergrupper og Luftwaffes 2. luftflåte. Totalt ble over en million mann satt inn i offensiven, og standard Blitzkrieg-taktikk ble benyttet.
Den opprinnelige tyske planen for offensiven besto av to ulike fremstøt. Den ene var en dobbelt knipetangsmanøver rundt den sovjetiske vestlige fronten og reservestyrkene ved Vjazma. Den andre var en knipetangsmanøver for å erobre Brjansk. Med de to operasjonene vel gjennomført skulle en ny knipetangsmanøver iverksettes mot selve Moskva for å omringe byen. De tyske arméene var imidlertid allerede slitne og hadde problemer med etterforsyningen. General Guderian noterte blant annet at en del av hans ødelagte stridsvogner ikke hadde blitt erstattet, og at hans mekaniserte styrker manglet drivstoff da offensiven startet.
Mot de tyske styrkene sto tre frontavsnitt sammensatt av utslitte arméer som allerede hadde flere måneder med harde kamper bak seg, totalt 1,2 millioner mann. I antall var det en betydelig sovjetisk styrke; de var imidlertid dårlig taktisk plassert, fordelt langs en uttynnet forsvarslinje og hadde få, om noen reserver bak seg. I sine memoarer pekte general Vasiljevskij på at selv om de sovjetiske troppene var ganske vel forberedt, så var deres feilaktige taktiske disponering hovedgrunnen til de tyske troppenes tidlige fremganger. Mange av de sovjetiske troppene manglet kamperfaring og panservern, og deres stridsvogner var utdaterte.
De sovjetiske styrkene bygde omfattende forsvarsverker rundt Moskva. Den første forsvarslinjen var mellom byene Rzjev-Vjazma-Brjansk. Den andre linjen var dobbel; gikk mellom Kalinin og Kaluga og ble kalt Mozjajsklinjen. Den tredje og siste forsvarslinjen gikk nær selve Moskva og dannet Moskva forsvarssone. Disse forsvarstiltakene var for det meste uferdige ved starten av Operasjon Tyfon, grunnet den raske tyske fremrykkingen. Den røde armé var imidlertid i ferd med å etablere nye divisjoner ved Volga og i Sibir, og det var kun et spørsmål om tid før disse styrkene kunne settes inn i kampen.
Kampene ved Vjazma og Brjansk[rediger | rediger kilde]
Taktisk tysk seier[rediger | rediger kilde]
Nær Vjazma ble den sovjetiske fronten raskt gjennombrutt av de mobile tyske styrkene som fant og utnyttet de svakeste punktene i forsvarslinjen. Fire sovjetiske arméer (19, 20, 24 og 32. armé) ble innesperret i en stor lomme vest for byen. På tross av at de var omringet overga ikke de sovjetiske styrkene seg, og kampene rundt lommen var harde. Wehrmacht måtte sette inn 28 divisjoner for å eliminere de sovjetiske omringede arméene, styrker som tyskerne hadde sterkt behov for ved den videre offensiven mot Moskva.
Kampene i lommen gjorde at restene av den sovjetiske sentralfronten kunne trekke seg tilbake og konsolidere forsvarslinjene ved Mozjajsk. Troppene i lommen ble heller ikke fullstendig nedkjempet, da grupper av soldater i størrelse fra tropp opp til divisjon klarte å trenge gjennom den tyske ringen og slutte seg til de sovjetiske forsvarerne av Moskva. Den sovjetiske motstanden ved Vjazma ga også sovjetledelsen tid til å få frem forsterkninger til de fire arméene som forsvarte fremrykkningsaksen mot Moskva (den 5, 16, 43. og 49. armé) og å transportere tre rifle- og to tankdivisjoner fra den asiatiske delen av Sovjet.
Sør ved Brjansk var den innledende sovjetiske motstanden ikke særlig sterkere enn ved Vjazma. Den andre tyske pansergruppen foretok en omringende bevegelse. De møtte den 2. tyske armé og erobret Orjol den 3. oktober og Brjansk den 6. oktober. De sovjetiske 3. og 13. arméene ble omringet, men overga seg ikke, og deler av styrken klarte å trenge gjennom til de sovjetiske forsvarslinjene ved Poniry og Mtsensk. Den 23. oktober hadde de siste sovjetstyrkene unnsluppet lommen.
Gjørmeperioden og stridsvognen T-34[rediger | rediger kilde]
Den 7. oktober hadde den tyske offensiven i dette området bokstavelig talt kjørt seg fast. Senhøsten (gjørmeperioden, russisk rasputitsa) – med regn, sludd, snø og slaps – gjorde de allerede dårlige veiene til bunnløs gjørme. Det skapte store problemer både for de allerede utslitte troppene og forsyningsvesenet. De tyske panserstyrkene ble sterkt hemmet i sin mobilitet; både materiell og mannskap ble utsatt for stor slitasje. Den 4. tyske panserdivisjonen ble lurt i et bakhold nær Mtsensk, nye sovjetiske T-34-stridsvogner var gjemt i skogen, mens en mindre gruppe sovjetiske infanterister var lokkemat og ble jaget av tyskerne. De sovjetiske panserstyrkene angrep så fra begge flanker og knuste de tyske panserkolonnene med Panzer IV-stridsvogner.
Angrepet var så overraskende for Wehrmacht at det ble satt ned en egen kommisjon for å utrede det, og man fant ut at T-34 var nesten usårbar overfor tyske panservernkanoner. General Guderian skrev: «Våre Panzer IV-stridsvogner med sine korte 75 mm-kanoner kunne bare ødelegge en T-34 ved å treffe dens motor bakfra». Guderian noterte også i sine memoarer at «russerne har allerede lært en del».
På tross av noen spredte lyspunkt var det dominerende bildet høsten 1941 massive sovjetiske tap. Dobbeltslaget Vjazma–Brjansk ble en ny taktisk storseier for Wehrmacht, som hevdet å ha tatt 660 000 fanger i de to lommene. Tallet var en overdrivelse, men slaget innebar like fullt en ny alvorlig blodtapping av Den røde armé. I Moskva brøt det ut tilløp til panikk. Men den desperate motstanden til de omringede styrkene hadde også kostet tyskerne betydelige tap, og den sinket deres offensiv, slik at sovjeterne rakk å styrke forsvarslinjene nærmere Moskva. Da tyskerne 10. oktober nådde Mozjajsklinjen, møtte de vel forberedte forsvarsstillinger og uthvilte sovjetstyrker. Samme dag ble Georgij Zjukov tilbakekalt fra Leningrad for å lede forsvaret av Moskva. Han ga alle tilgjengelige styrker ordre om å styrke Mozjajsklinjen.
Angrepet på Mozjajsklinjen[rediger | rediger kilde]
.jpg)
Den 13. oktober 1941 hadde Wehrmacht nådd Mozjajsklinjen, en hastig bygget forsvarslinje mot angrepet fra vest. Linjen gikk fra Kalinin mot Volokolamsk og Kaluga. På tross av nylige forsterkninger var det knapt 90 000 soldater fra fire arméer (5, 16, 43 og 49. armé), langt fra nok til å stoppe den tyske offensiven. General Zjukov konsentrerte de sovjetiske styrkene ved fire kritiske punkter: Volokolamsk, Mozjajsk, Malojaroslavets og Kaluga. Den sovjetiske vestfronten, som nesten hadde blitt smadret etter knipetangmanøvren ved Vjazma, ble reetablert.
Selve Moskva ble omdannet til et fort. Ifølge Zjukov arbeidet en kvart million kvinner og tenåringer med å bygge skyttergraver og sette opp stridsvognsperringer. Rundt 3 millioner kubikkmeter masse ble flyttet med håndkraft. Moskvas fabrikker ble omstilt til militærproduksjon; en bilfabrikk begynte å produsere maskinpistoler, en klokkefabrikk laget detonatorer til miner, mens bilverksted reparerte stridsvogner og skadede kjøretøy. Moskva ble nå utsatt for massiv luftbombing, men skadene ble begrenset av et omfattende luftvern og et effektivt brannvern.
Ved angrepet mot Mozjajsklinjen forsøkte de tyske styrkene å omgå den; nordover gikk offensiven mot den svakt forsvarte byen Kalinin, mens i sør var det Kaluga og Tula som ble angrepet. Bortsett fra Tula var offensiven sør for linjen en suksess, og Wehrmacht fulgte opp med et frontalangrep mot linjen. Mozjajsk og Malojaroslavets ble erobret den 18. oktober, Naro-Fominsk den 21. og Volokolamsk den 27. oktober etter harde kamper. På grunn av den økende faren for flankeangrep var sovjetstyrkene nødt til å falle tilbake øst for elven Nara.
I sør avanserte den 2. tyske panserarmé relativt lett siden Mozjajsklinjen ikke gikk så langt sør, og det var ingen større konsentrasjoner av sovjetiske styrker som kunne hindre fremrykkingen. Det dårlige været var imidlertid et problem for Wehrmacht. Etterforsyning av drivstoff, ødelagte broer og veier sinket også offensiven, og de tyske styrkene nådde derfor utkanten av Tula først 26. oktober. Den tyske planen forutsatte en rask erobring av Tula, for deretter å foreta en knipetangsmanøver rundt Moskva. Det første forsøket på å erobre Tula var imidlertid mislykket, og de tyske angriperne ble stoppet av den 50. sovjetiske armé støttet av sivile. Den 29. oktober måtte Guderians styrker stoppe i utkanten av byen.
Wehrmacht ved Moskvas porter[rediger | rediger kilde]
Ved utgangen av oktober 1941 var både de tyske angriperne og de sovjetiske forsvarerne svekket. Hos de tyske styrkene var bare halvparten av kjøretøyene i funksjon, infanteridivisjonene var halvert, og det var store problemer med etterforsyninger av klær og drivstoff. Tyskerne måtte ta en pause i fremrykningen.
For å styrke moralen på sovjetisk side beordret Stalin at militærparaden på revolusjonsdagen den 7. november skulle gå som vanlig; de sovjetiske styrkene gikk imidlertid rett til fronten da de hadde gjennomført paraden.
Den sovjetiske fronten ved Klin (mellom Kalinin og Moskva) og Tula ble styrket med 100 000 soldater da tyske offensiver var ventet der, men forsvarslinjen var fremdeles sårbar. På tross av dette forlangte Stalin et motangrep for å svekke de tyske styrkene. General Zjukov protesterte og viste til at det ikke var tilgjengelige reserver, og Wehrmacht klarte å slå tilbake de fleste av angrepene. Unntaket var offensiven vest av Moskva nær Aleksino, hvor T-34 ga den 4. tyske armé betydelige tap; tyskerne hadde ennå ikke noe panservernvåpen som bet på T-34.
På tross av tapene ved Aleksino hadde Wehrmacht fremdeles en tallmessig overlegenhet over Den røde armé. De tyske styrkene tilgjengelig for det siste støtet mot Moskva var 943 000 soldater, 1 500 stridsvogner og 650 fly mot Sovjets 500 000 soldater, 890 stridsvogner og 1 000 fly. De sovjetiske infanteridivisjonene hadde bedre stillinger enn de hadde hatt i oktober. En tredelt forsvarslinje rundt byen og deler av Mozjajsklinjen ved Klin var fremdeles sovjetkontrollert. Artilleri og ingeniørstyrker var òg utplassert langs de veiene tyskerne ble antatt å ville bruke i offensiven. Til sist; de sovjetiske troppene og særlig offiserene hadde nå større erfaring og var bedre forberedt på offensiven.
Den 15. november satte det inn med moderat frost. Dermed var søleproblemet borte. I tillegg hadde tyskerne fått frem forsterkninger. De pansrede tyske enhetene fortsatte offensiven, målet var å omringe Moskva og møtes øst for byen ved Noginsk. For å nå dette målet måtte de tyske tredje og fjerde pansergrupper konsentrere styrkene mellom Moskvas reservoar og Mozjajsk, deretter fortsette mot Klin og Solnetsjnogorsk for å omringe Moskva fra nord. I sør planla 2. panserarmé å omgå Tula (fremdeles kontrollert av sovjetstyrkene) og trenge frem mot Kasjira og Kolomna, for så å møte den nordlige delen av knipetangen ved Noginsk.
Forsøket på omringning[rediger | rediger kilde]
Den 15. november trengte tyske panserstyrker frem mot Klin. Ingen sovjetiske reserver var tilgjengelig, de hadde blitt brukt i motoffensiven ved Volokolamsk som Stalin hadde presset gjennom. De innledende tyske angrepene delte frontavsnittet i to, og avskar den 16. sovjetiske armé fra den 30. sovjetiske armé, og flere dager med harde kamper fulgte. General Zjukov skrev senere i sine memoarer: «Fienden ignorerte sine tap og satte igang frontalangrep, for å trenge gjennom til Moskva for enhver pris.» På tross av Wehrmachts intense angrep reduserte forsvarsstillingene de sovjetiske tapene, og den 16. sovjetiske armé fortsatte å angripe de tyske styrkene som forsøkte å trenge gjennom forsvarsstillingene.
Den 24. november klarte den 3. tyske panserarmé endelig å erobre Klin, og den 25. falt også Solnetsjnogorsk. Sovjetisk motstand var imidlertid fortsatt sterk, og utfallet av slaget var høyst usikkert. Den 28. november hadde den 7. tyske panserdivisjon erobret et brohode på østsiden av Moskvakanalen, det siste store naturlige hinderet før Moskva, og de tyske styrkene sto under 35 kilometer fra Kreml. Et kraftig motangrep fra den 1. sovjetiske sjokkarmé tvang imidlertid de tyske styrkene tilbake til den andre siden av kanalen.
Nordøst for Moskva klarte Wehrmacht å trenge frem til Krasnaja Poljana, om lag 20 kilometer fra Moskva; tyske offiserer klarte å skjelne noen av de større bygningene i byen gjennom kikkert. Begge siders styrker var imidlertid nå sterkt utmattede, regimenter besto nå bare av 150-200 soldater (vanlig størrelse 1 500 – 2 000).
Sør for Moskva, nær Tula, fortsatte stridighetene den 18. november med at den andre tyske panserarmé forsøkte å omringe byen. De tyske styrkene var imidlertid utslitte og manglet fremdeles vinterklær. Grunnet dette klarte de tyske styrkene bare å rykke frem 5-10 kilometer om dagen, noe som gjorde sjansene for å lyktes «mindre enn sikkert» ifølge Guderian. I tillegg gjorde det de tyske styrkene utsatt for flankegangrep fra de sovjetiske 49. og 50. arméer, stasjonert nær Tula; det gjorde at fremrykkingen ble ytterligere forsinket.
De tyske styrkene trengte imidlertid fremdeles fremover. Guderian spredte sine styrker ut i et stjerneformet angrep, og de tok Stalinogorsk den 22. november 1941, og en sovjetisk rifledivisjon stasjonert der ble omringet. Den 26. november nærmet tyske styrker seg Kasjira, en by som kontrollerte en viktig hovedinnfartsvei til Moskva. Et voldsomt sovjetisk motangrep ble iverksatt som et svar på denne delen av offensiven. General Belovs kavaleristyrker, støttet av flere riflebrigader og stridsvogngrupper, stoppet den tyske offensiven nær Kasjira. I begynnelsen av desember ble de tyske styrkene slått tilbake, og de sydlige tilfartsveiene til byen ble sikret. Byen Tula ble aldri erobret. Den var forsvart av befestninger og motiverte forsvarere, både soldater og sivile. I sør klarte Wehrmacht aldri å trenge nært inn mot Moskva.
På grunn av motstanden nord og sør for Moskva forsøkte Wehrmacht den 1. desember 1941 et direkte angrep fra vest, nær byen Naro-Fominsk langs hovedveien Minsk-Moskva. Angrepet hadde imidlertid begrenset stridsvognstøtte og var nødt til å trenge gjennom sterke sovjetiske forsvarsstillinger. Etter å ha møtt kraftig motstand fra 1. sovjetiske gardes motoriserte rifledivisjon og flankeangrep fra den 33. armé, ble det tyske angrepet slått tilbake etter fire dager; tyskerne hadde mistet 10 000 mann og flere dusin stridsvogner.
Etter tre uker med moderat frost kom en voldsom kuldebølge rundt 6. desember. Temperaturene falt til mellom tyve og femti kuldegrader. Det var en stor påkjenning for de tyske styrkene med sin dårlige vinterbekledning, og kjøretøy som ikke var beregnet på så ekstrem kulde. Over 130 000 tilfeller av forfrysning ble registrert blant tyske soldater. Frossent fett måtte fjernes fra hver granat som skulle skytes, og kjøretøyene måtte varmes i timevis, før de skulle brukes.
Offensiven mot Moskva stoppet opp. General Guderian skrev i sin dagbok: «offensiven mot Moskva har feilet... Vi undervurderte fiendens styrke, så vel som hans styrke og klimaet. Heldigvis stoppet jeg mine styrker den 5. desember, ellers ville katastrofen vært uunngåelig.»
Sovjetisk motoffensiv[rediger | rediger kilde]
Selv om den tyske offensiven hadde kjørt seg fast, var den tyske etterretningens vurdering optimistisk. Den mente at Den røde armé ikke hadde noen reserver og derfor ikke var istand til noen motoffensiv. Dette anslaget viste seg å være feil. Stalin overførte friske divisjoner fra Sibir og Det fjerne østen, på bakgrunn av at den sovjetiske agenten Richard Sorge hadde gitt informasjon som indikerte at Japan ikke ville angripe Sovjet i øst.
Allerede sist i november hadde Den røde armé begynt å sette inn disse styrkene for å lappe sammen fronten, og i begynnelsen av desember hadde sovjeterne samlet en reserve på 58 divisjoner. Offensiven som Zjukov og Vasiljevskij hadde foreslått, ble godkjent av Stalin og kunne begynne. Selv med disse nye styrkene var sovjetstyrkene som ble satt inn i slaget kun 1,1 millioner mann, noe mer enn det den tyske siden disponerte. Ved nøye disponering av de nye styrkene klarte man å oppnå et forholdstall på 2:1 på kritiske punkter. Den 5. desember 1941 startet den sovjetiske motoffensiven ved Kalinin. Etter to dager med begrenset fremgang frigjorde sovjetstyrkene Krasnaja Poljana og flere andre byer i Moskvas umiddelbare nærhet.
Samme dag utstedte Hitler sitt direktiv nummer 39, hvor han beordret Wehrmacht til å innta defensive posisjoner langs hele fronten. De tyske styrkene klarte imidlertid ikke å etablere forsvarsstillinger og måtte trekke seg tilbake for å unngå presset. Etter noe nøling ga Franz Halder og Günther von Kluge de tyske styrkene tillatelse til å trekke seg tilbake, uten å informere Hitler. Under et møte med Wehrmachoffiserer den 20. desember 1941 kansellerte Hitler retrettordren og kommanderte soldatene til å forsvare enhver flekk; «om det var nødvendig så fikk de grave skyttergraver med granathylser». Guderian protesterte og viste til at tapene fra kulden var større enn stridstapene, mens vinterbekledningen fremdeles befant seg i Polen. Hitler insisterte på at linjene skulle holdes, og innen jul hadde Guderian blitt avsatt, sammen med generalene Hoepner og Strauss, kommandanter for 4. og 9. panserarmé. Fedor von Bock ble og avsatt, offisielt av «medisinske grunner», mens Walther von Brauchitsch, Hitlers øverstkommanderende, hadde blitt avsatt den 19. desember.
Imens fortsatte den sovjetiske offensiven. Nord for Moskva ble Klin gjenerobret under en voldsom snøstorm den 15. desember, og Kalinin den 16. Under tilbaketrekningen opprettet tyskerne for første gang pinnsvinstillinger, sterkt utbygde støttepunkter som kunne forsvares fra alle kanter, og som med rikelige forsyninger og tilførsler fra luften kunne holde ut en langvarig beleiring. Den sovjetiske generalen Konev forsøkte å omringe armégruppe sentrum, men møtte sterk motstand ved Rzjev og måtte stoppe fremrykkingen. Dette etablerte en tysk lomme som kom til å holde ut til 1943. Også Demjansk ble omringet, men garnisonen på 100 000 mann holdt ut i 72 døgn før den fikk unnsetning.
Sør for Moskva gikk offensiven også bra. Presset mot Tula ble fjernet den 16. desember. I sentrum, vest for Moskva, var fremgangen langsommere. Naro-Fominsk ble gjenerobret først 26. desember, Kaluga den 28. og Malojaroslavets 2. januar, etter ti dager med hard tysk motstand. De sovjetiske reservene ble desimert, og offensiven stoppet den 7. januar 1942, etter å ha presset de forfrosne og utkjørte tyske styrkene 100 til 250 kilometer tilbake fra Moskva. Denne seieren ga et viktig moralsk løft til sovjetstyrkene; det var Wehrmachts første større nederlag under andre verdenskrig.
Etterspill[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Slagene ved Rzjev
Den kalde vinteren[rediger | rediger kilde]
At vinteren 1941-1942 på østfronten var svært kald (som den også var i Norge), er velkjent. Dette hadde utvilsomt betydning for utfallet av slaget, selv om det er usikkert hvor mye. Kildene spriker også mye om hvor kaldt det faktisk ble – særlig hvis en sammenligner tyske og sovjetiske kilder. Zjukov meldte om jevn, men moderat kulde på -7 til -10 °C i november, noe som stort sett stemmer med offisielle observasjoner fra Moskva. I begynnelsen av desember kom kulden for alvor – nettopp da tyskernes siste angrep på Moskva kjørte seg fast. Her er tyske og sovjetiske beretninger fra fronten og meteorologisk statistikk fra Moskva og Smolensk samstemte. I Moskva falt temperaturen fra 3. til 5. desember (målt kl. 0700) fra -7,2 til -25,0 °C, og videre til -28,9 °C den 7.[3].
Enkelte tyske generaler beskrev kulden som langt mer ekstrem. De kan ha hatt interesse av å fremstille det slik for å forklare hvorfor offensiven stanset og fordi de attpåtil måtte foreta en tilbaketrekning – mange av dem ble da også avsatt. Alt 30. november rapporterte hærsjefen von Bock til Berlin om -45 °C, mens de offisielle målingene fra Moskva viste -10,6 °C som det kaldeste i november. Så store lokale avvik kan virke usannsynlig, desto mer etter som tyskerne vitterlig klarte å fortsette offensiven måneden ut. Erhard Raus, sjef for 6. panserdivisjon, meldte om et plutselig temperaturfall til -36 – -38 °C i perioden 4.–7. desember.
I sin propaganda fremholdt nazistene at tilbakeslaget vinteren 1941–1942 skyldtes kulden, mens sovjeterne mente det var forårsaket av deres egen motstand og at tyskerne ikke var forberedt på den russiske vinteren.
Vinteren var uansett blant de lengste og kaldeste som er registrert. Moskvas meteorologer registrerte følgende middeltemperaturer, med normalen for perioden 1931–1960 i parentes: November -5,3 °C (-1,9), desember -12,8 °C (-6,8), januar -20,2 °C (-9,9), februar -11,8 °C (-9,5), mars -9,7 °C (-4,2).[3].
Den røde armés vinteroffensiv presset Wehrmacht vekk fra Moskva, men byen ble fremdeles ansett som utsatt med frontlinjene relativt nære. Fronten ved Moskva fortsatte derfor å være prioritert for Stalin, som hadde blitt svært skremt av tyskernes innledende suksess. Spesielt i kampene ved Rzjev møtte sovjetstyrkene sterk motstand. I 1942 og i begynnelsen av 1943 døde hundretusener av sovjetsoldater i det som ble kjent som «kjøttkverna ved Rzjev», inntil tyskerne endelig trakk seg tilbake fra lommen i mars 1943. Moskva var dog ikke endelig sikret før oktober 1943, da den tyske armégruppe sentrum måtte trekke seg tilbake etter det andre slaget om Smolensk.
Et strategisk nederlag for tyskerne[rediger | rediger kilde]
Rasende over at hans styrker ikke hadde klart å ta Moskva tok Hitler personlig kommando over Wehrmacht. Hitlers stabsoffiserer hadde små eller ingen oppdaterte frontkunnskaper, og detaljstyringen skulle komme til å vanskeliggjøre den allerede svært krevende oppgaven med å slå Den røde armé.
Slagets sene fase var en viktig del av den første sovjetiske vinteroffensiven. Den omfattet kraftige motangrep også i nord og sør, riktignok med mindre fremgang enn på Moskva-fronten. I sør gjenerobret sovjeterne Rostov allerede 28. november, men tyskerne klarte å stanse dem langs Mius-elven og beholde Taganrog 65 km lenger vest. Mellom jul og nyttår gjorde sovjeterne landgangsforsøk flere steder på Krim. To forsøk ble avvist, men de tok Kertsjhalvøya tilbake. Sammen med gjenerobringen av Rostov reduserte dette trusselen mot Kaukasus. Sovjeterne hadde også en viss fremgang lenger nord i Ukraina. I nord gjenerobret sovjeterne bl.a. Tikhvin. Derimot klarte de ikke å oppheve beleiringen av Leningrad. De brakte riktignok en del forsyninger med lastebiler og jernbane over islagte Ladoga etter at isen la seg midt i november – men dette var utilstrekkelig til å unngå enorme lidelser blant sivilbefolkningen. Den første sovjetiske vinteroffensiven ebbet ut tidlig i februar.
For tyskerne var tilbakeslaget langt mer alvorlig enn tapene av noen divisjoner og landområder (de sovjetiske mannskapstapene var betydelig større). Tyskernes Blitzkrieg-strategi hadde mislyktes. Nå stod de foran en langvarig utmattelseskrig mot en koalisjon av fiender med overlegne ressurser – desto mer fordi USA i mellomtiden var kommet med i krigen.
Stalins overoptimisme[rediger | rediger kilde]
Stalin på sin side ble svært optimistisk over resultatene fra slaget om Moskva, og på et møte i Kreml den 5. januar 1942 slo han fast at sovjetstyrkene skulle foreta en generell offensiv. Den røde armé skulle angripe samtidig ved Leningrad, Moskva og i det sørlige Ukraina. Den skulle bl.a. omringe armégruppe sentrum. Planen ble vedtatt på tross av protester fra Zjukov.
Som Hitler høsten før undervurderte Stalin motstandernes styrke. Hans egne styrker var slitt, tross forsterkningene fra øst – og utrustningen var mangelfull. Sovjeterne hadde en viss fremgang utover i januar og februar, men kjørte seg så fast mellom de tyske støttepunktene, og flere av de mest fremskutte avdelingene ble selv omringet da offensiven ebbet ut. Et offensivforsøk ved Kharkov i mai mislyktes og medførte store tap. Det ble etterfulgt av en ny tysk sommeroffensiv i sør, operasjon blå. Den førte helt frem til Kaukasus og Stalingrad.
Referanser[rediger | rediger kilde]
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Norsk
- Beevor, Anthony, Stalingrad, Spartacus, 2002, ISBN 82-430-0263-4
- Beevor, Anthony, Den andre verdenskrig, Cappelen Damm, 2013, ISBN 978-82-02-42146-5
- Braithwaite, Rodric. Moskva 1941 – en by i krig. Oslo: Damm, 2007 (hardcover, ISBN 978-82-04-12898-0)
- Davies, Norman: Europa i krig : 1939-1945 : ingen enkel seier, Gyldendal, 2008, ISBN 978-82-05-38330-2
- Turner, Jason, Stalingrad: Dag for dag, Vega forlag, 2013 ISBN 978-82-8211-342-7
- Winchester, Charles, Østfronten: Hitlers krig mot Russland 1941–1945, Ares forlag 2014, ISBN 978-82-92938-10-2
- Zetterling, Niklas, Blitzkrig! 1939–1941. Norsk utg. Spartacus 2011, ISBN 9788243005914
- Engelsk
- Bell, P. M. H; Twelve Turning Points of the Second World War, Yale University Press, 2011, ISBN 978-0-300-18770-0
- Evans, Richard J., The Third Reich at War, Penguin, 2009, ISBN 978-0-141-01548-4
- Glantz, David M. og House, Jonathan M., When Titans Clashed, University Press of Kansas, 2015, ISBN 978-0-7006-2121-7
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Battle of Moscow – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
