Berghof

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Adkomsten til Berghof. Hitlers residens over i bakgrunnen.
Hitler og Eva Braun på Berghof.

Berghof (= Fjellgård) var Hitlers privateide landsted på Obersalzberg, 1.000 meter over havet blant fjellene i Berchtesgaden i Bayern, Tyskland. Etter Wolfsschanze var dette stedet Hitler oppholdt seg lengst under andre verdenskrig. Det ble ødelagt av 318 britiske Avro Lancaster-bombefly 25. april 1945, ruinen ble sprengt av tyske myndigheter 30. april 1952, og gjenværende rester fjernet i 1995. Nå er det bare den historieinteresserte som klarer å finne igjen hvor Berghof (de to stikkveiene midt i det lenkede satellittbildet førte opp til Berghof, og er omtrent de eneste restene), mens det nærliggende Kehlsteinhaus (av en fransk diplomat også omtalt som «Ørneredet» på Hoher Göll i 1.835 meters høyde) blir besøkt av tusener av turister hvert år.

I november-nummeret av Homes and Gardens i 1938 ble Berghof presentert i en reportasje som omtaler Hitler som «en morsom forteller» (a droll raconteur).[1]

Plassering[rediger | rediger kilde]

Berghof.

Berghof hadde en praktfull beliggenhet høyt over Berchtesgaden, med utsikt mot Königsee (nå sentrum i Nationalpark Berchtesgaden[2]), Watzmann (som regnes som Tysklands andre, tredje eller fjerde høyeste fjell – avhengig av rangeringsmetoden, og det høyeste kun beliggende i Tyskland), Berchtesgaden, Untersberg (der Karl den store eller Fredrik Barbarossa ifølge tysk mytologi ligger sovende og venter på å gjenoppstå i Tysklands skjebnetime) og Salzburg i Østerrike. Det siste var viktig i Hitlers tidlige karriere: Dersom myndighetene ville arrestere ham, måtte han raskt kunne ta seg over til Østerrike.

Hitlers første opphold på Obersalzberg[rediger | rediger kilde]

Hitler i «Haus Wachenfeld» før krigen.

Hitlers venn og inspirator, Dietrich Eckart, ble i 1923 ettersøkt av myndighetene for antisemittiske injurier mot rikspresident Friedrich Ebert. For å unngå fengsling lå han i dekning hos en sympatisør ved navn Bruno Büchner, som drev pensjonatet «Moritz» (senere «Platterhof») på Obersalzberg, og i april samme år besøkte Hitler ham der for første gang. Obersalzberg hadde allerede da etablert seg som et populært feriested for borgerskapet. Dette ble også et skjulested for Hitler når han følte seg forfulgt av myndighetene, og etter at han ble sluppet fri fra fengselet i Landsberg am Lech, skrev han, med hjelp fra Max Amann, andre delen av Mein Kampf i en liten hytte som tilhørte pensjonatet. Hytta fikk etter dette kultstatus blant nasjonalsosialistene, og ble kalt Kampfhäusl[3] («kamphytta»). Den ble revet i 1945.

Hitlers voksende politiske suksess etter oppholdet i Landsberg fengsel resulterte også i en bedret personlig økonomi, og i 1927 fikk han mulighet til å leie et feriehus i Obersalzberg, «Haus Wachenfeld», av forretningsmannen Otto Winter. Det var et relativt enkelt trehus bygget i 1916, nær vertshuset Zum Türken fra 1911 som ble drevet av samme familie gjennom fire generasjoner.[4] Vertshuset ble solgt av Sotheby's i januar 2021,[5] men bunkeranleggene under finnes fortsatt.[6] I 1932 kjøpte Hitler «Haus Wachenfeld», og i 1933 foretok han en mindre utbygging av det.

Det raserte Berghof etter krigen.

Hitler spurte sin nabo Karl Schuster som drev Zum Türken, om å selge ham en bit av eiendommen. Schuster avslo, siden han hadde seks barn å ta hensyn til, men tilbød å la Hitler bruke tomten gratis. Schuster hadde støttet NSDAP i «kampårene» og vært partimedlem siden 1930, og kjente Hitler gjennom et tiår. Men bare en måned senere ble Schuster beskyldt for å ha fornærmet berusede SA- og SS-menn som besøkte vertshuset hans. Deretter stengte medlemmer av den lokale NSDAP-gruppen hotellets inngang og tvang ut gjestene og personalet, slik at bare familien var tilbake. Da disse forsøkte å gå utenfor, ble de kastet stein på og spyttet på av Hitlers tilhengere utenfor «Haus Wachenfeld». Angivelig av hensyn til hans sikkerhet ble Karl Schuster tatt i «beskyttende forvaring» og fengslet i to uker. Hitler nektet å snakke med ham, og Schuster var tvunget til å legge ut hotellet til salg. men kjøperne forsvant da det ble klart at bevillingen ikke ville bli fornyet. Etter at Schuster-familien var fordrevet i november 1933, ble eiendommen bebygget med brakker for Hitlers livvakt. Attpåtil fikk familien Schuster forbud mot å bosette seg i nærheten av Berchtesgaden, og de voksne familiemedlemmene ble tvunget til å underskrive en avtale med forbud mot å røpe noe om sitt naboskap med Hitler, eller hvordan de ble tvunget vekk. Da Schuster likevel betrodde seg til sine nye naboer, som så med skepsis på en mann som nektet å fortelle om sin fortid, ble han fengslet igjen. I Berchtesgaden ble det imidlertid snakket om hvordan familien var blitt behandlet, slik at den lokale NSDAP-avdelingen i januar 1934 rykket inn en kunngjøring i lokalavisen der de forbød omtale av Schuster-saken. Snakket noen om den, ville de bli utpekt som «statsfiender» og sendt til Dachau konsentrasjonsleir. Karl Schuster anklaget seg selv for å ha ruinert familien sin, og døde av et hjertetilfelle i 1934, 58 år gammel.[7] På veggen i gjestgiveriets foyer henger fremdeles en innrammet utkastelsesordre signert av Martin Bormann. Den begynner: «Det eneste mulige svaret på Deres skriv av 10.2.1940 ville være å sende Dem til konsentrasjonsleiren Dachau.»[8]

Ruinen av Berghof, 2019.

Fra Haus Wachenfeld til Berghof[rediger | rediger kilde]

I løpet av 1930-årene ble Hitler en av Tysklands rikeste menn. I tillegg til lønnen som rikskansler fikk han inntekter fra salget av Mein Kampf, allerede i 1933 ble den solgt i 854 127 eksemplarer, og salget steg snart til flere millioner – delvis etter press fra staten, for eksempel ble det i 1939 bestemt at alle brudepar skulle få et eksemplar av boken i tvungen gave fra det offentlige.

En annen viktig inntektskilde hadde Hitlers fotograf Heinrich Hoffmann kommet på: Det tyske postverket skulle betale en avgift til Hitler for hvert frimerke de solgte med bilde av ham. Ytterligere inntekter fikk Hitler fra artikkel- og foredragshonorarer, og fra bidrag gitt av storindustrien: Tyske arbeidsgivere opprettet i 1933 Adolf-Hitler-Spende der deutschen Wirtschaft («Det tyske næringslivs Adolf Hitler-gave»), som hvert kvartal ga et beløp beregnet ut fra omsetningen i den enkelte bedrift. Fra 1935 slapp han også å betale skatt. Disse ordningene ble holdt skjult for det tyske folk, Hitler prøvde utad å gi inntrykk av at han levde et spartansk liv.

I 1936 hadde Hitler økonomisk mulighet til å utvide Wachenfeld til det som ble kjent som Berghof. Den opprinnelige trevillaen ble beholdt, men innebygget i en mye større murbygning. Det ble anlagt underjordiske garasjer, i tillegg til en sidefløy for tjenerskapet. Sidefløyen ble ytterligere forlenget i 1938. Berghof var luksuriøst og storslagent, bl.a. hadde hovedstuen et senkbart vindu som var ni meter bredt og fire meter høyt, i retning mot Untersberg. Hitler hadde selv laget skissene som ble rentegnet av arkitekten Alois Degano. Albert Speer mente at den arkitektoniske løsningen var amatørmessig, for eksempel strømmet det eksos fra garasjen og inn det senkbare vinduet, som var plassert rett over. Huset ble utstyrt med verdifulle malerier, gobeliner og statuer, delvis kjøpt privat av Hitler og delvis «lånt» eller «fått» fra tyske museer.

Berghof sto ferdig 8. juli 1936. At Hitler hadde dette tilholdsstedet i Alpene, ble rimelig raskt kjent, og i 1937 besøkte også en attentatmann området, den sveitsiske katolske prestestudenten Maurice Bavaud, i håp om å finne Føreren der og komme på skuddhold.

Berghof ble et såpass yndet tilholdssted for Hitler at mange viktige stats- og militæranliggender ble drøftet og avgjort der. Tyske embedsmenn fra hovedstaden og utenlandske gjester reiste dit i embeds medfør. Det diplomatiske korps i Berlin måtte også tilpasse seg dette. For eksempel fant begge privataudiensene som dekanen for det diplomatiske korps, erkebiskop Cesare Orsenigo, ble innvilget, sted på Berghof. Disse audiensene representerer også det pavelige diplomatis to mest sviende nederlag i nazi-tiden – de mislykkede fredsforslagene i 1939, og de kontant avviste forsøkene på å stanse jødeforfølgelsene i 1943.

Obersalzberg omskapes[rediger | rediger kilde]

Ante Pavelic, marionettelederen i Den uavhengige staten Kroatia, på besøk hos Hitler i Berghof 9. juni 1941.

Da Hitler flyttet inn i «Haus Wachenfeld», var det ett av flere feriehus og gårder i den lille bygda Obersalzberg. Besøkende kunne gå helt frem til porten hans, eller kikke ned på eiendommen fra pensjonatet Zum Türken. Dette førte til at sympatisører strømmet til «Huset på fjellet», for de valfartende var Obersalzberg blitt mer eller mindre hellig grunn. Hitler følte seg forstyrret av menneskemengdene rett utenfor privathuset, dessuten mente man at de utgjorde en sikkerhetsrisiko.

Så mange som 5.000 mennesker kunne daglig ta seg opp til Hitlers innkjørsel og blokkerte veiene i området. Var Hitler hjemme, ventet mengden i timevis mens de sang: «Vi vil se Føreren!» Noen brakk biter av tregjerdet rundt eiendommen som suvenirer.[9] Det var tydelig at et større område måtte avsperres. En annen faktor kom også til: Den 17. august 1933 var Hermann Göring på privatbesøk for å se på en tomt på en høyde bak «Haus Wachenfeld». Tomten tilhørte den bayerske statlige skogforvaltningen, men etter at Göring hadde uttrykt ønske om å få den som gave, skjedde et eierbytte. Göring bygde en villa på tomten, på samme høyde overtok også Martin Bormann et hus fra en fordrevet eier (høyden ble kalt Göring-Hügel («Göring-haugen»), i 2002 ble det bygget et luksushotell der). Etter hvert fulgte flere parti-koryféer etter, med seg hadde de adjutanter, vakter, sjåfører og tjenestefolk som også måtte ha innkvartering, men det gamle Obersalzberg var i veien for den nødvendige utbyggingen.

Bormann var etter hvert blitt forvalter av Hitlers eiendommer på Obersalzberg. I perioden 1935–36 kjøpte han på Hitlers vegne alle eiendommene i bygda, og fikk for en stor del revet ned bygningene. Mange familier hadde bodd der i hundrevis av år og ville ikke flytte, men ble drevet bort med alle midler. I verste vinterkulden ble takene revet av hus der folk fremdeles bodde, mens andre ble truet med fengsel.[10] Johann Brandner som i mars 1937 støtte på Hitler og klaget til ham direkte over tapet av sin fotobutikk, ble arrestert natten etter og sendt til Dachau. Under krigen ble han sendt ut som soldat og falt 28. januar 1945.[11]Blant de ufrivillig fordrevne var flypioneren Bruno Büchner (1871-1943), som i sin tid hadde gitt Hitler losji på pensjonatet sitt, «Pension Moritz» der Sigmund Freud ferierte i august 1922.[12] Noen få av de gamle bygningene ble stående. Speer overtok huset etter kunstneren Waltenberger, mens huset til familien Bechstein ble gjort om til gjestebolig for spesielt fremtredende besøkende som Mussolini og familien Goebbels.

Hele Obersalzberg ble så avsperret i et såkalt Führersperrgebiet («Fører-sperreområde»), det ble slutt på den uorganiserte valfarten, fra nå av ble den strengt regissert. Tidligere hadde Hitler med følge ofte gått lange turer i området; fra nå av skjedde det bare i sperreområdet.

I løpet av krigen kom det ytterligere adgangsrestriksjoner og adgangsforbud som førte til merkbare spenninger blant personalet. Hitlers livvakt fikk ikke lenger lov til å gå inn på kjøkkenet om natten. Det er uklart om noen fryktet forgiftning, eller om vaktene forsynte seg med mat. Da Albert Bormann[13] undersøkte om personalet virkelig hadde ariske besteforeldre, og om familiene var innmeldt i NSDAP, oppdaget han at stuepiken Anna Plaim kom fra en katolsk familie der hennes far gikk til gudstjeneste. Hun ble straks sagt opp etter mer enn tre års ansettelse, og Eva Braun protesterte og tilkalte Hitler, som imidlertid ikke ville endre bestemmelsen.[14]

I 1937 startet Bormann (på Hitlers vegne) store utbygginger. Bak Berghof ble det satt opp 4 SS-kaserner for vaktkompaniet på 300 mann. For at Hitler ikke skulle bli forstyrret av den stadige skytetreningen, ble det bygget en underjordisk skytebane. Bormann fikk også anlagt en «mønstergård» foran Berghof, som et forbilde for «arisk jordbruk». Dessverre fungerte gården dårlig, den lå for høyt til at de 80 kuene og 100 grisene fant nok mat selv, så dyrefôr måtte bringes opp fra lavere strøk. I 1940 ble «Pension Moritz» fra 1870 revet. I stedet ble det bygget et stort hotell for inviterte gjester, det nye «Platterhof». Flesteparten av de frittliggende anleggene ble tilknyttet et sammenhengende underjordisk bunkersystem, med en samlet løpelengde på 2.775 meter.

Bare noen titalls meter fra Hitlers egen bolig kom det opp et bygg kalt «Brakke B», et bordell med polske, russiske og franske prostituerte som fikk arbeidstillatelse av legene som førte tilsyn med dem. Kvinnenes oppgave var å betjene de utenlandske tvangsarbeiderne som ble sendt til Obersalzberg i forbindelse med planeringsarbeid.[15]

Hitler likte å gå spaserturer med gjestene sine, og på et utkikkspunkt lenger ned for Berghof (Mooslander Kopf) ble det anlagt et tehus, som var et yndet mål for spaserturene. Det ligger i dag en golfbane der stien fra Berghof til tehuset gikk.

Hitler hadde også planer om en storslått utbygging av Berchtesgaden, heldigvis rakk man bare å bygge et sykehus (Dietrich Eckart-Krankenhaus) og et hotell (Berchtesgadener Hof). Den dyreste utbyggingen var Kehlsteinhaus.

Kehlsteinhaus[rediger | rediger kilde]

Kehlsteinhaus er en prominent villa som ligger på en høyde ca 9 km fra Berghof-anlegget.
Königsee og fjellet Watzmann.

Bormann bestemte seg for å gi Hitler en praktfull 50-årsgave, han ville få bygget et utkikkspunkt 800 meter over Berghof. Dette var et svært vanskelig arbeid i et bratt og farlig terreng, og i løpet av anleggsperioden gikk det med flere menneskeliv. Først måtte det bygges en 6,3 km lang vei nesten helt frem til toppunktet. Fra enden av veien ble det sprengt en 124 meter tunnel inn i fjellet, og så en heissjakt 124 meter opp til selve bygningen. Hitler hadde snev av klaustrofobi,[trenger referanse] så det ble montert speil i heisveggene for å få heisen til å virke større. På toppen ble det bygget et relativt lite hus (tegnet av arkitektprofessoren Roderich Fick), med praktfull utsikt.

Byggekostnadene for Kehlstein tilsvarte flere hundre millioner i dagens norske kroner, men Hitler likte seg ikke der og besøkte stedet bare 18 ganger. Mot slutten av krigen var Kehlsteinhaus utpekt som et bombemål, men angrepet ble avblåst grunnet dårlig vær.

Slutten[rediger | rediger kilde]

Hitler forlot Berghof for siste gang 14. juli 1944. Han må selv ha tenkt at dette var endelig avskjed, for siste dagen gikk han langsomt gjennom hele huset, og viftet unna de som prøvde å slå følge mens han nøye betraktet de ting og malerier han var mest glad i. Så sa han adjø til Eva Braun, der begge må ha tenkt at de kanskje aldri møttes igjen. Deretter dro han i privatfly tilbake til Wolfsschanze.[16] Flere av hans kumpaner ville at sluttkampen skulle ledes fra Berghof, og Hitler var også inne på tanken, men av «historiske hensyn» valgte han til slutt Førerbunkeren i Berlin. Da han og hans følge satt under jorden og ventet på slutten, var oppholdene på Berghof et ofte tilbakevendende nostalgisk samtaleemne.

Viktige begivenheter på Berghof[rediger | rediger kilde]

  • 4. september – 5. september 1936: Den britiske statsministeren under første verdenskrig, Lloyd George, besøker Hitler på Berghof og de to kommer godt overens. Lloyd George sier at hvis Hitler hadde vært tysk leder i 1918 hadde ikke Tyskland kollapset.
  • 22. oktober 1937: Den abdiserte britiske kongen Edward VIII med gemal Wallis Simpson kommer til Berghof. Hitler hadde stor tiltro til at paret kunne virke for Tysklands interesser i Storbritannia.
  • 12. februar 1938: Den østerrikske statsministeren Kurt von Schuschnigg møter Hitler, og blir under trusler om militær invasjon tvunget med på en avtale som innleder innlemmelsen av Østerrike i Stor-Tyskland. Dette møtet blir brukt mot bl.a. feltmarskalk Keitel i Nürnbergprosessen.
  • 15. september 1938: Den britiske statsministeren Neville Chamberlain oppsøker Hitler på Berghof, og uttrykker at Storbritannia er villig til å godta at Sudetenland blir gitt til Tyskland, dette leder etterhvert til Münchenavtalen.
  • 8. august 1939: Den ungarske utenriksministeren grev Csáky møter Hitler, og blir tvunget til å støtte et tysk angrep på Polen.
  • 11. – 12. august 1939: Hitler informerer den italienske utenriksministeren grev Galeazzo Ciano om det forestående angrepet på Polen. Ciano er bekymret og føler at Italia har blitt lurt av Hitler.
  • 14. august og 22. august 1939: Hitler kaller inn lederne for de væpnede styrkene, og informerer dem om planene for den forestående krigen.
  • 6. juni 1944: Hitler blir informert om invasjonen i Normandie.

Hitlers opphold på Berghof under krigen[rediger | rediger kilde]

Denne tabellen er basert på dagboknotater til offiserer i Hitlers stab.

Fra Til
10. juli 1940 14. juli
26. juli 3. august
8. august 12. august
17. august 29. august
4. oktober 8. oktober
16. oktober 20. oktober
16. november 19. november
27. november 2. desember
13. desember 16. desember
28. desember 27. januar 1941
7. februar 14. mars
9. mai 11. juni
11. juni 1942 20. juni
12. november 22. november
22. mars 1943 2. mai
21. mai 30. juni
8. november 15. november
24. februar 1944 14. juli

Grunnen til at Hitler oppholdt seg sammenhengende 139 dager på Berghof i 1944, selv da de militære krisene kom på rekke og rad, var at Wolfsschanze måtte forsterkes mot eventuell russisk bombing, dessuten skrantet Hitlers helse.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «At home with Hitler: Cover». wow.blogs.com. Arkivert fra originalen 15. august 2020. Besøkt 16. mai 2020. 
  2. ^ Nasjonalparken Berchtesgaden
  3. ^ Ruinen av Kampfhäusl
  4. ^ Zum Türken - historie
  5. ^ «Tidligere nazi-hotell solgt», Spiegel 22. januar 2021
  6. ^ «I Hitlers bunker stod et alter», Spiegel 26. juni 1962
  7. ^ Despina Stratigakos: The secrets of Hitler's vacation homes, New Republic 29. september 2015
  8. ^ Geert Mak: Europa (s. 250-51), forlaget Cappelen Damm, Oslo 2008, ISBN 978-82-02-27348-4
  9. ^ Despina Stratigakos: The secrets of Hitler's vacation homes, New Republic 29. september 2015
  10. ^ Despina Stratigakos: The secrets of Hitler's vacation homes, New Republic 29. september 2015
  11. ^ Franziska Horn: Wenn Zeitzeugen sprechen (Når tidsvitner taler)
  12. ^ «Pension Moritz»
  13. ^ «Albert Bormann», Spartacus
  14. ^ Fabrice d'Almedia: Med pisk og champagne (s. 245), forlaget Dinamo, ISBN 978-82-8071-141-0
  15. ^ Fabrice d'Almedia: Med pisk og champagne (s. 232)
  16. ^ Angela Lambert: Eva Braun (s. 387), forlaget Damm, 2006ISBN 978-82-04-10744-2

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ulrich Chaussy og Christoph Püscher, Nachbar Hitler – Führerkult und Heimatzerstörung am Obersalzberg. Ch. Links Verlag (1995) ISBN 3-86153-100-3

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]