Karpato-Ruthenia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Karpato-Ruthenia er et historisk navn på provinsen Karpato-Ukraina i Ukraina. Landskapet ligger på sørvestsiden av Karpatene og grenser mot Polen, Slovakia, Ungarn og Romania i tillegg til resten av Ukraina. Karpato-Ruthenia hadde et areal på 12901 kvadratkilometer.

Karpato-Ukraina var også navnet på en selverklært selvstendig stat i det samme området i 1939, som kun varte i tre dager før den ble annektert av Ungarn.

Karpato-Ruthenia strekker seg sørover fra Karpatene med hovedbyene i overgangen mellom det ungarske slettelandet og fjellene. Over 60 % (445 000 personer) av befolkningen før krigen var rutenere og omkring 115 000 var etniske madjarer. Jødene var med sine 100 000–110 000 personer den tredje største etniske gruppen og utgjorde 15 % av befolkningen i regionen. I tillegg var det et lite antall etniske tsjekkere, slovaker, rumenere og tyskere samt sigøynere.[1] I Karpato-Ruthenia arbeidet en firedel av jødene i landbruket, noe som var uvanlig i Europa på den tiden. De fleste jødiske barn gikk på tsjekkisk-språklige skoler og ble beskyldt for å drive «tsjekkifisering» av området.[2]

Historie[rediger | rediger kilde]

Ruthenia er egentlig et latinsk navn på hele det østslaviske området, det henger sammen med navnet på middelalderstaten Kiev Rus. Den inneholdt det meste av dagens Ukraina, hele dagens Hviterussland og deler av dagens Russland, nærmere bestemt områder vest og sørvest for Moskva. Rus ble okkupert østfra på 1100-tallet. Navnet ruthenere ble sent i middelalderen tatt i bruk om østslavere som bodde vest for Karpatene.

Karpato-Ruthenia var en del av keiserriket Østerrike-Ungarn fram til 1. verdenskrig. I mellomkrigstiden tilhørte det Tsjekkoslovakia, men fikk i 1938 indre selvstyre. Under 2. verdenskrig lå området under Ungarn. Karpato-Ruthenia ble invadert og okkupert i 1938–1939. Området var under militært styre til juni 1939 da Miklos Horthy utpekte baron Zsigmond Perényi til å lede statsforvaltningen i regionen. Perényi hadde et gods i Vynohradiv (ungarsk: Nagyszőlős) i Karpato-Ruthenia og vendte i 1939 tilbake etter å tilbragt mellomkrigstiden i Budapest. Han var en ivrig og konservativ nasjonalist. Miklós Kozma, en annen politiker fra ytre høyre, ble i 1940 guvernør. Han var tilhenger av et etnisk ensrettet «Stor-Ungarn». Også før første verdenskrig drev ungarske myndigheter strenge tiltak for «madjarisering» av minoritetene (assimilering i majoritetskulturen), særlig i grenseområder som Karpato-Rutenia. I mellomkrigstiden ønsket mange politikere en etnisk homogenisering, og mot andre verdenskrig ble tanker om befolkningsutveksling vanlig. Politikeren Balint Homan mente at deportering av rutenere, etniske rumenere og etniske serbere var helt nødvendig. Henrik Werth, Ungarns forsvarssjef, gikk inn for å kaste ut slaviske minoriteter, etniske rumenere og sigøynere sammen med jødiske ungarere.[1]

De ungarske styrkene som inntok Karpato-Ruthenia i 1938–1939 massakrerte et mindre antall rutenere og trakasserte jødene i området. Den ungarske okkupasjonen ble starten på en økonomisk vanskelig tid for området. Etter den tyske invasjonen av Sovjetunionen i juni 1941 hadde ungarske styrker en kort periode kontroll over det østlige Galicia. Miklos Kozma tok 10. juli initiativ til å fordrive jøder, rutnere og sigøynere fra Karpato-Rutenia til Galicia. De omfattende deportasjonene ble offisielt stanset 15. august 1941, hovedsakelig fordi de ikke ble godtatt av tyske offiserer i Galicia. De ungarske tiltakene rettet seg mot personer påstått å være uten ungarsk statsborgerskap. Et dekret den 23. mai 1941 bestemte at jøder i Karpato-Ukraina ikke kunne bli ungarske statsborgere, selv om de hadde vært statsborgere før fradelingen i 1918. Innen 9. august 1941 var omkring 15 000 jøder fordrevet og et par tusen var internert ved grensen.[1]

I alt ble omkring 20 000 jøder deportert til Galicia sommeren 1941, de fleste av disse ble massakrert ved Kamenets-Podolsk av tyske styrker og deres ukrainske medhjelpere. Et ukjent antall sigøynere ble deportert og drept. Ungarske myndigheter betraktet sigøynere og jøder som to sider av samme sak. Etter at tyske styrker stanset deportasjonene 15. august ble det ikke gjennomført noen større deportasjoner av etniske rutenere. Ifølge historikeren Raz Segal var ungarske ledere i Karpato-Rutenia frustrert over at den tyske okkupanten hindret videre deportasjoner. De tyske okkupantene i Galicia hadde på denne tiden begynt å utrydde jødene i området og ønsket ikke at det skulle komme flere.[1]

Etter krigen ble det innlemmet i Sovjetunionen og ble en del av Ukrainske SSR under navnet Sakarpatskaya oblast. Ved oppløsningen av Sovjetunionen ble området en del av Ukraina.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Segal, R. (2014). Beyond Holocaust Studies: rethinking the Holocaust in Hungary. Journal of Genocide Research, 16(1), 1-23. https://doi.org/10.1080/14623528.2014.878111
  2. ^ Wyman, D. S., & Rosenzveig, C. H. (1996). The world reacts to the Holocaust. Johns Hopkins University Press, Baltimore.