Milgram-eksperimentet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Milgrameksperimentet: V=Forsøksleder (autoritet), L=Lærer (forsøksperson), S=Elev (skuespiller)

Milgram-eksperimentet er et berømt psykologisk eksperiment som ble startet i juli 1961 og publisert i 1963 av Stanley Milgram. Eksperimentet viste at et vanlig menneskes lydighet overfor en øvrighet er mye større enn mennesket selv tror, i forhold til sin egen frie vilje og samvittighet. Eksperimentet ble gjentatt i flere varianter med stort sett samme resultat.

Bakgrunnen[rediger | rediger kilde]

Milgram ønsket å finne ut hvordan eksistensielle forhold som orden, regler, normer, lydighet og pliktfølelse påvirker et enkeltmenneskes valgfrihet, uavhengighet, samvittighet og eventuelt opprør mot en øvrighet.

Hensikten var å finne en forklaring på hvordan kollektivistiske styresett, som for eksempel Tyskland under andre verdenskrig kunne klare å få store deler av befolkningen til å godta og å utføre grusomme handlinger mot andre mennesker uten at de ville nekte, eller gjøre opprør. Kunne det tenkes at Adolf Eichmann og hans millioner medskyldige i holocaust bare fulgte ordre og var bundet av lydighet til en øvrighet med egne regler?

Milgrameksperimentet: Annonse for forsøkspersoner.

Utvelgelsen av forsøkspersoner[rediger | rediger kilde]

I det opprinnelige eksperimentet deltok 40 menn i alderen 20 - 50 år. De var fra ulike samfunnslag - fra arbeidsledige til professorer. De ble utvalgt både etter avisannonser og etter direkte henvendelser. Forsøkspersonene ble fortalt at de skulle delta i et enkelt pedagogisk forsøk for å undersøke effekten av straff ved opplæring. De ble videre fortalt at eksperimentet ville vare ca. 1 time men de kunne avbryte eksperimentet på et hvilket som helst tidspunkt, og at de skulle få $ 4,50 (2012 = ca. kr. 180,-) enten de gjennomførte hele eksperimentet eller ikke.

Eksperimentet[rediger | rediger kilde]

I hvert eksperiment deltok 3 personer. En forsøksleder, en «lærer» og en «elev».

Før forsøket startet skulle det foretas loddtrekning om hvem som skulle være lærer og hvem som skulle være elev. Loddtrekningen var imidlertid «fikset» slik at forsøkspersonen alltid ble lærer (Det var to papirlapper som ble trukket og på begge stod det lærer).

Eleven var i virkeligheten en skuespiller. Forsøket ble ledet av en streng, «upåvirket» leder kledd i tekniker-uniform. Læreren og eleven ble i det opprinnelige forsøket anbragt i to ulike rom med lydforbindelse imellom. Til eleven var det tilsynelatende festet et sett elektriske ledninger som læreren kunne kontrollere fra et panel foran seg. Læreren fikk så utlevert en liste to-stavelsesord som han skulle lære videre til eleven. Etter å ha lest opp en serie ord skulle så læreren lese opp første stavelse i ordet og eleven skulle fortsette med den neste stavelsen. Eleven fikk fire alternative svar, og han skulle markere riktig svar ved å trykke på riktig bryter for dette alternativet. Dersom eleven svarte feil, skulle læreren tildele ham et elektrisk støt. I virkeligheten var det ikke noe elektrisk støt som ble gitt til eleven, men for at forsøkspersonen skulle tro at situasjonen var reell, ble han selv gitt et eksempel på et elektrisk støt av laveste grad (45 volt) før forsøket startet. På panelet foran seg kunne læreren tilsynelatende gradere støtene fra 45 volt til 450 volt. De øverste trinnene var merket med «FARE – meget alvorlig støt». «Læreren» ble instruert om å gi sterkere støt for hvert feil svar som eleven avga, og kunne høre elevens «lidelser» under forsøkene. Om læreren nølte under eksperimentet, ga forsøkslederen verbale oppfordringer om å fortsette etter en viss rekkefølge:

  1. «Vær snill og fortsett.» – («Please continue.»)
  2. «Eksperimentet krever at du fortsetter, vær snill og fortsett.» – («The experiment requires that you continue.»)
  3. «Det er meget viktig at du fortsetter. Fortsett.» - («It is absolutely essential that you continue.»)
  4. «Du har intet valg, du må fortsette.» – («You have no other choice, you must go on.» )

Dersom forsøkspersonen nektet å fortsette forsøket før eller etter de fire oppfordringene, ble forsøket avbrutt. Ellers ble forsøket avbrutt etter tre «elektrosjokk» på høyeste nivå.

Forventet resultat[rediger | rediger kilde]

Før forsøket var avsluttet spurte Milgram 14 av Yale-universitetets psykologi-professorer om hva de forventet av eksperimentet. Samtlige mente at bare noen få sadister (gjennomsnitt 1,2%) ville være villige til å tildele maksimal strømstyrke.

Resultatet[rediger | rediger kilde]

Forsøket viste at så mange som 65% (26 av 40) av forsøkspersonene var villige til å adlyde oppfordringen om høyeste strømstyrke, på tross av at «eleven» åpenbart var sterkt lidende og ba om nåde, og at de visste at de hadde frihet til å avbryte. Ingen av forsøkspersonene avbrøt forsøket før 300 volt. Ingen av forsøkspersonene insisterte på å undersøke eller snakke med «offeret» etter forsøket.

Følgende tabell viser antall lærere som avbryter forsøket etter ulike «strømstøt»:

Spenning (Volt) Lærere som avbryter
inntil 300 V 0
300 V 5
315 V 4
330 V 2
345 V 1
360 V 1
375 V 1
390 V til 435 V 0
450 V 26 (avbryter ikke)

Milgrams oppsummering[rediger | rediger kilde]

Milgram refererte erfaringene i sin artikkel "The Perils of Obedience":

«The legal and philosophic aspects of obedience are of enormous importance, but they say very little about how most people behave in concrete situations. I set up a simple experiment at Yale University to test how much pain an ordinary citizen would inflict on another person simply because he was ordered to by an experimental scientist. Stark authority was pitted against the subjects' [participants'] strongest moral imperatives against hurting others, and, with the subjects' [participants'] ears ringing with the screams of the victims, authority won more often than not. The extreme willingness of adults to go to almost any lengths on the command of an authority constitutes the chief finding of the study and the fact most urgently demanding explanation.»

Senere resultater[rediger | rediger kilde]

I tilsvarende og senere eksperimenter har det vist seg at andelen personer som er villige til å følge forsøkslederens oppfordringer fullt ut, og uten vesentlige innvendinger, er påfallende konstant (61% – 66%).

Variasjoner av forsøket[rediger | rediger kilde]

Milgram utførte også variasjoner av forsøket ved å variere avstandene fra læreren til henholdsvis forsøkslederen og eleven (19 ulike forsøk). Resultatene viste at lydigheten ble redusert ved økende avstand til forsøkslederen og nærmere kontakt til eleven.

Kritikk av eksperimentet[rediger | rediger kilde]

Eksperimentet har senere blitt kritisert for at de uvitende deltagerne (lærerne) ble utsatt for et betydelig stressmoment ettersom de i etterkant var «avslørt» som sadister, ved å tildele «eleven» nærmest uutholdelige smerter. Alle deltakerne fikk hjelp til å forstå og til å snakke om det de hadde vært med på, for å ikke berøre deltakerne på noen ubehagelige måter. Milgram foretok imidlertid en undersøkelse senere, som viste at 84% av deltagerne mente at de hadde bidratt positivt til en vitenskapelig forståelse av menneskers adferd.

Eksperimentet på lydfil - Fra engelsk wikipedia[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Milgram experiment – bilder, video eller lyd