Hans Küng

Hans Küng
Født		19. mars 1928 Sursee
Død		6. apr. 2021 (93 år) Tübingen
Beskjeftigelse		Teolog, skribent, filosof, universitetslærer, katolsk prest (1954–)
Utdannet ved		Gregoriana Institut Catholique de Paris (–1956) (akademisk grad: Doktorgrad, doktorgradsveileder: Louis Bouyer, studieretning: teologi) Pontificium Collegium Germanicum et Hungaricum de Urbe
Doktorgrads- veileder		Louis Bouyer
Nasjonalitet		Sveits
Medlem av		Det europeiske akademi for vitenskap og kunst
Utmerkelser		16 oppføringer Baden-Württembergs fortjenstorden (2005) Stort fortjenstkors med stjerne av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden Steiger Award Das unerschrockene Wort Oskar Pfister Award (1986) Otto Hahns fredsmedalje (2008) Abraham Geiger-prisen (2009) Theodor Heuss-prisen (1998) Æresdoktor ved Universitetet i Toronto Æresdoktor ved universitetet i Cambridge Æresdoktor ved University of Glasgow Ernst-Robert-Curtius-Preis (2001) Æresdoktor ved Loyola University Chicago Ludwig-Thoma-Medaille (1975) Kulturpreis der deutschen Freimaurer (2007) Lessing-ringen (2007)
Signatur
Hans Küng på Commons

Hans Küng (født 19. mars 1928 i Sursee i kanton Luzern i Sveits, død 6. april 2021 i Tübingen i Tyskland) var en sveitsisk teolog og forfatter. Fra 1995 var han president for Stiftung Weltethos. Han var tidligere romersk-katolsk teolog, men Den hellige stol fratok ham retten til å undervise i katolsk teologi på kirkens vegne.

Biografi

Bakgrunn

Küng var sønn av en skoforhandler. Fra 1935 til 1948 gikk han på skole, først i Sursee og så i Luzern, der han i 1948 fikk sin Matura. Deretter studerte han fra 1948 til 1951 filosofi og fra 1951 til 1955 katolsk teologi ved det pavelige universitet Gregoriana i Roma. Under studiene ble han etter eget utsagn «brennende interessert i .. de ikke-kristnes frelse». Küng studerte teologi og filosofi ved det pavelige universitetet Gregoriana. Han ble presteviet i 1954. Han fortsatte sitt studium i flere europeiske byer, blant annet Paris, hvor han tok doktorgraden ved Sorbonne med et arbeide om Justification. La doctrine de Karl Barth et une réflexion catholique.

Prest

Den 10. oktober 1954 ble Küng presteviet for det sveitsiske bispedømme Basel. Han var sjelesørger ved Hofkirche Luzern fra 1957 til 1959. Som vitenskapelig assistent arbeidet han fra 1959 til 1960 ved det katolsk-teologiske fakultet ved Westfälische Wilhelms-Universität i Münster i Vest-Tyskland.

I 1960 ble Küng professor i teologi ved Eberhard-Karls-Universität i Tübingen. Her var han en kollega og venn av Joseph Ratzinger. I likhet med Ratzinger ble han utnevnt til peritus, ledende teologisk rådgiver, ved det annet Vatikankonsil frem til 1965. Likesom Ratzinger var Küng en innflytelsesrik ekspert der.^{[trenger referanse]} Küng foreslo noen modeller for kirkelige reformer som så ble antatt av konsilsfedrene, og han ble en prominent medieskikkelse og velkjent teolog, blant annet fordi han ofte lot seg intervjue i engelskspråklige medier.^{[trenger referanse]}

Men det var også teologer ved konsilet som kritiserte Küng privat. I sine dagbøker beklaget pater Henri de Lubac seg over prestens ungdommelige dristighet og brannstiftende, overflatiske og polemiske tilnærming til teologien.^{[trenger referanse]}

Etter konsilet hjalp Küng med å sikre Ratzinger en stilling i fakultetet i Tübingen, og de to var til å begynne med gode venner. Men Küngs avvisning av deler av kirkens lære ble eksplisitt manifest i 1968, da den pavelige encyklika Humanae vitae ble utsendt. Küng sluttet seg til dem som motsatte seg dens lære, når den utelukket bruk av kunstig befruktningshindrende metoder og gjentok kirkens holistiske lære om menneskets verdighet, seksualitet, og sammenhengen mellom det unitive og prokreative potensialet ved den ekteskapelige kjærlighet.^{[trenger referanse]} Ratzinger, som nå var en av Küngs kolleger, støttet dokumentet, og kritiserte de som dissenterte fra det.

Som sterk kritiker av pavelig autoritet, som han hevdet var innstiftet av menneskene (og derfor reversibel) heller enn av Gud, ble Küng den første betydelige katolske teolog på lenge som syntes å avvise læren om pavelig ufeilbarlighet siden helt tidlig i det tyvende århundre.

I 1971 tok Den tyske katolske bispekonferanse avstand fra en bok av Küng som syntes å forkaste pavens ufeilbarlighet, som var blitt vedtatt som definitiv katolsk lære under Det første Vatikankonsil.

I 1975 uttalte Kongregasjonen for troslæren om Küngs teologiske arbeide at «noen synspunkter er funnet som i varierende grad står i motsetning til den katolske kirkes lære som må bli bekjent av alle de troende.»^{[trenger referanse]} I tillegg til hans avvisning av pavens ufeilbarlighet het det fra Vatikanet at «han ikke tilslutter seg sannheten ved det autentiske magisterium hvorved Kirkens biskoper er autentiske lærere, det vil si lærere gitt med Kristi læremyndighet til å undervise det folk som i troen de er betrodd om den tro de må tilslutte seg og etterleve. ... Også det syn som professor Küng fremmer i boken 'Die Kirche' om at døpte personer som ikke er blitt presteviet i det minste i nødssituasjoner kan forrette Eukaristien, er uforenlig med det fjerde Laterankonsils og Det annet Vatikankonsils lære.»^{[trenger referanse]}

Vatikanet nøyde seg imidlertid med å formane Küng til ikke å undervise slik om de temaer som Troskongregasjonen hadde identifisert som i strid med kirkens lære, og bad ham om å «etter en passende periode med inngående studier harmonisere sine egne synspunkter med Kirkens autentiske magisterium».^{[trenger referanse]}

Men i 1979 fant Troskongregasjonen at Küngs verker fortsatt inneholdt heretiske elementer, og kom da med tiltak. Man inndro hans bemyndigelse å undervise i katolsk teologi ved noen katolsk institusjon. «I sine skrifter har han veket av fra den katolske tros integrale sannheter, og han kan derfor ikke lenger bli betraktet som en katolsk teolog eller fungere som en slik i en undervisende rolle».^{[trenger referanse]}

Den katolske kirke fratok ham retten til å undervise prestestudenter i katolsk teologi. Han fortsatte imidlertid å virke som professor, nå i «økumenisk teologi» i Tübingen, frem til han ble pensjonert i 1996. Han ble heller ikke ekskommunisert, han vedvarte å være katolsk prest.

På begynnelsen 1990-tallet tok han initiativet til prosjektet Weltethos (global etikk), som er et forsøk på å beskrive hva verdensreligionene har felles (heller enn hva som skiller dem), og tegne opp noen minimumsregler for oppførsel alle kan akseptere.

I tillegg til å avvise pavelig ufeilbarlighet, var Küng en sterk kritiker av kirkens lære og disiplin om seksualitet og prestenes sølibat. Senere i livet fremholdt han som sin mening at misbruksskandaler og fallende prestekall i Vesten hadde prestesølibatet som hovedårsak.

Küng skrev et skarpt angrep på pave Johannes Paul II da han lå på dødsleiet i mars 2005, og aviser i en rekke land offentliggjorde det umiddelbart etter pavens død i april. Han hevdet senere også at kardinal Joseph Ratzinger ville manipulere konklavet til å velge en pave som ville komme til å helligkåre Johannes Paul II og fortsette hans konservative kurs. Küng mente at den katolske kirken trenger en pave «som er prest, ikke mediepave», og som ville fokusere på det Küng kalte kirkens indre problemer. [1]. Küng var overbevist om at Ratzinger ikke ville bli valgt til pave, og uttrykte sin skuffelse da dette likevel skjedde.^{[trenger referanse]}

I september 2005 ble han imidlertid overraskende mottatt av pave Benedikt XVI i Castelgandolfo utenfor Roma til en to timers samtale. Det var Küng som hadde bedt om å få møte paven. Hans tidligere ønske om å møte Johannes Paul II, som han hadde kalt en «åndelig diktator», var blitt avslått. Møtet ble tolket som et tegn på forsoning og han uttalte seg etter dette svært positivt om pave Benedikt.

Samme år mottok han også Niwano-prisen for sitt bidrag til interreligiøs dialog og samarbeid, samt for sitt fredsarbeid.

Küng døde i sitt hjem i Tübingen den 6. april 2021. Det pavelige akademi for livet tweetet: «Disappears a great figure in the theology of the last century, whose ideas and analyzes must always make us reflect on the Catholic Church, the Churches, the society, the culture.»

Bibliografi (utvalg)

• Rechtfertigung. Die Lehre Karl Barths und eine katholische Besinnung. Mit einem Geleitbrief Karl Barths, Einsiedeln 1957
• Die Kirche. Herder, Freiburg im Breisgau 1967
• Unfehlbar? Eine Anfrage. Benziger, Zürich 1970
• Projekt Welthethos. Piper Verlag, 1990; Online im PDF-Format
• Existiert Gott?, Piper Verlag, 1995 ISBN 3-492-22144-0
• Erkämpfte Freiheit – Erinnerungen, Piper Verlag, München, 2002; Vorstellung; Rezension
• Wozu Weltethos? – Religion und Ethik in Zeiten der Globalisierung – Im Gespräch mit Jürgen Hoeren, Herder Verlag, Freiburg/Brsg., 2002; Vorstellung
• Hans Küng (Hrsg.): Dokumentation zum Weltethos – Der Weg zur Weltethoserklärung – Mit einem Vorwort von Hans Küng. Piper Verlag, München 2002; Vorstellung
• Hans Küng (Hrsg.), Dieter Senghaas (Hrsg.): Friedenspolitik – Ethische Grundlagen internationaler Beziehungen -. Piper verlag, München, 2003; Übersicht; Rezension; Aus dem Inhalt
• Der Islam – Geschichte, Gegenwart, Zukunft-. Piper Verlag, München, 2004; Übersicht; Aus dem Inhalt

Litteratur

• Hermann Häring: Hans Küng. Breaking Through, London, 1998
• R. Nowell: A Passion for Truth. Hans Küng: A Biography, London, 1981

Eksterne lenker

• weltethos.org