Karl Brandt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Karl Brandt (1947)

Karl Brandt (født 8. januar 1904 i Mülhausen i Elsass i Tyskland, død 2. juni 1948 i Landsberg am Lech, henrettet) var i mange år livlege for Adolf Hitler. Selv om han hadde mange fiender, blant annet i det tyske nazipartiet, tilhørte han Hitlers innerste sosiale krets sammen med sin venn Albert Speer. Som SS-Brigadeführer og generalløytnant i Waffen-SS, og generalkommissær og deretter rikskommissær for sanitets- og sunnhetsvesenet var han den høyest rangerende av de anklagede i Legeprosessen i Nürnberg.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Brandt, som avla legeeksamen i 1928, inntrådte i Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (NSDAP) i 1932 og kort deretter i Schutzstaffel (SS) med tjenestegraden SS-Untersturmführer, den laveste offisergraden.

Annen verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Fra september 1939 var han sammen med Philipp Bouhler Hitlers ledere for avlivningene under Aktion T4 innen rammene av den såkalte eutanasi i NS-drapsanstaltene Hadamar, Schloss Grafeneck, Schloss Hartheim, Sonnenstein, Bernburg og Brandenburg.

Den 28. juli 1942 ble Brandt utnevnt til generalkommissær for sanitets- og sunnhetsvesenet. I dette verv sørget han for koordineringen av det sivile og det militære helsevesen. Blant oppgavene var å fremskaffe sengeplasser for avlastningssykehus og lasaretter. I denne forbindelse må den etter ham oppkalte Aktion Brandt forstås; der mange pasienter ble stuet bort eller avlivet.

Under annen verdenskrig utstedte Brandt ordrer om forskjellige medisinske eksperimenter på konsentrasjonsleirfanger, og utførte ofte disse egenhendig. Disse eksperiment, som fant sted på forskjellige eutanasiinstitutter og i blant annet Dachau, Buchenwald og Auschwitz, innebar at ofrene blant annet ble utsatt for høydeeksperimenter, nedfrysning, ben-, muskel- og nervetransplantasjoner, sterilisering, forskjellige eksperimenter med tyfus samt eksperiment med sulfanilamid.

Avskjed[rediger | rediger kilde]

Etter 20 juli-attentatet 1944 kritiserte Brandt Theodor Morells metoder for å pleie Hitler, og ble i september samme år avskjediget som eskortelege.[1] I april 1945 lot Brandt evakuere sin hustru og alle kvinner i sin stab for at de ikke skulle havne i alliert fangenskap. Hitler anklaget da Brandt for defaitisme; Brandt ble stilt for krigsrett og dømt til døden. Han ble imidlertid løslatt fra varetekten kort etter Hitlers død.[2]

Rettegang[rediger | rediger kilde]

I slutten av mai 1945 ble Brandt arrestert av allierte soldater. Han ble stilt for retten i Nürnberg ved en rettegang med det formelle navnet United States of America vs. Karl Brandt et al., mer kjent som egeprosessen. Prosessen mot Brandt og 22 andre nazistiske leger ble innledet den 9. desember 1946, og domsslutningen ble meddelt den 19. august 1947. Brandt og seks andre anklagede ble dømt til døden, og ble henrettet ved hengning i fengselet i Landsberg am Lech i Bayern.

Karl Brandt var gift med svømmeren Anni Rehborn (født 1904), som han fikk sønnen Karl Adolf (født 1935).

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Götz Aly (utg.): Aktion T4 1939-1945. Die Euthanasie-Zentrale in der Tiergartenstraße 4. Berlin: Hentrich, 1989. ISBN 3-926175-43-5
  • Michael H. Kater: Ärzte als Hitlers Helfer. München: Piper Taschenbuch Verl., 2002. ISBN 3-492-23407-0
  • Robert S. Wistrich: Wer war wer im Dritten Reich. Ein biographisches Lexikon. Frankfurt/M.: Fischer Taschenbuch Verl., 1993. ISBN 3-596-24373-4

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Schroeder 2009, s. 275
  2. ^ Schroeder 2009, s. 275f

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]