Hannah Arendt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Hannah Arendt
Hannah Arendt auf dem 1. Kulturkritikerkongress, Barbara Niggl Radloff, FM-2019-1-5-9-16.jpg
FødtJohanna Arendt
14. oktober 1906[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Hannover, Linden-LimmerRediger på Wikidata
Død4. desember 1975[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (69 år)
Upper West SideRediger på Wikidata
Gravlagt Bard College CemeteryRediger på Wikidata
Ektefelle Günther Anders (19291937), Heinrich Blücher (19401970)Rediger på Wikidata
Utdannet ved Universitetet i Heidelberg, Albert-Ludwigs-Universität, Philipps-Universität MarburgRediger på Wikidata
Beskjeftigelse
9 oppføringer
Filosof[5][6][7], historiker, skribent[8][9][10], statsviter, essayist, universitetslærer, sosiolog, forfatter, politisk teoretikerRediger på Wikidata
Nasjonalitet Tyskland (–1937), USA (2003–), ingen (19371951)Rediger på Wikidata
Medlem av American Academy of Arts and Letters, Deutsche Akademie für Sprache und Dichtung, American Academy of Arts and SciencesRediger på Wikidata
Utmerkelser Guggenheim-stipendet (1952)[11], Emerson-Thoreau Medal (1969), Sigmund Freud-prisen for vitenskapelig prosa (1967), æresdoktor ved Princeton University, medlem av American Academy of Arts and Sciences FellowRediger på Wikidata
Æra1900-tallet
RegionVestlig filosofi
HovedinteresserPolitikk, metafysikk, epistemologi, gresk filosofi, teknologi, ontologi, modernisme, historisk filosofi
Påvirket avEdmund Husserl, Karl Jaspers, Martin Heidegger, Edmund Burke, G.K. Chesterton, Charles Montesquieu, Alexis de Tocqueville, Walter Benjamin, Hans Jonas, Jesus Kristus, John Duns Scotus, Niccolò Machiavelli, Platon, Karl Marx, Sokrates, Franz Kafka, Augustin av Hippo, Carl Schmitt, Apostelen Paulus, Immanuel Kant, Aristoteles, Søren Kierkegaard
Signatur
Hannah Arendts signatur

Hannah Arendt, egentlig Johanna Arendt, (født 14. oktober 1906, død 4. desember 1975) var en tyskfødt amerikansk statsviter, ofte beskrevet som politisk filosof. Hun brukte imidlertid ikke betegnelsen filosof om seg selv. Arendts mest kjente arbeider handler om å forstå opprinnelsen til totalitarisme; i The Origins of Totalitarianism forsøker hun å vise nazismens og kommunismens felles røtter.

Arendt hadde selv jødisk bakgrunn og mange av hennes arbeider berører jødiske spørsmål. Arendt inntok mange synspunkter som gjorde henne omstridt i jødiske miljøer. Hun var en tidlig kritiker av Israel og sionismen som ideologi. I sin omstridte bok Eichmann i Jerusalem ga hun jødiske ledere en del av skylden for omfanget av jødeforfølgelsene, og presenterte sin teori om ondskapens banalitet.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Familie og utdanning[rediger | rediger kilde]

Hannah (8 år gammel) sammen med moren.

Hannah Arendt ble født i en velstående sekulær familie av jødisk opprinnelse i Linden, Hannover, og vokste opp i Østpreussens hovedstad Königsberg og i Berlin. Faren døde tidlig. Hjemme i Königsberg hadde familien kontakt med mange slags jødiske miljøer blant annet sionister, tyske borgere av jødisk tro, jøder som fluktet vestover, det flere hundre år gamle jødiske miljøet i Königsberg og jøder som hadde forlatt religionen. Familien var tydelig jødisk men ikke særlig religiøs. Politisk sympatiserte familien med sosialdemokratene.[12]

Arendt tok artium i 1924 og studerte teologi og deretter filosofi og gresk i Berlin, Marburg, Freiburg og Heidelberg.[12] Hun studerte filosofi med Martin Heidegger ved Philipps-Universität Marburg. Fra hun var 19 år hadde hun et kjærlighetsforhold til Heidegger, som da var midt i 30-årene. Etter å ha avbrutt forholdet, dro hun til Heidelberg for å skrive en doktorgradsavhandling over kjærlighet i Augustins tenkning, under eksistensialist-filosofen Karl Jaspers' veiledning.[13]

Arendt var påvirket av Heideggers eksistensialisme, men tok senere sterk avstand fra hans politiske tenkning.[12]

Avhandlingen ble publisert i 1929 under tittelen Der Liebesbegriff bei Augustin. Versuch einer philosophischen Interpretation, men Arendt fikk ikke habilitere seg (få professorkompetanse) i 1933 fordi hun var jøde, og forlot derfor hjemlandet og slo seg ned i Paris.[14][15][16][17]

Under naziregimet[rediger | rediger kilde]

I 1964 fortalte hun at hun ble politisk engasjert 27. februar 1933 etter riksdagsbrannen og de påfølgende «beskyttelsesarrestasjonene». Hun begynte å samle informasjon om nazistenes politikk overfor jødene i landet til bruk for informasjonsarbeid i utlandet. Arendt ble i 1933 arrestert mens hun arbeidet med dette i statsbiblioteket og slapp ut etter åtte dager av en vennlig politimann som ikke visste helt hva han skulle gjøre. Hun planla straks å forlate Tyskland uten reisedokumenter. Hun og moren snek seg over grensen til Tsjekkoslovakia og reiste via Geneve til Paris.[18]

Statsbiblioteket på Unter den Linden der Arendt ble arrestert i 1933 (foto fra 1939).

I Paris måtte hun stadig skjule seg for politiet fordi hun ikke hadde og ikke fikk identitetsdokumenter. Erfaringen som papirløs og senere statsløs flyktning var viktig grunnlag for hennes drøfting av forholdet mellom statsborgerskap og menneskeretter. I Frankrike arbeidet hun for å hjelpe tysk-jødiske flyktninger og støttet arbeidet med emigrasjon av jødiske barn til Palestina.[19] Arendt mistet sitt tyske statsborgerskap i 1937, og var deretter statsløs. I 1940 giftet hun seg med den tyske kommunistiske men antistalinistiske forfatteren og filosofen Heinrich Blücher. I mai 1940, etter den tyske invasjon av Frankrike, ble hun skilt fra ektemannen og internert i Gurs-leiren i Pyreneene (i nærheten av Pau) sammen med 6000 andre statsløse tyskere. Få uker senere brøt den franske motstanden sammen og man ventet at interneringsleiren snart ville bli overtatt av fremrykkende tyske styrker og 2000 av 7000 kvinner i leiren flyktet. Hun flyktet fra interneringsleiren og tok seg til fots til Montauban (under Vichy-regimets kontroll) der hun tilfeldigvis møtte Blücher. Blücher hadde på egen hånd tatt seg dit etter hans interneringsleir ble evakuert. I Marseilles møtte de Walter Benjamin og Arendt fikk en kopi av Benjamins historisk-filosofisk verk ferdigstilt våren 1940. Benjamin tok sitt eget liv og Arendt utga senere verket. Arendt kom på Varian Frys liste over jøder som måtte reddes ut av Vichy-Frankrike og de kom seg på den måten med skip fra Lisboa i 1941 etter å ha ventet i Lisboa i tre måneder. De kom i 1941 til USA sammen med Blücher og Arendts mor.[20][17][16][15][14] Hun ble deretter aktiv i det tyske jødiske samfunnet i New York og skrev for tidsskriftet Aufbau. Ved siden av morsmålet tysk var det fransk som var Arendts primære fremmedspråk, og med haltende engelskkunnskaper måtte hun bygge opp sin tilværelse på nytt.

Arendt i 1933, det året hun flyktet til Frankrike.

De omkring 4000 internerte jøder som ikke unnslapp Gurs-leiren i Frankrike ble av Vichy-regimet senere (1942-1943) utlevert til den tyske okkupanten som deporterte dem til Auschwitz. Det var Theodor Dannecker, Eichmanns medarbeider, som organiserte transporten fra Gurs. Etter krigen fikk Arendt kjennskap til at hun selv kunne ha havnet i denne transporten.[20][21][22] Erfaringene som flyktning gjorde henne bevisst på hvor viktige tilfeldigheter, uforutsigbarhet og sammentreff er i livet.[23]

Etter krigen tok hun opp igjen kontakten med Heidegger og Karl Jaspers, som hun utviklet et dypt intellektuelt vennskap med. Hun ble amerikansk statsborger i 1950.[16] Hun underviste ved en rekke universiteter, og i 1959 ble hun den første kvinne som ble utnevnt til full professor ved Princeton-universitetet.

Arbeider[rediger | rediger kilde]

Arendts arbeider omhandler emner som makt, politikk, autoritet og totalitarisme. Hun ble særlig etter krigen opptatt av politisk handling og direkte deltakelse i politikken. Arendt beundret Rosa Luxemburg og var kritisk til Lenins revolusjonsteori. Hun var opptatt byråkratiets potensial for uforutsigbarhet og umenneskelighet snarere enn rasjonalitet og forutsigbarhet som Max Weber var opptatt av. Dette hang også samme med hennes analyser av Eichmann og hans rolle i nazisystemet.[23]

Arendt om jødedom, Israel og sionisme[rediger | rediger kilde]

På 1940-tallet, samtidig med opprettelsen av Israel, skrev Arendt en rekke tekster om jødiske spørsmål, sionismen og opprettelsen av Israel. Hun advarte i kraftige ordelag mot den nye jødiske nasjonalismen, og ironiserte over Theodor Herzls bok Der Judenstaat og ideen om at en jødisk stat i Palestina skulle være et svar på antisemittisme. Hun fryktet også at en jødisk stat ville bli avhengig av andre stater, og skrev at morgendagens antisemittisme ville hevde at jødene profitterte på og iscenesatte fremmede makters tilstedeværelse i Midtøsten. Disse synspunktene utviklet hun videre i senere arbeider som gjorde henne omstridt særlig i Israel.[24]

Arendt om ondskap[rediger | rediger kilde]

Hannah Arendt er kjent som en kompromissløs filosof, skribent og debattør. Hennes oppgjør med alt som er totalitært og hennes utforskning på menneskers ondskap er fortsatt aktuelt. Noe av det farligste, mente hun, var når mennesker i sin iver etter å være til nytte, handler med automatikk. Hennes tenkning er en hyllest til refleksjonen og den sunne fornuft som setter mennesket i stand til å tre et skritt tilbake fra verdens vrimmel og selv velge hva det vil.

Rettssaken mot Eichmann[rediger | rediger kilde]

Domsavsigelsen under saken mot nazisten Adolf Eichmann i Israel 1961

Den tidligere SS-mannen Adolf Eichmann ble i 1961 stilt for retten i Jerusalem særlig for sitt bidrag til holocaust. Arendt rapporterte fra rettssaken for The New Yorker[25] og disse reportasjene ble senere utgitt i boken Eichmann i Jerusalem. Arendt formulerte på grunnlag av sine observasjoner den berømte tesen om «ondskapens banalitet» (engelsk: banality of evil). Eichmann hadde ikke selv drept noen eller beordret noen drept, han var ingen sadist og fremsto som grå og alminnelig. For Arendt var han skremmende normal og hun ble slått av hvor grunn, likegyldig og lite reflektert han var. For Arendt var Eichmanns ondskap banal fordi den var tankeløs. For å forstå Eichmann endte Arendt på viktige punkter opp med å akseptere hans egen fremstilling og tok tilsynelatende hans parti. Arendts tilnærming fikk Eichmann til å fremstå i litt bedre enn lys enn aktoratet gjorde. Arendt mente han var skyldig og unnskyldte ikke Eichmanns medvirkning til folkemord. I Arendts perspektiv var ikke antisemittisme en fullgod forklaring på Eichmanns handlinger.[26]

Arendt påpekte at Eichmann og mange andre ansvarlige og gjerningsmenn under holocaust var påfallende eller urovekkende normale. Hun beskrev Eichmann som språklig lite avansert, han snakket i klisjer og med lite variasjon.[27][28] Arendt skrev at Eichmann ikke bare var helt normal og alminnelig, men også hadde et forbilledlig forhold til venner og familie. Arendt og andre observatør antok at Eichmann var preget av personlighetstrekkene omgjengelig (engelsk: agreeable) og planmessig/samvittighetsfull (engelsk: conscientiousness).[29]

Rettssaken mot Eichmann ble kjent blant annet på grunn av Arendts reportasje og uttrykket «ondskapens banalitet» i beskrivelsen av Eichmanns person og virke. Arendts analyse vakte oppsikt og var kontroversiell i samtiden, særlig blant mange jøder, og har blitt mye debattert i ettertid.[26][30][31] Arendt var meget kritisk til prosessen og til fokuset på Eichmanns person, som hun mente ble gitt en uforholdsmessig stor rolle, og hevdet at Eichmann ikke var spesielt ond, men at feilen han hadde gjort var å være en ekstremt lovlydig person i et ondt system og å ha latt være å tenke og sette sitt arbeid inn i en større sammenheng. Arendts bok var sterkt kontroversiell blant mange jøder og ble voldsomt debattert. Noen gikk så langt som å kalle henne en «selvhatende jøde». I boken sammenlignet hun også Eichmann med medlemmene av de såkalte jøderådene, som hun beskrev som feige mennesker som bare tenkte på egne interesser, og gav jødiske ledere en del av skylden for omfanget av forfølgelsene.

SitatLa oss for resonnementets skyld anta at det ikke var noe annet enn uhell som gjorde Dem til et villig redskap for organiseringen av massemord. Det gjenstår fremdeles det faktum at De har gjennomført og derfor aktivt støttet en politikk for massemord. Politikk er jo ikke noen barnehave; i politikk er lydighet og støtte det samme. Og akkurat som De selv støttet og gjennomførte en politikk som ikke ønsket å dele jorden med det jødiske folk og en rekke andre nasjoners folk – som om De og Deres overordnede har noen rett til å avgjøre hvem som skulle leve i denne verden og hvem ikke – finner vi at ingen, det vil si ingen som tilhører menneskeheten, kan ventes å ville dele jorden med Dem. Dette er grunnen og den eneste grunnen til at De må bli hengt.Sitat
– Hannah Arendt (epilogen til Eichmann i Jerusalem)[32][33]

Stanley Milgram innledet det kjente Milgram-eksperimentet et par måneder etter at rettssaken i Jerusalem åpnet. Arendts observasjoner ble støttet av konklusjoner fra Milgram-forsøkene..[34][35][36] Stanley Milgram bemerket at Arendts ondskapens banalitet er nærmere sannheten enn man kunne frykte.[37] Arendt støttet arrestasjonen og henrettelsen av Eichmann. Hun mente at han var fullt klar over massemordene, men at hans tjenestevillighet skyldes at han var del av en bevegelse som omfavnet og fulgte. I ettertid har Arendts vurdering og konklusjon blitt kritisert for å basere seg bare de lille hun så av Eichmann i glassburet i retten samt rettens dokumenter.[38]

Bernt Hagtvet skrev i innledningen til den norske 2000-utgaven at det er mulig at Eichmanns opptreden i retten var skuespill for å gi inntrykk at han var passiv og underdanig i et forsøk på å redde seg selv. Hagtvet stiller spørsmål om fremstillingen i retten ga et dekkende bilde av mannens virke og om han kan ha hatt mer personlige og ambisiøse mål enn bare å adlyde ordre. Den norske filosofen Arne Johan Vetlesen stiller spørsmålet hvorfor Arendt tok Eichmann på ordet: Hvorfor antok hun at Eichmanns svikt lå i hans manglende tenkeevne og ikke i hans mulige mangler på det emosjonelle området.[39] Ifølge Hagtvet skyldes en god del av striden Arendts egen skriftlige stil fordi hun skrev tett, ofte polemisk og ironisk. Derfor er ifølge Hagtvet tekstene underforståtte, indirekte og ofte sarkastiske, og særlig i USA var det vanskelig for henne å vinne frem med sine intrikate og oppsiktsvekkende betraktninger. Arendt omtalte saken som Ben-Gurions skueprosess (show trial). Striden om Eichmann i Jerusalem skal ha kostet henne vennskap og var en personlig påkjenning.[40]

Oppfatning av at Eichmann bare var en tankeløs byråkrat som lojalt utførte ordrer skriver seg fra Milgram, men tilskrives ofte Arendt som understreket at Milgram misforsto hennes poeng. Mens Milgram mente at lydighet i et byråkrat medførte redusert ansvar, mente Arendt at lydighet og støtte er det samme: Arendt mente Eichmann støttet villig regimet og fortjente straff for regimets forbrytelser.[41]

Totalitærstatens opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Fasaden på Casa del Fascio (fascistpartiets tidligere kontorbygg) i Bolzano fikk i 2017 et sitat av Arendt på fasaden (på tysk, italiensk og ladino): Kein Mensch hat das recht zu gehorchen («ingen har rett til å adlyde»).[42]

Hannah Arendt er også kjent for sin bok The Origins of Totalitarianism (tysk utgave Elemente und Ursprünge totalitärer Herrschaft), hvor hun prøver å søke røttene til kommunisme og fascisme, og deres forbindelse til antisemittisme. Det var hennes mann som hadde introdusert henne for marxistisk tenkning og politisk teori, men hennes beskjeftigelse med marxismen ble et nådeløst oppgjør med en ideologi hun anså som totalitær og som hun i sin bok sidestilte med fascismen.

Origins ble utgitt i 1951 og gjorde Arendt kjent internasjonalt. Deretter publisert hun flere bøker om blant annet vold, sivil ulydighet, autoritet og revolusjon. Arendt gjennom dette en intellektuell i offentligheten.[40]

Om revolusjon[rediger | rediger kilde]

I boken On Revolution sammenligner hun den franske revolusjon og den amerikanske revolusjon. Arendt hevdet den amerikanske revolusjon var en vellykket revolusjon, mens den franske revolusjon var en mislykket revolusjon. Ifølge Arendt utviklet Frankrike seg bort fra lovmessig stabilitet og konstitusjonelt styre.

Arendts arbeidsbegrep[rediger | rediger kilde]

Hannah-Arendt-Strasse i Berlin

Hannah Arendt er også kjent for sitt aktivitetsbegrep eller arbeidsbegrep hvor hun i hovedverket Vita activa oder Vom tätigen Leben (1958 i engelsk utgave, 1960 i hennes egen oversettelse til tysk) skjelner mellom tre typer menneskelig aktivitet:

  1. Arbeidet, det vil si menneskets kamp mot naturen for å opprettholde livet
  2. Frambringelsen, det vil si den aktivitet hvor mennesket omgir seg med sine egne produkter og gjenstander
  3. Handlingen, det vil si en situasjon hvor mennesket inngår en direkte, felles aktivitet.

Ifølge Arendt er kjennetegnet på det moderne teknologiske samfunnet at handlings- og frambringelsesaktiviteter blir nedvurdert til fordel for arbeidsaktiviteten, noe som er et ledd i den framskridende likhetsideologien.

  • Arbeidet (Labour/Die Arbeit) er knyttet til menneskets biologiske prosesser, som å skaffe og innta føde, å føde barn, passe på barn, bli gammel og bli passet på. Arbeid knytter seg til prosesser for livsoppholdet. Arbeid er igjen det som knytter mennesket til naturen og arbeidet er det dyriske elementet i oss.
  • Frambringelsen (Work/Das Herstellen) er den aktivitet hvor mennesket skaper kunstige ting, det vil si skaper en verden av menneskeskapte ting. Det kan være nyttige teknologier og kunst.
  • Handlingen (Action/Das Handeln) er den aktivitet som foregår direkte mellom mennesker uten å ha ting eller omstendigheter mellom seg. Handling er noe som foregår mellom individer. Handling er utviklet fra den frie tanke, meningsutveksling, dannelse av verdier og kultur, og politisk handling.[43]

Uttrykket «verden» finnes i en spesiell betydning allerede hos Heidegger og betegner i den fenomenologiske tradisjonen (fra gresk phainomena, «det som viser seg for oss når vi retter oss mot det»), menneskenes skapte verden. «Verden» for Arendt er noe meget konkret som homo faber (det redskapstilverkende menneske) er opphavet til slik at vi kjenner oss hjemme i denne verden. Via en kritikk av Descartes sporer Arendt fremmedgjøringen av verden i og med at Descartes gjennom introspeksjon forelegger sannheten i oss og forklarer mennesket som en «tenkende ting».

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Gravminne ved Bard College cemetery, New York.

Da hun døde i 1975, ble Hannah Arendt begravet ved Bard College i New York, hvor hennes mann hadde undervist i mange år.

Bernt Hagtvet skrev i innledningen til 2000-utgaven av Eichmann i Jerusalem at hun var en interessant tenker og at hun var ute av stand til å skrive en slapp setning.[45]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015
  3. ^ a b Babelio, Babelio forfatter-ID 2263
  4. ^ a b Croatian Encyclopedia, Hrvatska enciklopedija-ID 3651
  5. ^ www.nytimes.com
  6. ^ www.nytimes.com
  7. ^ www.nndb.com
  8. ^ www.tandfonline.com
  9. ^ www.nytimes.com
  10. ^ www.smh.com.au
  11. ^ Guggenheim fellows ID hannah-arendt
  12. ^ a b c Hagtvet 2000, s. xl
  13. ^ Hagtvet 2000, s. xli
  14. ^ a b «Arendt: Holocaust survivor, profound thinker; Hannah Arendt: For Love of the World, by Elisabeth Young-Bruehl. New Haven: Yale University Press. 563 pp. $25.». Christian Science Monitor. 2. juni 1982. ISSN 0882-7729. Besøkt 2. april 2021. 
  15. ^ a b «Arendt, Hannah». UNHCR Central Europe (engelsk). Besøkt 2. april 2021. 
  16. ^ a b c «The Trial of Hannah Arendt». The National Endowment for the Humanities (engelsk). Besøkt 2. april 2021. 
  17. ^ a b «Varian Fry». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 2. april 2021. 
  18. ^ Hagtvet 2000, s. xxxvi
  19. ^ Hagtvet 2000, s. xxxvii
  20. ^ a b Hagtvet 2000, s. xxxviii
  21. ^ Selg, P. (2013). From Gurs to Auschwitz. Steiner Books.
  22. ^ Megargee, G. P., & White, J. (Eds.). (2018). The United States Holocaust Memorial Museum Encyclopedia of Camps and Ghettos, 1933–1945, Volume III: Camps and Ghettos under European Regimes Aligned with Nazi Germany. Indiana University Press.
  23. ^ a b Hagtvet 2000, s. xxxix
  24. ^ Gabriel Piterberg, "Zion's Rebel Daughter", New Left Review, 48, 2007
  25. ^ Arendt, Hannah (8. februar 1963). «Eichmann in Jerusalem». The New Yorker (engelsk). Besøkt 18. april 2021. 
  26. ^ a b Whitfield, Stephen J. (1981). «Hannah Arendt and the Banality of Evil». The History Teacher. 4. 14: 469–477. ISSN 0018-2745. doi:10.2307/493684. Besøkt 3. april 2021. 
  27. ^ Norberg, J. (2010). The political theory of the cliché: Hannah Arendt reading Adolf Eichmann. Cultural Critique, 76, 74-97. https://www.jstor.org/stable/40925346
  28. ^ Overy, R. (2014). “Ordinary men,” extraordinary circumstances: Historians, social psychology, and the Holocaust. Journal of Social Issues, 70(3), 515-530.
  29. ^ Bègue, Laurent; Beauvois, Jean-Léon; Courbet, Didier; Oberlé, Dominique; Lepage, Johan; Duke, Aaron A. (2015). «Personality Predicts Obedience in a Milgram Paradigm». Journal of Personality. 3 (engelsk). 83: 299–306. ISSN 1467-6494. doi:10.1111/jopy.12104. Besøkt 1. april 2021. 
  30. ^ HASLAM, S. ALEXANDER; REICHER, STEPHEN D. (2005). «THE PSYCHOLOGY OF TYRANNY». Scientific American Mind. 3. 16: 44–51. ISSN 1555-2284. Besøkt 6. april 2021. 
  31. ^ Sangolt, Linda (2007). «Hannah Arendt – en tenker for mørke tider». Nytt Norsk Tidsskrift. 03 (norsk). 24: 243–252. ISSN 1504-3053. Besøkt 4. april 2021. 
  32. ^ Arendt, Hannah (1965). Eichmann i Jerusalem: en beretning om det ondes banalitet. Oslo: Pax. s. 266. 
  33. ^ Fretheim, Kjetil (2007). «Hvorfor måtte Eichmann dø? – Dødsstraff og menneskesyn hos Hannah Arendt». Tidsskrift for Teologi og Kirke. 02 (norsk). 78: 98–115. ISSN 1504-2952. Besøkt 4. april 2021. 
  34. ^ Bègue, Laurent; Beauvois, Jean-Léon; Courbet, Didier; Oberlé, Dominique; Lepage, Johan; Duke, Aaron A. (2015). «Personality Predicts Obedience in a Milgram Paradigm». Journal of Personality. 3 (engelsk). 83: 299–306. ISSN 1467-6494. doi:10.1111/jopy.12104. Besøkt 1. april 2021. 
  35. ^ McCully, Robert S. (1. juni 1980). «A Commentary on Adolf Eichmann's Rorschach». Journal of Personality Assessment. 3. 44: 311–318. ISSN 0022-3891. PMID 16366942. doi:10.1207/s15327752jpa4403_16. Besøkt 3. april 2021. 
  36. ^ Benjamin, L. T., Jr., & Simpson, J. A. (2009). The power of the situation: The impact of Milgram's obedience studies on personality and social psychology. American Psychologist, 64(1), 12–19. https://doi.org/10.1037/a0014077
  37. ^ Hollander, Paul (1. februar 2016). «Revisiting the Banality of Evil: Contemporary Political Violence and the Milgram Experiments». Society. 1 (engelsk). 53: 56–66. ISSN 1936-4725. doi:10.1007/s12115-015-9973-4. Besøkt 6. april 2021. «after witnessing hundreds of ordinary people submit to the authority in our experiments, I must conclude that Arendt’s conception of the banality of evil comes closer to the truth than one might dare imagine.» 
  38. ^ Roth, Bennett (1. april 2015). «Banal No More: An Essay on the Film Hannah Arendt, with Special Reference to Eichmann and the Nazi Killing Groups». The Psychoanalytic Review. 2. 102: 265–289. ISSN 0033-2836. doi:10.1521/prev.2015.102.2.265. Besøkt 1. april 2021. 
  39. ^ Hagtvet 2000
  40. ^ a b Hagtvet 2000, s. xlvi
  41. ^ Eley, G. (2015). Eichmann before Jerusalem: The Unexamined Life of a Mass Murderer by Bettina Stangneth. Shofar: An Interdisciplinary Journal of Jewish Studies, 33(4), 197-199.
  42. ^ Maulsby, L. (2019). Material Legacies: Italian modernism and the postwar history of case del fascio. Modern Italy, 24(2), 159-177. doi:10.1017/mit.2019.10
  43. ^ Hvid, Helge (2006): Arbejde og bæredygtighed, ISBN 87-7887-299-5, s. 91-92
  44. ^ All aboard the Arendt express, Haaretz, 4. mai 2007
  45. ^ Hagtvet 2000, s. xlix

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Innføringsverk
På norsk
På tysk
  • Denken ohne Geländer. Texte und Briefe. Piper München, Zürich 2006 ISBN 3-492-24823-3 (sammenstilling og korte tekstutdrag om filosofi, politisk tenkning, politisk handling, livssituasjon, livshistorier)
  • Ich will verstehen. Selbstauskünfte zu Leben und WerkHg. Ursula Ludz. Piper, München 1996, Neuauflage 2005 ISBN 978-3-492-24591-3 (blant annet brev til Scholem 1963, fjernsynssamtale med Thilo Koch 1964, Günter Gaus 1964, Roger Errera 1973, diskusjon med venner i Toronto 1973)
  • Hannah Arendt og Karl Jaspers: Briefwechsel 1926–1969. Piper, München, 2001, ISBN 3-492-21757-5
Bøker, forelesninger og større verker
  • Der Liebesbegriff bei Augustin. Versuch einer philosophischen Interpretation. Berlin 1929, Neuausgabe Philo Verlagsges., Berlin und Wien 2003 ISBN 3-86572-343-8
  • The Origins of Totalitarianism. New York 1951, dt. Elemente und Ursprünge totaler Herrschaft, Frankfurt a. M., 1955); 10. Aufl. Piper, München 2003 ISBN 3-492-21032-5
  • Rahel Varnhagen: The Life of a Jewess. London 1958, dt. Rahel Varnhagen. Lebensgeschichte einer deutschen Jüdin aus der Romantik. Piper, München 1959; Neuauflagen: 1981-1998 ISBN 3-492-20230-6)
  • The Human Condition, University Press, Chicago 1958, dt. Vita activa oder vom tätigen Leben, Kohlhammer, Stuttgart 1960; Piper, München 1967, 3. Aufl. 2002 ISBN 3-492-23623-5
  • Eichmann in Jerusalem: A Report on the Banality of Evil New York 1963, dt. Eichmann in Jerusalem. Ein Bericht von der Banalität des Bösen Piper, München 1964; 14. Auflage 1986 ISBN 3-492-20308-6
  • On Revolution. New York 1963, dt. Über die Revolution Piper, München 1963, 4. Aufl. 2000 ISBN 3-492-21746-X
  • Some Questions of Moral Philosophy 1965, dt. Einige Fragen der Ethik. Vorlesung in vier Teilen i: Über das Böse. Eine Vorlesung zu Fragen der Ethik, Piper, München, 2006 ISBN 3-492-04694-0, (engelsk Responsibility and Judgment) Einleitung, posthum erstmals veröffentlicht
  • On Violence, New York, London 1970, dt. Macht und Gewalt, Piper, München 1970; 15. Aufl. 2003 ISBN 3-492-20001-X
  • Lectures on Kant's Political Philosophy, Chicago 1982, dt. Das Urteilen. Texte zu Kants politischer Philosophie. Piper, München 1985 ISBN 3-492-22560-8, Vorlesung 1970, først offentliggjort posthum.
  • The Live of the Mind, New York 1978, dt. Vom Leben des Geistes. Bd. 1 Das Denken; Bd. 2 Das Wollen Piper, München 1979 ISBN 3-492-22555-1, Vorlesungen 1973 og 1974, først offentliggjort posthum.
  • Denktagebuch 1950–1973. Hg. Ursula Ludz u. Ingeborg Nordmann i samarbeid med Hannah-Arendt-Institut, Dresden. 2 Bände, Piper, München & Zürich 2002 ISBN 3-492-04429-8, først offentliggjort posthum.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]