Beneš-dekretene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Beneš-dekretene
Beneš-dekretene
Edvard Beneš, Tsjekkoslovakias president 1935-1938 og 1940-1948
Type dekret
Myndighet Tsjekkoslovakias president i eksil

Beneš-dekretene (tsjekkisk: Benešovy dekrety, tysk: Beneš-Dekrete) viser til 143 presidentdekreter som ble vedtatt av tsjekkoslovakiske eksilregjering under annen verdenskrig. Betegnelsen brukes særlig om de dekretene som la grunnlaget for fordrivelsen av etniske tyskere og etniske ungarere fra Tsjekkoslovakia etter annen verdenskrig. Dekretene har navn etter Edvard Beneš og hans eksilregjering i London som forberedte forordningene. Det var den første etterkrigsregjeringen under ledelse av Zdeněk Fierlinger som iverksatte dem. Eksilregjeringen tok allerede i 1941 til orde for å fordrive hele den etnisk tyske befolkning i Tsjekkoslovakia etter krigen, og fikk etterhvert tilslutning for sitt synspunkt av Sovjet, Storbritannia og USA.[1] Dekretene som gjaldt tysktalende tsjekkere ble støttet av Potsdam-avtalen av 2. august 1945.[2] Dekretene opphevet statsborgerskap for tysktalende tsjekkoslovaker som ikke kunne bevise sin lojalitet til Tsjekkoslovakia, eiendommene deres ble beslaglagt og de var i flere måneder uten vanlig rettslig vern.[3]

I felleserklæringen (1997) fra Helmut Kohl og Vaclav Klaus erkjente tyske myndigheter at den nasjonalsosialistiske voldsstrategi overfor det tsjekkiske folk var med på å legge grunnen for etterkrigstidens flukt, tvungne utvisning og tvungne omplassering.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Administrativ inndeling av Tyskland og annekterte områder, mai 1944

Tsjekkoslovakia oppsto ved Versailles-traktaten og var en skjør statsdannelse særlig på grunn av et stort antall etniske tyskere i områdene nær grensen til selve Tyskland.[4] Da staten oppsto bodde det 3 millioner tysktalende og 7 millioner tsjekkisktalende i Bøhmen og Mähren. De to etniske gruppene levde i stor grad i parallelle og til dels separate samfunn.[5] Den tysktalende minoriteten ønsket autonomi og i mellomkrigstiden sendte de en rekke appeller til Folkeforbundet. De klaget blant annet over at tyskspråklige skoler ble stengt. Autonomi for Sudetenland var ikke akseptabelt for Tsjekkoslovakia både fordi grenseområdene ble oppfattet som tradisjonelle deler av Bøhmen og Mähren og fordi områdene var økonomisk og militært viktige.[3] I Tsjekkoslovakia var det før krigen en utbredt oppfatning at sudettyskerne var farlige kolonister og en trussel mot den tsjekkoslovakiske staten, en nasjonal fiende. Tomáš Masaryk ga uttrykk for denne oppfatningen da han i 1918 omtalte sudettyskerne som «innvandrere og kolonister». Sommeren 1945 kom de samme holdningene til uttrykk av tsjekkiske aviser skrev om fordrivelsene av sudettyskerne som et tiltak for å rette opp en urgammel feil i tsjekkisk historie.[5] Den var en utbredt oppfatning blant tsjekkiske politikere at den tsjekkoslovakiske staten sviktet før krigen fordi et stort antall innbyggere ikke var lojale.[6]

Opptrapping og okkupasjon[rediger | rediger kilde]

Konrad Henleins høyreradikale parti Sudetendeutsche Partei (SdP) fikk ved valget i 1935 to tredjedeler av sudettyskernes stemmer. SdP ble i hemmelighet finansiert av NSDAP og fikk 85 % av de sudettyske stemmene ved lokalvalget i 1938.[5] Ved Münchenavtalen (29. september 1938) ble oppdelingen av Tsjekkoslovakia godtatt av stormaktene uten tsjekkoslovakiske myndigheters medvirkning. Avtalen medførte at Sudetenland med omkring 40 % av Böhmens og Mährens areal ble overtatt av Tyskland. Området overført til Tyskland (kalt «Sudetengau» med Konrad Henlein som gauleiter) hadde 3,5 millioner innbyggere av disse var 2,8 millioner tysktalende og 0,7 millioner tsjekkisktalende. Omkring 440 000 tysktalende befant seg i områdene fortsatt kontrollert av Tsjekkoslovakias regjering. I 1939 tok Hitler kontroll over resten av Böhmen og Mähren, og opprettet der et «protektorat». I Slovakia ble en marionettregjering innsatt. Et stort antall tysktalende tsjekkere (sudettyskere) ble rekruttert til Wehrmacht og SS, og mange var involvert i overgrep mot befolkningen. Også andre tsjekkoslovakiske borgere gikk okkupasjonsmaktens ærend.[4] Blant de sudettyske kollaboratørene var den anti-tsjekkiske Karl Hermann Frank. Den tsjekkoslovakiske motstandsbevegelsen rapporterte allerede i 1939 at tsjekkerne fikk et stadig mer radikalt syn på sudettyskerne og at «nasjonen bare overlever på håpet om hevn».[5] Hitlers annektering av Sudetenland ble ønsket velkommen av de fleste sudettyskere.[7]

President Edward Beneš befant seg i eksil i London og utøvde vide fullmakter fra 15. oktober 1940 på grunnlag av nødrett. Beneš videreførte ledelsen under disse vide fullmaktene også etter at han returnerte til Tsjekkoslovakia i 1945 frem til 28. oktober 1945 da den midlertidige nasjonalforsamlingen overtok lovgivningsmyndigheten. 98 av 143 dekreter ble utstedt etter retur fra eksil.[8]

Tsjekkoslovakias eksilregjering[rediger | rediger kilde]

Jan Šrámek var statsminister i Tsjekkoslovakias eksilregjering fra 21. juli 1940 til 5. april 1945

President Edward Beneš begynt tidlig å legge planer for etterkrigstiden herunder fjerning av sudettyskerne fra landet. I oktober 1939 sendte professor Zdeněk Peška et notat til London med forslag om befolkningsutveksling og Peška anbefalte at alle etniske tyskere som ikke kunne bevise at de hadde vært lojale mot Tsjekkoslovakia skulle fjernes fra landet. Beneš gikk inn for denne planen, men måtte balansere hevnlysten hjemme mot britenes og amerikanernes reservasjoner. I november 1940 sendte Beneš en melding til ledelsen for den tsjekkoslovakiske motstandsbevegelsen der han skrev at den tsjekkisk nasjonen også trenger lebensraum, noe som bare kan oppnås ved at sudettyskerne som hadde forrådt Tsjekkoslovakia forlater landet. I meldingen poengterte han samtidig at det er urealistisk å håpe at det er mulig å utslette («vyhladit») 3 millioner tyskere. Beneš var tidlig i krigen beredt til avstå tyskdominerte grenseområder til Tyskland. Personer i motstandsbevegelsen hjemme ønsket fjerning av alle tyskere og ikke noe tap av territorium.[5] I 1943 sluttet Benes seg til en populære ideen om at alle eller de fleste etniske tyskere måtte utvises.[6]

Beneš' eksilregjering i London la fra sent i 1941 til grunn at det var nødvendig å fjerne etniske tyskere fra Tsjekkoslovakia etter krigen for å sikre landets stabilitet. Samtidig skulle etniske ungarere utvises fra Slovakia. Ideen om å kaste ut etniske tyskere ble opprinnelig ikke bifalt av de vestlige stormaktene.[4] Resten av krigen lanserte Beneš overfor stormaktene ulike planer for utvisning av de etniske tyskerne. Beneš begrunnet planene på ulike måter: som straff fordi de sudettyskerne hadde ødelagt landet; av hensyn til sudettyskernes egen sikkerhet; og for å sikre en stabil tsjekkoslovakisk stat etter krigen. I løpet av 1942 ble Beneš argumentasjon positivt mottatt hos britiske myndigheter.[5] Da Stalin anerkjente Tsjekkoslovakias eksilregjering og uttalte seg positivt til utvisning av etniske tyskere, endret USA og Storbritannia standpunkt og godtok Beneš' plan for å utvise etniske tyskere. Aksept for ideen om et Tsjekkoslovakia uten minoriteter var resultat av Beneš' diplomatiske anstrengelser i 1942–1943, og Beneš' lykkes sommeren 1943 å overtale de tre stormaktene. Sovjetunionens aksept for planen var et ledd i Stalins strategi for å dominere Øst-Europa etter krigen. De tsjekkoslovakiske kommunistene var opprinnelig i mot å fordrive de etniske tyskerne, men snudde helt om da de forsto at dette kunne hjelpe dem til makten.[4][5] Innen 1945 hadde de tre stormaktene akseptert premisset om at etniske tyskere hadde kollektiv skyld i Hitler-regimets forbrytelser. Den tsjekkoslovakiske regjeringen håpet å kaste ut så mange sudettyskere som mulig mens situasjonen i Sentral-Europa fortsatt var uavklart, slik at stormaktene kunne bli presentert for et «fait accompli». Samtidig var Beneš og enkelte regjeringsmedlemmer redd for å støtte fra seg stormaktene ved brutal behandling av de tysktalende.[5] Til forskjell fra Polen ble Tsjekkoslovakia i 1945 gjenopprettet innenfor grensene fra før München-avtalen. Ifølge Cordell og Wolff var det en ambisjon om å skape et sammenfall mellom nasjon og stat, og dermed måtte tysktalende (inkludert tysktalende jøder) og ungarere fjernes fra landet.[6]

Innhold og umiddelbare virkninger[rediger | rediger kilde]

Mens dekretene ble utstedt av eksilregjeringen under krigen, ble de ikke ratifisert av parlamentet og iverksatt før etter Potsdamkonferansen sommeren 1945. Den tsjekkoslovakiske eksilregjering mente at det tyske folk hadde et kollektivt ansvar for den andre verdenskrigen, og for de forbrytelser som da ble begått.[1] Den tsjekkoslovakiske eksilregjeringen mente at den tysktalende minoriteten var et undergravende element som måtte fjernes fra landet med makt.[9] De tsjekkoslovakiske myndighetene sendte motstridende signaler. For eksempel sendte den midlertidige regjeringen i Praha 12. juni 1945 ut et notat til alle distriktskomiteer angående tiltak for deportering av tyskere, to dager senere sendte regjeringen ut beskjed om at de lokale komiteene skulle stanse all utsendelse inntil sikkerhetsstyrkene ga tillatelse.[5] Fordrivelsen av etniske tyskere, blant annet fra Brno, begynte før Potsdam-avtalen var forhandlet ferdig.[2] Ved en protokoll til Potsdam-avtalen fikk Benes støtte av de allierte til fordrivelsen av et uspesifisert antall sudettyskerne i «ordnete og humane» former.[1][10][7] Ved Potsdam-konferansen kjente stormaktene til at fordrivelsene allerede pågikk. Stormaktene protesterte ikke og ga til dels praktisk hjelp til forflytningen. Potsdam-dokumentene viser ikke grunnleggende uenighet i fordrivelsen, selv om USA og Storbritannia mislikte måten og tidspunktet det skjedde.[7] Etter press fra Tsjekkoslovakia skal de de allierte ha akseptert at sudettyskerne var «passive krigsforbrytere» som kunne kastes ut uten kompensasjon.[11] Tsjekkoslovakiske politikere la vekt på at etniske tyskere hadde kollektivt ansvar for krigsforbrytelser begått i landet. I en tale i Lidice i juni 1945 uttalte Beneš at hele det tyske folk var ansvarlig for nazismen. I henhold til et program annonsert 5. april 1945 forbeholdt Tsjekkoslovakias myndigheter seg retten til å inndra tysktalende tsjekkeres statsborgerskap på bakgrunn av deres opptreden under krigen. Den tsjekkoslovakiske presse drev en massiv propaganda mot etniske tyskere med påminnelser om krigsforbrytelsene. Dette ble forsterket av den røde arme som sto i landet og som deltok i aksjoner mot etniske tyskere.[4]

Sitat De tre regjeringene, etter å ha vurdert spørsmålet ved alle dets aspekter, anerkjenner at overføringen av tysk befolkning til Tyskland, eller deler derav, fortsatt i Polen, Tsjekkoslovakia og Ungarn, behøves utført. [Regjeringene] er enig at enhver overføring som finner sted skal skje på en ordnet og human måte.[12] Sitat
– Potsdam-avtalens artikkel XII[Note 1]

Berørte parter[rediger | rediger kilde]

Etniske ungarere blir tvangsflyttet fra Gúta (nå kjent som Kolárovo) ved toget i Mladá Boleslav februar 1947

Dekretene retter seg i all hovedsak mot alle tsjekkoslovaker av tysk eller ungarsk avstamning,[Note 2] deriblant alle som hadde erklært seg som tyskere eller ungarere i folketellinger i Tsjekkoslovakia siden 1929, borgere som fikk innvilget tysk statborgerskap under okkupasjonen, samt medløpere.[Note 3] Disse personene omtales som «statsmessig upålitelige».

Åtte av de ialt 143 dekretene berører personer som ikke er etniske tsjekkoslovaker, tolv eller femten berører dem indirekte. Disse dekretene bestemte at etniske tyskere, etniske ungarere og medløpere skulle miste statsborgerskap og deres eiendom konfiskeres. Dekretene ga også anledning til å sette de som mistet statsborgerskap i tvangsarbeid. Det er en viss uenighet om hva dekretene egentlig foreskrev, og fordriving fra landet nevnes ikke konkret. Tsjekkiske myndigheter mener at dekretene bare omhandler eiendom og statsborgerskap, mens selve utkastelsen var i regi av stormaktene.[7]

Som følge av dekretene ble omkring tre millioner mennesker fordrevet fra sine hjem i de tsjekkiske kronlandene Bøhmen, Mähren og Slovakia. I forbindelse med fordrivelsen ble det opprettet leire med tildels meget vanskelige forhold for de innsatte. Folketellinger indikerer at antallet sudettyskere i denne perioden ble redusert med fra 250 000 til tre millioner, mens en halv million etniske ungarere ble landsforvist. Anslagsvis en halv million mennesker omkom i perioden.[13][14] En tysk-tsjekkisk historikerkommisjon anslår at 16.000 ble drept i forbindelse med utdrivingen av sudettyskerne, mens ytterligere 6000 dødsfall ikke er gjort rede for.[15] Andre kilder oppgir at opp mot 30 000 ble drept eller døde på andre måter. Bund der Vertriebenen (de fordrevnes forbund) hevder at 250.000 døde på grunn av de vanskelige forholdene eller ble drept av hevnlystne tsjekkere. Tallene er usikre både fordi befolkningen var i bevegelse på slutten av krigen og fordi det er uklart hvilke tsjekkoslovakiske borgere som var å regne som etnisk tyske.[6] I løpet av 1945 ble omkring 700 000 etniske tyskere fordrevet og ytterligere 300.000 flyktet. De tre månedene med voldelige fordrivelser blir omtalt som «den ville fordrivelsen» (tsjekkisk: «divoký odsun»). Volden var verst fra midten av mai til slutten av juli 1945, blant annet i forbindelse med dødsmarsjen fra Brno.[5] I siste halvår 1945 (etter Potsdam) skjedde fordrivelse på bakgrunn av Potsdamavtalen, og fra og med 1946 skjedde uttransporteringen i ordnete former ("regulated").[7] Omkring 2,34 millioner tysktalende ble offisielt utvist etter den "ville fordrivelsen". [6]

Med et moderne begrep regnes fordrivelsen som etnisk rensing.[5] Folkerettsjuristen Felix Ermacora uttalte i 1991 at fordrivelsen oppfylte kriteriene for å bli betegnet som folkemord, hva flere andre folkerettsjurister ser seg uenig i.[16] Ermacora argumenterte med at fordrivelsen var folkemord etter folkemordskonvensjonen av 1946 og antallet drepte ikke var avgjørende fordi fordrivelsen var planlagt og iverksatt med det mål å fjerne en folkegruppe.[3] Fordrivelsen endret i betydelig grad den demografiske sammensetningen i Tsjekkoslovakia. Landskapene som utgjorde Tsjekkoslovakia (de tsjekkiske kronlandene og Slovakia) hadde gjennom nesten ett årtusen vært flerkulturelle og bebodd av både tyskere, tsjekkere og ungarere, og tyskerne utgjorde før annen verdenskrig omkring en fjerdedel av befolkningen. Fordrivelsen påvirket også landets økonomi; siden det ikke fantes nok tsjekkiske eller slovakiske nybyggere til å befolke de avfolkede sudettyske områdene, sank både folketallet og dermed også produktiviteten i tradisjonelle industrigrener. Omtrent 250 000 etniske tyskere, i all hovedsak anti-nazister og uunnværlige fagarbeidere, fikk forbli i landet.[14] Etter at fordrivelsen av etniske tyskere ble avsluttet i 1948 var ambisjonen å "homogenisere" befolkningen inkludert de gjenværende tysktalende til en felles kultur. Før transporten ut av landet ble mange etniske tyskere plassert i konsentrasjonsleirer drevet den tyske okkupasjonsmakten.[6] De fleste fordreven endte opp i Bayern.[3]

Dekretene[rediger | rediger kilde]

  • Dekret nr. 5 av 19. mai 1945. Om ugyldighet av formuerettslige handlinger i ufrihetens tid [okkupasjonstiden] og nasjonalisering av eiendom som tilhører tyskere, ungarer, forrædere og medløpere, samt noen organisasjoner og institusjoner. Paragrafene 2, 4 og 6 definerer «upålitelige» personer. En måned senere var alle ungarske og tyske bedrifter nasjonalisert.
  • Dekret nr. 12 av 21. juni 1945: Presidentens dekret om beslag og rask nyfordeling av landsbrukseiendommer eid av tyskere, ungarere, såvel som forrædere og fiender av det tsjekkiske og slovakiske folk. Paragraf én bestemmer at all landbrukseiendom skal konfiskeres umiddelbart og uten kompensasjon dersom den tilhører personer av magyarsk eller tysk nasjonalitet, uavhengig av statstilhørighet. Personer som aktivt har kjempet mot okkupasjonsmakten er unntatt.
  • Dekret nr. 16 av 19. juni 1945: Presidentens dekret om straff for nasjonalsosialistiske forbrytere, forrædere, deres medhjelpere og om de ekstraordinære folkedomstolene.
  • Dekret nr. 28. av 28. juli 1945: Presidentens dekret om bosetting av tsjekkiske, slovakiske og andre slaviske bønder på landsbruksområder som har tilhørt tyskere, ungarere og andre statsfiender.
  • Dekret nr. 33 av 2. august 1945: Presidentens grunnlovsdekret om regulering av det tsjekkoslovakiske statsborgerskapet for personer med tysk og ungarsk nasjonal tilhørighet. Paragraf én fratar statsborgerskapet fra personer som fikk tysk eller ungarsk under okkupasjonstiden. Paragraf to utvider dette til alle borgere av tysk eller magyarsk (ungarsk) etnisitet, men unntar dem som har ytt aktiv motstand mot okkupasjonsmakten. Dekretet ble utstedt samme dag som Potsdam-avtalen som også inneholdt et punkt om utvisning av de samme borgerne.[7]
  • Dekret nr. 71 av 19. september 1945: Presidentens dekret om arbeidsplikt for personer som har mistet sitt tsjekkoslovakiske statsborgerskap. Paragraf én innfører tvungen arbeidsplikt for personer som frivillig oppnådde tysk eller ungarsk statsborgerskap under okkupasjonen og begrunner det med nødvendigheten av gjenoppbygging. Paragraf to bestemmer at arbeidsplikten gjelder personer fra 14 til 60 år (for menn) og 15 til 50 år (for kvinner), men åpner for fritak av helsemessige eller sosiale grunner.
  • Dekret nr. 108 av 25. oktober 1945: Presidentens dekret om beslagleggelse av fiendtlig eiendom og om fond for gjenreisning. Paragraf én bestemmer at at all materiell og immateriell eiendom under tysk og ungarsk eierskap ved utløpet av okkupasjonstiden skal beslaglegges uten vederlag. Konfiskasjonen utvides til å gjelde eiendommen til personer av annen nasjonalitet som har bidratt til tysk og ungarsk eiendomsskapning, mens personer som aktivt har motarbeidet okkupasjonsmakten blir unntatt.
  • Dekret nr. 123 av 18. oktober 1945 med tilbakevirkende kraft til 17. november 1939: Presidentens dekret om nedleggelse av tyske høyskoler i Praha og Brno.

Stadfesting og straffefrihet[rediger | rediger kilde]

I mars 1946 vedtok nasjonalforsamlingen at alle dekretene var gyldige og skulle regnes som lov.[8] Parlamentet vedtok i mai 1946 lov nr. 115/1946 som fritok tsjekkiske borgere alt juridisk ansvar for straffbare handlinger i perioden fra 30. september 1938 til 28. oktober 1945, deriblant overgrep mot tyskere og ungarer (loven gjelder fortsatt),[15] såfremt de «hadde til hensikt å bidra til kampen for å gjenvinne tsjekkere og slovakers frihet eller var en rettferdig gjengjeldelse for handlinger begått av okkupantene og deres medhjelpere». Loven ga straffefrihet for handlinger som ellers ville vært straffbare.[8]

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Dekretene ligger til grunn for tsjekkisk og slovakisk politikk. De fleste dekretene ble etter hvert opphevet eller de hadde tidsbegrenset gyldighet, mens en del dekreter, blant annet de omstridte dekretene som gjaldt personer av tysk eller ungarsk etnisitet, ble stående. DDR anerkjente i 1950 utvisningene som irreversible, rettferdige og endelige, mens Vest-Tyskland protesterte mot DDRs anerkjennelse og opprettholdt i utgangspunktet kravene fra de fordrevne. I 1954 aksepterte imidlertid Vest-Tyskland å oppgi alle krav på bakgrunn tiltak iverksatt av USA, Storbritannia, Frankrike og deres allierte med hensyn til tysk eiendom beslaglagt som ledd i erstatning eller som følge av krig. Som et ledd i Ostpolitik signerte Vest-Tyskland og Tsjekkoslovakia i 1973 en traktat som annullerte Münchenavtalen men opprettholdt samtidig endringer i statsborgerskap som følge av Münchenavtalen. Vest-Tyskland aksepterte med det at sudettyskerne hadde mistet statsborgerskap i Tsjekkoslovakia. De fordrevne dannet forbund, Landsmannschaft, som presset på for anerkjennelse og kompensasjon, og ble en viktig politisk faktor særlig i Bayern og CSU. I 1992 signerte Tsjekkoslovakia og det gjenforente Tyskland en vennskaps- og naboskapsavtale. Tsjekkia innførte en lov om tilbakeføring av eiendom ekspropriert etter 1948 med unntak for ekspropriering gjort på grunnlag av dekretene.[7]

I 2002 ble dekretene som gjaldt etniske tyskere og etniske ungarere bekreftet av Tsjekkias parlament ved et enstemmig vedtak og uten debatt.[17] Dekretene ansees som en del av Tsjekkias lovverk.[18] For de fleste tsjekkere ansees dekretene som hellige og urokkelige («sakrosankt»).[2] Blant tsjekkiske historikere har det vært en utbredt oppfatning at utvisningene og fordrivelsen var en ubehagelig men nødvendig reaksjon på sudettyskernes opptreden under okkupasjonen.[5] Blant sudettyskere og deres etterkommere er det en utbredt oppfatning av de-nazifisering av Tsjekkoslovakia var et påskudd til regelrett etnisk rensing.[6] På sudettyskernes årlige møte i 1996 kritiserte Theo Waigel, daværende finansminister i Tyskland, og Edmund Stoiber, ministerpresident i Bayern, Tsjekkoslovakia for fordrivelsen av 3 millioner etniske tyskere fra landet. Waigel krevde at Tsjekkoslovakias regjering tok avstand fra dekretene som lå til grunn for fordrivelsene og amnestiet som ble gitt for overgrep mot etniske tyskere. Vaclav Klaus ga Waigel et skarpt tilsvar. Klaus hadde tidligere sagt at Tsjekkoslovakia aldri ville gi noen kompensasjon til de fordreven sudettyskerne.[3]

Bernd Posselt, leder for Sudetendeutsche Landsmannschaft og etterkommer av utviste sudettyskere,[19] har arbeidet for å oppheve dekretene.

I sin presidenttid beklaget Václav Havel fordrivelsene i offentlige uttalelser. Han omtalte fordrivelsene som "dypt umoralske" på samme måte som Stalins og Hitlers overgrep, og insisterte på at tsjekkerne ble konfronterte med denne delen av sin historie. Havel og forbundspresisdent Weizsäcker utveklset unnskyldninger under statsbesøk i 1990.[3] Havel tok også avstand fra ideen om enhver form for kollektiv skyld.[5] Havel sto samtidig fast på Tsjekkoslovakias beslutning om å ikke gi noen kompensasjon for folkeforflytningen etter krigen.[20] I 1997 signerte Tsjekkia og Tyskland en nøye gjennomtenkt felleserklæring der det er uklart om Tsjekkia ber om unnskyldning. Felleserklæringens beklagelser medførte ingen politiske eller økonomiske forpliktelser («...they will not burden their relations with political and legal issues which stem from the past».[3]

I forbindelse med det tsjekkiske presidentvalget i 2013 stillte Karel Schwarzenberg spørsmål ved legitimiteten til dekretene. Schwarzenbergs utspill skapte voldsom debatt i Tsjekkia.[21] Richard von Weizsäcker, kjent for å konfrontere Tyskland med sin nazistiske fortid og ingen venn av sudettyskernes organisasjon, kritiserte dekretene offentlig,[3] blant annet i en tale ved Karlsuniversitetet i Praha i 1995 der han argumenterte for at dekretenes antakelse om kollektiv skyld ikke er holdbar.[20] Forbundskansler Helmut Kohl ba den tsjekkoslovakiske regjeringen gi kompensasjon som en gest til sudettyskerne for deres tap. Etter press fra sudettyskernes foreninger ble spørsmål om eiendom fjernet fra den tysk-tsjekkoslovakiske vennskapsavtalen av 1992.[3]

Sitat However none of this means that expulsion and the expropriation decrees of 1945 and their cruel implementation become in any way acceptable. They were immoral, because they assumed the collective guilt of an entire group of people; guilt, however, like innocence, is always individual, never collective. The decrees were not legal acts, but were acts of war after the fact (…) That is why this year’s decision by the Brno High Court alarmed us to such an extent, because it was based, fifty years later, on an alleged collective responsibility and because it legitimates, on the basis of criminal law, earlier acts of injustice. Sitat
Richard von Weizsäcker (tale i Praha, 1995)

Gyldighet[rediger | rediger kilde]

I mars 1992 vurderte Tsjekkias konstitusjonsdomstol i Brno om dekretene var grunnlovsstridige. Retten konkluderte med dekretene var lovlige og begrunnet beslutningen blant annet med at tyskerne var kollektivt ansvarlig for forbrytelsene begått av Hitlers regime.Timothy W. Ryback beskriver dommen som «remarkable» og «the worst possible decision». Ingen andre europeiske land har akseptert kollektiv skyld, mens Nürnbergdomstolen eksplisitt avviste prinsippet om kollektiv skyld. Tsjekkisk presse applauderte dommen, mens utenriksminister Klaus Kinkel var «sjokkert» og fordømte domstolens bruk av «kollektiv skyld».[3]

Før Tsjekkias inntreden i EU som var i 2004, ble det stilt spørsmål om dekretene var til hinder for medlemskap. De tre juristene Jochen A. Frowein, Ulf Bernitz og Lord Kingsland, utredet i 2002 saken på oppdrag fra EU-parlamentet. De tre ekspertene var ikke enige på alle punkt, men avga en felles uttalelse. Juristene slo fast at det uten tvil var blitt begått ulovligheter under fordrivelsen av den tysktalende befolkning, men på grunn av den lange tiden som har gått er rimelig for mulige mistenkte å få lagt saken bak seg. Juristene konkluderte med at dekretene ikke var til hinder for EU-medlemskap fordi spørsmål om statsborgerskap ikke er et tema for EU og fordi EU-rett ikke berører forhold i fortiden. Tsjekkiske regler (vedtatt på 1990-tallet) for erstatning eller tilbakeføring av konfiskert eiendom var ifølge juristene i strid med menneskerettene som formulert av FN. FNs charter for menneskeretter gjaldt fra 24. oktober 1945, før dekretene ble fullt ut iverksatt. Bernitz understreker at fordrivelsen og beslaglegging av eiendom hadde preg av kollektiv straff. Også personer som hadde vært lojale mot Tsjekkoslovakia ble på grunn av krav om kontinuerlig statsborgerskap forhindret fra å kreve eiendom tilbakeført. Bernitz er også kritisk til at tsjekkisk lov fortsatt inneholder bestemmelser om straffefrihet og mener dette er uttrykk for manglende vilje til å rydde opp. Bernitz konkluderer med at dekretene neppe er gyldige etter internasjonal rett.[8] Juristene konkluderte også med at Tsjekkias arrestasjon (av personer som kommer til landet) basert på summariske in absentia straffesaker fra 1945 og 1946 er i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon og fundamentale retter og rettsstatlige garantier.[3]

Stridstema for EØS og EU[rediger | rediger kilde]

Dekretene har i hele etterkrigstiden vært gjenstand for strid mellom Tsjekkoslovakia eller landets etterfølgerstater og deres naboland, deriblant Tyskland, Østerrike, Ungarn, Sveits og Liechtenstein.

I forbindelse med EUs østutvidelse forlangte blant annet regjeringene i Ungarn, Østerrike og Bayern at opphevelsen av dekretene måtte være en forutsetning for å ta opp Tsjekkia og Slovakia som medlemmer.[22][23] Frem til 2009 anerkjente Liechtenstein ikke statene Tsjekkia og Slovakia som resultat av Beneš-dekretene, og truet med å blokkere utvidelsen av EØS. Norge og Island stilte i 2003 som betingelse for en EØS-utvidelse at uoverensstemmelser om eiendomsforhold på grunn av dekretene måtte løses. EU godkjente ikke kravene.[24][25] Liechtenstein nektet i utgangspunktet å åpne for å utvide EØS til også å omfatte Tsjekkia og Slovakia. Bakgrunnen var at Tsjekkia og Slovakia bare ville anerkjenne Liechtenstein som selvstendig stat fra 1992 og ikke fra 1806. Etter 2. verdenskrig ble eiendommer tilhørende den tysktalende minoritet i Tsjekkoslovakia beslaglagt. Blant de berørte var medlemmer av Liechtensteins fyrstefamilie og andre liechtensteinere. Tsjekkoslovakia anerkjente ikke Liechtenstein som stat i 1945 og betraktet fyrstefamiliens eiendommer som privat eiendom tilhørende tyskere. Etter dette hadde ikke Liechteinstein og Tsjekkoslovakia diplomatiske forbindelser. Liechtenstein ønsket å bruke EØS-utvidelse til å presse de to andre til å endre tidspunktet for historisk anerkjenning.[26][27] Liechtenstein hadde i 2003 ikke diplomatiske forbindelser med Tsjekkia og Slovakia.[28]

Etniske ungarere ble på bakgrunn av dekretene tvangsflyttet fra Slovakia til Ungarn og fikk sine eiendommer beslaglagt, mens etniske slovaker flyttet andre veien. Før Ungarn og Slovakia ble medlemmer av EU, krevde Victor Orban at dekretene skulle annulleres. Slovakias regjering vedtok i 2007 dekretene er uforanderlige.[29]

Fordrivelsen av tyskere (blant annet fra Schlesien) i forbindelse med flytting av Polens grenser hadde ikke bakgrunn i vedtak i den polske regjering og er derfor ikke stridstema med Tyskland.[30]

Forsøk på forsoning[rediger | rediger kilde]

I 1990 deltok flere tsjekkoslovakiske politikere på sudettyskernes møte.[3] I 1996 kom Waigel og Stoiber med utfall mot Tsjekkia mens det pågikk forhandlinger om en felles erklæring fra tyske og tsjekkiske regjeringer.[3] I 1997 undertegnet den tyske og den tsjekkiske regjeringen en erklæring, der det blant annet het at «The Czech side regrets that, by the forcible expulsion and forced resettlement of Sudeten Germans from the former Czechoslovakia after the war as well as by the expropriation and deprivation of citizenship, much suffering and injustice was inflicted upon innocent people, also in view of the fact that guilt was attributed collectively.»[31] Videre at Tsjekkia «beklager spesielt overgrepene, som var i strid med elementære humanitære regler og også daværende rettsnormer, og beklager dessuten at overgrepene […] ikke ble ansett som rettsstridige, og at ugjerningene som følge av det ikke kunne straffeforfølges». Tsjekkia mener landet har avsluttet saken med denne erklæringen.[32]

I den felles uttalelsen het det også:

Sitat The German side acknowledges Germany's responsibility for its role in a historical development, which led to the 1938 Munich Agreement, the flight and forcible expulsion of people from the Czech border area and the forcible breakup and occupation of the Czechoslovak Republic.

It regrets the suffering and injustice inflicted upon the Czech people through National Socialist crimes committed by Germans. The German side pays tribute to the victims of National Socialist tyranny and to those who resisted it.

The German side is also conscious of the fact that the National Socialist policy of violence towards the Czech people helped to prepare the ground for post-war flight, forcible expulsion and forced resettlement.[33]
Sitat

Etter tsjekkisk lov tilhører fortsatt eiendom som de fordrevne sudettyskerne måtte etterlate seg den tsjekkiske staten.[34] Ifølge tsjekkiske myndigheter fulgte loven om konfiskasjon av tysk eiendom prinsippene i Parisavtalen og Potsdamavtalen fra 1945.[35] Nederland, Belgia, Luxemburg og Danmark fulgte samme praksis.[36]

Fordrivelsen fra Sudetenland har preget nabolandene, spesielt Bayern og Østerrike, politisk og sosialt. I 2002 satte borgermesteren i den tsjekkiske byen Teplice nad Metuji (Wekelsdorf), Věra Vítová, opp et monument kalt «Forsoningens kors» til minne om sudettyskerne som hadde blitt myrdet der i 1945 og alle ofre for nasjonale konflikter i regionen.[37]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Coudenhove-Kalergi, Barbara og Oliver Rathkolb: Die Beneš-Dekrete. Wien: Czernin Verlag, 2002. ISBN 3-7076-0146-3
  • de Zayas, Alfred M.: A terrible Revenge. Palgrave/Macmillan. New York, 1994. ISBN 1-4039-7308-3.
  • de Zayas, Alfred M.: Nemesis at Potsdam. London, 1977. ISBN 0-8032-4910-1.
  • de Zayas, Alfred M.: Die deutschen Vertriebenen. Graz, 2006. ISBN 3-902475-15-3.
  • de Zayas, Alfred M.: Heimatrecht ist Menschenrecht. München, 2001. ISBN 3-8004-1416-3.
  • Naimark, Norman: Fires of Hatred. Ethnic Cleansing in the Twentieth Century Europe. Cambridge, Harvard University Press, 2001.
  • Prauser, Steffen and Rees, Arfon: The Expulsion of the «German» Communities from Eastern Europe at the End of the Second World War. Florence, Italy, European University Institute, 2004.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Så langt vi har vært i stand til å se, vil forflytning være den mest hensiktsmessige og holdbare løsningen. Den vil få slutt på endeløse problemer i områder med ulike befolkningsgrupper. Derfor skal det gjøres rent bord.» Winston Churchill om relokaliseringen av etniske tyskere fra befridde land og områder i Europa. Clare Murphy (2. august 2004). «WWII expulsions spectre lives on» (engelsk). BBC. Besøkt 9. desember 2015. 
  2. ^ Dekret nr. 5 av 19. mai 1945 § 4
  3. ^ Dekret nr. 5 av 19. mai 1945 § 6

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Pioter Pykel (2004). Prauser, Steffen; Rees, Arfon, red. «The Expulsion of the "German" Communities from Eastern Europe after The Second World War». European University Institute, Firenze. 
  2. ^ a b c «VERTREIBUNG: „Da tobte der Mob“ - DER SPIEGEL 39/2000». SPIEGEL ONLINE. 25. september 2000. Besøkt 16. mai 2016. 
  3. ^ a b c d e f g h i j k l m Ryback, Timothy W. (vinter 1996/1997). «Dateline Sudetenland: Hostages to history». Foreign Policy (105), s. 162–179. 
  4. ^ a b c d e Prauser, Steffen (red.) (2004). The expulsion of the "German" communities of Eastern Europe at the end of the second world war (working paper 2004/1). Firenze: European University Institute. 
  5. ^ a b c d e f g h i j k l m Glassheim, Eagle (2000). «National mythologies and ethnic cleansing: the expulsion of Czechoslovak Germans in 1945». Central European History (33(4)), s. 463-486. 
  6. ^ a b c d e f g Cordell, Karl og Stefan Wolff (2005). «Ethnic Germans in Poland and the Czech Republic: a comparative evaluation». Nationalities Papers. Journal of Nationalism and Ethnicity (33(2)), s. 255–276. 
  7. ^ a b c d e f g Waters, Timothy W. (2006). «Remembering Sudetenland: On the Legal Construction of Ethnic Cleansing». Virginia Journal of International Law (47(1)), s. 63–146. 
  8. ^ a b c d Frowein, Jochen A., Ulf Bernitz og Lord Kingsland (2002). «Legal Opinion on the Benec-Decrees and the accession of the Czech Republic to the European Union (working paper 10-2002)». EU-parlamentet. 
  9. ^ Preece, Jennifer Jackson (1998). «Ethnic Cleansing as an Instrument of Nation-State Creation: Changing State Practices and Evolving Legal Norms». Human Rights Quarterly, 20, s. 817–842. doi:10.1353/hrq.1998.0039. 
  10. ^ «SUDETENLAND - fortidens skygger i Sentral-Europa». Aftenposten. 19. juni 1996. 
  11. ^ «Back in Bohemia: the sun shines on a return to the Sudetenland». The Irish Times (en-US). Besøkt 28. november 2016. 
  12. ^ PBS: Agreements of the Berlin (Potsdam) Conference
  13. ^ Frank Spengler og Petr Blazek (17. mars 2003). «Timeline: Czechoslovakia» (engelsk). BBC. Besøkt 12. november 2015. 
  14. ^ a b «Millionen von Deutschen aus Mittel- und Osteuropa geflohen oder vertrieben» (tysk). Neue Zürcher Zeitung. 26. juni 2015. Besøkt 12. november 2015. 
  15. ^ a b Tait, Robert (11. november 2016). «The Germans and Czechs trying to deal with ghosts of the past». The Guardian (en-GB). ISSN 0261-3077. Besøkt 28. november 2016. 
  16. ^ Meret Baumann (26. juni 2015). «Eine Versöhnungsgeste aus Brno» (tysk). Neue Zürcher Zeitung. Besøkt 12. november 2015. 
  17. ^ «Millioner av tyskere på flukt». Dagbladet. 9. juni 2002. s. 29. 
  18. ^ «Små "bevegelser" oppmuntrer Bondevikfakta/EØS-striden». Bergens Tidende. 1. november 2003. s. 12. 
  19. ^ http://www.europarl.europa.eu/meps/en/2229/BERND_POSSELT_home.html
  20. ^ a b Pauer, Jan (1998). «Moral Political Dissent in German-Czech Relations». Czech Sociological Review (6(2)), s. 173–186. 
  21. ^ «Czech election candidate questions post-war expulsion of Germans». Telegraph.co.uk. Besøkt 28. november 2016. 
  22. ^ Frank Spengler og Petr Blazek (20. mai 2002). «Zur Debatte über die Benes-Dekrete» (tysk). Konrad Adenauer-Stiftung. Besøkt 12. november 2015. 
  23. ^ «Benes-Dekrete sind Vergangenheit» (tysk). EU-Info.de. Besøkt 12. november 2015. 
  24. ^ Frank Spengler og Petr Blazek (21. desember 2009). «Slovakia and Liechtenstein have established diplomatic relations» (engelsk). Slovakias utenriksdepartement. Besøkt 12. november 2015. 
  25. ^ Frank Spengler og Petr Blazek (3. november 2003). «Iceland, Norway to sign accord to enlarge EEC» (engelsk). Creamer Media. Besøkt 12. november 2015. 
  26. ^ «EØS-avtalen mot avklaring». Stavanger Aftenblad. 3. november 2003. s. 8. 
  27. ^ «EØS 2/3». Nordlys. 31. oktober 2003. 
  28. ^ «Norge øker presset på Liechtenstein». NTB. 2. november 2003. 
  29. ^ Bernd, Rechel (2009). Minority rights in Central and Eastern Europe. Taylor & Francis. ISBN 978-0-203-88365-5.
  30. ^ «Polakker vil minnes overgrep mot tyskere». Aftenposten. 17. juni 2002. s. 7. 
  31. ^ Helmut Kohl, Klaus Kinkel, Václav Klaus og Josef Zieleniec (21. januar 1997). [http://www.mzv.cz/file/198499/CzechGermanDeclaration.pdf (PDF) «German-Czech Declaration on Mutual Relations and their Future Development of 21 January 1997»] (engelsk). Tsjekkias utenriksdepartement. Besøkt 28. desember 2015.  Kapittel II i felleserklæringen
  32. ^ «Benes-Dekrete sind Vergangenheit» (tysk). EU-Info.de. Besøkt 12. november 2015. 
  33. ^ Helmut Kohl, Klaus Kinkel, Václav Klaus og Josef Zieleniec (21. januar 1997). [http://www.mzv.cz/file/198499/CzechGermanDeclaration.pdf (PDF) «German-Czech Declaration on Mutual Relations and their Future Development of 21 January 1997»] (engelsk). Tsjekkias utenriksdepartement. Besøkt 28. desember 2015.  Kapittel II i felleserklæringen
  34. ^ «Rudi (83) trakk i en snor på loftet – avslørte 70 år gammel hemmelighet» (Norsk). TV2. Besøkt 25. november 2015. 
  35. ^ Tsjekkias ambassade i Berlin: Kriegs- und Nachkriegsfolgen (på engelsk)
  36. ^ Tsjekkias utenriksdepartement: Decrees of the President of the Republic, side 6. (Word-dokument på engelsk)
  37. ^ Pavla Horáková (16. september 2002). «Cross of Czech-German Reconciliation revealed» (engelsk). Radio Praha. Besøkt 12. november 2015.