Beneš-dekretene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Beneš-dekretene (tsjekkisk: Benešovy dekrety, tysk: Beneš-Dekrete) viser til 143 presidentdekreter som ble vedtatt av tsjekkoslovakiske eksilregjering under annen verdenskrig. Betegnelsen brukes oftest om de dekretene som la grunnlaget for fordrivelsen av tyskere og ungarere fra Tsjekkoslovakia etter annen verdenskrig. Dekretene har fått navn etter Edvard Beneš og hans eksilregjering i London som forberedte forordningene. Det var den første etterkrigsregjeringen under ledelse av Zdeněk Fierlinger som iverksatte dem. I felleserklæringen (1997) fra Helmut Kohl og Vaclav Klaus erkjente tyske myndigheter at den nasjonalsosialistiske voldsstrategi overfor det tsjekkiske folk var med på å legge grunnen for etterkrigstidens flukt, tvungne utvisning og tvungne omplassering.

Innhold og umiddelbare virkninger[rediger | rediger kilde]

Mens dekretene ble utstedt av eksilregjeringen under krigen, ble de ikke ratifisert av parlamentet og iverksatt før etter Potsdamkonferansen sommeren 1945. Den tsjekkoslovakiske eksilregjering mente at det tyske folk hadde et kollektivt ansvar for den andre verdenskrigen, og for de forbrytelser som da ble begått. Regjeringen tok allerede i 1941 til orde for å fordrive hele den tyske befolkning i Tsjekkoslovakia, og fikk etterhvert tilslutning for sitt synspunkt av Sovjet, Storbritannia og USA.[1] Fordrivelsen av etniske tyskere, blant annet fra Brno begynte før Potsdam-avtalen var forhandlet ferdig.[2] Ved en protokoll til Potsdam-avtalen fikk Benes delvis støtte av de allierte til fordrivelsen av sudettyskerne.[3] Etter press fra Tsjekkoslovakia skal de de allierte ha akseptert at sudettyskerne var "passive krigsforbrytere" som kunne kastes ut uten kompensasjon.[4]

Sitat De tre regjeringene, etter å ha vurdert spørsmålet ved alle dets aspekter, anerkjenner at overføringen av tysk befolkning til Tyskland, eller deler derav, fortsatt i Polen, Tsjekkoslovakia og Ungarn, behøves utført. [Regjeringene] er enig at enhver overføring som finner sted skal skje på en ordnet og human måte.[5] Sitat
– Potsdam-avtalens artikkel XII[Note 1]

Berørte parter[rediger | rediger kilde]

Dekretene retter seg i all hovedsak mot alle tsjekkoslovaker av tysk eller ungarsk avstamning,[Note 2] deriblant alle som hadde erklært seg som tyskere eller ungarere i folketellinger i Tsjekkoslovakia siden 1929, borgere som fikk innvilget tysk statborgerskap under okkupasjonen, samt medløpere.[Note 3] Disse personene omtales som «statsmessig upålitelige».

Åtte av de ialt 143 dekretene berører personer som ikke er etniske tsjekkoslovaker, tolv eller fjorten berører dem indirekte. Disse dekretene bestemte at tyskere, ungarere og medløpere skulle fordrives og deres eiendom konfiskeres. Som følge av dekretene ble omkring tre millioner mennesker fordrevet fra sine hjem i de tsjekkiske kronlandene Bøhmen, Mähren og Slovakia. I forbindelse med fordrivelsen ble det opprettet leire med tildels meget vanskelige forhold for de innsatte. Folketellinger indikerer at antallet sudettyskere i denne perioden ble redusert med fra 250 000 til tre millioner, mens en halv million etniske ungarere ble landsforvist. Anslagsvis en halv million mennesker omkom i perioden.[6][7] En tysk-tsjekkisk historikerkommisjon anslår at 16.000 ble drept i forbindelse med utdrivingen av sudettyskerne, mens ytterligere 6.000 dødsfall ikke er gjort rede for.[8]

Folkerettsjuristen Felix Ermacora uttalte i 1991 at fordrivelsen oppfylte kriteriene for å bli betegnet som folkemord, hva flere andre folkerettsjurister ser seg uenig i.[9] Fordrivelsen endret i betydelig grad den demografiske sammensetningen i Tsjekkoslovakia. Landskapene som utgjorde Tsjekkoslovakia (de tsjekkiske kronlandene og Slovakia) hadde gjennom nesten ett årtusen vært flerkulturelle og bebodd av både tyskere, tsjekkere og ungarere, og tyskerne utgjorde før annen verdenskrig omkring en fjerdedel av befolkningen. Fordrivelsen påvirket også landets økonomi; siden det ikke fantes nok tsjekkiske eller slovakiske nybyggere til å befolke de avfolkede sudettyske områdene, sank både folketallet og dermed også produktiviteten i tradisjonelle industrigrener. Omtrent 250 000 etniske tyskere, i all hovedsak anti-nazister og uunnværlige fagarbeidere, fikk forbli i landet.[7]

Dekretene[rediger | rediger kilde]

  • Dekret nr. 5 av 19. mai 1945. Om ugyldighet av formuerettslige handlinger i ufrihetens tid [okkupasjonstiden] og nasjonalisering av eiendom som tilhører tyskere, ungarer, forrædere og medløpere, samt noen organisasjoner og institusjoner. Paragrafene 2, 4 og 6 definerer «upålitelige» personer. En måned senere var alle ungarske og tyske bedrifter underlagt nasjonal styring.
  • Dekret nr. 12 av 21. juni 1945: Presidentens dekret om beslag og rask nyfordeling av landsbrukseiendommer eid av tyskere, ungarere, såvel som forrædere og fiender av det tsjekkiske og slovakiske folk. Paragraf én bestemmer at all landbrukseiendom skal konfiskeres umiddelbart og uten kompensasjon dersom den tilhører personer av magyarsk eller tysk nasjonalitet, uavhengig av statstilhørighet. Personer som aktivt har kjempet mot okkupasjonsmakten er unntatt.
  • Dekret nr. 16 av 19. juni 1945: Presidentens dekret om straff for nasjonalsosialistiske forbrytere, forrædere, deres medhjelpere og om de ekstraordinære folkedomstolene.
  • Dekret nr. 28. av 28. juli 1945: Presidentens dekret om bosetting av tsjekkiske, slovakiske og andre slaviske bønder på landsbruksområder som har tilhørt tyskere, ungarere og andre statsfiender.
  • Dekret nr. 33 av 2. august 1945: Presidentens grunnlovsdekret om regulering av det tsjekkoslovakiske statsborgerskapet for personer med tysk og ungarsk nasjonal tilhørighet. Paragraf én fratar statsborgerskapet fra personer som fikk tysk eller ungarsk under okkupasjonstiden. Paragraf to utvider dette til alle borgere av tysk eller magyarsk etnisitet, men unntar dem som har ytt aktiv motstand mot okkupasjonsmakten.
  • Dekret nr. 71 av 19. september 1945: Presidentens dekret om arbeidsplikt for personer som har mistet sitt tsjekkoslovakiske statsborgerskap. Paragraf én innfører tvungen arbeidsplikt for personer som frivillig oppnådde tysk eller ungarsk statsborgerskap under okkupasjonen og begrunner det med nødvendigheten av gjenoppbygging. Paragraf to bestemmer at arbeidsplikten gjelder personer fra 14 til 60 år (for menn) og 15 til 50 år (for kvinner), men åpner for fritak av helsemessige eller sosiale grunner.
  • Dekret nr. 108 av 25. oktober 1945: Presidentens dekret om beslagleggelse av fiendtlig eiendom og om fond for gjenreisning. Paragraf én bestemmer at at all materiell og immateriell eiendom under tysk og ungarsk eierskap ved utløpet av okkupasjonstiden skal beslaglegges uten vederlag. Konfiskasjonen utvides til å gjelde eiendommen til personer av annen nasjonalitet som har bidratt til tysk og ungarsk eiendomsskapning, mens personer som aktivt har motarbeidet okkupasjonsmakten blir unntatt.
  • Dekret nr. 123 av 18. oktober 1945 med tilbakevirkende kraft til 17. november 1939: Presidentens dekret om nedleggelse av tyske høyskoler i Praha og Brno.

Lov av 28. oktober 1946[rediger | rediger kilde]

Parlamentet vedtok i oktober 1946 lov nr. 115/1946 som fritok tsjekkiske borgere alt juridisk ansvar for straffbare handlinger i perioden fra 30. september 1938 til 28. oktober 1945, deriblant overgrep mot tyskere og ungarer (loven gjelder fortsatt),[8] såfremt de «hadde til hensikt å bidra til kampen for å gjenvinne tsjekkere og slovakers frihet eller var en rettferdig gjengjeldelse for handlinger begått av okkupantene og deres medhjelpere».

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Dekretene ligger til grunn for tsjekkisk og slovakisk politikk. I 2002 ble dekretene bekreftet av Tsjekkias parlament ved et enstemmig vedtak og uten debatt.[10] Dekretene ansees som en del av Tsjekkias lovverk.[11]

I forbindelse med det tsjekkiske presidentvalget i 2013 stillte Karel Schwarzenberg spørsmål ved legitimiteten til dekretene. Schwarzenbergs utspill skapte voldsom debatt i Tsjekkia.[12]

Stridstema for EØS og EU[rediger | rediger kilde]

Dekretene har i hele etterkrigstiden vært gjenstand for strid mellom Tsjekkoslovakia eller landets etterfølgerstater og deres naboland, deriblant Tyskland, Østerrike, Ungarn, Sveits og Liechtenstein.

I forbindelse med EUs østutvidelse forlangte blant annet regjeringene i Ungarn, Østerrike og Bayern at opphevelsen av dekretene måtte være en forutsetning for å ta opp Tsjekkia og Slovakia som medlemmer.[13][14] Frem til 2009 anerkjente Liechtenstein ikke statene Tsjekkia og Slovakia som resultat av Beneš-dekretene, og truet med å blokkere utvidelsen av EØS. Norge og Island stilte i 2003 som betingelse for en EØS-utvidelse at uoverensstemmelser om eiendomsforhold på grunn av dekretene måtte løses. EU godkjente ikke kravene.[15][16] Liechtenstein nektet i utgangspunktet å åpne for å utvide EØS til også å omfatte Tsjekkia og Slovakia. Bakgrunnen var at Tsjekkia og Slovakia bare ville anerkjenne Liechtenstein som selvstendig stat fra 1992 og ikke fra 1806. Etter 2. verdenskrig ble eiendommer tilhørende den tysktalende minoritet i Tsjekkoslovakia beslaglagt. Blant de berørte var medlemmer av Liechtensteins fyrstefamilie og andre liechtensteinere. Tsjekkoslovakia anerkjente ikke Liechtenstein som stat i 1945 og betraktet fyrstefamiliens eiendommer som privat eiendom tilhørende tyskere. Etter dette hadde ikke Liechteinstein og Tsjekkoslovakia diplomatiske forbindelser. Liechtenstein ønsket å bruke EØS-utvidelse til å presse de to andre til å endre tidspunktet for historisk anerkjenning.[17][18] Liechtenstein hadde i 2003 ikke diplomatiske forbindelser med Tsjekkia og Slovakia.[19]

Fordrivelsen av tyskere (blant annet fra Schlesien) i forbindelse med flytting av Polens grenser hadde ikke bakgrunn i vedtak i den polske regjering og er derfor ikke stridstema med Tyskland.[20]

Forsøk på forsoning[rediger | rediger kilde]

I 1997 undertegnet den tyske og den tsjekkiske regjeringen en erklæring, der det blant annet het at «The Czech side regrets that, by the forcible expulsion and forced resettlement of Sudeten Germans from the former Czechoslovakia after the war as well as by the expropriation and deprivation of citizenship, much suffering and injustice was inflicted upon innocent people, also in view of the fact that guilt was attributed collectively.»[21] Videre at Tsjekkia «beklager spesielt overgrepene, som var i strid med elementære humanitære regler og også daværende rettsnormer, og beklager dessuten at overgrepene [...] ikke ble ansett som rettsstridige, og at ugjerningene som følge av det ikke kunne straffeforfølges». Tsjekkia mener landet har avsluttet saken med denne erklæringen.[22]

I den felles uttalelsen het det også:

Sitat The German side acknowledges Germany's responsibility for its role in a historical development, which led to the 1938 Munich Agreement, the flight and forcible expulsion of people from the Czech border area and the forcible breakup and occupation of the Czechoslovak Republic.

It regrets the suffering and injustice inflicted upon the Czech people through National Socialist crimes committed by Germans. The German side pays tribute to the victims of National Socialist tyranny and to those who resisted it.

The German side is also conscious of the fact that the National Socialist policy of violence towards the Czech people helped to prepare the ground for post-war flight, forcible expulsion and forced resettlement.[23]
Sitat

Etter tsjekkisk lov tilhører fortsatt eiendom som de fordrevne sudettyskerne måtte etterlate seg den tsjekkiske staten.[24] Ifølge tsjekkiske myndigheter fulgte loven om konfiskasjon av tysk eiendom prinsippene i Parisavtalen og Potsdamavtalen fra 1945.[25] Nederland, Belgia, Luxemburg og Danmark fulgte samme praksis.[26]

Fordrivelsen fra Sudetenland har preget nabolandene, spesielt Bayern og Østerrike, politisk og sosialt. I 2002 satte borgermesteren i den tsjekkiske byen Teplice nad Metuji (Wekelsdorf), Věra Vítová, opp et monument kalt «Forsoningens kors» til minne om sudettyskerne som hadde blitt myrdet der i 1945 og alle ofre for nasjonale konflikter i regionen.[27]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Coudenhove-Kalergi, Barbara og Oliver Rathkolb: Die Beneš-Dekrete. Wien: Czernin Verlag, 2002. ISBN 3-7076-0146-3
  • de Zayas, Alfred M.: A terrible Revenge. Palgrave/Macmillan. New York, 1994. ISBN 1-4039-7308-3.
  • de Zayas, Alfred M.: Nemesis at Potsdam. London, 1977. ISBN 0-8032-4910-1.
  • de Zayas, Alfred M.: Die deutschen Vertriebenen. Graz, 2006. ISBN 3-902475-15-3.
  • de Zayas, Alfred M.: Heimatrecht ist Menschenrecht. München, 2001. ISBN 3-8004-1416-3.
  • Naimark, Norman: Fires of Hatred. Ethnic Cleansing in the Twentieth Century Europe. Cambridge, Harvard University Press, 2001.
  • Prauser, Steffen and Rees, Arfon: The Expulsion of the "German" Communities from Eastern Europe at the End of the Second World War. Florence, Italy, European University Institute, 2004.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Så langt vi har vært i stand til å se, vil forflytning være den mest hensiktsmessige og holdbare løsningen. Den vil få slutt på endeløse problemer i områder med ulike befolkningsgrupper. Derfor skal det gjøres rent bord.» Winston Churchill om relokaliseringen av etniske tyskere fra befridde land og områder i Europa. Clare Murphy (2. august 2004). «WWII expulsions spectre lives on» (engelsk). BBC. Besøkt 9. desember 2015. 
  2. ^ Dekret nr. 5 av 19. mai 1945 §4
  3. ^ Dekret nr. 5 av 19. mai 1945 §6

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Pioter Pykel (2004). Prauser, Steffen; Rees, Arfon, red. «The Expulsion of the "German" Communities from Eastern Europe after The Second World War». European University Institute, Firenze. 
  2. ^ «VERTREIBUNG: „Da tobte der Mob“ - DER SPIEGEL 39/2000». SPIEGEL ONLINE. 25. september 2000. Besøkt 16. mai 2016. 
  3. ^ «SUDETENLAND - fortidens skygger i Sentral-Europa». Aftenposten. 19. juni 1996. 
  4. ^ «Back in Bohemia: the sun shines on a return to the Sudetenland». The Irish Times (en-US). Besøkt 28. november 2016. 
  5. ^ PBS: Agreements of the Berlin (Potsdam) Conference
  6. ^ Frank Spengler og Petr Blazek (17. mars 2003). «Timeline: Czechoslovakia» (engelsk). BBC. Besøkt 12. november 2015. 
  7. ^ a b «Millionen von Deutschen aus Mittel- und Osteuropa geflohen oder vertrieben» (tysk). Neue Zürcher Zeitung. 26. juni 2015. Besøkt 12. november 2015. 
  8. ^ a b Tait, Robert (11. november 2016). «The Germans and Czechs trying to deal with ghosts of the past». The Guardian (en-GB). ISSN 0261-3077. Besøkt 28. november 2016. 
  9. ^ Meret Baumann (26. juni 2015). «Eine Versöhnungsgeste aus Brno» (tysk). Neue Zürcher Zeitung. Besøkt 12. november 2015. 
  10. ^ «Millioner av tyskere på flukt». Dagbladet. 9. juni 2002. s. 29. 
  11. ^ «Små "bevegelser" oppmuntrer Bondevikfakta/EØS-striden». Bergens Tidende. 1. november 2003. s. 12. 
  12. ^ «Czech election candidate questions post-war expulsion of Germans». Telegraph.co.uk. Besøkt 28. november 2016. 
  13. ^ Frank Spengler og Petr Blazek (20. mai 2002). «Zur Debatte über die Benes-Dekrete» (tysk). Konrad Adenauer-Stiftung. Besøkt 12. november 2015. 
  14. ^ «Benes-Dekrete sind Vergangenheit» (tysk). EU-Info.de. Besøkt 12. november 2015. 
  15. ^ Frank Spengler og Petr Blazek (21. desember 2009). «Slovakia and Liechtenstein have established diplomatic relations» (engelsk). Slovakias utenriksdepartement. Besøkt 12. november 2015. 
  16. ^ Frank Spengler og Petr Blazek (3. november 2003). «Iceland, Norway to sign accord to enlarge EEC» (engelsk). Creamer Media. Besøkt 12. november 2015. 
  17. ^ «EØS-avtalen mot avklaring». Stavanger Aftenblad. 3. november 2003. s. 8. 
  18. ^ «EØS 2/3». Nordlys. 31. oktober 2003. 
  19. ^ «Norge øker presset på Liechtenstein». NTB. 2. november 2003. 
  20. ^ «Polakker vil minnes overgrep mot tyskere». Aftenposten. 17. juni 2002. s. 7. 
  21. ^ Helmut Kohl, Klaus Kinkel, Václav Klaus og Josef Zieleniec (21. januar 1997). [http://www.mzv.cz/file/198499/CzechGermanDeclaration.pdf (PDF) «German-Czech Declaration on Mutual Relations and their Future Development of 21 January 1997»] (engelsk). Tsjekkias utenriksdepartement. Besøkt 28. desember 2015.  Kapittel II i felleserklæringen
  22. ^ «Benes-Dekrete sind Vergangenheit» (tysk). EU-Info.de. Besøkt 12. november 2015. 
  23. ^ Helmut Kohl, Klaus Kinkel, Václav Klaus og Josef Zieleniec (21. januar 1997). [http://www.mzv.cz/file/198499/CzechGermanDeclaration.pdf (PDF) «German-Czech Declaration on Mutual Relations and their Future Development of 21 January 1997»] (engelsk). Tsjekkias utenriksdepartement. Besøkt 28. desember 2015.  Kapittel II i felleserklæringen
  24. ^ «Rudi (83) trakk i en snor på loftet – avslørte 70 år gammel hemmelighet» (Norsk). TV2. Besøkt 25. november 2015. 
  25. ^ Tsjekkias ambassade i Berlin: Kriegs- und Nachkriegsfolgen (på engelsk)
  26. ^ Tsjekkias utenriksdepartement: Decrees of the President of the Republic, side 6. (Word-dokument på engelsk)
  27. ^ Pavla Horáková (16. september 2002). «Cross of Czech-German Reconciliation revealed» (engelsk). Radio Praha. Besøkt 12. november 2015.