Beneš-dekretene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Beneš-dekretene
Beneš-dekretene
Edvard Beneš, Tsjekkoslovakias president 1935-1938 og 1940-1948
Type dekret
Myndighet Tsjekkoslovakias president i eksil

Beneš-dekretene (tsjekkisk: Benešovy dekrety eller Ústavní dekrety presidenta republiky, slovakisk: Ústavné dekréty prezidenta republiky, tysk: Beneš-Dekrete eller Dekrete des Präsidenten der Republik) er 143 presidentdekreter som ble vedtatt av tsjekkoslovakiske eksilregjering under og rett etter annen verdenskrig. Betegnelsen brukes særlig om de dekretene som la grunnlaget for fordrivelsen av etniske tyskere og etniske ungarere fra Tsjekkoslovakia etter annen verdenskrig. Dekretene har navn etter Edvard Beneš og hans eksilregjering i London som forberedte forordningene. Det var den første etterkrigsregjeringen under ledelse av Zdeněk Fierlinger som iverksatte dem. Dekretene ble ratifisert av Tsjekkoslovakias midlertidig nasjonalforsamling 6. mars 1946 med tilbakevirkende kraft.

Eksilregjeringen tok allerede i 1941 til orde for å fordrive hele den etnisk tyske befolkningen i Tsjekkoslovakia etter krigen, og fikk etter hvert tilslutning for sitt synspunkt av Sovjetunionen, Storbritannia og USA.[1] Dekretene som gjaldt tysktalende tsjekkere ble støttet av Potsdamavtalen (av 2. august 1945) som også sanksjonerte fordrivelsene.[2] Dekretene opphevet statsborgerskap for tysktalende tsjekkoslovaker som ikke kunne bevise sin lojalitet til Tsjekkoslovakia; eiendommene deres ble beslaglagt og de var i flere måneder uten vanlig rettslig vern. Dekretene nevner ikke selve fordrivelsen.[3]

Bakgrunnen for dekretene og fordrivelsene var den tyske annekteringen av Sudetenland i 1938, okkupasjonen av resten av Böhmen og Mähren fra 1939 og generelt Det tredje rikets brutale fremferd i Tsjekkoslovakia inntil 1945. Sudettyskernes ledere ønsket okkupasjonen velkommen og mange etniske tyskere medvirket til okkupasjonsmaktens brutale styre. Omkring 30 % av innbyggerne i Böhmen (tsjekkisk: Čechy) og Mähren (tsjekkisk: Morava) var tysktalende før krigen.

Dekretene som gjaldt personer av tysk eller ungarsk etnisitet er særlig omstridte fordi de ikke skiller mellom okkupasjonsmaktens medløpere på den ene siden og den etniske gruppen på den andre siden. Personene ble straffet kollektivt og bare de etniske tyskere som kunne bevise at de hadde deltatt i motstandsarbeid, ble fritatt.[4] Betegnelsen sudettysker ble forbudt. Fordrivelsene var lenge et tabubelagt tema i Tsjekkoslovakia og det kommunistiske regimet bidro til å legge lokk på saken. Frykt for krav om erstatning eller tilbakeføring av eiendom er en bakgrunn for at dekretene fortsatt er omstridt.[5][6][7] I felleserklæringen (1997) fra Helmut Kohl og Václav Klaus erkjente tyske myndigheter at den nasjonalsosialistiske voldsstrategi overfor det tsjekkiske folk var med på å legge grunnen for etterkrigstidens flukt, tvungne utvisning og tvungne omplassering.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Administrativ inndeling av Tyskland og annekterte områder, mai 1944.

Tsjekkoslovakia oppsto ved Versailles-traktaten og var en skjør statsdannelse særlig på grunn av et stort antall etniske tyskere i områdene nær grensen til selve Tyskland.[8] Da staten Tsjekkoslovakia i 1918 oppsto bodde det tre millioner tysktalende og syv millioner tsjekkisktalende i Bøhmen og Mähren. De to etniske gruppene levde i stor grad i parallelle og til dels separate samfunn.[9] Tysk og tsjekkisk språk har lite til felles og markerte tydelig skille mellom folkegruppene. Omkring 1900 rammet den økende tsjekkiske nasjonalismen de tysktalende.[10] I 1918 var det flere tysktalende enn slovaker i landet, en del av de tysktalende var dessuten jøder. Det var over 100 000 jøder i landet i mellomkrigstiden. Vel en tredel av jødene regnet seg som etniske tyskere, mens nesten halvparten regnet seg som etniske tsjekkere, en liten andel regnet seg som etniske jøder. For eksempel regnet Hermann Kafka seg som tsjekker etter å ha vokst opp i overveiende tsjekkisk landsby, mens han kone og hennes familie i Praha var tysktalende og de sendte sønnen Franz til tysk skole i Praha. [11] I noen tilfeller ble Tsjekkoslovakias grenser trukket strategisk av seierherrene: For eksempel ble byen Gmünd på jernbanelinjen midt mellom Praha og Wien delt i en østerriksk og en tsjekkoslovakisk del (České Velenice).[10]

Den tysktalende minoriteten ønsket autonomi og i mellomkrigstiden sendte de en rekke appeller til Folkeforbundet. De klaget blant annet over at tyskspråklige skoler ble stengt. Autonomi for Sudetenland var ikke akseptabelt for Tsjekkoslovakia både fordi grenseområdene ble oppfattet som tradisjonelle deler av Böhmen og Mähren og fordi områdene var økonomisk og militært viktige.[3] En del tyskdominerte landsbyer markerte sin misnøye med statsdannelsen ved å ikke feire republikkens dag 28. oktober.[10] I Tsjekkoslovakia var det før krigen en utbredt oppfatning at sudettyskerne var farlige kolonister og en trussel mot den tsjekkoslovakiske staten: en nasjonal fiende. Tomáš Masaryk ga uttrykk for denne oppfatningen da han i 1918 omtalte sudettyskerne som «innvandrere og kolonister». Sommeren 1945 kom de samme holdningene til uttrykk av tsjekkiske aviser skrev om fordrivelsene av sudettyskerne som et tiltak for å rette opp en urgammel feil i tsjekkisk historie.[9] Den var en utbredt oppfatning blant tsjekkiske politikere at den tsjekkoslovakiske staten sviktet før krigen fordi et stort antall innbyggere ikke var lojale.[12]

Opptrapping og okkupasjon[rediger | rediger kilde]

Konrad Henleins høyreradikale parti Sudetendeutsche Partei (SdP) fikk ved valget i 1935 to tredjedeler av sudettyskernes stemmer. SdP var i praksis en gren av Hitlers NSDAP som finansierte SdP i hemmelighet og partiet hadde som mål å undergrave den tsjekkoslovakiske republikken. SdP fikk 85 % av de sudettyske stemmene ved lokalvalget i 1938.[9] Etter 1935 ble frontene mellom etniske tyskere og etnisk tsjekkere tydelige og mange sudettyskere viste tydelig at de ikke sluttet opp om den republikken Tsjekkoslovakia og så frem til å bli «befridd» av Tyskland.[10]

Tyske styrker som 9. oktober 1938 rykker inn i Ústí nad Labem (tysk: Aussig an der Elbe), Sudetenland, ønskes velkommen med Hitlerhilsen, hakekors og «Wir danken unserem Führer» («Vi takker vår fører»). (foto: Bundesarchiv)

For Tsjekkoslovakia begynte andre verdenskrig 29. september 1938:[13] Ved Münchenavtalen (29. september 1938) ble oppdelingen av Tsjekkoslovakia godtatt av stormaktene uten tsjekkoslovakiske myndigheters medvirkning. Avtalen medførte at Sudetenland med omkring 40 % av Böhmens og Mährens areal ble overtatt av Tyskland. Området overført til Tyskland (kalt «Sudetengau» med Konrad Henlein som gauleiter) hadde 3,5 millioner innbyggere av disse var 2,8 millioner tysktalende og 700 000 tsjekkisktalende. Omkring 440 000 tysktalende befant seg i områdene fortsatt kontrollert av Tsjekkoslovakias regjering.[8] Hitlers annektering av Sudetenland ble ønsket velkommen av de fleste sudettyskere.[14] Hitler ble av mange sudettyskere hyllet som frigjører fra «det tsjekkiske åk».[7] Mange etniske tsjekkere ble fordrevet fra det annekterte område, samtidig ble mange sudettyskere presset til å melde seg inn i SdP slik Milena Jesenska rapporterte.[10]

I 1939 tok Hitler kontroll over resten av Böhmen og Mähren, og opprettet et «riksprotektorat» for hele området. Samtidig ble Republikken Slovakia opprettet og en marionettregjering innsatt. Et stort antall tysktalende tsjekkere (sudettyskere) ble rekruttert til Wehrmacht og SS, og mange var involvert i overgrep mot befolkningen. Også andre tsjekkoslovakiske borgere gikk okkupasjonsmaktens ærend.[8] Blant de sudettyske kollaboratørene var den anti-tsjekkiske Karl Hermann Frank. Den tsjekkoslovakiske motstandsbevegelsen rapporterte allerede i 1939 at tsjekkerne fikk et stadig mer radikalt syn på sudettyskerne og at «nasjonen bare overlever på håpet om hevn».[9] Konstantin von Neurath var «riksprotektor» fra 15. mars 1939. I 1941 ble Reinhard Heydrich stedfortreder for Neurath og hadde alle fullmakter. Landet ble deretter styrt med jernhånd og etter attentatet mot Heydrich i oktober 1942 ble landsbyen Lidice utsatt for gjengjeldelse ved at landsbyens 192 voksne menn ble henrettet, kvinner og barn ble deportert og landsbyen revet. Av landets 118000 jøder i 1939 ble 78154 drept av okkupasjonsmakten. Flere hundre andre tsjekkoslovaker ble henrettet under Heydrichs styre.[15]

President Edward Beneš befant seg i eksil i London og utøvde vide fullmakter fra 15. oktober 1940 på grunnlag av nødrett. Beneš videreførte ledelsen under disse vide fullmaktene også etter at han returnerte til Tsjekkoslovakia i 1945 frem til 28. oktober 1945 da den midlertidige nasjonalforsamlingen overtok lovgivningsmyndigheten. 98 av 143 dekreter ble utstedt etter retur fra eksil.[16]

Tsjekkoslovakia opplevde mindre materielle tap enn andre østeuropeiske land i løpet av krigen. Okkupasjonsmakten hadde beslaglagt en del eiendom tilhørende tsjekkoslovaker blant annet to store banker, jødenes eiendeler og utlendingers eiendeler i landet. Kollaboratører hadde overtatt eiendom ved tvang eller plyndring.[13]

Tsjekkoslovakias eksilregjering[rediger | rediger kilde]

Jan Šrámek var statsminister i Tsjekkoslovakias eksilregjering fra 21. juli 1940 til 5. april 1945

President Edward Beneš begynte tidlig å legge planer for etterkrigstiden, herunder fjerning av sudettyskerne fra landet. I oktober 1939 sendte professor Zdeněk Peška et notat til London med forslag om befolkningsutveksling og Peška anbefalte at alle etniske tyskere som ikke kunne bevise at de hadde vært lojale mot Tsjekkoslovakia skulle fjernes fra landet. Beneš gikk inn for denne planen, men måtte balansere hevnlysten hjemme mot britenes og amerikanernes reservasjoner. I november 1940 sendte Beneš en melding til ledelsen for den tsjekkoslovakiske motstandsbevegelsen der han skrev at den tsjekkisk nasjonen også trenger lebensraum, noe som bare kan oppnås ved at sudettyskerne som hadde forrådt Tsjekkoslovakia forlater landet. I meldingen poengterte han samtidig at det er urealistisk å håpe at det er mulig å utslette («vyhladit») 3 millioner tyskere. Beneš var tidlig i krigen beredt til avstå tyskdominerte grenseområder til Tyskland. Personer i motstandsbevegelsen hjemme ønsket fjerning av alle tyskere og ikke noe tap av territorium.[9] I 1943 sluttet Benes seg til en populære ideen om at alle eller de fleste etniske tyskere måtte utvises.[12] Beneš selv og politiske ledere på alle nivåer ga uttrykk for ønsket om å «likvidere» det tyske «problemet» i landet.[17] Beneš oppmuntret tsjekkoslovaker til å ta igjen mot etniske tyskere på tsjekkisk territorium, dette var ifølge Benjamin Frommer første trinn for å gjenetablere Tsjekkoslovakia som en uavhengig stat.[18]

Beneš' eksilregjering i London la fra sent i 1941 til grunn at det var nødvendig å fjerne etniske tyskere fra Tsjekkoslovakia etter krigen for å sikre landets stabilitet. Samtidig skulle etniske ungarere utvises fra Slovakia. Ideen om å kaste ut etniske tyskere ble opprinnelig ikke bifalt av de vestlige stormaktene.[8] Resten av krigen lanserte Beneš overfor stormaktene ulike planer for utvisning av de etniske tyskerne. Beneš begrunnet planene på ulike måter: som straff fordi de sudettyskerne hadde ødelagt landet; av hensyn til sudettyskernes egen sikkerhet; og for å sikre en stabil tsjekkoslovakisk stat etter krigen. I løpet av 1942 ble Beneš argumentasjon positivt mottatt hos britiske myndigheter.[9] Da Stalin anerkjente Tsjekkoslovakias eksilregjering og uttalte seg positivt til utvisning av etniske tyskere, endret USA og Storbritannia standpunkt og godtok Beneš' plan for å utvise etniske tyskere. Aksept for ideen om et Tsjekkoslovakia uten minoriteter var resultat av Beneš' diplomatiske anstrengelser i 1942–1943, og Beneš lyktes sommeren 1943 å overtale de tre stormaktene. Sovjetunionens aksept for planen var et ledd i Stalins strategi for å dominere Øst-Europa etter krigen. De tsjekkoslovakiske kommunistene var opprinnelig i mot å fordrive de etniske tyskerne, men snudde helt om da de forsto at dette kunne hjelpe dem til makten.[8][9] I en tale i Underhuset 15. desember 1944 forsvarte Churchill ideen om at blanding av etniske grupper var grunnlag for stadig konflikt og uttalte «a clean sweap will be made».[19] Beneš uttalte i en tale i Brnos rådhus 12. mai 1945: «Vi har sagt det og vi har tatt på oss oppgaven med å fullstendig avvikle det tyske problemet i vår republikk.» Tilsvarende uttalte han gjentatte ganger på forsommeren 1945. Politikere og aviser brukte i 1945 rutinemessig ordet «avvikle» (likvidere) om etniske tyskere.[20][9]

Innen 1945 hadde de tre stormaktene akseptert premisset om at etniske tyskere hadde kollektiv skyld i Hitler-regimets forbrytelser. Den tsjekkoslovakiske regjeringen håpet å kaste ut så mange sudettyskere som mulig mens situasjonen i Sentral-Europa fortsatt var uavklart, slik at stormaktene kunne bli presentert for et «fait accompli». Samtidig var Beneš og enkelte regjeringsmedlemmer redd for å støtte fra seg stormaktene ved brutal behandling av de tysktalende.[9] Til forskjell fra Polen, ble Tsjekkoslovakia i 1945 gjenopprettet innenfor grensene fra før Münchenavtalen (med unntak Karpato-Ruthenia som ble overført til Sovjetunionen/Ukraina). Ifølge Cordell og Wolff var det en ambisjon om å skape et sammenfall mellom nasjon og stat, og dermed måtte tysktalende (inkludert tysktalende jøder) og ungarere fjernes fra landet.[12] De tre stormaktene var de reelle myndighetene i Tyskland og Østerrike mens fordrivelsene pågikk. Sovjetunionen kontrollerte i realiteten store deler av Polen, Tsjekkoslovakia og det østlige Tyskland, mens USA kontrollerte den vestlige delen av Böhmen på slutten av krigen. Storbritannia var ikke okkupasjonsmakt i de områdene der etniske tyskere og etniske ungarere ble fordrevet.[14]

Innhold og umiddelbare virkninger[rediger | rediger kilde]

Mens dekretene ble utstedt av eksilregjeringen under krigen, ble de ikke ratifisert av parlamentet og iverksatt før etter Potsdamkonferansen sommeren 1945. Den tsjekkoslovakiske eksilregjeringen mente at det tyske folket hadde et kollektivt ansvar for andre verdenskrig, og for forbrytelsene som ble begått under den.[1] Den tsjekkoslovakiske eksilregjeringen mente at den tysktalende minoriteten var et undergravende element som måtte fjernes fra landet med makt.[21] De tsjekkoslovakiske myndighetene sendte motstridende signaler. For eksempel sendte den midlertidige regjeringen i Praha 12. juni 1945 ut et notat til alle distriktskomiteer angående tiltak for deportering av tyskere, to dager senere sendte regjeringen ut beskjed om at de lokale komiteene skulle stanse all utsendelse inntil sikkerhetsstyrkene ga tillatelse.[9] Fordrivelsen av etniske tyskere, blant annet fra Brno, begynte før Potsdamavtalen var forhandlet ferdig.[2] Ved en protokoll til Potsdamavtalen fikk Benes støtte av de allierte til utvisning og tvangsflytting av et uspesifisert antall sudettyskerne i «ordnete og humane» former.[1][14][22] Ved Potsdamkonferansen kjente stormaktene til at fordrivelsene allerede pågikk. Stormaktene protesterte ikke og ga til dels praktisk hjelp til forflytningen. Potsdamdokumentene viser ikke grunnleggende uenighet i fordrivelsen, selv om USA og Storbritannia mislikte måten og tidspunktet det skjedde.[14] Etter press fra Tsjekkoslovakia skal de de allierte ha akseptert at sudettyskerne var «passive krigsforbrytere» som kunne kastes ut uten kompensasjon.[23] Tsjekkoslovakiske politikere la vekt på at etniske tyskere hadde kollektivt ansvar for krigsforbrytelser begått i landet. I en tale i Lidice i juni 1945 uttalte Beneš at hele det tyske folk var ansvarlig for nazismen. I henhold til et program annonsert 5. april 1945 forbeholdt Tsjekkoslovakias myndigheter seg retten til å inndra tysktalende tsjekkeres statsborgerskap på bakgrunn av deres opptreden under krigen. Den tsjekkoslovakiske presse drev en massiv propaganda mot etniske tyskere med påminnelser om krigsforbrytelsene. Dette ble forsterket av Den røde armé som sto i landet og som deltok i aksjoner mot etniske tyskere.[8]

Sitat De tre regjeringene, etter å ha vurdert spørsmålet ved alle dets aspekter, anerkjenner at overføringen av tysk befolkning til Tyskland, eller deler derav, fortsatt i Polen, Tsjekkoslovakia og Ungarn, behøves utført. [Regjeringene] er enig at enhver overføring som finner sted skal skje på en ordnet og human måte.[24] Sitat
– Potsdam-avtalens artikkel XII[a]

Berørte parter[rediger | rediger kilde]

Etniske ungarere blir tvangsflyttet fra Gúta (nå kjent som Kolárovo) ved toget i Mladá Boleslav februar 1947

Dekretene retter seg i all hovedsak mot alle tsjekkoslovaker av tysk eller ungarsk avstamning,[b] deriblant alle som hadde erklært seg som tyskere eller ungarere i folketellinger i Tsjekkoslovakia siden 1929, borgere som fikk innvilget tysk statborgerskap under okkupasjonen, samt medløpere.[c][13] Disse personene omtales som «statsmessig upålitelige».[13] Tsjekkiske ektefeller av tysktalende menn ble ofte klassifisert som tyske og dermed gitt mindre matrasjoner og senere deportert.[11]

Dekret nr 5 utstedt 19. mai 1945 opphevet (ugyldigjorde) alle rettshandlinger fra okkupasjonstiden.[13] Dette dekretet innebar også nasjonalisering av bedrifter og fabrikker drevet statsmessig upålitelige personer,[15] noe som medførte at betydelige deler av Tsjekkoslovakias økonomi ble kontrollert av regjeringen.[13]

Åtte av de 143 dekretene berører personer som ikke er etniske tsjekkoslovaker, tolv eller femten berører dem indirekte. Disse dekretene bestemte at etniske tyskere, etniske ungarere og medløpere skulle miste statsborgerskap og deres eiendom konfiskeres. Dekretene ga også anledning til å sette de som mistet statsborgerskap i tvangsarbeid. Det er en viss uenighet om hva dekretene egentlig foreskrev, og fordriving fra landet nevnes ikke konkret. Tsjekkiske myndigheter mener at dekretene bare omhandler eiendom og statsborgerskap, mens selve utkastelsen fant sted i regi av stormaktene.[14]

Fordrivelsene[rediger | rediger kilde]

Omkring tre millioner mennesker fordrevet fra sine hjem i de tsjekkiske kronlandene Böhmen, Mähren og Slovakia på slutten av og etter andre verdenskrig. Dekretene la grunnlaget for dette ved inndragelse av statsborgerskap og eiendom. Fordrivelsene av etniske tyskere fra Tsjekkoslovakia og Polen er det største enkelttilfelle av tvungen migrasjon som er kjent fra historien.[26]

I forbindelse med fordrivelsen ble det opprettet leire med til dels meget vanskelige forhold for de internerte. Folketellinger indikerer at antallet sudettyskere i denne perioden ble redusert fra tre millioner til 250 000, mens en halv million etniske ungarere ble landsforvist. Anslagsvis en halv million mennesker omkom i perioden.[27][28] En tysk-tsjekkisk historikerkommisjon anslår at 16 000 ble drept i forbindelse med utdrivingen av sudettyskerne, mens ytterligere 6 000 dødsfall ikke er gjort rede for.[29] Andre kilder oppgir at opp mot 30 000 ble drept eller døde på andre måter.[5] Bund der Vertriebenen (de fordrevnes forbund) hevder at 250 000 døde på grunn av de vanskelige forholdene eller ble drept av hevnlystne tsjekkere. Tallene er usikre både fordi befolkningen var i bevegelse på slutten av krigen og fordi det er uklart hvilke tsjekkoslovakiske borgere som var å regne som etnisk tyske. Før transporten ut av landet ble mange etniske tyskere plassert i konsentrasjonsleirer drevet av den tyske okkupasjonsmakten.[12]

Med et moderne begrep regnes fordrivelsen som etnisk rensing.[9][26] Folkerettsjuristen Felix Ermacora uttalte i 1991 at fordrivelsen oppfylte kriteriene for å bli betegnet som folkemord, hva flere andre folkerettsjurister ser seg uenig i.[6] Ermacora argumenterte med at fordrivelsen var folkemord etter folkemordskonvensjonen av 1946 og antallet drepte ikke var avgjørende fordi fordrivelsen var planlagt og iverksatt med det mål å fjerne en folkegruppe.[3] Regjeringen rettferdiggjorde fordrivelsen av etniske tyskere som et ledd i straffeforfølgelsen av kollaboratører. Ifølge Benjamin Frommer gjorde imidlertid deportasjonen av alle etniske tyskere et fullstendig rettsoppgjør umulig: Med unntak for noen fremstående krigsforbrytere og nazister som ble straffeforfulgt straks etter frigjøringen, unnslapp de fleste rettsoppgjør fordi de var utvist fra landet. Ved å legge vekt på kollektiv skyld ble det praksis få individuelle saker.[26]

«Den ville fordrivelsen»[rediger | rediger kilde]

I Ústí nad Labem ble et ukjent antall (minst 43) sudettyskere massakrert 31. juli 1945. Massakren begynte etter eksplosjon i et ammunisjonslager der mange ble drept. De fleste av byens over 50 000 etniske tyskere var fordrevet noen dager etter massakren.[30][9] Bildet viser skader etter alliert bombing våren 1945.

I løpet av 1945 ble omkring 700 000 etniske tyskere fordrevet og ytterligere 300 000 flyktet. De tre månedene med voldelige fordrivelser blir omtalt som «den ville fordrivelsen» (tsjekkisk: «divoký odsun»). Volden var verst fra midten av mai til slutten av juli 1945, blant annet i forbindelse med dødsmarsjen fra Brno.[9] I Brno, en tysk språkøy i Mähren, måtte tysktalende gi fra seg husnøkkelen og fikk ta med seg bare det nødvendigste og bare så mye de klarte å bære. Fra Brno ble de drevet til fots 50 km til grensen til Østerrike. Omkring 2000 døde eller ble drept på veien.[31] I byen Postoloprty (tysk: Postelberg) ble minst 800 etniske tyskere torturert og henrettet 3-6. juni 1945. Myndighetene i Praha gransket hendelsen i 1947. Granskingen konkluderte med at massakren var utført av hæren med bifall fra lokalbefolkningen, og anbefalte at likene ble gravd opp og brent. Flere massegraver i Postoloprty ble deretter åpnet, 763 døde brent for å fjerne minnet om massakren og dokumentene om saken ble hemmeligstemplet. En tsjekkisk journalist kom ved en tilfeldighet over saken på 1990-tallet.[7] I byen Staré Město pod Landštejnem (tysk: Altstadt) sør i Böhmen var det etter krigen stort sett var kvinner, barn og eldre fordi yngre menn enten var døde eller i fangenskap. Innbyggerne i Altstadt ble fratatt verdigjenstander og deretter drevet over grensen til Østerrike. Seks menn blant annet den lokale lederen av NSDAP ble holdt tilbake, torturert og henrettet.[32]

Etter press fra den britiske regjeringen stanset Beneš voldsbruken 16. juli 1945 før Potsdamkonferansen ble innledet 17. juli.[30][31]

I Ústí nad Labem ble minst 43, trolig over 100 og kanskje så mange som 200, sudettyskere massakrert 31. juli 1945 under Potsdamkonferansens siste dager. Etniske tyskere måtte gå med hvite armbind med bokstaven N (for Němec, tysk) og var lette å få øye på. Massakren i Ústí ble trolig utført av soldater, milits og noen sivile. Voldsbruken pågikk et par timer før lokale ledere innførte portforbud.[9][30][33] Etter krigen gikk det i de tsjekkiske grenseområdene rykter om tyske terrogrupper kalt Werwolf. «Werwolf» fikk skylden for den store eksplosjonen i et ammunisjonslager nord i Ústí og dette ble brukt som påskudd for å angripe de gjenværende etniske tyskere i byen.[34] Avisen Rude Pravo kommenterte 2. august hendelsen. Avisen la skylden for eksplosjonen på tyskere og oppfordret til «å rense grenseområdene med jernhånd». Det har blitt spekulert i om Tsjekkoslovakias innenriksdepartement iscenesatte eksplosjonen og massakren. På Edvard Benes-broen i Ústi ble det i 1996 satt opp et minnesmerke over ofrene.[33] Fra våren 1945 til slutten av juli var omkring 22 000 etniske tyskere fordrevet fra Ústí over grensen til Sachsen.[9]

Mishandling og henrettelser av etniske tyskere var vanlig i alle deler av landet,[35] etter hvert ble mishandlingen utført av leirvakter og soldater. Fra midten av juni 1945 tok det tsjekkoslovakiske militæret styringen og begynte å tvinge etniske tyskere ut av landet i stort antall. Mellom 650 000 og 800 000 flyktet eller ble kastet ut før Potsdam-konferansen, der det ble bestemt at Tsjekkoslovakia skulle stanse den «uautoriserte» fordrivelsen som da pågikk.[17] Benjamin Frommer mener Beneš-regjeringen har hovedansvaret for voldsbruken og den ville fordrivelsen fordi Benes i okkupasjonstiden lovet «fryktelig gjengjeldelse» mot tyskerne. Ifølge Frommer var fordrivelsen og voldsbruken derfor ikke et resultat av eksplosivt raseri i folket, men målrettet, planlagt og styrt av tsjekkiske ledere. Regjeringen oppfordret til «selvtekt» og gjorde lite for hindre lynsejustis, ifølge Frommer.[26]

Fordrivelser etter Potsdam[rediger | rediger kilde]

Fra oktober 1945 til januar 1946 ble det mer eller mindre en pause i fordrivelsene. I siste halvår 1945 (etter møtet i Potsdam) skjedde fordrivelsene eller tvangsforflytningen på bakgrunn av Potsdamavtalen, og fra og med 1946 skjedde uttransporteringen i ordnete former («regulated») og under tilsyn av de allierte.[14][17] Omkring 2,34 millioner tysktalende ble offisielt utvist og tvangsflyttet etter den «ville fordrivelsen».[12] Gerlach oppgir at til 1. november 1946 var 2 170 598 etniske tyskere blitt transportert ut av landet under alliert oppsyn.[17] Omkring 700 personer ble henrettet fra slutten av krigen i 1945 til kommunistene tok makten i 1948, flere enn i hele kommunistregimets tid.[18]

I Sudetenland ble nesten alle landbrukseiendommer beslaglagt av staten. Omfordeling av jord ble administrert av lokale kommisjoner under landbruksdepartementet. Jorden ble til dels gitt til personer fordrevet fra landets østligste områder annektert av Sovjetunionen. Samtidig ble en stor del av landeiendommene gjort til statlig eiendom, noe som fortsatte etter at kommunistregimet kom til makten i 1948. På grunnlag av dekretene ble også en rekke bedrifter (bare større bedrifter med minst 150 ansatte) innenfor gruvedrift, kraftproduksjon og vareproduksjon nasjonalisert.[13] Mellom 500 000 og 650 000 tsjekkere flyttet til Sudetenland fra mai til august 1945, slik at det i august 1945 var i alt 1,2 millioner etniske tsjekkere i området. Fra og med september og ut 1945 kom ytterligere 500 000 tilflyttere, slik at folketallet i Sudetenland medregnet etniske tyskere passerte 3,5 millioner i desember 1945. Tilflytterne var tiltrukket av utsiktene til å overta eiendom som sudettyskerne måtte forlate, og regjeringen oppmuntret til dette. I en radiotale 11. mai 1945 ba Klement småbrukere og landarbeidere forberede seg på beslag av sudettyskernes landeiendom. Den raske tilstrømningen av bosettere fra andre deler av Tsjekkoslovakia førte blant annet til ukontrollert okkupasjon av landeiendom fra etniske tyskere og utbredt plyndring. De lokale myndighetene forsøkte å bremse tilstrømmingen, og vakter på jernbanestasjonene begynte å kontrollere de reisende og deres bagasje.[17]

Jødenes situasjon[rediger | rediger kilde]

Sommeren 1945 kom omkring 20 000 jøder tilbake fra deportasjon og konsentrasjonsleire. I Sudetenland ble jøder assosiert med etniske tyskere blant annet fordi de snakket tysk og sendte barna til tyskspråklige skoler. Dette ble i henhold til dekretene brukt som bevis for at jødene var «upålitelige» personer. De ble ofte behandlet som etniske tyskere og ble blant annet tvunget til å gå med armbind som viste at de var tyske. I for eksempel Ústí nad Labem ble det utstedt et direktiv som bestemte at alle som hadde registrert seg som tysktalende (også jøder) i folketellingen i 1930 skulle regnes som tyske. Det jødiske forbundet kritiserte dette, og de lokale myndighetene i Ústí nad Labem begrunnet beslutningen med at «de fleste jøder snakker ikke tsjekkisk og går rundt i Ústi og snakker tysk, noe som gjør tsjekkerne oppbragt». Fordi jødene snakket tysk var de ikke ønsket i det avgermaniserte grenseområdet (Sudetenland). Jødenes eiendom ble konfiskert av nazistene under krigen og deretter av Tsjekkoslovakias myndigheter etter krigen i henhold til dekretene. Dekretene gjorde unntak for jødisk eiendom, og tilbakeføringslover vedtatt i 1946 skulle sikre at jøder (overlevende eller deres arvinger) skulle få tilbake eiendommer, men dette ble motarbeidet av lokale ledere.[17]

Demografiske konsekvenser[rediger | rediger kilde]

Fordrivelsen endret i betydelig grad den demografiske sammensetningen i Tsjekkoslovakia. Landskapene som utgjorde Tsjekkoslovakia (de tsjekkiske kronlandene og Slovakia) hadde gjennom nesten et årtusen vært flerkulturelle og bebodd av både tyskere, tsjekkere og ungarere, og tyskerne utgjorde før annen verdenskrig omkring en fjerdedel av befolkningen. Fordrivelsen påvirket også landets økonomi; siden det ikke fantes nok tsjekkiske eller slovakiske nybyggere til å befolke de avfolkede sudettyske områdene, sank både folketallet og dermed også produktiviteten i tradisjonelle industrigrener. Omtrent 250 000-300 000 etniske tyskere, i all hovedsak anti-nazister og uunnværlige fagarbeidere, fikk forbli eller tvunget til å bli i landet.[28][5] For eksempel i landsbyen Hnanice (tysk: Gnaldersdorf) sør i Mähren var det i mellomkrigstiden 90 % etniske tyskere, mens det i 1950 ikke ble registrert en eneste tysktalende. Husene i Hnanice forlatt av etniske tyskere ble plyndret og tyskspråklige bøker fra biblioteket ble brent og erstattet av tsjekkisk.[10] Etter at fordrivelsen av etniske tyskere ble avsluttet i 1948 var ambisjonen å «homogenisere» befolkningen, inkludert de gjenværende tysktalende, til en felles kultur. [12] Spor av landets tyske fortid ble systematisk fjernet. Forskning fra byen Ceske Velenice viser at innbyggerne kjenner lite til byens sudettyske fortid.[10] De fleste fordreven endte opp i Bayern,[3] noen endte opp i andre deler av Tyskland eller i Østerrike.[5] Områdene tømt for etniske tyskere ble befolket av personer fra andre deler av Böhmen og Mähren, fra områder avstått til Sovjetunionen (Ukraina), og fra Volhynia.[5] Det kommunistiske partiet tjente politisk på den etniske homogeniseringen. Ved parlamentsvalget i 1946 fikk partiet opp mot 90 % av stemmene i de tidligere tyskdominerte områdene. Flere hundre tidligere sudettyske landsbyer i grenseområdet ble jevnet med jorden etter at kommunistene kom til makten i 1948.[32]

Dekretene[rediger | rediger kilde]

  • Dekret nr. 5 av 19. mai 1945. Om ugyldighet av formuerettslige handlinger i ufrihetens tid [okkupasjonstiden fra 29. september 1938][13] og nasjonalisering av eiendom som tilhører tyskere, ungarer, forrædere og medløpere, samt noen organisasjoner og institusjoner. (Dekret prezidenta o neplatnosti některých majetkově - právních jednání z doby nesvobody a o národní správě majetkových hodnot Němců, Maďarů, zrádců a kolaborantů a některých organizací a ústavů.) Paragrafene 2, 4 og 6 definerer «upålitelige» personer. Paragraf 3 bestemte at eiendommer tilhørende upålitelige personer skulle settes under nasjonalt styre.[15] En måned senere var alle ungarske og tyske bedrifter nasjonalisert. Dekret nr 5 omhandlet også personer som hadde samarbeidet med fascistene i Slovakia.[17]
  • Dekret nr. 12 av 21. juni 1945: Presidentens dekret om beslag og rask nyfordeling av landsbrukseiendommer eid av tyskere, ungarere, såvel som forrædere og fiender av det tsjekkiske og slovakiske folk.[16] Paragraf 1 bestemmer at all landbrukseiendom skal konfiskeres umiddelbart og uten kompensasjon dersom den tilhører personer av magyarsk eller tysk nasjonalitet, uavhengig av statstilhørighet.[13] Etnisk klassifisering var basert på folketellingen i 1930 eller medlemskap i organisasjon eller politisk parti med tilknytningen til personer av tysk eller magyarsk etnisitet.[17] Personer som aktivt har kjempet mot okkupasjonsmakten er unntatt. Innledningen slo fast at målet med dekretet var en gang for alle å frigjøre tsjekkisk og slovakisk jord fra utenlandske tyskeres og ungareres kontroll.[11]
  • Dekret nr. 16 av 19. juni 1945: Presidentens dekret om straff for nasjonalsosialistiske forbrytere, forrædere, deres medhjelpere og om de ekstraordinære folkedomstolene.[16]
  • Dekret nr. 28. av 28. juli 1945: Presidentens dekret om bosetting av tsjekkiske, slovakiske og andre slaviske bønder på landsbruksområder som har tilhørt tyskere, ungarere og andre statsfiender.
  • Dekret nr. 33 av 2. august 1945: Presidentens grunnlovsdekret om regulering av det tsjekkoslovakiske statsborgerskapet for personer med tysk og ungarsk nasjonal tilhørighet. Paragraf én fratar statsborgerskapet fra personer som fikk tysk eller ungarsk under okkupasjonstiden. Paragraf to utvider dette til alle borgere av tysk eller magyarsk (ungarsk) etnisitet, men unntar dem som har ytt aktiv motstand mot okkupasjonsmakten. Dekretet ble utstedt samme dag som Potsdamavtalen som også inneholdt et punkt om utvisning av de samme borgerne.[14]
  • Dekret nr. 71 av 19. september 1945: Presidentens dekret om arbeidsplikt (tvangsarbeid) for personer som har mistet sitt tsjekkoslovakiske statsborgerskap.[16] Paragraf én innfører tvungen arbeidsplikt for personer som frivillig oppnådde tysk eller ungarsk statsborgerskap under okkupasjonen og begrunner det med nødvendigheten av gjenoppbygging. Paragraf 2 bestemmer at arbeidsplikten gjelder personer fra 14 til 60 år (for menn) og 15 til 50 år (for kvinner), men åpner for fritak av helsemessige eller sosiale grunner.
  • Dekret nr. 100 til 103: Nasjonalisering av gruver og industribedrifter, nasjonalisering av bedrifter i matbransjen, nasjonalisering av banker, og nasjonalisering av forsikringsselskaper.[15]
  • Dekret nr. 108 av 25. oktober 1945: Presidentens dekret om beslagleggelse av fiendtlig eiendom og om fond for gjenreisning.[16] Paragraf 1 bestemmer at at all materiell og immateriell eiendom under tysk og ungarsk eierskap ved utløpet av okkupasjonstiden skal beslaglegges uten vederlag. Konfiskasjonen utvides til å gjelde eiendommen til personer av annen nasjonalitet som har bidratt til tysk og ungarsk eiendomsskapning, mens personer som aktivt har motarbeidet okkupasjonsmakten blir unntatt.
  • Dekret nr. 123 av 18. oktober 1945 med tilbakevirkende kraft til 17. november 1939: Presidentens dekret om nedleggelse av tyske høyskoler i Praha og Brno.
  • Dekret nr. 138 av 27. oktober 1945 om straff for visse krenkelser av nasjonal ære.[16]

Stadfesting og straffefrihet[rediger | rediger kilde]

I mars 1946 vedtok nasjonalforsamlingen at alle dekretene var gyldige og skulle regnes som lov.[16] Parlamentet vedtok 8. mai 1946 lov nr. 115/1946[16] som fritok tsjekkoslovakiske borgere alt juridisk ansvar for straffbare handlinger i perioden fra 30. september 1938 til 28. oktober 1945, deriblant overgrep mot tyskere og ungarer (loven gjelder fortsatt),[29] såfremt de «hadde til hensikt å bidra til kampen for å gjenvinne tsjekkere og slovakers frihet eller var en rettferdig gjengjeldelse for handlinger begått av okkupantene og deres medhjelpere». Loven ga straffefrihet for handlinger som ellers ville vært straffbare.[16]

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Sitat Men ikke noe av dette gjør dekretene fra 1945 om fordrivelse og ekspropriasjon, eller den brutale måten de ble iverksatt på, mer akseptable. De var umoralske, siden de forutsatte at en hel gruppe mennesker bar en kollektiv skyld; men skyld er – i likhet med uskyld – alltid individuell, aldri kollektiv. Dekretene var ikke rettshandlinger, men krigshandlinger post facto (…) Det er derfor årets dom fra Høyesterett i Brno rystet oss til de grader, for femti år senere bygger den på en formodning om kollektivt ansvar, og slik legitimerer den tidligere urettshandlinger i straffelovens navn. Sitat
Richard von Weizsäcker (tale i Praha, 1995, oversatt fra engelsk)[36]

Dekretene ligger til grunn for tsjekkisk og slovakisk politikk. De fleste dekretene ble etter hvert opphevet eller de hadde tidsbegrenset gyldighet, mens en del dekreter, blant annet de omstridte dekretene som gjaldt personer av tysk eller ungarsk etnisitet, ble stående.[14] I 2002 ble dekretene som gjaldt etniske tyskere og etniske ungarere bekreftet av Tsjekkias parlament ved et enstemmig vedtak og uten debatt.[37] Dekretene ansees som en del av Tsjekkias lovverk.[38] For de fleste tsjekkere ansees dekretene som hellige og urokkelige («sakrosankt»).[2] Blant tsjekkiske historikere har det vært en utbredt oppfatning at utvisningene og fordrivelsen var en ubehagelig men nødvendig reaksjon på sudettyskernes opptreden under okkupasjonen.[9] I sin presidenttid beklaget Václav Havel fordrivelsene i offentlige uttalelser.[39] I 1991 ble det iverksatt to lover om erstatning for beslaglagt eiendom i Tsjekkoslovakia. Disse lovene omhandlet bare eiendom beslaglagt av myndighetene i kommunisttiden. Beslag av jødenes, sigøynernes og sudettyskernes eiendom var ikke et tema.[11]

I forbindelse med det tsjekkiske presidentvalget i 2013 stilte Karel Schwarzenberg spørsmål ved legitimiteten til dekretene. Schwarzenbergs utspill skapte voldsom debatt i Tsjekkia.[40] Milos Zeman poengterte at Schwarzenbergs kone bare snakket tysk og synet på dekretene og hendelsene etter krigen bidro til Zemans valgseier.[10]

Tsjekkias utgangspunkt har vært at fordrivelsene ble autorisert av stormaktene i Potsdam. De tre stormaktene var de reelle myndighetene i Tyskland og Østerrike mens fordrivelsene pågikk. Sovjetunionen og USA kontrollerte også deler av Tsjekkoslovakia. Etter 1990 har ikke stormaktene fra Potsdam noen formell rolle. Etter at Tsjekkias parlament hadde stadfestet dekretene som gjaldt fordrivelse, erklærte statsminister Tony Blair sin støtte til Tsjekkia i saken og uttalte at «the results of the war could not be brought into question». Blair understreket i april 2002 at resultatene av andre verdenskrig var urokkelige. President Vladimir Putin og USAs viseutenriksminister støttet Blairs uttalelse.[14]

Forholdet til Tyskland[rediger | rediger kilde]

DDR anerkjente i 1950 utvisningene som irreversible, rettferdige og endelige, mens Vest-Tyskland protesterte mot DDRs anerkjennelse og opprettholdt i utgangspunktet kravene fra de fordrevne. I 1954 aksepterte imidlertid Vest-Tyskland å oppgi alle krav på bakgrunn tiltak iverksatt av USA, Storbritannia, Frankrike og deres allierte med hensyn til tysk eiendom beslaglagt som ledd i erstatning eller som følge av krig. Som et ledd i Ostpolitik signerte Vest-Tyskland og Tsjekkoslovakia i 1973 en traktat som annullerte Münchenavtalen men opprettholdt samtidig endringer i statsborgerskap som følge av Münchenavtalen. Vest-Tyskland aksepterte med det at sudettyskerne hadde mistet statsborgerskap i Tsjekkoslovakia. De fordrevne dannet forbund, Landsmannschaft, som presset på for anerkjennelse og kompensasjon, og ble en viktig politisk faktor særlig i Bayern og CSU. I 1992 signerte Tsjekkoslovakia og det gjenforente Tyskland en vennskaps- og naboskapsavtale. Tsjekkia innførte en lov om tilbakeføring av eiendom ekspropriert etter 1948 med unntak for ekspropriering gjort på grunnlag av dekretene.[14]

Blant sudettyskere og deres etterkommere er det en utbredt oppfatning av de-nazifisering av Tsjekkoslovakia var et påskudd til regelrett etnisk rensing.[12] På sudettyskernes årlige møte i 1996 kritiserte Theo Waigel, daværende finansminister i Tyskland, og Edmund Stoiber, ministerpresident i Bayern, Tsjekkoslovakia for fordrivelsen av tre millioner etniske tyskere fra landet. Waigel krevde at Tsjekkoslovakias regjering tok avstand fra dekretene som lå til grunn for fordrivelsene og amnestiet som ble gitt for overgrep mot etniske tyskere. Václav Klaus ga Waigel et skarpt tilsvar. Klaus hadde tidligere sagt at Tsjekkoslovakia aldri ville gi noen kompensasjon til de fordrevne sudettyskerne.[3] Tsjekkia ønsker ikke å oppheve dekretene dels for å unngå omfattende krav om tilbakeføring av eiendom, dels av patriotiske grunner ifølge The Economist.[35]

Bernd Posselt, leder for Sudetendeutsche Landsmannschaft og etterkommer av utviste sudettyskere,[41] har arbeidet for å oppheve dekretene.

I november 1989 (like etter tiltredelsen) sendte Havel brev til Richard von Weizsäcker der han personlig fordømte fordrivelsene og beskrev fordrivelsene som «dypt umoralske» handlinger på samme måte som Stalins og Hitlers overgrep. Havel mente de hadde moralsk skadet tsjekkerne like mye som de fordrevne.[39] Havel insisterte på at tsjekkerne ble konfronterte med denne delen av sin historie. Havel og forbundspresisdent Weizsäcker utveklset unnskyldninger under statsbesøk i 1990.[3] Havels beklagelse fikk liten oppmerksomhet i Vest-Tyskland for eksempel ble det ikke gjengitt av de store avisene. Blant sudettyskerne styrket imidlertid Havels unnskyldning kravet om å få vende tilbake. Havel ble samtidig kritisert av enkelte tsjekkoslovakiske politikere som aldri ville aksepterte retur.[36][39] Havel tok også avstand fra ideen om enhver form for kollektiv skyld.[9] Havel sto samtidig fast på Tsjekkoslovakias beslutning om å ikke gi noen kompensasjon for folkeforflytningen etter krigen.[36]

I 1997 signerte Tsjekkia og Tyskland en nøye gjennomtenkt felleserklæring der det er uklart om Tsjekkia ber om unnskyldning. Felleserklæringens beklagelser medførte ingen politiske eller økonomiske forpliktelser («…they will not burden their relations with political and legal issues which stem from the past»).[3] Felleserklæringen fikk større oppmerksomhet og til dels lovprist i begge landene. I 2005 kom en ny beklagelse fra den tsjekkiske regjeringen spesielt rettet mot anti-nazistiske sudettyskere som hadde lidd urett etter krigen.[39] Forbundskansler Gerhard Schröder la vekt på årsaken til tragedien var nazistenes okkupasjon og at dette nå var tilbakelagt kapittel.[42]

Richard von Weizsäcker, kjent for å konfrontere Tyskland med sin nazistiske fortid og ingen venn av sudettyskernes organisasjon, kritiserte dekretene offentlig,[3] blant annet i en tale ved Karlsuniversitetet i Praha i 1995 der han argumenterte for at dekretenes antakelse om kollektiv skyld ikke er holdbar.[36] Forbundskansler Helmut Kohl ba den tsjekkoslovakiske regjeringen gi kompensasjon som en gest til sudettyskerne for deres tap. Etter press fra sudettyskernes foreninger ble spørsmål om eiendom fjernet fra den tysk-tsjekkoslovakiske vennskapsavtalen av 1992.[3]

Gyldighet[rediger | rediger kilde]

I mars 1992 vurderte Tsjekkias konstitusjonsdomstol i Brno om dekretene var grunnlovsstridige. Retten konkluderte med ar dekretene var lovlige og begrunnet beslutningen blant annet med at tyskerne var kollektivt ansvarlig for forbrytelsene begått av Hitlers regime. Timothy W. Ryback beskriver dommen som «remarkable» og «the worst possible decision». Ingen andre europeiske land har akseptert kollektiv skyld, mens Nürnbergdomstolen eksplisitt avviste prinsippet om kollektiv skyld. Tsjekkisk presse applauderte dommen, mens utenriksminister Klaus Kinkel var «sjokkert» og fordømte domstolens bruk av «kollektiv skyld».[3]

Før Tsjekkias inntreden i EU som var i 2004, ble det stilt spørsmål om dekretene var til hinder for medlemskap. De tre juristene Jochen A. Frowein, Ulf Bernitz og Lord Kingsland utredet i 2002 saken på oppdrag fra EU-parlamentet. De var ikke enige på alle punkt, men avga en felles uttalelse. Juristene slo fast at det uten tvil var blitt begått ulovligheter under fordrivelsen av den tysktalende befolkning, men at detpå grunn av den lange tiden som har gått er rimelig for mulige mistenkte å få lagt saken bak seg. Juristene konkluderte med at dekretene ikke var til hinder for EU-medlemskap fordi spørsmål om statsborgerskap ikke er et tema for EU og fordi EU-rett ikke berører forhold i fortiden. Tsjekkiske regler (vedtatt i 1990-årene) for erstatning eller tilbakeføring av konfiskert eiendom var ifølge juristene i strid med menneskerettene som formulert av FN. FNs charter for menneskeretter gjaldt fra 24. oktober 1945, før dekretene ble fullt ut iverksatt. Bernitz understreker at fordrivelsen og beslaglegging av eiendom hadde preg av kollektiv straff. Også personer som hadde vært lojale mot Tsjekkoslovakia ble på grunn av krav om kontinuerlig statsborgerskap forhindret fra å kreve eiendom tilbakeført. Bernitz er også kritisk til at tsjekkisk lov fortsatt inneholder bestemmelser om straffefrihet og mener dette er uttrykk for manglende vilje til å rydde opp. Bernitz konkluderer med at dekretene neppe er gyldige etter internasjonal rett.[16] Juristene konkluderte også med at Tsjekkias arrestasjon (av personer som kommer til landet) basert på summariske in absentia straffesaker fra 1945 og 1946 er i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon og fundamentale retter og rettsstatlige garantier.[3] Waters skriver også at det kan argumenteres for at sudettyskerne hadde godt grunnlag for krav om erstatning og tilbakevending i 1945, men at etterfølgende traktater (blant annet mellom Vest-Tyskland og Tsjekkia) og andre statlige handlinger opphever disse kravene. Waters stiller seg tvilende til at stater på denne måten kan avstå fra å opprettholde grunnleggende menneskeretter. Waters skriver at dekretenes gyldighet kan begrunnes med sudettyskernes kollektive skyld for naziregimets forbrytelser.[14]

Den europeiske menneskerettsdomstol har vært villige til å erklære som ugyldige historiske tiltak blant annet under Benes-dekretene, har FNs menneskerettskomite har vært mer tilbakeholdne med å vurdere saker fra før FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter trådte i kraft.[15]

Macklem forteller historien om familien Brok som flyktet med familien til Canada på slutten av 1930-tallet. Sønnen Robert ble værende i Praha for å drive familiens forretning og se til eiendommeni Rybná 9. Eiendommen ble konfiskert av okkupasjonsmakten. Robert Brok ble som jøde internert i Theresienstadt, deretter var han slavearbeider i nærheten av Auschwitz før han ble sendt til Oskar Schindlers fabrikk i Brněnec. Brok lå på sykehus i seks måneder etter at Brněnec ble befridd. Brok antok at dekret nr 5 ville oppheve beslaget og gi ham eiendommen tilbake. Departementet la til grunn dekret nr 100 som overførte Broks tidligere eiendom til staten. Etter flere runder i rettsapparatet ble Broks krav om å få eiendommen tilbake avvist av Tsjekkias forfatningsdomstol i 1997.[15]

Richard Fischmanns eiendom i Puklice, Mähren, ble beslaglagt av den tyske okkupasjonsmakten i 1939 fordi Fischmann var klassifisert som jøde. Eiendommen ble overtatt av ikke-jøder og Fischmann ble deportert og døde i Auschwitz i 1942. Hans sønn og datter overlevde Auschwitz. Farens eiendom ble i 1945 beslaglagt av Tsjekkoslovakias myndigheter i henhold til dekret nummer 12 utstedt 21. juni 1945. Dekret 12 fastslo at eiendommen tilhørende etniske tyskere kunne beslaglegges uten erstatning unntatt dersom eieren hadde deltatt aktivt i forsvaret og frigjøringen av republikken. Lokale myndigheter hadde etter krigen fastslått at Fischmann var tysk fordi han hadde hatt en «tysk livsstil». Fischmann kom fra distriktet Jihlava (Iglau) var en helt tyskdominert enklave i Mähren. Fischmanns datter krav om å få eiendommen tilbake ble avvist av tsjekkoslovakiske domstoler i årene etter krigen. På 1990-tallet forsøkte Fischmanns datter igjen å få eiendommen tilbakeført til Fischmanns etterkommere. Kontoret for jordsaker i Jihlava konkluderte med at fordi Richard Fischmann ikke hadde mistet statsborgerskapet under dekretene og deretter fått dette tilbake, var han heller ikke berettiget til erstatning/tilbakeføring etter lovens bokstav. FNs menneskerettskomite konkluderte med at tsjekkiske myndigheter hadde brutt paragraf 26 (likhet for loven og forbud mot diskriminering) i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter.[11]

Stridstema for EØS og EU[rediger | rediger kilde]

Dekretene har i hele etterkrigstiden vært gjenstand for strid mellom Tsjekkoslovakia eller landets etterfølgerstater og deres naboland, deriblant Tyskland, Østerrike, Ungarn, Sveits og Liechtenstein. I forbindelse med EUs østutvidelse forlangte blant annet regjeringene i Ungarn, Østerrike og Bayern at opphevelsen av dekretene måtte være en forutsetning for å ta opp Tsjekkia og Slovakia som medlemmer.[43][44]

I 1945 behandlet Tsjekkoslovakia borgere av Liechtenstein som tyske borgere og beslagla deres eiendom uten kompensasjon i henhold til dekretene.[45]Frem til 2009 anerkjente Liechtenstein ikke statene Tsjekkia og Slovakia som resultat av Beneš-dekretene, og truet med å blokkere utvidelsen av EØS. Norge og Island stilte i 2003 som betingelse for en EØS-utvidelse at uoverensstemmelser om eiendomsforhold på grunn av dekretene måtte løses. EU godkjente ikke kravene.[46][47] Liechtenstein nektet i utgangspunktet å åpne for å utvide EØS til også å omfatte Tsjekkia og Slovakia. Bakgrunnen var at Tsjekkia og Slovakia bare ville anerkjenne Liechtenstein som selvstendig stat fra 1992 og ikke fra 1806. Etter 2. verdenskrig ble eiendommer tilhørende den tysktalende minoritet i Tsjekkoslovakia beslaglagt. Blant de berørte var medlemmer av Liechtensteins fyrstefamilie og andre liechtensteinere. Tsjekkoslovakia anerkjente ikke Liechtenstein som stat i 1945 og betraktet fyrstefamiliens eiendommer som privat eiendom tilhørende tyskere. Etter dette hadde ikke Liechteinstein og Tsjekkoslovakia diplomatiske forbindelser. Liechtenstein ønsket å bruke EØS-utvidelse til å presse de to andre til å endre tidspunktet for historisk anerkjenning.[48][49] Liechtenstein hadde i 2003 ikke diplomatiske forbindelser med Tsjekkia og Slovakia.[50]

Etniske ungarere ble på bakgrunn av dekretene tvangsflyttet fra Slovakia til Ungarn og fikk sine eiendommer beslaglagt, mens etniske slovaker flyttet andre veien. Før Ungarn og Slovakia ble medlemmer av EU, krevde Viktor Orbán at dekretene skulle annulleres.[51] Slovakias regjering vedtok i 2007 dekretene er uforanderlige.[52]

Fordrivelsen av tyskere (blant annet fra Schlesien) i forbindelse med flytting av Polens grenser hadde ikke bakgrunn i vedtak i den polske regjering og er derfor ikke stridstema med Tyskland.[53]

Forsøk på forsoning[rediger | rediger kilde]

I 1990 deltok flere tsjekkoslovakiske politikere på sudettyskernes møte.[3] I 1996 kom Theo Waigel og Edmund Stoiber med utfall mot Tsjekkia mens det pågikk forhandlinger om en felles erklæring fra tyske og tsjekkiske regjeringer.[3] I 1997 undertegnet den tyske og den tsjekkiske regjeringen en erklæring, der det blant annet het at «The Czech side regrets that, by the forcible expulsion and forced resettlement of Sudeten Germans from the former Czechoslovakia after the war as well as by the expropriation and deprivation of citizenship, much suffering and injustice was inflicted upon innocent people, also in view of the fact that guilt was attributed collectively.»[54] Videre at Tsjekkia «beklager spesielt overgrepene, som var i strid med elementære humanitære regler og også daværende rettsnormer, og beklager dessuten at overgrepene […] ikke ble ansett som rettsstridige, og at ugjerningene som følge av det ikke kunne straffeforfølges». Tsjekkia mener landet har avsluttet saken med denne erklæringen.[44]

I den felles uttalelsen het det også:

Sitat The German side acknowledges Germany's responsibility for its role in a historical development, which led to the 1938 Munich Agreement, the flight and forcible expulsion of people from the Czech border area and the forcible breakup and occupation of the Czechoslovak Republic.

It regrets the suffering and injustice inflicted upon the Czech people through National Socialist crimes committed by Germans. The German side pays tribute to the victims of National Socialist tyranny and to those who resisted it.

The German side is also conscious of the fact that the National Socialist policy of violence towards the Czech people helped to prepare the ground for post-war flight, forcible expulsion and forced resettlement.
Sitat
[55]

Etter tsjekkisk lov tilhører fortsatt eiendom som de fordrevne sudettyskerne måtte etterlate seg den tsjekkiske staten.[56] Ifølge tsjekkiske myndigheter fulgte loven om konfiskasjon av tysk eiendom prinsippene i Parisavtalen og Potsdamavtalen fra 1945.[57] Nederland, Belgia, Luxemburg og Danmark fulgte samme praksis.[58]

Fordrivelsen fra Sudetenland har preget nabolandene, spesielt Bayern og Østerrike, politisk og sosialt. I 2002 satte borgermesteren i den tsjekkiske byen Teplice nad Metuji (Wekelsdorf), Věra Vítová, opp et monument kalt «Forsoningens kors» til minne om sudettyskerne som hadde blitt myrdet der i 1945 og alle ofre for nasjonale konflikter i regionen.[59]

Noter[rediger | rediger kilde]

Type numrering
  1. ^ «Så langt vi har vært i stand til å se, vil forflytning være den mest hensiktsmessige og holdbare løsningen. Den vil få slutt på endeløse problemer i områder med ulike befolkningsgrupper. Derfor skal det gjøres rent bord.» Winston Churchill om relokaliseringen av etniske tyskere fra befridde land og områder i Europa.[25]
  2. ^ Dekret nr. 5 av 19. mai 1945 § 4
  3. ^ Dekret nr. 5 av 19. mai 1945 § 6

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Pioter Pykel (2004). Prauser, Steffen; Rees, Arfon, red. «The Expulsion of the "German" Communities from Eastern Europe after The Second World War» (PDF). European University Institute, Firenze. 
  2. ^ a b c «Vertreibung: „Da tobte der Mob“». Der Spiegel Online. 25. september 2000. Besøkt 16. mai 2016. 
  3. ^ a b c d e f g h i j k l m Ryback, Timothy W. (vinter 1996/1997). «Dateline Sudetenland: Hostages to history». Foreign Policy (105): 162–179.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  4. ^ https://snl.no/Bene%C5%A1-dekretene
  5. ^ a b c d e Spalová, B. (2017). Remembering the German Past in the Czech Lands: A Key Moment Between Communicative and Cultural Memory. History and Anthropology, 28(1), 84-109.
  6. ^ a b Meret Baumann (26. juni 2015). «Eine Versöhnungsgeste aus Brno» (tysk). Neue Zürcher Zeitung. Besøkt 12. november 2015. 
  7. ^ a b c «Revenge on Ethnic Germans: Czech Town Divided over How to Commemorate 1945 Massacre - SPIEGEL ONLINE». SPIEGEL ONLINE. 4. september 2009. Besøkt 12. juni 2017. 
  8. ^ a b c d e f Prauser, Steffen (red.) (2004). The expulsion of the "German" communities of Eastern Europe at the end of the second world war (working paper 2004/1). Firenze: European University Institute. 
  9. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q Glassheim, Eagle (2000). «National mythologies and ethnic cleansing: the expulsion of Czechoslovak Germans in 1945». Central European History (33(4)): 463-486. 
  10. ^ a b c d e f g h Veiden, P. (2014). Når grenser forsvinner-Europa i det små. Sosiologi i dag, 44(2):5-26.
  11. ^ a b c d e Pogány, I. (2010). International human rights law, reparatory justice and the re-ordering of memory in Central and Eastern Europe. Human Rights Law Review, 10(3), 397-428.
  12. ^ a b c d e f g Cordell, Karl og Stefan Wolff (2005). «Ethnic Germans in Poland and the Czech Republic: a comparative evaluation». Nationalities Papers. Journal of Nationalism and Ethnicity (33(2)): 255–276. 
  13. ^ a b c d e f g h i Herman, Samuel (1951). «War Damage and Nationalization in Eastern Europe». Law and Contemporary Problems (16(3)): 498–518. 
  14. ^ a b c d e f g h i j k Waters, Timothy W. (2006). «Remembering Sudetenland: On the Legal Construction of Ethnic Cleansing». Virginia Journal of International Law (47(1)): 63–146. 
  15. ^ a b c d e f Macklem, Patrick (2005). «Rybná 9, Praha 1: Restitution and Memory in International Human Rights Law.». European Journal of International Law (16 (1)): 1–23. 
  16. ^ a b c d e f g h i j Frowein, Jochen A., Ulf Bernitz og Lord Kingsland (2002). «Legal Opinion on the Benec-Decrees and the accession of the Czech Republic to the European Union (working paper 10-2002)» (PDF). EU-parlamentet. 
  17. ^ a b c d e f g h Gerlach, David (2010). «Beyond expulsion. The emergence of unwanted elements in the postwar Czech borderlands, 1945-1950». East European Politics and Societies (Vol 24, nr 2): 269–293. 
  18. ^ a b Marchak, Patricia (april 2005). «Benjamin Frommer: National Cleansing. Retribution against nazi collaborators in postwar Czechoslovakia.». Canadian Journal of Sociology. 
  19. ^ Tesser, Lynne M (1999): European integration and the legacy of post world war II German expulsions in East-Central Europe. Geopolitics, 4(3):91-119
  20. ^ A'Barrow, S. R. (2016). Death of a Nation: A New History of Germany. Book Guild Publishing.
  21. ^ Preece, Jennifer Jackson (1998). «Ethnic Cleansing as an Instrument of Nation-State Creation: Changing State Practices and Evolving Legal Norms». Human Rights Quarterly. 20: 817–842. doi:10.1353/hrq.1998.0039. 
  22. ^ «Sudetenland - fortidens skygger i Sentral-Europa». Aftenposten. 19. juni 1996. 
  23. ^ «Back in Bohemia: the sun shines on a return to the Sudetenland». The Irish Times (engelsk). Besøkt 28. november 2016. 
  24. ^ PBS: Agreements of the Berlin (Potsdam) Conference
  25. ^ Clare Murphy (2. august 2004). «WWII expulsions spectre lives on» (engelsk). BBC. Besøkt 9. desember 2015. 
  26. ^ a b c d Thum, Gregor (2010). «Ethnic Cleansing in Eastern Europe after 1945». Contemporary European History (vol 19, no 1): 75–81. 
  27. ^ Frank Spengler og Petr Blazek (17. mars 2003). «Timeline: Czechoslovakia» (engelsk). BBC. Besøkt 12. november 2015. 
  28. ^ a b «Millionen von Deutschen aus Mittel- und Osteuropa geflohen oder vertrieben» (tysk). Neue Zürcher Zeitung. 26. juni 2015. Besøkt 12. november 2015. 
  29. ^ a b Tait, Robert (11. november 2016). «The Germans and Czechs trying to deal with ghosts of the past». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 28. november 2016. 
  30. ^ a b c «Vertreibung 1945: Wie kam es zum Massaker an Deutschen in Usti nad Labem?». DIE WELT. 31. juli 2015. Besøkt 2. juni 2017. 
  31. ^ a b Baumann, Meret (26. juni 2015). «Vertreibung der Deutschen aus Tschechien: Eine Versöhnungsgeste aus Brno». Neue Zürcher Zeitung (tysk). ISSN 0376-6829. Besøkt 12. juni 2017. 
  32. ^ a b Perzi, Niklas (5. juni 2015). «Gnadenlose Aussiedelung - Wiener Zeitung Online». Wiener Zeitung Online (tysk). Besøkt 12. juni 2017. 
  33. ^ a b «Sudetenland 1945: „Raus mit den Deutschen aus unserem Land“ - WELT». DIE WELT. 27. oktober 2015. Besøkt 11. juni 2017. 
  34. ^ Dypvik, A. S. (2012): «A Voice of the Extreme Right? The Role of the Bund der Vertriebenen and its Leader Erika Steinbach in the Postwar German Public Discourse». Movements and ideas of the Extreme Right. redigert av Nicola Kristin Karcher og Anders G. Kjøstvedt. Peter Lang Publishing Group
  35. ^ a b «A spectre over Central Europe». The Economist. 15. august 2002. ISSN 0013-0613. Besøkt 24. januar 2017. 
  36. ^ a b c d Pauer, Jan (1998). «Moral Political Dissent in German-Czech Relations». Czech Sociological Review (6(2)): 173–186. 
  37. ^ «Millioner av tyskere på flukt». Dagbladet. 9. juni 2002. s. 29. 
  38. ^ «Små "bevegelser" oppmuntrer Bondevikfakta/EØS-striden». Bergens Tidende. 1. november 2003. s. 12. 
  39. ^ a b c d Renner, Judith (2011). «‘I’m sorry for apologising’: Czech and German apologies and their perlocutionary effects». Review of International Studies (37): 1579–1597. 
  40. ^ «Czech election candidate questions post-war expulsion of Germans». Telegraph.co.uk. Besøkt 28. november 2016. 
  41. ^ http://www.europarl.europa.eu/meps/en/2229/BERND_POSSELT_home.html
  42. ^ «Schröder: Nazis Caused Fate of Sudeten | Germany | DW.COM |». Deutsche Welle (engelsk). 17.05.2005. Besøkt 24. januar 2017. 
  43. ^ Frank Spengler og Petr Blazek (20. mai 2002). «Zur Debatte über die Benes-Dekrete» (tysk). Konrad Adenauer-Stiftung. Besøkt 12. november 2015. 
  44. ^ a b «Benes-Dekrete sind Vergangenheit» (tysk). EU-Info.de. Besøkt 12. november 2015. 
  45. ^ St.prp. 3 Om samtykke til ratifikasjon av EØS-utvidelsesavtalen og tilliggende avtaler (gjengitt i Stortingsforhandlinger. 2003/2004 Vol. 148 Nr. 2a). Oslo: [Forvaltningstjenestene]. -.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  46. ^ Frank Spengler og Petr Blazek (21. desember 2009). «Slovakia and Liechtenstein have established diplomatic relations» (engelsk). Slovakias utenriksdepartement. Arkivert fra originalen 2014-10-06. Besøkt 12. november 2015. 
  47. ^ Frank Spengler og Petr Blazek (3. november 2003). «Iceland, Norway to sign accord to enlarge EEC» (engelsk). Creamer Media. Besøkt 12. november 2015. [død lenke]
  48. ^ «EØS-avtalen mot avklaring». Stavanger Aftenblad. 3. november 2003. s. 8. 
  49. ^ «EØS 2/3». Nordlys. 31. oktober 2003. 
  50. ^ «Norge øker presset på Liechtenstein». NTB. 2. november 2003. 
  51. ^ Fisher, Ian (27. februar 2002). «Czech Decrees, Dating to 40's, Divide Europe». The New York Times. ISSN 0362-4331. Besøkt 19. februar 2017. 
  52. ^ Bernd, Rechel (2009). Minority rights in Central and Eastern Europe. Taylor & Francis. ISBN 978-0-203-88365-5.
  53. ^ «Polakker vil minnes overgrep mot tyskere». Aftenposten. 17. juni 2002. s. 7. 
  54. ^ Helmut Kohl, Klaus Kinkel, Václav Klaus og Josef Zieleniec (21. januar 1997). «German-Czech Declaration on Mutual Relations and their Future Development of 21 January 1997» (PDF) (engelsk). Tsjekkias utenriksdepartement. Besøkt 28. desember 2015.  Kapittel II i felleserklæringen
  55. ^ Helmut Kohl, Klaus Kinkel, Václav Klaus og Josef Zieleniec (21. januar 1997). «German-Czech Declaration on Mutual Relations and their Future Development of 21 January 1997» (PDF) (engelsk). Tsjekkias utenriksdepartement. Besøkt 28. desember 2015.  Kapittel II i felleserklæringen
  56. ^ «Rudi (83) trakk i en snor på loftet – avslørte 70 år gammel hemmelighet» (norsk). TV2. Besøkt 25. november 2015. 
  57. ^ Tsjekkias ambassade i Berlin: Kriegs- und Nachkriegsfolgen (på engelsk)
  58. ^ Tsjekkias utenriksdepartement: Decrees of the President of the Republic, side 6. (Word-dokument på engelsk)
  59. ^ Pavla Horáková (16. september 2002). «Cross of Czech-German Reconciliation revealed» (engelsk). Radio Praha. Besøkt 12. november 2015. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Coudenhove-Kalergi, Barbara og Oliver Rathkolb: Die Beneš-Dekrete. Wien: Czernin Verlag, 2002. ISBN 3-7076-0146-3
  • de Zayas, Alfred M.: A terrible Revenge. Palgrave/Macmillan. New York, 1994. ISBN 1-4039-7308-3.
  • de Zayas, Alfred M.: Nemesis at Potsdam. London, 1977. ISBN 0-8032-4910-1.
  • de Zayas, Alfred M.: Die deutschen Vertriebenen. Graz, 2006. ISBN 3-902475-15-3.
  • de Zayas, Alfred M.: Heimatrecht ist Menschenrecht. München, 2001. ISBN 3-8004-1416-3.
  • Naimark, Norman: Fires of Hatred. Ethnic Cleansing in the Twentieth Century Europe. Cambridge, Harvard University Press, 2001.
  • Prauser, Steffen and Rees, Arfon: The Expulsion of the «German» Communities from Eastern Europe at the End of the Second World War. Florence, Italy, European University Institute, 2004.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]