Operasjon Avalanche

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Operasjon Avalanche, Invasjonen av Italia
Konflikt: Andre verdenskrig
Operasjon Avalanche, Invasjonen av Italia
Allierte tropper under beskytning ved landgangen i Salerno i september 1943
Dato 3.16. september 1943
Sted Salerno, Calabria og Taranto i Italia
Resultat
Seier til de allierte
Parter
Storbritannia Storbritannia
USA USA
Canada Canada
Britisk India Britisk India
Tyskland Tyskland
Italia Italia
Kommandanter
Storbritannia Harold Alexander
Storbritannia Bernard Law Montgomery
USA Mark Clark
Tyskland Albert Kesselring
Tyskland Heinrich von Vietinghoff
Tyskland Hans-Valentin Hube
Styrker
190 000 mann 100 000 mann
Tap
20 000 drepte
7 050 sårede
3 501 savnede
3 500 mann
Den allierte invasjonen av Italia
Invasjonen av SiciliaInvasjonen av ItaliaVåpenhvileavtalen med ItaliaGustavslinjenVolturnolinjenBarbaralinjenBernhardtlinjenMonte CassinoAnzioTrasimenelinjenGotiske linjenVåroffensiven i Italia


Kart over invasjonen av Italia

Den allierte invasjonen av Italia, med kodenavnet operasjon Avalanche (operasjon snøskred) var den allierte invasjonen av det italienske fastlandet under andre verdenskrig. Invasjonen ble ledet av general Harold Alexander ved hans 15. armegruppe (som også inneholdt Mark Clarks Femte armé og Bernard Law Montgomerys Åttende armé). Denne operasjonen fulgte umiddelbart etter den vellykkede Operasjon Husky, invasjonen av Sicilia. Hovedstyrken gikk i land i området rundt Salerno på vestkysten, mens to støtteoperasjoner fant sted i Calabria (Operation Baytown) og ved Taranto (Operation Slapstick).

Den allierte strategien[rediger | rediger kilde]

Etter den allierte seieren i Felttoget i Nord-Afrika var det en viss uenighet internt blant de allierte hva deres neste trekk skulle være. Winston Churchill ville invadere Italia, hvor den folkelige støtten til krigen ble stadig mindre, og han trodde at en invasjon ville få Italia ut av krigen, særlig den italienske marinen, slik at de allierte kunne bruke Middelhavet friere og kunne forsyne de allierte styrkene i Midtøsten og Fjerne Østen, og øke de britiske og amerikanske leveransene til Sovjetunionen. I tillegg ville dette binde opp de tyske styrkene og holde dem unna andre frontavsnitt, særlig Atlanterhavskysten, og slik åpne for invasjonen i Normandie.

Den amerikanske ledelsen, herunder general George Marshall ønsket ikke å gjøre noe som kunne forsinke invasjonen i Normandie. Men da det ble klart at de ikke ville kunne starte denne i 1943, gikk amerikanerne med på å invadere Sicilia, uten å forplikte seg videre. Men da denne ble så vellykket, og Benito Mussolini ble avsatt som italiensk leder, spredte håpet seg om at en rask invasjon ville få Italia med p¨å å slutte fred slik at de tyske styrkene også ville overgi seg. Men både den italienske og tyske motstanden viste seg å bli sterke enn forventet, og kampene i Italia fortsette gjennom hele resten av krigen.

De allierte planene[rediger | rediger kilde]

Med utgangspunkt på Sicilia, utviklet de allierte planer for å krysse Messinastredet og rykke innover Italias «tå» mot Taranto. I tillegg ønsket de allierte å ta havnen i Napoli, for å gjøre forsyningslinjene kortest mulig. Alternativene var å gå iland enten ved Volturno-elvens munning, eller ved Salerno, begge disse steder lå innenfor rekkevidden med utgangspunktet på Sicilia. De valgte Salerno da dette var kortere for flystøtten, hadde bedre strand og bølger ved en landgang, tillot transportbåtene å kunne ankre opp nærmere stranden, hadde mindre strender for å anlegge veier videre og hadde gode vier ikke så langt fra strendene.

Primært som en avledning, ble den britiske1st Airborne Division satt inn ved Taranto på Italias «hæl», i den såkalte Operation Slapstick. Deres oppgave var å innta havnen og de nærliggende flyplassene og etablere kontakt med den amerikanske femte armé som krysset Messinastredet før de skulle rykke nordover sammen med femte armé mot Foggia på den italienske østkysten.

Kampene[rediger | rediger kilde]

Landgang i det sørligste Italia[rediger | rediger kilde]

General Mark Clark om bord i USS Ancon under landgangen ved Salerno 12. september 1943

Den såkalte Operation Baytown startet 3. september 1943 da de første britiske og canadiske styrkene gikk i land i Calabria over Messinastredet under ledelse av general Bernard Montgomery. De møtte svak motstand, de italienske enhetene overga seg umiddelbart og bare et tysk regiment var igjen til å forsvare en kystlinje på 27 km. Albert Kesselring antok med rette at dette ikke var hovedangrepet, men at dette ville komme lenger nord. Han trakk derfor tilbake de tyske styrkene og forsinket de allierte ved å ødelegger broer på veien.

Den 8. september, umiddelbart før hovedinvasjonen, ble våpenhvilen mellom Italia og de allierte kjent. Dette førte til at de italienske styrkene trakk seg unna kampområdene, og den italienske flåten seilte til allierte havner. Tyskerne var imidlertid forberedt på dette og avvæpnet italienske styrker og overtok de viktigste av deres forsvarsposisjoner.

Operation Slapstick startet 9. september da engelske fallskjermstyrker landet ved den viktige flåtebasen ved Taranto. Siden italienske styrker var trukket ut av kamp og det var få tyske styrker i området, engelskmennene landet direkte i havnen og slapp landgang fra sjøen. De møtte lite motstand og byen og havnen ble umiddelbart sikret med få tap.

Landgang ved Salerno[rediger | rediger kilde]

Hovedaksjonen, Operation Avalanche begynte også 9. september og for å sikre overraskelsesmomentet skjedde dette uten det normale bombardementet fra sjø eller luft. Tyskerne skjønte imidlertid at angrepet kom og da den første bølgen fra den amerikanske 36. infanteridivisjonen nærmet seg strendene, kom følgende melding fra store høyttalere på landingsområdet på engelsk: «Come on in and give up. We have you covered.» («Kom inn og overgi dere, Vi har dere dekket»). Men de allierte styrkene angrep allikevel.

Det X korps, som besto av det britiske 46. North Midland- og 56. London-divisjonene, en lett infanteristyrke fra US Rangers og britiske kommandosoldater fra Royal Marine deltok i hovedstyrken. De amerikanske ranger-styrkene møtte ikke motstand og de britiske kommandostyrkene møtte lite motstand og rykket inn i Salerno og tok kontroll over byen. De to britiske infanteridivisjonene møtte imidlertid kraftig motstand og måtte ha hjelp fra skipskanonene for å rykke videre inn.

Tysk artilleri og maskingeværposisjoner ved den antikke byen Paestum gjorde, sammen med tyske stridsvogner det vanskelig for de allierte å rykke videre framover. Den amerikanske 36. infanteridivisjonen, som ble møtt med høytalerhilsenen, hadde ikke vært i kamp tidligere, men klarte etter hvert å innta strendene. Rundt kl 07.00 gikk det tyske 16. Panzer divisjon til motangrep og påførte de allierte styrkene stor tap, men ble slått tilbake ved hjelp av bombardement fra skipene i Salernobukten. Lenger sør ble de allierte strykene slått ut og isolert.

Siden det var rundt 8 km mellom det britiske og det amerikanske brohodene, et område som skulle vært sikret av de to britiske divisjonene som møtte så sterk motstand, måtte de allierte omorganisere styrkene og mot slutten av den neste dagen var brohodene forbundet og de allierte kontrollerte en kystlinje på 55-70 km og 10-12 km inn i landet.

Tyske motangrep[rediger | rediger kilde]

De tyske motangrepene kom 12. september-14. september, hvor de med seks motoriserte divisjoner ville presse de allierte tilbake på havet før de kunne etablere kontakt med de britiske styrkene landsatt helt i sør. Dette medførte store tap, særlig de amerikanske styrkene var spredt ut så tynt at de var sårbare ved konsentrerte angrep. En hel amerikansk bataljon ble for eksempel utslettet da de ble fanget mellom to tyske panserenheter.

Situasjonen var kritisk, særlig for de amerikanske styrkene. Disse ble trukket sammen for å få kortene forsvarslinjer og forsterket med 1 800 fallskjermsoldater som landet blant de amerikanske styrkene om natten den 13. september. Også neste natt ble posisjonene forsterket med fallskjermstyrker. Natten til 15. september kom det ytterligere styrker som landet med glidefly på vannet utenfor de amerikanske styrkene.

Ved hjelp av bombardement fra krigsskipene i bukten klarte de reorganiserte amerikanske styrkene å holde tilbake de tyske motangrepene, og tyskerne hadde store tap, særlig stridsvogner. Tyskerne gjorde sitt siste forsøk 15. september, men dagen etter var det klart at de allierte var for sterke og generaloberst von Vietinghoff trakk den tyske 10. armé nordover, mens de tok nødvendige grep for å forsinke de allierte.

General Mark W. Clark ble tildelt Distinguished Service Cross, den nest høyeste amerikanske kampdekorasjonen for sin ledelse under den kritiske perioden. Han ble ofte sett helt i front under kampene for å oppmuntre soldatene. Historikeren Carlo D'Este mener imidlertid at Clarks svake planlegging var det som skapte krisen. Clark selv la ansvaret på Montgomerys 8. armé fordi de brukte å så lang tid på å rykke nordover. 9. september, samme dag som landgangen ved Salerno, hadde Montgomery stoppe framrykningen i to dager for å gi 8. armé en hvilepause. Kontakten ble ikke etablert før 16. september.

Videre alliert framrykning[rediger | rediger kilde]

De ulike tyske forsvarslinjene sør for Roma, hvor Gustavslinjen ved den viktigste

Da brohodet ved Salerno var sikret, rykket 5. armé 19. september nordover i retning av Napoli. Andre styrker tok kontroll over Sorrento-halvøya for å komme i posisjon i forhold til de tyske posisjonene ved Nocera som ble angrepet av den britiske 46. North Midland-divisjonen. Den britiske 7. panserdivisjonen rykket på Napoli og amerikanske styrker tok Acerno den 22. september og Avellino den 28. september.

Montgomerys 8. armé rykket også fram på Adriaterhavskysten fram og fikk kontakt med 1.Airborne Division. 27. september inntok de flyplasser ved Foggia. Foggia var viktig for de allierte på grunn av at den rekke flyplasser var konsentrert i dette området og med kontroll over disse kunne de allierte nå nye mål i Frankrike, Tyskland og på Balkan.

Britiske styrker rykket inn i Napoli 1. oktober og de allierte styrkene nådde Volturno-elven 6. oktober. Slik hadde de sikret en forsvarslinje for Napoli, området omkring og viktige flyplasser fra tyske motangrep.