Arthur Nebe

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Arthur Nebe
Bundesarchiv Bild 101III-Alber-096-34, Arthur Nebe.jpg
Født13. nov. 1894[1][2]Rediger på Wikidata
BerlinRediger på Wikidata
Død21. mars 1945Rediger på Wikidata (50 år)
PlötzenseeRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Torturist, politiker, motstandskjemperRediger på Wikidata
Embete
  • President i Interpol Rediger på Wikidata
Parti Nationalsozialistische Deutsche ArbeiterparteiRediger på Wikidata
Nasjonalitet TysklandRediger på Wikidata
Medlem av SturmabteilungRediger på Wikidata
Utmerkelser JernkorsetRediger på Wikidata

Arthur Nebe (født 13. november 1894 i Berlin, død 21. mars 1945 i Plötzensee) var en tysk SS-general som var leder for Kripo fra 1933 til 1945. Under andre verdenskrig var han også i en periode leder for Einsatzgruppe B, en gruppe ansvarlig for drap på titusenvis av sivile. Nan eksperimenterte i Minsk med avliving av psykiatriske pasienter med dynamitt og med gassvogn. Han havnet senere på kant med naziregimet og var en av deltakerne i 20. juli-attentatet, noe han senere ble arrestert, dømt og henrettet for.[3][4][5][6]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn, utdannelse og yrke[rediger | rediger kilde]

Arthur Nebe var sønn av en skolelærer. Han meldte seg frivillig som soldat i den første verdenskrig og fikk Jernkorset. I mellomkrigstiden fikk han jobb i kriminalpolitiet og klatret raskt i gradene. Nebe var en profesjonell politimann og forfatter av et autoritativt verk om kriminologi. Han ble medlem av NSDAP og SA i juli 1931. I 1936 ble han tatt opp i SS med rang som Sturmbannführer.

Før nazistene tok makten, var Nebe deres mann i Berlins kriminalpoliti. Han hadde nære forbindelser med SS-gruppen ledet av Kurt Daluege, som i april 1933 anbefalte at Nebe skulle bli leder av Kripo. Nebe ble nå gitt i oppgave å reorganisere kriminalpolitiet i det tredje rike. Som leder av Kripo og som høytstående Gestapo-offiser, spilte Nebe en viktig rolle i etableringen av det totalitære naziregimet. I september 1939 ble han leder for Amt V av RSHA.

Holocaust[rediger | rediger kilde]

Nebe ble forfremmet til Gruppenführer og gitt kommanoen av Einsatzgruppe B mellom juni og november 1941. Einsatzgruppe B forlot Warszawa straks etter invasjonen 22. juni 1941 og fulgte bak Armégruppe sentrum med Moskva som mål. Franz Six og hans kommando ankom Minsk 5. juli mens det fortsatt var kamp og Minsk sikret de seg dokumenter og annet etterlatt av NKVD som trakk østover i panikk. Få timer etter innmarsjen i Minsk satte Nebe igang med de første henrettelsene. Alle menn mellom 15 og 45 år ble ble holdt fanget sammen med krigsfangene (ialt 40.000 personer), fra disse ble 2000 kollaboratører plukket ut. Etter fem dager ble omkring 2000 jøder skilt og henrettet i et skogholt, de øvrige sivile ble sluppet fri, og de gjenværende sovjetiske krigsfangene ble henrettet med maskingevær.[7]Einsatzgruppe B var en utryddelsesenhet med hovedkvarter i Minsk i Hviterussland som også dekket Moskva-fronten. I løpet av denne perioden drepte Nebes gruppe rundt 46 000 jøder. Da Heinrich Himmler besøkte Nebe i Minsk i august 1941, gav han Nebe ordre om å finne nye drapsmetoder. Etter krigen ble det i Nebes leilighet funnet en amatørfilm som viste drap i gasskammer ved hjelp av eksos.

Det er blitt antydet at Nebe ikke var personlig ansvarlig for drapene utført av hans gruppe siden han allerede da var trukket inn i konspirasjonen mot Hitler via oberst Oster. Imidlertid er det vanskelig å tro på Nebes angivelige forakt for massemyrderiene siden man har brev fra ham datert 28. juni 1944 der han anbefaler bruk av «asosiale bastarder» (det vil si sigøynere) fra Auschwitz til medisinske eksperimenter som blant annet involverte drikking av havvann.[trenger referanse]

Kuppforsøket mot Hitler[rediger | rediger kilde]

Nebe var involvert i kuppforsøket (Operasjon Valkyrie) mot Hitler i juli 1944. Selv om han ikke var under mistanke, valgte han å gå i dekning på sin øy i Wannsee og ble der forrådt av en tidligere elskerinne.

Nebe ble dømt til døden den 2. mars og ble henrettet i Berlin sannsynligvis 3. mars 1945. Andre datoer er blitt lansert, til så sent som i april samme år.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000009545, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ TracesOfWar, TracesOfWar person ID 77630[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ «Arthur Nebe : Nazi Germany». Spartacus Educational (engelsk). Besøkt 5. februar 2022. 
  4. ^ «Arthur Nebe». www.yadvashem.org. Besøkt 5. februar 2022. 
  5. ^ von Dosenrode, S., & von Dosenrode-Lynge, S. Z. (Eds.). (2009). Christianity and resistance in the 20th century: from Kaj Munk and Dietrich Bonhoeffer to Desmond Tutu (Vol. 8). Brill.
  6. ^ Cymet, D. (2010). History vs. apologetics: the Holocaust, the Third Reich, and the Catholic Church. Lexington books.
  7. ^ Tighe, Carl (2007). «Six, Franz Alfred». Journal of European Studies. 1. 37: 5–50. ISSN 0047-2441. doi:10.1177/0047244107067481. Besøkt 4. februar 2022. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Franz von Schmidt: Mord im Zwielicht. Erlebte Kriminalgeschichte. Verlag Deutsche Volksbücher, Stuttgart 1961.
  • Alexander Harder: Kriminalzentrale Werderscher Markt: die Geschichte des deutschen „Scotland Yard“. Hestia-Verlag, Bayreuth 1963.
  • Hans Bernd Gisevius: Wo ist Nebe? Erinnerungen an Hitlers Reichskriminaldirektor. Droemer Knaur, Zürich 1966.
  • Lutz Hachmeister: Der Gegnerforscher. Die Karriere des SS-Führers Franz Alfred Six. Verlag C. H. Beck, München 1998, ISBN 3-406-43507-6.
  • Ronald Rathert: Verbrechen und Verschwörung. Arthur Nebe, der Kripochef des Dritten Reiches. Lit Verlag, Münster 2001, ISBN 3-8258-5353-5.
  • Niels Weise: Reichskriminaldirektor Arthur Nebe – Dissident und Opportunist. In: Matthias Stickler (Hrsg.): Portraits zur Geschichte des deutschen Widerstands. Historische Studien der Universität Würzburg, Band 6. Verlag Marie Leidorf, Rahden/Westfalen 2005, ISBN 3-89646-838-3, S. 245–260.
  • Walter Kiess: Der Doppelspieler. Reichskriminaldirektor Arthur Nebe zwischen Kriegsverbrechen und Opposition. Gatzanis Verlag, Stuttgart 2011, ISBN 978-3-932855-17-7.
  • Peter Black: Arthur Nebe – Nationalsozialist im Zwielicht. In: Ronald Smelser, Enrico Syring (Hrsg.): Die SS: Elite unter dem Totenkopf. Verlag Ferdinand Schöningh, Paderborn 2000, ISBN 3-506-78562-1.
  • (de) Heinz Boberach: «Nebe, Arthur.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 19, Duncker & Humblot, Berlin 1999, ISBN 3-428-00200-8, s. 12 f. (digitalisering).