Slaget om Budapest

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Slaget om Budapest
Konflikt: Andre verdenskrig
Eastern Front 1943-08 to 1944-12.png
Offensiven mot Budapest er sammen med den øvrige sovjetiske Balkanoffensiven det grønne området i sør
Dato 29. desember 1944 - 13. februar 1945
Sted Budapest i Ungarn
Resultat Sovjetisk seier
Stridende parter
Tyskland Tyskland
Ungarn Ungarn
Sovjetunionen Sovjet
Romanias flagg Romania
Kommandanter og ledere
Tyskland Karl Pfeffer-Wildenbruch
Ungarn Ivan Hindy
Sovjetunionen Rodion Malinovskij
Sovjetunionen Fjodor Tolbukhin
Styrker
180 000, 90 000 til forsvar av byen mer enn 500 000
170 000 til å innta byen
Tap
99 000 - 150 000 døde eller tatt til fange 70 000 - 160 000 døde
240 000 skadde
Østfronten
BarbarossaFinlandMurmanskLeningradSmolensk 1Kharkov 1MoskvaKrim og SevastopolRzjevKharkov 2Blau og KaukasusStalingradVelikiye LukiKharkov 3KurskSmolensk 2DneprKiev 2KorsunKamenets-PodolskBagrationLvov-SandomierzLublin-BestWarszawaRomaniaUngarnWisła-OderBerlinPraha

Slaget om Budapest var en del av kamphandlingene på Østfronten under andre verdenskrig. Slaget om byen kom som en del av den omfattende sovjetiske Budapest-offensiven som ble innledet 29. oktober 1944 med siktemål å presse de tyske styrkene ut av Ungarn. Kampene om byen artet seg som en beleiring da byen ble omringet av Den røde armé 29. desember 1944. Beleiringen ble først opphevet da styrkene i byen overga seg 13. februar 1945. Slaget om Budapest var et av de blodigste i andre verdenskrig. Det hadde mange likhetspunkter med slaget om Stalingrad to år før.

De tyske styrkene i byen var sammensatt av Wehrmacht- og Waffen-SS-tropper, med støtte fra betydelige ungarske styrker.

Sovjetisk storseier på Balkan[rediger | rediger kilde]

Etter å ha brutt gjennom i Romania 20.-22. august 1944, rykket de sovjetiske styrkene videre inn på Balkan og nordover gjennom Karpatene inn i Ungarn, og sørover inn i Bulgaria. Sovjeternes raske fremgang skyldtes både en umåtelig overmakt i artilleri og fly, og at de hadde presset Romania og deretter Bulgaria til å skifte side, fra å støtte tyskerne og til å gå med på alliert side, erklære Tyskland krig og bidra med tropper. Dermed var Ungarn Tysklands eneste gjenværende vasall. I slutten av august tok sovjeterne de rumenske oljefeltene ved Ploieşti. 5. oktober rykket de over den ungarske grensen[1]. På den tiden var også den nazivennlige statsledelsen i Ungarn byttet ut med mer uavhengige nasjonalister, som ønsket å oppheve støtten til Tyskland. For Tyskland var denne utviklingen ytterst farlig. Sovjeterne truet noen av de siste oljeforekomstene Tyskland hadde tilgang til, ved Nagykanizsa (sørvest for Balatonsjøen) i Ungarn. I tillegg truet de med å avskjære de tyske styrkene i Italia, Hellas, Albania, Jugoslavia og selve Ungarn.

Tyske motforholdsregler[rediger | rediger kilde]

Tyskerne gjennomførte kraftige forholdsregler for å forhindre den truende katastrofen. En SS-styrke kidnappet riksforstander Miklós Horthys sønn, og 15. oktober ble riksforstanderen arrestert. Tyskerne satte inn et quisling-styre under ledelse av pilkorsføreren Ferenc Szálasi, og de sendte ut en melding i Horthys navn, som erklærte at Ungarn stod fast ved støtten til Tyskland. En mindre del av den ungarske hær gikk over til sovjetisk side, men mesteparten fortsatte å slåss på tysk side.
       I tillegg til denne støtten klarte tyskerne å trekke en stor del av troppene fra Hellas (som de evakuerte), og bl.a. noen divisjoner fra Italia og en panserdivisjon fra Polen ble også sendt til Ungarn. På den måten klarte tyskerne å yte voldsom motstand. Gang på gang ble sovjeterne stanset, enkelte steder også kastet tilbake. Men slik ble store tyske styrker bundet opp og hindret fra å delta i kampene på hovedlinjen Warszawa-Berlin, hvor generalstabssjef Heinz Guderian hadde advart om en overhengende fare for en sovjetisk storoffensiv. De langvarige kampene i Ungarn førte til fryktelige lidelser for sivilbefolkningen.

Sovjetisk beleiring[rediger | rediger kilde]

Under framrykkingen mot Budapest, delte angrepstyrken seg i to operative grupper. 7. november nådde de Budapests østlige forsteder, rundt 20 km fra byen sentrum og gamlebyen. Etter en pause rykket de 19. desember videre fram. 26. desember tok de hovedveien mellom Budapest og Wien, og den 29. ble byen fullstendig omringet. Inne i byen var 33 000 tyske og 37 000 ungarske soldater innestengt sammen med 800 000 sivile. Hitler beordret sine styrker til å kjempe til siste mann.

Første tyske motoffensiv[rediger | rediger kilde]

1., 7. og 17. januar iverksatte tyskerne tre framstøt, Operasjon Konrad, for å komme de innestengte styrkene til unnsetning utenfra, men maktet ikke å bryte igjennom de sovjetiske linjene. I mellomtiden fortsatte kampene inne i byen, også nede i kloakksystemet under byen som begge parter brukte til å forflytte tropper gjennom. Byens flyplass falt tidlig under beleiringen, men tyske fly klarte å lande på noen av byen hovedgater og i parker. Før Donau frøs igjen, lyktes de å få inn forsyningslektere om natten. Men både forsyningssituasjonen og den etter hvert ekstreme kulden gjorde at situasjonen begynte å ligne forholdene under Slaget om Stalingrad.

Andre tyske motoffensiv[rediger | rediger kilde]

Allerede 20. januar iverksatte tyskerne sin andre offensiv, denne gangen sør for byen hvor de lyktes i å slå et 20 km stort hull i de sovjetiske linjene. Framrykningen nådde fram til Donau og truet dermed de sovjetiske forsyningslinjene. Stalin beordret sine styrker til å holde posisjonene, uansett kostnader, og de etter hvert utmattede tyske styrkene visste at de ikke kunne klare å holde på de nylig erobrede områdene. De anmodet derfor forgjeves Hitler om å få slå seg ut av byen. Hitler nektet dem dette, og de var da fortapte. 28. januar måtte de trekke seg tilbake inn i byen uten håp om å komme ut.

Tredje tyske motoffensiv og overgivelse[rediger | rediger kilde]

Til tross for Hitlers ordre om å bli i byen, var den tredje tyske motoffensiven kanskje aller mest et forsøk på utbrudd. Om natten 11. februar stormet tilsammen 28 000 tyske og ungarske tropper sammen med tusenvis av sivile ut fra byen i tre bølger under dekke av nattemørket og tåke. Den første bølgen overrasket de sovjetiske styrkene og slapp i hovedsak igjennom. De to neste var mindre heldige og ble møtt av tett sovjetisk artilleriild og raketter. Til tross for dette er det anslått at mellom 5000 og 10 000 mennesker klarte å komme seg ut av byen og nådde de skogkledte åsene nordvest for byen. Derfra fortsatte de flukten i retning av Wien. Av disse var omtrent 700 tyske soldater.

13. februar kapitulerte de gjenværende soldatene i byen, som lå i ruiner. Mer enn 80 % av bygningene var ødelagt eller skadet, bl.a. historiske bygninger som parlamentsbygningen og slottet. Alle de fem historiske broene over Donau var ødelagte. Mer enn 40 000 sivile var drept, og et ukjent antall døde av sult og sykdommer.

Fjerde tyske motoffensiv - Operasjon Frühlingserwachen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Operasjon Frühlingserwachen

Under stor hemmelighet iverksatte tyskerne en ny motoffensiv etter at Budapest var falt, den såkalte Operasjon Frühlingserwachen 6. mars 1945. Målsettingen var å ta tilbake oljefeltene ved Balatonsjøen og gjenerobre Budapest. Styrkene som ble satt inn var bl.a. restene etter den mislykkede Ardenneroffensiven. Etter en innledende framgang gikk også denne offensiven i stå og står fram som et av mange eksempler på Hitler feilvurderinger og svake militære kunnskaper.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Erickson 1993, s. 386

Eksterne kilder[rediger | rediger kilde]

  • John Erickson 1993: The Road to Berlin: Stalin`s War with Germany, Volume Two (Paperback). ISBN: 0300078137 (ISBN13: 9780300078138).